Blodig alvor: DEL 2

– Første cellegiftbehandling ved UNN i Tromsø –

Dette er en bloggserie hvor jeg forteller min historie fra da jeg ble alvorlig syk og fikk diagnosen Myelodyplastisk Syndrom (preleukemi) i slutten av år 2016. Jeg gikk fra å være et aktivt friluftsmenneske som var på tur ved enhver anledning, til å knapt klare å ta vare på meg selv. Jeg tilbragte flere måneder på sykehus for knallharde og potensielt dødelige cellegiftkurer, hadde eviglange opphold i isolat og gikk i februar 2017 gjennom en allogen stamcelletransplantasjon med stamceller fra ukjent donor som siste utvei og eneste helbredende alternativ. Dette reddet livet mitt og jeg er nå i remisjon – frisk fra sykdommen. Historien ender likevel ikke her, da jeg nå sliter med komplikasjoner som følge av stamcelletransplantasjonen – GVHD og infeksjoner.

Blodig alvor: DEL 1
Blodig alvor: DEL 2
Blodig alvor: DEL 3
Blodig alvor: DEL 4
Blodig alvor: DEL 5

 


Så var tiden inne.

Kalenderen viste 6. desember 2016. Ute var det mørkt og svart, og en kunne skimte lyset fra byen og alpinanlegget i Kroken gjennom de skitne sykehusvinduene på rom nummer 957 ved Hematologisk avdeling i niende etasje på UNN. Min første cellegiftkur skulle sendes gjennom blodomløpet. Leger og sykepleiere hadde på forhånd prøvd å forberede meg på det som skulle skje, men jeg følte likevel at jeg møtte opp på sykehuset rimelig blank og uvitende. Litt av grunnen til det, er at det er så store individuelle forskjeller på hvordan man takler cellegift og andre medisiner, så ingen kan fortelle deg akkurat hvordan du vil reagere. Det eneste jeg hadde noenlunde kontroll på, var det praktiske og medisinske. Jeg visste at jeg skulle få cellegift intravenøst i 7 dager, 24 timer i døgnet. Det var to forskjellige typer cellegift – Daunorubicin (den røde) og Cytarabin. Kuren gis vanligvis til leukemipasienter (Akutt Myelogen Leukemi). Kuren var så sterk, at den ville ta knekken på det meste i benmargen («blodfabrikken» – der blodet produseres) og jeg ville på ett eller annet tidspunkt bli isolert på grunn av svært lavt immunforsvar og fare for infeksjoner. Målet med denne hestekuren i mitt tilfelle, var å få ned antall blaster (umodne, dårlige celler) i blod og benmarg fra 7%-10% til under 5%. Dette for å forberede kroppen min på en stamcelletransplantasjon, og da er det viktig å være så frisk som mulig i forkant for at det skal lykkes. Dersom denne kuren ikke virket godt nok og at det var for høy andel blaster igjen i blod og benmarg, kunne det bli nødvendig med en runde to.

Optimisme, fokus og aksept.

Vi var optimister fra dag én, og tok sikte på direkte kvalifisering selv om det ikke var noen som helst garantier for det. Jeg ble i denne omgang forespeilet et sykehusopphold på 3-4 uker, noe som ville bety at jeg mest sannsynlig måtte feire både jul og nyttår på Universitetssykehuset Nord-Norge. Ikke helt den julefeiringa jeg hadde sett for meg, men når det er det som må til for å bli frisk så kan man ikke gjøre annet enn å akseptere tingenes tilstand. Og det er nettopp det jeg opplevde som noe av det vanskeligste med alt. Aksept. Jeg var ikke klar over det selv i starten. For å komme seg videre og fram i ei slik suppe, er en nødt til å akseptere det faktum at man er alvorlig syk, og at man skal gjennom en behandling som er så kraftig at den potensielt kan ta livet av deg snarere enn sykdommen selv. Som Dr. Olsen sa til meg da diagnosen var stilt: «Det er litt av et maraton du skal gjennom. Det finnes ingen snarveier. Det er langt, det vil ta tid og det kommer til å gjøre vondt.» Det eneste jeg fokuserte på i starten, var at jeg skulle bli fort ferdig med cellegiftkuren og stamcelletransplantasjonen og deretter vende tilbake til det normale livet igjen så snart det lot seg gjøre. Helst før. Jeg skulle være et supermenneske. Jeg skulle jo ut på tur igjen. Gå på fjellet om sommeren, kjøre hundespann på vinteren. Leve livet slik jeg gjorde før jeg ble syk, kanskje til og med leve det enda mer. Jobbe fra 10:00-17:00, komme hjem og lage middag. Knappe ti minutter på sofaen, og ut med hundene etterpå til langt på kveld.

Her er pumpa og stativet som skulle bli min «gode venn» og følge meg som en klegg gjennom store deler av oppholdet på UNN som varte i 4 uker. Denne pumpa med ledninger og poser av ymse innhold var koblet fast i kateteret i brystkassa en hel uke i strekk i starten. Hvor enn jeg skulle, måtte jeg koble ut strømmen og trille det med meg. På do. I dusjen. Ut på gangen. Til og fra senga. Mellom senga og stolen. Og hele tiden passe på at slangene ikke hektet seg fast i noe. Bare det å sove ble en prøvelse, jeg var jo livredd for å vri og vende meg i frykt for å rive løs noe eller surre meg fast. Dette stativet ble liksom en forlengelse av meg selv. En del av meg. Det skal også nevnes at disse pumpene piper i ett sett, uten å ta hensyn til tidspunkt på døgnet. Og når det piper, stopper de og en må ringe på sykepleier slik at de kan komme og få den i gang igjen. Egentlig et styr uten like, men helt nødvendig. Jeg klarte aldri helt å venne meg til det. Ikke så rart egentlig.

Første dag med cellegift.

Jeg husker ennå det øyeblikket da den første dråpen med cellegift entra blodomløpet. Det var bare jeg, Magnus og en sykepleier på rommet. Idét sykepleieren trykka «play», satt jeg spent som ei fjær og så cellegifta bevege seg gjennom slangene, inn i kateteret på brystkassa og til hjertet hvor det deretter fordelte seg i hver en minste kapillære blodåre i hele kroppen. Jeg telte sekunder og kjente etter i alle kroppsdeler fra ytterst i fingerspissene til innerst i magen etter alle bivirkningene jeg hadde hørt så mye om. Kvalme, oppkast, kløende utslett, diaré, svimmelhet, hodepine, utmattelse, munntørrhet. Lista er lang, og mye lengre enn det jeg orker å ramse opp. Timene gikk, og bivirkningene lot vente på seg. Første dag ble litt mindre spennende enn jeg hadde forventa, og det var egentlig helt greit. Det skulle ta opptil flere dager før jeg begynte å kjenne noe.

Cytotoxicity.

Cellegifta jeg fikk var så giftig at jeg måtte alltid trekke ned to ganger etter å ha vært på toalettet. Sengetøy og klær måtte skiftes hver dag, da mye av avfallsstoffene skilles ut gjennom svette. Jeg fikk et rødt skilt på senga hvor det stod med store bokstaver «CYTOSTATIKASENG». Sykepleierne som skifta på senga måtte bruke hansker og beskyttelsesfrakk, og putta tøyet i en gul plastpose før det ble bært ut av rommet mellom tommel og pekefinger. Dette fordi at cellegift i seg selv er kreftfremkallende. At vi putter dette i kroppen for å bli frisk virker for meg noe paradoksalt, men legene påstår jo at det funker så man har jo ikke noe valg enn å stole på dem. Det er dessuten og dessverre det eneste som funker også. Det finnes ingen andre medisiner som virker på denne sykdommen. Bare cellegift. En må altså forgifte kroppen og satse på at den tåler det, eller dø av sykdommen. Brutalt er ikke på langt nær et sterkt nok ord til å beskrive det.

Jeg liker forresten ikke ordet cellegift. Jeg liker ikke ordet kreftsykepleier. Kan de ikke kalle det celleterapi og spesialsykepleier i stedet? Det virker så mye mindre skremmende da.

Hverdagen på sykehuset.

Dagene på sykehuset ble fort svært rutinepreget. Blodprøver mellom kl 06:00 og 07:00, og slumring fram til klokka 09:00. Morningene var aldri min favoritt-tid på døgnet, siden formen da alltid var på det dårligste. Kvalme og utmattelse. Det tok meg som regel ganske lang tid å få maskineriet i gang, ofte var jeg ikke ute av senga før etter lunsj. Legevisitten var alltid det mest spennende, og blodprøvesvarene var dagens opptur eller nedtur alt ettersom. Det var også her min karriere som uoffisiell medisinstudent startet. Med en relativt sjelden blodsykdom og en genuin interesse for medisin og egen helse, sugde jeg til meg all kunnskap som var å oppdrive om temaet. Ved å lære seg «legespråket» med tilhørende latinske, fremmede, vanskelige ord og begreper, var det også litt enklere å forstå alt som skjedde med kroppen min, og hvorfor. Mange av spørsmålene jeg stilte legene på visitten, kunne de ikke svare på. Ikke Google heller for den del, der inne blir man jo bare mer forvirra. Og redd. De fleste dagene hadde ikke legene noe nytt å melde om blodprøver og andre ting, annet enn at alt gikk etter planen. Spennende, men kjedelig. Jeg ble tilbudt middag hver dag, men kan knapt huske en eneste middagstallerken som entret rommet. Ikke bare på grunn av kvalme og dårlig matlyst, men også fordi at sykehusmat ikke er noe å rope hurra for.

Ensomhet.

Samtlige av dagene jeg tilbragte på sykehuset, hadde jeg besøk av venner, kjæresteMagnus og familie. Det var noen innom hver eneste dag, noe jeg er utrolig takknemlig for. Man blir ganske lei sitt eget selskap, spesielt når man sitter i isolat og har et begrenset antall kvadratmeter å bevege seg på. Da besøket var dratt hjem, så jeg tv-serier. Lars Monsen og Game of Thrones ble gjengangere.

Selv om jeg hadde mye besøk i tiden på sykehuset, opplevde jeg en større følelse av ensomhet enn noen gang. Jeg følte meg tvunget. Fanget av sykdommen i min egen kropp. Jeg kunne liksom ikke bare ta tak i glidelåsen under haka og kle den av meg når jeg ville. Jeg fikk aldri fri. Sykdom tar aldri ferie. Og det var jo bare jeg som var syk, ingen andre. Jeg og min sykdom i min egen kropp. Det var kun jeg som kunne kjenne symptomene. Kun jeg som kunne kjenne kvalmen. Utmattelsen. Hadde det vært mulig, er jeg sikker på at det er ganske mange av mine nærmeste som ville overtatt litt av sykdomsfølelsen. Dele litt på den, kjenne på den ilag. Fordele ubehaget for å la meg slippe. Men det er jo ikke slik det fungerer. Kampen mot sykdommen er det kun en selv som kan ta, og man står i det helt alene med alle pårørende på sidelinja som heiagjeng og duskedamer.

«Eg ser at du e trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg.«

Tidsfordriv. Det er mye terapi og mindfullness i puslespill, men også mye frustrasjon.

Det psykiske.

Under hele prosessen opplevde jeg at det var veldig lett å spøke og vitse om død, sykdom og elendighet, men at det ikke var like lett å le av det. Galgenhumor hadde vi i søkk og kav, men latteren satt ikke akkurat løst i veggene. Optimisme og håp var noe vi hadde mye av, og det var i stor grad det som holdt oss flytende gjennom alt. Vi var alle ganske sikre på at dette kom til å gå bra, og snakket positivt til hverandre selv om tankene ofte kunne være noe mørkere. Før innleggelse på sykehuset hadde jeg fått rikelig med informasjon om det fysiske som skjer med kroppen under en slik hard behandling, men det var ingen som hadde fortalt meg hvor tøft det kom til å bli psykisk. Dette kom som en overraskelse på meg, og jeg var rimelig nedkjørt under store deler av oppholdet. Frustrasjonen var stor da jeg tryglet om å få snakke med en psykolog, men det ikke lot seg gjennomføre da det ikke verken var vanlig prosedyre eller tilgang. Jeg følte meg konstant på bristepunktet og gikk rundt som et eneste stort nervevrak, selv om utenforstående kanskje opplevde meg annerledes – sterk og oppegående.

Jeg var utrolig lettrørt, og kunne begynne å gråte av den minste lille ting. Bare tanken av en julekonsert var nok til å få vannet til å renne. Det ble så store kontraster. Julesanger som vekket gode minner fra en bekymringsløs barndom, og det faktum at jeg nå befant meg i en krisesituasjon som jeg ikke visste om jeg ville komme levende ut ifra. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Det var som om alle garnnøstene falt i gulvet helt samtidig og viklet seg inn i hverandre 165 657 ganger, uten at jeg hadde den fjerneste anelse om hvilken ende jeg skulle begynne å nøste i uten at det ble floker av det. Alt var bare kaos. Kaos er sjelden gunstig når man er et super-ryddig og ur-systematisk ordensmenneske som meg. Jeg virkelig hatet følelsen av å miste kontrollen.

Gulle, gode sykepleiere.

Heldigvis viste det seg at mange av sykepleierne var svært gode samtalepartnere. Når man er innlagt på sykehus over lengre tid, får man et snodig familiært forhold til de som jobber på avdelingen. Tenke seg til at det faktisk var noen som orket å høre på sutringa mi, og som kanskje til og med hadde noen gode ord og råd om hvordan man skulle snu den negative spiralen. Jeg har alltid tenkt at sykepleiere er de som steller de syke. De skifter bandasjer, gir medisiner og pakker deg inn i varmeflasker og tre dyner når du har feber. Og det gjør de jo. Men det jeg aldri hadde tenkt over før jeg selv ble pasient, var viktigheten av jobben deres som samtalepartnere i en vanskelig livssituasjon. Det er en helt undervurdert og utrolig viktig del av yrket som sykepleier! Kanskje den aller viktigste i mine øyne. Det var så greit å kunne kidnappe en hvitkledd superhelt når jeg følte tårene og de vonde følelsene presse seg på. Bare tømme søppeldunken og la det stå til. Det var nemlig ikke alt jeg hadde lyst til å dele med kjæreste, venner og familie. Og da var det greit å ha noen utenforstående som kunne lytte uten å la seg involvere emosjonelt. Mange av tankene mine var så vonde at de ville skapt store arr i sjelen på mine nærmeste, og da var det greit at de kunne slippe hvis det var mulig.

Dette bildet ble tatt 17. desember 2016. Håret var begynt å falle, og jeg hadde mye utslett etter cellegifta. Jeg gråt i dusjen den morgenen, da håret falt av i store klaser når jeg skulle ha i sjampo. Jeg trodde jeg var klar for å miste det lange, fine håret mitt og «ofre» det for å bli frisk, men det var likevel et sjokk da det begynte å skje på ordentlig. Alt ble plutselig så virkelig. Nå visste jeg at dagen var like rundt hjørnet. Den dagen hvor jeg ville bli bleik, tynn og skalla og se ut som en kreftpasient.

Kampen mot maten.

De aller første symptomene jeg merket på sensommeren 2016 var redusert matlyst og lett kvalme. Lite visste jeg da at dette kom til å forfølge meg i lang, lang tid, og at det til slutt skulle bli en av mine største utfordringer langs veien mot å bli frisk. Cellegift er kjent for å skape kvalme og oppkast, og da har man jo sjelden lyst på mat. Selv om det finnes gode kvalmestillende medikamenter, så virker de sjelden så godt at du føler deg helt fin. Det ligger liksom alltid noe og ulmer under overflaten.

På de verste dagene var det en seier hver gang jeg fikk ned ei tugge knekkebrød eller en yoghurt. Jeg er så glad det finnes intravenøs ernæring (mat rett i blodet), ellers hadde jeg nok sett ut som en anorektisk pinne relativt tidlig i forløpet. Dette med mat ble så vanskelig for meg, fordi jeg følte at det var det eneste jeg faktisk kunne bidra med selv. Leger og sykepleiere gav meg medisiner og behandling, men maten måtte jeg spise selv for å ta best mulig vare på kroppen og for å overleve. Men når bare tanken på mat setter i gang brekningsrefleksen, blir alt en negativ spiral av stress og frustrasjon som vil ingen ende ta. Når man i tillegg får et ark utdelt med overskrift «kostregistrering – fyll inn antall kalorier her», legger det jo ikke akkurat noe mindre press på deg. Jeg vet jo at den delen var for mitt eget beste, men likevel. Du tenker hele tiden at «nå bør jeg spise noe, det er jo tre timer siden sist«, men kroppen stritter imot og magesekken vrir seg tre ganger rundt sin egen akse. Det ble mye tvangsspising. Jeg spiste selv om jeg ikke ville ha noe, og valgte å spise mat som jeg vanligvis ikke er så glad i ellers for å ikke få stygga. Av og til gikk det bra, andre ganger kom alt i retur. Det verste var når jeg spiste mat, og kasta alt opp igjen like etterpå. All den innsatsen for ingenting. Da får man lyst til å gi opp.

Jeg satte meg som mål å ikke komme under 50 kg (jeg måler 168 cm), og det klarte jeg med et nødskrik. Klærne mine i størrelse SMALL satt jo løst allerede før jeg ble innlagt på sykehus, så hvordan jeg greide å holde vekta sånn noenlunde på stedet hvil er jo ganske ubegripelig. Kan nok takke intravenøs ernæring for mesteparten av det, samt min egen stahet og vilje av stål.

Den store hårklippedagen.

Jeg hadde spilt tøff så lenge. Sagt til meg selv og alle andre at «det er jo bare hår«. Det vokser ut igjen. Det er en liten pris å betale. Men enhver kvinne, uansett grad av forfengelighet, ville nok følt et snev av sorg i det øyeblikket de lange lokkene faller mot gulvet under lyden av en barbermaskin på et sykehustoalett. Jeg og Magnus hadde inngått en avtale om at vi begge skulle ta håret samme dag. Han hadde nemlig på det tidspunktet så langt hår at han fikk det bak i hestehale, og vi tenkte det var en hyggelig og litt merkelig greie å gjøre sammen. Så slapp jeg å være skalla alene. Medlidenhetsklipp. Det er ekte kjærlighet, det!

Dette var før hårklippen. Dette ble hovedoppgaven i årets julequiz: «Gjett hvilken hunderase». Jeg husker jeg lo og gråt om en annen.

Merkelig nok gikk det greit å ta mitt eget hår. For at det skulle virke litt mindre skummelt, spilte vi musikk mens vi holdt på. Det gikk i Odd Nordstoga mener jeg å huske. Eller var det Senjahopen? Trolig en god blanding. Det var Magnus som gjorde jobben mens jeg satt bøyd over en krakk med hodet halvveis nedi ei søppelbøtte. Følelsen av barbermaskina som jobba seg gjennom det lange håret mitt, var i grunn ganske deilig da hodebunnen min på dette tidspunktet var så utrolig kløende og ekkel siden håret var begynt å falle ut. Jeg ble på ingen måte glad da jeg så mitt eget speilbilde etterpå, men synes ikke det var så ille som jeg hadde trodd på forhånd. Nå kunne luesesongen starte. Parykk var uaktuelt, da ville jeg i alle fall ikke følt meg som meg selv.

Jeg ble derimot overrasket over min egen reaksjon da vi skulle ta Magnus’ vakre hårmanke. Først da begynte mine tårer å trille! Jeg var tydeligvis mer glad i hans hår, enn mitt eget. Eller bare rørt over at han ville ofre seg for meg. Eller ett eller annet. Jeg vet ikke. Emosjonell er vell bare fornavnet. Jeg var vell på ingen måte i balanse på dette tidspunktet. Det hjalp jo heller ikke at jeg nylig var blitt satt på p-piller for å minske menstruasjonsblødningene på grunn av lave blodplater. En følelsesmessig tikkende bombe som stadig gikk av. Slitsomt for både meg selv og de rundt meg helt sikkert. Nå slapp jeg i alle fall å våkne med tusen lange, løse hårstrå på hodeputa og kunne heller konsentrere meg om å plukke stubber. Alle snakker jo om å miste håret på hodet, men det jeg ikke var klar over var at du mister faktisk alt håret på hele kroppen. Håret på leggene, under armene, i skrittet. Ja, til og med nesehårene ble borte, noe som førte til at neseborene hadde veldig lett for å klistre seg sammen. Øyenvipper og bryn tok noe lengre tid før de falt av, men da de gjorde det så jeg jaggu ut som et blankt lerret. Eller Alien om du vil. Eller om jeg skal bruke et av begrepene som jeg ikke liker: kreftpasient. Jeg trøstet meg med at min sykdom ikke var enn fullverdig kreft, men at den måtte behandles som om den var det for at det skulle føles litt bedre.

Tålmodighetsprøve.

Etter tre uker på sykehuset begynte forventningene mine å bygge seg opp mot hjemreise, og tålmodigheten ble mer og mer slitt i kantene. Cellegifta hadde gjort jobben sin med å utslette det som var av både gode og dårlige celler, og nå var det benmargen sin tur til å starte oppbyggingen av nye blodlegemer. Faktum var at alt stod på stedet hvil. Og det som ikke stod stille, gikk nedover og feil vei. Jeg fikk ikke dra hjem før benmargen produserte celler selv, uten å få påfyll fra Blodbanken av blodplater og røde blodceller. På et tidspunkt begynte jeg faktisk å tvile på om jeg noen gang kom til å forlate sykehuset levende siden benmargen virket helt død. Jeg mista litt troa rett og slett, og dagene ble veldig mørke. «Ingen nyheter er gode nyheter» ble mottoet under denne perioden. En mager trøst når dagene mot julaften nærmet seg med stormskritt, og alt jeg hadde lyst til var å dra hjem. Hver eneste legevisitt ble en eneste stor bønn om å få forlate sykehuset, men jeg ble like nedstemt og skuffet hver gang. Dag etter dag.

Julaften og nyttår.

Det ble ikke slik jeg hadde ønsket. Dagene galopperte fra meg, og plutselig var julaften der med rumpa mi fremdeles plassert i den sorte skinnstolen på rom nummer 957. I forkant gruet jeg meg til å feire julaften på sykehuset. Tenkte det kom til å bli helt forferdelig trist og tragisk, selv med mine nærmeste tilstede. Men hva kan man forvente når man er dødssyk og innlagt på sykehus uten immunforsvar under årets største og fineste høytid? Man må jo bare gjøre det beste utav det. Sykepleierne stelte i stand et eget felles oppholdsrom med langbord, tv og masse godis og et juletre i hjørnet med glissen og sparsom pynt. På kjøkkenet kokte de ihop julemiddag med ribbe og tilbehør. Beklager å måtte si det, men til de som jobber på kjøkkenet: den ribba fikk dere ikke til. Den var mer kokt enn stekt, og svoren var som gelé. Og det er meg et mysterium hvordan jeg klarte å fortære en halv tallerken uten å kaste opp.

Tidenes julegave.

Jeg tenker at bildet egentlig taler for seg selv. Gledestårene sto i taket da vi åpna dette kortet på julaften. Vi har ennå ikke funnet ut hvor vi vil reise, men har gjort oss opp noen tanker om hva som kan være aktuelt. Det blir ikke Kreta for å si det sånn.

En annen julegave som umiddelbart rørte meg til tårer, var dette bildet tatt av Nils Magnus. Bildet viser min beste lederhund i spannet, Panda. Bildet ble hengende på veggen i gangen på rommet mitt, og gjorde omgivelsene litt mindre sykehus og litt mere hjemme.

Nyttårsaften fikk jeg tillatelse til å dra ut på permisjon. Med munnbind tredd over ansiktet selvsagt, siden jeg var nesten uten immunforsvar. Kvelden ble feiret sammen med mine trofaste og kjæreste inventarer fra rom 957: Magnus og Maylinn. Vi tilbragte kvelden på Strandkanten i et snøvær som jeg aldri hadde sett maken til på årets første dag. Det var så tett, at Fjellfyrverkeriet ble avlyst til vår store skuffelse. Men jeg hørte ingen som klaga, alle var ganske fornøyde med å se noe annet enn de fire bleike og sterile veggene på sykehuset. Meg selv inkludert. Det var utrolig godt å få lufta kropp og sinn, selv om jeg var ganske sliten og medtatt.

Hjemreise.

Det skulle bli 2. januar før jeg endelig slapp fri fra sykehusets stramme håndjern. Blodverdiene var fremdeles ikke der de skulle være, men legene hadde sammen tatt en vurdering og kommet fram til at det var trygt å sende meg hjem. Jeg tror de sendte meg hjem mest fordi de syntes synd på meg. De så det nok på meg at tålmodigheten var så tynnslitt at det knapt var noe igjen å spore. Jeg var overmoden. Drittlei og full av hjemlengsel. Tingene mine hadde vi allerede pakket ned flere dager før, siden vi var skråsikre på at hjemreise var like om hjørnet. Jeg sov i Taxien hele veien hjem til Engseth, og ble mottatt av en Magnus på trappa med stjerneskudd og ferdig dekket middagsbord. Jeg spiste en barneporsjon av kyllinggryta, og kollapset i sofaen like etterpå. Fullstendig utslitt. Glad for å være hjemme, men uten overskudd til å glede meg over det.

Dagene og ukene etterpå ble ikke så gode som jeg hadde forestilt meg. Jeg tenkte at alt kom til å bli så mye bedre bare jeg kom meg hjem i mitt eget hus, men jeg møtte på flere utfordringer som jeg ikke var helt forberedt på. Legene på Immunologisk Institutt hadde fremdeles ikke funnet noen donor til meg ved utskrivelse fra UNN, og veien videre innebar en del lyskryss. Det var heller ingen garantier for at en passende donor ville dukke opp. Jeg gikk en usikker tid i møte.

Fortsettelse følger.


En liten takk.

Marian, Hannes, Lisa, Line, Tina, Sigrid, Hege, Camilla og resten av gjengen på Hematologen. Jeg er dere evig takknemlig, og dere gjør en fantastisk god jobb. Takk for at dere valgte å bli sykepleiere. Ingen tvil om at dere har valgt riktig yrke. Dere utgjorde en stor forskjell for meg, og gjorde livet litt lettere å leve når helvette sto på som verst da jeg var innlagt på sykehuset.

Mens jeg var innlagt, mottok jeg et tosifret antall poser blod som trolig var med på å redde livet mitt. Det finnes ingen erstatning for blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig. Blod må gis. Og blod er ferskvare. Pasientene og helsevesenet er helt avhengig av blodgivernes frivillige innsats. Siden blod har begrenset holdbarhet er det et konstant behov for nye forsyninger. I Norge i dag har vi nærmere 100 000 aktive blodgivere. Det er 25 000 for lite i forhold til behovet. Jeg vil dermed benytte anledningen til å oppfordre de som har mulighet, til å bli blodgivere og gjerne melde seg inn i benmargsgiverregisteret samtidig. Det redder liv. Klikk på bildet under for å komme til GiBlod sine nettsider for informasjon og innmelding.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *