Veidmannsfjellet 503 moh

  • Område: SENJA
  • Type: FOTTUR
  • Høyeste punkt: 503 MOH
  • Vanskelighetsgrad: MODERAT
  • Distanse: 5 KM TUR/RETUR
  • Varighet: 3-4 TIMER

En kort, men noe bratt tur som ligger mellom Sifjord og Medby. Parkering finner du i den knappe svingen etter Sifjordtunnelen, i et bittelite grustak. Det er god sti hele veien, og det er godt merket helt til topps.

Ikke farlig å ta pauser med så fint vær, selskap og utsikt. Toppen du skimter til høyre, er en luretopp – den faktiske toppen ligger et steinkast lengre vest. Turen hit går gjennom trolsk skog med mosekledde kampesteiner og krokete bjørketrær. Både stien du går på og ytterkantene er noe luftig, og de fleste vil nok finne det komfortabelt å støtte seg på alle fire.
Dette var Nikolaisens første møte med fjell uten snø. Han har levd livets lykkelige dager i hele vinter ved å løpe løs ved siden av spannet. Forvirringa over å få på sele med påfølgende motvekt i andre enden, var ikke total, men større enn ingenting. Poenget med å holde seg på stien, skjønte han lite av. Særlig siden humla susa i blåbærlyng, og rypene gikk amok mellom fjellsidene.
Det som er så fint med Senja, er at toppene er relativt lave og høydefølelsen er stor. Det skal ikke rare innsatsen til, før du får betalt. På vei opp pusta havtåka oss i nakken, men livet har lært meg at over skyene skinner sola. Livets lærdom stemte i dag også.
Det var ingen fare for at vi skulle ha det fryktelig travelt med å komme oss ned igjen.
Vi traff ikke en eneste sjel på turen. Det må være en av de mange fordelene med nattevandring. Man føler seg sjelden så alene som man gjør på turer som dette, men likevel er ensomheten aldri å oppdrive. Alltid alene i naturen – aldri ensom.

Strytinden 413 moh

  • Område: SENJA
  • Type: FOTTUR
  • Høyeste punkt: 413 MOH
  • Vanskelighetsgrad: LETT / MODERAT
  • Distanse: 5 KM TUR/RETUR
  • Varighet: 3 TIMER

Strytinden er en lettgått Senjatopp som blir tidlig snøfri på våren. Turen starter på snuplassen på Kaldfarnes, hvor det også er parkering. Det er god sti hele veien, pluss ei lita strekning med grov steinur mot toppen.

Ingen tur uten hund. Dagens helt ble gode, gamle Bajas. Hvordan går man på tur uten hund? Og hva er meningen med å gå på tur uten hund? Hva er livet uten hund?
Lite visste vi at denne dagen skulle bli en av de varmeste. Jeg er vant til at det bestandig er noen grader kjøligere i tynnere luftlag, men det var knapt merkbart. Bajas drakk opp alt vannet jeg hadde med før vi var halvveis, så det ble mange pauser i skyggen.
En med høydeskrekk som synes det er tryggest å ligge lavt i terrenget. Men masse mot, det har han! For han gir seg aldri.
Med svært levelige forhold på toppen (i alle fall for de uten pels), ble det to små timer i sola, bare for å være.

Sjursviktindan 836 moh

  • Område: SENJA
  • Høyeste punkt: 836 MOH
  • Vanskelighetsgrad: MODERAT
  • Distanse: 7 KM TUR/RETUR
  • Varighet: 3-5 TIMER

Turen starter på Skjellneset, litt over en kilometer forbi Skrolsvik på Sør-Senja. Det er parkeringslomme der hvor stien starter. Det er lettgått, fin sti i starten som går over til å bli noe løst og steinete terreng i de to bratteste kneikene mot toppen. Vær obs på bratte ytterkanter. Fenomenalt god utsikt alle veier på toppen. Nordtuva kan også nås fra samme utgangspunkt, da stien deler seg ved Storvatnet.

Bajas var med som trekk-opp-hund og var til stor hjelp som vanlig. Han gjør alltid jobben sin på turer som dette, og litt til. Til tider kan det være vanskelig å holde seg på beina i motbakkene, da det ofte føles ut som man blir heist opp i klatretau.
De som ikke liker hundebilder kan jo finne en annen blogg og lese, fordi hunder er mer regelen enn unntaket her omkring. Jeg velger hund over mennesker any day.
Flerbrukshund sa folk. Her demonstrert forslag som hodepute.
Hodepute med innebygd varmeapparat og personlighet.
Mannen og havet. Til de som søker fint fotolys, levelige temperaturer og som attpåtil er nattugler sånn som meg, kan jeg anbefale å gå fjelltur på kveld-og nattestid. Mindre folk er det også, for den som skyr denslags. Vi traff fire andre turgåere på en relativt sen lørdagskveld på en av Senjas mest populære fjelltopper. Sjursviktind er også en av de få turene som ikke har snø nå når vi skriver midten av juni på kalenderen i 2020.
Det er så lettvint å gå på tur med disse to. Den ene trekker meg opp, og den andre frister med Gjendekjeks (den med sjokolade) over hver bakketopp. Og så er de jo pene å se på, både hund og han.
Her har vi tatt en rast på flata før den siste kneika opp mot toppen. Han der på bildet sa «hit, men ikke lengre». For meg blir det som å si til en unge i trassalderen «ikke rør».
Bare litt til. Og litt lengre. Den ene foten foran den andre. Og «plutselig» (etter altfor mange timer) fant vi midnattsola på toppen av Sjursviktind. De som kjenner meg og min historie, vet (kanskje ikke) hvor mye innsats jeg måtte legge inn for å få til dette. Hvor langt jeg måtte ut av komfortsona. Hvor mye melkesyre og pustepauser det var underveis. Takk for at du gidda, Magnus og Bajas.

Vårvintertur

På skolen lærer vi at det er fire årstider. Vinter, vår, sommer og høst. For meg er året litt mer nyansert enn som så, særlig her i Nord-Norge. Se bare her:

    1. MØRKETID. Den svarteste tida på året, desember og januar. November kan også inkluderes her. Dagene slukkes før de rekker å bli grå, og soloppgang går rett over i solnedgang før den forsvinner helt. Innebærer ofte varierende snøforhold og turene tas med gjerne med hodelykt. Dørstokkmila er ofte litt lengre enn ellers på året, men den som tar turen ut i friluft blir ofte belønnet med nordlys som igjen kan gjøre dørstokkmila lang den andre veien.
    2. VANLIG VINTER. Mars måned. Sola er tilbake for fullt og dagene blir lysere og etter hvert like lange som natta. Som regel mer stabile snøforhold enn foregående måneder.
    3. VÅRVINTER. Kommer som regel rundt påsketider, og varer ikke lengre enn et par, kanskje tre uker. Vi skriver som regel april måned. Det er fremdeles myggfritt, forhåpentligvis. Derimot fare for fluer. Les mer om vårvinter under neste bilde.
    4. STYGGEVÅR. «Kom mai du skjønne milde», sa de. Pill råtten snø, skitne snøskavler, gjørme, støv og skitt. All dritten vi la fra oss i vinter tiner frem, det være seg hundemøkk eller søppel. Den årstida som ikke kan brukes til noe som helst, fordi snøen er for råtten for å bære en skikjører eller et hundespann, og stiene ennå ikke er snøfrie nok til å nytes til fots. Kall det gjerne en «ventemåned».
    5. VÅR. Forhåpentligvis i juni, men ikke alltid det slår til.
    6. SOMMER. Hvis den i det hele tatt kommer her i nord, skriver vi som regel juli og august på kalenderen. Mygg og klegg. Temperaturer over 10 grader.
    7. SENSOMMER. August måned. De stikkende insektene blir mer fraværende. En vakker tid.
    8. HØST. September og oktober. Frost i gresset og gnistrende fargespill. En vakker årstid.
    9. SVARTHØST. November måned. Mørkt og som regel ganske trist, kan inngå under årstid nummer 1 «mørketid». Som regel ingen snø. Det meste er svart og grått – alle de fine høstfargene er borte, og løvet har falt av trærne og begynt å råtne.

Helgetur gjennom kjente trakter i området rundt Dærta og Rosta.

Så var den kommet. Den korteste årstida i året. Og som ordtaket sier, så heter det «kort og godt». Og det er akkurat det det er. Godt, bare altfor kort. Den godeste, fineste, beste årstida. Årstida over alle årstider. Vårvinteren – velkommen skal du være! Vi har venta på deg så lenge, helt siden i fjor og året før der. Du med ditt faste, fremdeles tørre og brukbare snødekke. Med minusgrader om natta, og ei stor, gul sol som tiner kalde mørketidskropper etter en lang periode med bitende kulde og kvelende mørke. Så kjærkomment. Så fortjent. Så etterlengtet.

En bivirkning av vårvinteren: fregner på nesetippen og blodet fullt av endorfiner.

Når vårvinteren entrer fjellheimen, så vet du at herifra er alt bonus. Det er bare et spørsmål om tid før det er over. Den kommer like fort som den går. Vårvinteren er årets korteste årstid, og den bør, skal og MÅ nytes før den går over til årstid nr 4: styggevår.  Fjellheimen bar sterkt preg av dette på denne turen, for det var scootere, isfiskere og skiløpere på hver en kant. Vi fikk på ingen måte «alene til fjells»-følelsen denne gangen, men det var i grunn ganske trivelig å se så mange som hadde funnet veien ut og som så ut til å kose seg i Moder Jords fantastiske natur.

Lunsj i indrefileten av Troms. Prednisolon-Bolla fyller på med litt snacks i ekte Børge Ousland-stil. Potetsticks er fin turmat!

Når årstidene endrer seg (hvilket de jo gjør hele tiden), er det ikke alltid at kroppen rekker å justere seg inn. Spesielt på våren, når dagene raskt blir lysere for hver dag. Når vi skriver april, er det faktisk så lyst ute store deler av døgnet at hodelykt ikke lengre er noen nødvendighet. En trenger liksom ikke kave seg opp om morgenen for å rekke dagslyset, slik vi har vært vant til i månedene før. Dette resulterer i bonustid som en kan bruke til nytelse – da gjerne i solveggen. Spise lunsj ute uten å fryse fingrene av seg. Senke tempoet, senke skuldrene.

Fordelen med vårvinter, sol og varme: avslappede bikkjer som slår seg til ro når vi skal pause.

Det hender jo at de er sjarmerende, disse firebeinte skapningene. Det hender jo at hjertet mitt smelter som smør. Det hender jo hver eneste dag. Leina blir som regel alltid plassert bakerst i spannet sammen med en annen hannhund, og av en eller annen grunn så skjer dette hver gang – uavhengig av hvilken hannhund vi plasserer ved hennes side. Skuldra til «bestemor» er liksom bare god å hvile på den, rett og slett.

Avslutter med en serie hundeportretter av våre firebeinte slitere for spesielt interesserte.

[Best_Wordpress_Gallery id=»3″ gal_title=»All images»]

Påskebloggen

Man treffer de sjelden eller aldri i mørketida. Naturen og fjellet er folketomt, stille og fredelig. Det er mørkt, iskaldt og fortryllende vakkert. En kan kjøre turer i dagevis uten å møte en sjel. Et hvert nytt spor i løypa vekker interesse, både i snutene hos hundene og blant de tobeinte som står bakpå sleden. Hvem kan ha vært her i mellomtiden? Dame eller mann, gammel eller ung? Spørsmålet blir som regel ubesvart, og dagen etter er det ingen nye spor å finne. Det kan gå ukesvis til neste gang vi finner nye spor i snøen som ikke tilhører oss selv. Hyttene er mørklagte og folketomme, og de færreste har hatt besøk i løpet av vinteren. 

Med de siste ukers ustoppelige og kraftige snøfall, har vi vært nødt til å brøyte oss vei opp gjennom skogen fra huset vårt, og over fjellet. Med en snittfart på 4-6 km/t og noen hundre meters stigning kan det bli en tålmodighetsprøve og en kraftanstrengelse både for fire-og tobeinte. Man brøyter seg spor den ene dagen og tenker at NÅ kan det holde seg slik. Neste dag er sporene fullstendig borte, og man må begynne helt på nytt. Og sånn går no dagan.

Når påska nærmer seg og de røde dagene på kalenderen gjør seg gjeldende, våkner de fra vinterdvalen. Ofte iført raske solbriller og tettsittende klær med Swix-logo eller tilsvarende kommer de susende gjennom sporet med godt fraspark. Skiene er som oftest uten stålkant, og passer KUN i trikkeskinner. Hundeløypene som vi har laget selv og fått nyte godt av store deler av den mørke og kalde delen av vinteren, blir på et blunk forandret til to renners lava.

Drømmemannen. Som drømmer. Om hvite vidder, hunder og et liv i naturen.

99% av menneskene vi møter når vi er ute med hundene, er stort sett blide og hyggelige. Denne dagen skulle bli den dagen hvor vi skulle treffe den ene 1%. Tilsynelatende. Vi hadde allerede fått tydelige tegn noen dager tidligere, om at hundespann var uønsket i området. Dette i form av verbale, svingende skistaver på Facebook med mange STORE BOKSTAVER OG UTROPSTEGN!!!

Bajas vet å nyte godt av pausene, og forsvinner som regel under snøen når vi stopper.

De var tre stykker. Mannfolk. Munnvikene var plassert pekende nedover og godt hengende under armhulene. Deres negative utstråling og aura syntes på så lang avstand at hundene reagerte med varselbjeff. For den som skjønner hundespråket, var det av typ av denne kaliber: AAOOOHOHOOOO! De hadde fulgt sporene bak oss (til info: vi kjørte IKKE i skiløyper, men lagde våre egne spor), og da vi traff lava der vi hadde tenkt å kjøre (trikkeskinner), snudde vi og møtte de på tilbaketuren. Vi venta på de nederst i en bakke, slik at vi kunne få renne ned før vi kjørte opp. 

Max og Rakas. Sjelden enige i hvor de skal, den ene vil til høyre og den andre til venstre. Mange høylytte diskusjoner, men de ender som regel opp i samme retning av naturlige årsaker – de henger fast på midten.

Det tok oss 30 sekunder å passere de. I løpet av de 30 sekundene, serverte jeg mitt bredeste smil og et lystig «heihei». Det eneste jeg fikk tilbake var et fem-sekunders pinlig forsinket, mumlende «hei» fra den fremste Swixen uten en eneste antydning til smilerynke. De andre to sa ingenting. Ingen verdens ting. Jeg tror ikke de møtte blikket mitt engang bak de mørke solbrillene. Det var som om jeg ikke eksisterte. 

Luna og Panda, min trofaste tro. Her har du bunnsolid ledelse.

Faktisk er jeg ikke helt sikker på om det er sporene vi lagde som ble for breie, slik at de ikke klarte å stable skiene på en elegant nok måte til å skride fram i diagonalgang, eller om det var hundene de ikke likte. Eller oss. Ikke vet jeg, men de få sekundene det tok oss å passere så ut til å ødelegge dagen deres og hele idyllen i påskefjellet. Jeg så at vedkommende først i køa hadde mange ord og fraser som ville ut, men som ble sittende fast på tur opp. Rart hvordan det skal være så enkelt å slenge ut verbale skistaver på Facebook, men så utrolig vanskelig å gjøre det på ansikt til ansikt.

Bajas følger med at matpakka blir fortært. Vi måka oss påskeborg i en snøskavl, og opplevde årets varmeste og kanskje hittil fineste dag.

Nå KAN det jo hende at jeg tar fryktelig feil her. At de tre vi møtte ikke var sure, men at den tausheten hadde andre årsaker. Jeg har følgende teorier: 

  • De var redd for hunder, og ble lammet av skrekk. 
  • De var sjenerte og turte ikke å hilse.
  • De var for slitne og anpustne til å si hei på en ordentlig måte.
  • De hilser vanligvis ikke på folk, og avviker standard kutyme. 
  • De ble fornærmet fordi de måtte gå ut av sporet for å la oss passere. 
  • Gutta krutt hadde kranglet seg imellom, og det var dårlig stemning innad i gjengen.
  • Gnagsår på hælen av de nye, kostbare skiskoene.
  • Snø i skoen. 

Ragnar har ikke vært helt i slaget i det siste, og «trekken» har vært veldig av og på fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg tror dette bildet gjenspeiler hvordan han føler seg. Enda godt det er påskeferie, og at pausene er lange.

Samtidig som dette utspiller seg i nær-naturen, skriver NRK i en artikkel at Den Norske Turistforening frykter at hilsekulturen i skog og mark er i ferd med å forsvinne. Kanskje det var det som var greia? At de vanligvis ikke hilser på folk? At de treffer så mange i sporet at de ikke orker å hilse på alle de møter? 

Rampen. Jobber som en traktor. En ordentlig hardtjobbende motor i spannet som kan dra sleden alene i motbakkene. Ikke alltid så begeistret for andre hannhunder, men elsker damer. Og Casper.

Ellers opplever jeg et generelt hat mot hund i skiløypene for tida. Løypesjef i Skiforeningen, Hege Blichfeldt Sheriff, har sammen med DinSide.no utarbeidet noen uskrevne regler for skikk og bruk i skisporet. En av reglene lyder som følger: 

«Er du ikke hundeeier men på skitur og det plutselig er en hund i veien foran deg: Rop «HEI», da vil den se deg og flytte seg, anbefaler Sheriff. Skulle den likevel ikke flytte seg, råder hun til å bremse godt ned og gi hunden en liten dult slik at den flytter seg. Etter et par sånne lærer den seg kanskje at den skal passe seg, sier hun.»

Jeg. Er. Rystet. 

Så til dere jeg møtte i påskefjellet i dag og alle andre skiløpere der ute. Jeg kommer ALDRI til å slutte å bruke naturen i nærområdet. Ja, jeg vil unngå trikkeskinner så langt det går. Trikkeskinner er lava. Dere må bare finne dere i at jeg er der med hundene mine, nesten hver eneste dag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen på jordas overflate, og det gjør ikke dere heller. Så gjør deg selv (og meg) en tjeneste og ikke ork å bruke så mange kilokalorier på å være mutte. Livet er altfor kort til det. Det er plass til alle, både skiløpere med og uten hund. Hundekjørere, folk på truger og til fots. Og scooterkjørere der det er lov (og gjerne der det ikke er lov også, da får vi hundekjørere fine spor å kjøre i!). Vi må kunne ferdes side om side uten at skistavene skal svinges som rotorblader på et helikopter. Sistnevnte er ment som et kraftuttrykk for å sette temaet på spissen, heller enn noe jeg har opplevd på ordentlig.

Jeg tror vi har en av de mest ålreiteste bakgårdene som er å oppdrive i denne kommunen. Tenk at vi kan spenne hundene foran sleden ved husdøra og kjøre ut til det her.

Til syvende og sist: DET ER BARE SNØ. 

Slik kan det altså løses i praksis. Trikkeskinner på den ene siden, scooterspor på den andre. Trenger det å være så vanskelig?

Takk for turen!

Ei natt på Dærta

  • Område: Målselv
  • Strekning: Svalheim i Dividalen – Dærtahytta
  • Beliggenhet: 745 moh
  • Lat/Long: 68°49’11″N, 20°6’30″E
  • Distanse: 30 km en vei 

Dærtahytta og Dærtastua (den nyeste hytta) ligger i Indre Troms langs E1, Nordkalottruta og Grensesømmen. Hyttene ligger på den merkede ruta mellom Rostahytta i nord og Dividalshytta i sør. Her er ikke mobildekning. Hyttene er ubetjente og har til sammen 23 sengeplasser.

Ganske så impulsivt (sånn omtrent dagen før avreise) bestemte vi oss for å ta turen til Dærtahytta i indrefileten av Indre Troms. Vi fikk et innfall om at vær og føre var for bra til å ikke oppleve det på nært hold, og at løypene hjemme på Engseth kanskje begynte å bli litt «oppbrukt». Her er lederhunden Magnus i aksjon. Ikke alltid lett å få hundene til å gå mot vinden, spesielt når det lukter rein på alle kanter.

Jeg ser kanskje kald ut, men inni her var jeg god og varm.

Disse to damene her altså, helt uunnværlige i spannet mitt. Panda er anker og kommandant, Luna styrer farta og holder stemninga i taket (og hater pauser samt å ligge bak andre spann, vil helst forbi i går).

Min bedre halvdel, kjæreste, bestevenn, sjelevenn, samboer etc.

Max hadde pynta seg røde potesokker for anledningen.

Før vi dro hjemmefra, var det et turtryne som var lettere urolig siden det var meldt 30 speik og tok på seg alle klærne hun fant. Det ble bare 20 minus, og undertegnede slapp neglesprett. Det hadde nok gått fint i 30 minus også, ting tar bare litt lengre tid da. Trikset er å ikke bli svett, drikke nok og gå på do når man må. Kroppen bruker nemlig ekstra energi på å holde urinen varm, så ingen vits å gå og holde seg når det er kaldt.

Litt vind var det, men turen brenner seg nok neppe fast i minnet som vindfull.

Dærtahytta i sikte. Før vi kom så langt, måtte vi krysse en gasillion reintråkk og passere opptil flere små og store reinflokker. Noen hunder (les: lederhunden Bajas) har over gjennomsnittet jaktinstinkt, så det var ikke bare enkelt å få de til å gå beint fram. Sporet bak oss så ut som promillekjøring på høyt nivå, men vi nådde målet til slutt etter litt slalåm gjennom dalen.

Så er det slik da, at før vi mennesker kan i det hele tatt tenke på oss selv og vårt velbehag må hundene komme først. Det er tross alt de som har dratt oss opp alle motbakkene og transportert oss fra A til B. De fleste av hundene våre er svært godt pelset, men vi velger likevel å kle på de dekken for bedre restitusjon og energibesparelse. Her gir Magnus hundene snack like etter ankomst. Viktig å fylle på energilageret både før, underveis og etter tur.

Malin får snack, Luna venter tålmodig i bakgrunnen.

Jeg tror kanskje februar er en av mine favorittmåneder. Soloppgang som glider direkte over i solnedgang og gir et fargespill uten sidestykke.

Hundene har fått mat og stell – da er det menneskene sin tur til å oppfylle sine primærbehov. Få varmen i kroppen, fyre i ovnen, spise god middag og slappe av. Her sjekker Magnus inn på den nyeste hytta – Dærtastua. Hytta er forholdsvis ny, og er bygd i 2013. Ren luksus langt til fjells! Jeg tok meg selv i å si: «tenk å ha en hytte som dette». Men før jeg fikk fullført setninga, innså jeg at det er jo nettopp det vi har. Disse DNT-hyttene er tilgjengelig for alle som har nøkkel, mot at man betaler en symbolsk sum pr natt. Jeg velger å kalle meg selv medeier, og kunne i grunn ikke vært mer fornøyd.

Våre søte, små rødhetter med Dærtahyttene i bakgrunnen.

Casper (mor sin Gú). Fast forsanger når det er ulekor.

Turtryne gjør ting hun ikke kan – ta nattbilder. Jeg innser at jeg verken har tålmodighet eller skills til denne typen fotografering, men de sier jo at øvelse gjør mester. En plass må man jo begynne.

Dette bildet skulle ikke bli sånn i det hele tatt. Vet ikke helt hva planen var, men Ragnar endte opp med å se ut som et spøkelse som stikker ut fra intet.

Bajas var lite interessert i å bli fotografert. Men nå sies det at en god hund hviler mens han kan.

Nordlysmannen Magnus.

Altså. Når sola står opp i ene enden av dalen, og månen lyser i den andre er det helt greit å være oppe før fuglene for å fyre i ovnen.

Uten kaffe, snus og smågodt duger Magnus ikke. Morratryne i hytta.

Fine Dærta! Prikkene i bakgrunnen er hundene våre.

Morgenstemning. Det hentes ved, gås på do og smeltes vann.

Vi var faktisk ikke alene på hytta denne kalde februarhelga – to helgeturister kom fra Dividalshytta samme kveld som vi. Her spenner de på seg skiene og returnerer til Frihetsli. Vi ønska dem god tur før de la av gårde, og det gjorde jaggu hundene også og starta et salig ulekor da de skled ned bakkene.

Etter en lang, behagelig morgen på hytta, kom vi oss av gårde med kursen tilbake til bilen i Dividalen. Fordelen når man kjører hundespann, er jo at det går betydelig raskere enn å gå på ski slik at man har tid til å somle litt og likevel få med seg dagslyset. Her passerer vi samelandsbyen – et litt merkelig skue med flere titalls små hytter og koier høyt til fjells som står tomt mesteparten av året.

Turen ned til startpunktet var unnagjort på et svosj, og vi var nede allerede før klokka var 14:00. Panda var veldig klar for å hoppe i halmen, og hadde ingen planer om å vente til vi hadde tatt av seletøy og liner. Kjøreturen hjem gikk via YX og et skikkelig måltid junkfood, før vi pakka ut av bilen og tok en varm dusj!

Takk for turen, Magnus og alle hundene 🙂

Årets første solstråler

Så var tiden inne. En invitasjon som vi ikke kunne takke nei til. Hyttetur med Kristin og Vegard til Krokbekktjønna. God mat, stearinlys og fyr i ovnen. En lovende værmelding, med store muligheter for å se sola, sånn ordentlig og ikke bare mellom trærne i lavlandet. Jeg og Magnus dro opp i forveien fredag for å fyre i ovnen for å forhåpentligvis produsere plussgrader i ei hytte som ikke hadde vært i bruk siden august. Ei hytte som vi gjerne skulle eid selv, men som vi har like god tilgang til selv om vi ikke står som eiere. Sånn at i utgangspunktet er det ganske optimalt som det er nå, vi slipper å betale noe for den. Som Magnus sa – den eneste forskjellen er at vi ikke kan male den innvendig siden den ikke er vår. Men det ville jeg ikke gjort uansett. Det lønner seg å være på godfot med sjefen, når man har tilgang på godbiter som denne. Så takk, Ivar! Og Anne Marie.

Dagen starta vi med å pakke sledene, og gjøre klar maten som vi skulle spise til kvelds. Magnus brukte en time på å lete etter et par skibriller som åpenbart var blitt «borte». Nå er det jo en kjent sak at mannfolk ikke kan kunsten å lete, så da jeg gikk ut for å se om jeg fant de, lyktes jeg på første forsøk. Selvfølgelig. De lå i sleden min nemlig, i topplokket på sledebagen. Krise avverget. Jeg og mine tørre øyne er avhengig av briller når vi kjører. Lang historie kort: en komplikasjon etter allogen stamcelletransplantasjon og GVHD (Graft Versus Host Disease). Mer om det en annen gang. Kanskje.

Med isete, skarpt og hardt underlag, må hundene ha sokker for ikke å bli sårbeinte. Det hender jo at de detter av, og da må man stoppe og kle på igjen. Her er det Bajas som blir kledd på. Noen av hundene har poter som bare ikke er skapt for sokker, slik at de faller av hver femhundrede meter. Panda er en av de. Så når vi måtte stoppe for femtende gang, begynte jeg å miste tålmodigheten så til de grader. Neste gang tar jeg med gaffatape og superlim.

Vi rakk akkurat ikke sola denne dagen, men kan likevel ikke klage med den her utsikta.

Om jeg skulle finne noe å klage på, må det være at jeg kanskje kunne ønsket med noen centimeter med nysnø så vi slapp alt det styret med potesokker. Men så er det jo sånn at øvelse gjør mester. Og jeg er ikke akkurat rutinert når det kommer til å kle på sokker, sånn at Sigrid Ekran hadde sikkert rista godt på hodet om hun hadde sett meg. Men det kommer seg!

..og så var det plutselig morgenstund ved hytta. Samtlige hyttefolk var treige å stå opp om morran, og frokosten ble ikke fortært før ved lunsjtider. Da sola sendte sine stråler gjennom hyttevinduet, fikk alle det plutselig fryktelig travelt med å komme seg ut. Luer og votter flakset veggimellom, og det kunne minne om mild panikk blant en ellers så sindig og kontrollert samling av mennesker. Sånn er det når nordlendinger som ikke har sett sola på to-tre måneder, får D-vitamin midt i fleisen en iskald januarmorgen til fjells.

Vi er så heldige og evig takknemlige for at vi har tilgang til denne hytta året rundt (takk igjen Ivar og Anne-Marie!). På vinteren kjører vi hundespann fra huset vårt på Engseth og opp hit til Krokbekktjønna. Det er omtrent 15 km og tar litt over en time avhengig av føret. Hytta er i mine øyne akkurat slik ei hytte skal være. Lafta, strømløs og akkurat utenfor mobildekning. No Wifi – Great Connection osv.

Siden jeg anser meg selv som hobby – entusiastisk naturfotograf, blir det sjelden tatt bilder innendørs. Men jeg kan love at vi hadde en veldig trivelig fredagskveld! Kristin og Vegard kom opp på kvelden. Hundene varsla lenge før de var innen rekkevidde, til tross for at de ikke er særlig til vakthunder. Særlig Malin med sine «brøleape – hyl» var godt hørbar lang vei. Hytta ble etter hvert varm etter mye prøving og feiling med den nye vedovnen. På et tidspunkt var det så røyklagt inni hytta at vi måtte lufte, men når røyken ble borte og ovnen ble ordentlig varm gikk det seg til. Middagen bestod av Finnbiff med potetmos og tyta, skylt ned med øl og cola.

Dramatikk var det jo også, når jeg tenker meg om. Leina (tispehateren) kom litt for nær Ariel, og fikk laget en liten flenge i halsen som vi improvisert teipa sammen for at det skulle holde til neste dag. Det blødde ikke noe, men gapte ganske mye slik at en tur til veterinæren dagen derpå ble nødvendig. Ariel sov derfor inne. Det gjorde Casper også, men kun for at han er verdens koseligste hund som ble så glad for å komme inn at han først hoppa oppå middagsbordet, og deretter en tur via gyngestolen før han krasjlanda på gulvet. Casper sov natta gjennom i rumpegropa til Kristin og var nok godt fornøyd med det.

Vegard sørger for at alle hundene får sin daglige dose med kos, og fordeler kjærligheten jevnt over hele flokken. Å kose ferdig 12 hunder tar tid. Han skal ha for god innsats i stillongsen.

Pompel ser alltid mannevond ut på bilder, men er jo alt annet enn akkurat det. Han er klassens klovn uten sidestykke, med innebygde springfjær i bakbeina. Han trenger ikke trampoline for å hoppe høyt. En god lederhund er han også. Han er særdeles begeistret for mat, og klarer sjelden å skjule det.

Luna er alltid en av de mest takknemlige når kosen blir servert. Det er i grunnen nok om du bare holder hånda der, så lager hun kosen selv. Luna er en av våre eldste hunder, men likevel den mest kanskje mest pågangsmot og energi. Hun gir seg aldri, og stiller seg gjerne opp og bjeffer og vil videre når de andre er slitne.

Uten mat og drikke osv. Magnus i tøfler serverer kjøttsuppe til frokost.

Kjærleik i morgentimene.

Bajas – ingen over, ingen ved siden. Sjefen som bryr seg mest om seg og sitt. Minding his own business. Når de andre hundene kaver seg opp, knurrer, herjer og styrer rundt, sitter han her som regel bedagelig til i et hjørne, observerer galskapen og rister på hodet.

Casper (går også under navnet «mor sin Gú»). Denne bikkja lot seg distrahere så fryktelig under løpetid, at han glemte av å spise. Vi valgte derfor å kjemisk kastrere han for å se om det ble bedre. Og det ble det. Kastreringen hadde også noen andre uventede bivirkninger. Han har nå blitt verdens mest klengete og kosete hund, som aller helst skal sitte oppå fanget ditt, selv om det er 5 meter sofa i begge retninger. Time etter time, dag etter dag.

Slede i soloppgang. Denne sleden bestilte jeg gjennom Björkis i Kiruna, og jeg er utrolig fornøyd! Lett, robust og stødig. Og så rosa sledetrekk da.

Noen sitter tålmodig på rumpa og venter på avgang, mens andre skal alle andre veier enn rett fram og maser og bjeffer og styrer.

Pompel og Luna utgjør en god duo i front. Her har vi sela på, og gjør klar til avgang mot dagens turmål – Veltasætra.

Søstrene sisters, Malin og Panda. To helt forskjellige damer, som jobber bra på hver sin måte. Malin er den langbeinte fartsholderen (traver fortere enn en Lyntoto – hest), mens Panda er det trofaste frontankeret som tar ansvar foran når det gjelder. Ekspert på å finne nedsnødde spor, og tar deg garantert trygt hjem i snøstorm.

Ragnar, født med stram bakline. Sangstemme fra helvette. Går også under navnet Ragnhild, da han har en mykere side ved seg i kontrast til sitt harde ytre.

Og så var vi av gårde! Vegard og Kristin snørekjørte på ski. Tross for tung oppakning, gikk det strålende takket være knallharde spor og god glid.

Ei som nyter årets første lille dose med etterlengtet vitamin D. Det er utrolig hva litt sol i ansiktet gjør med kropp og sinn, etter en lang og mørk vinter.

Opp Monsterbakken måtte skiløperne bruke egen maskin. Gikk fint det også, bare veldig bakglatt. Det gjør liksom ingenting når omgivelsene ser sånn her ut.

Gutta boys er gentlemen og venter på damene.

Svosj sa det.

Dagens turmål nådd. Veltasætra 400 moh. Her er det satt opp en flott gapahuk som hvermannsen kan bruke. Bålpanne og sittemøbler. Og trimkasse for den som er interessert å skrive navnet sitt.

Casper og Pilt.

Utsikt mot Hjerttind.

Leina skulle egentlig ønske at hun kunne ligge i sofa og slappe av. Eller sitte på i sleden på et varmt reinskinn. Eller være igjen i hytta og ligge foran ovnen. Egentlig alt annet enn å løpe i spann. Hun henger stort sett med i svingene, men trekkiveren er ikke det den en gang var. Dersom du plasserer henne foran en pulk eller under en kløv, ser du noe helt annet. Da er hun nemlig i sitt ess! Tempo er ikke Leina sin greie.

Sliten frøken. Ikke lett å være en eldre 30 kilos Muttejente i et spann med Alaska Husky og Siberians.

Ingen tur uten pølsebål. Eller jo. Men altså, jeg og Magnus er altfor dårlig på å stoppe opp og ta pauser når vi er ute på tur. Det ender som regel med at vi «trollkjører» mange mil uten så mye som å stoppe, og når vi kommer hjem er vi så sliten og sultne at vi ikke vet hvordan ende vi skal begynne i. Så mer av dette, takk. Neste sledetur tar vi med et par vedsekker som ekstra vekt i sleden, og drar ikke hjem før de er brent opp.

Turen hjem var intet annet enn magisk. Det er så utrolig overflødig å si det, men jeg ER så takknemlig for at vi har tilgang til dette terrenget rett ifra huset vårt uten å måtte sette oss i bilen. Jeg kunne ikke tenkt meg å bodd noen andre plasser.

Jeg innser på slutten av dette innlegg at jeg ikke har ett eneste bilde av meg selv, men jeg lover – jeg var med på turen! Sånn er det å være fotograf. Vell hjemme i stua, ble det fortært en hjemmelaga pizza før vi sovna synkront på sofan i kjent stil. Takk for turen!

Tolan 668 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 668 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat +
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 3-4 timer

Turen starter ved tunellinnslaget i Ballesvika (på andre sida ligger Gryllefjord), hvor det også er god plass for parkering på den gamle veibiten. Turen har god sti og merking opp til skoggrensa 350 moh ved en stor stein. De fleste snur her, og veien videre opp til Tolan er stiløs, umerket og bratt. Det anbefales å holde litt til høyre innpå lyngen når du går opp de bratteste skråningene, da ryggen i vest er særdeles luftig, utsatt og vanskelig å ta seg frem på uten å risikere katastrofe. Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms.

Du skal ikke langt opp for å få luft under vingene. Her er vi kommet fram til der hvor stien og merkinga slutter. Turen over myra og gjennom skogen var en klam opplevelse i solsteika. Vått underlag gjorde lufta så fuktig at det var som å vandre rundt i et tyrkisk dampbad.

Mine to aller største favoritter i hele verden samlet i et skjønt foto! Uten disse to hadde jeg aldri i verden kommet meg opp på Tolan denne dagen. Motiverende ord, en pakke kjeks og en tålmodighet av en annen verden er pakka som skal til for å få en relativt nylig stamcelletransplantert kropp opp motbakkene.

Med en lite samarbeidsvillig kropp, er det godt å ha en pelskledd bestevenn som motiverer.

Vi klarte jo selvfølgelig ikke å dy oss eller lese turbeskrivelsen ordentlig, så vi fulgte ryggen helt ytterst i bratta opp mot toppen. Av den grunn ble det derfor en del luftige passasjer vi helst ville vært foruten. Hvis du spør Leina, så er hun nok ganske enig i det. Hun er en stødig fjellvandrerinne, men måtte sette ned labben både her og der når det ble litt vell på kanten.

Vi var skråsikre på at yttersia av Senja skulle være svalt og behagelig nå som det nærmer seg høst. Vel, der tok vi feil. Tror dette var den varmeste turen vi har gått i år. Leina var ikke særlig fornøyd med at vi ikke hadde tatt med vann til henne, men hun fikk bade i bekken da vi kom ned.

Tolan byr på utsikt i Segla-klasse, bare uten alle turgåerne.

Det ser kanskje harmløst ut, men på Magnus’ venstre side stuper fjellet rett ned i intet.

«Kom da, Leina!» Hun var ikke så veldig begeistret for å bli dratt oppover glatte steiner og berg.

Kanskje litt vanskelig å se, men dette er Leina som har skrudd på 4×4 og med høyt turtall prøver å komme seg opp de bratte bergene. Det gikk ikke denne gangen, så hun gikk tilbake og la seg på en fjellhylle og venta mens jeg og Magnus var på toppen. Der lå hun altså, på samme sted, i nærmere en time mens vi sosa rundt og tok bilder.

Drømmemannen i drømmeomgivelser! Neida. Joda 🙂

Leina fikk gleden av å løpe fritt på tur ned. Vi hadde selvfølgelig scannet området for både folk og fe, og der var intet å se. Hun fant en gevir av et reinsdyr som hun kosa seg med før vi tok henne i bånd siste biten på vei ned til bilen.

Halvtrollsk stemning på returen.

Tenk å ha en slik vakker og pelsete skapning som har et så sterkt ønske om å være nær deg, selv på frifot! Man blir jo lykkelig langt innerst inne i hjerterota av mindre. Jeg sier ikke at hun aldri har stukket av, men fakta er hun alltid kommer tilbake.

Takk for turen!

Årvikmarka turområde

  • Område: Arnøya
  • Høyeste punkt: 25 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Varighet: 1,5 time (eller så lenge du måtte ønske)

Turen starter fra ungdomshuset i Årvik (se rødt merke på kartet), og går på godt opparbeidet grussti i Årvikdalen. Området er godt tilrettelagt, og kan gjennomføres med barnevogn og rullestol. Ved det gamle lysverket er det bygget gapahuk hvor mulighetene er gode for en kort eller kjempelang rast.

Ingen kan komme her og si at det ikke er vakkert i Årviksand! Stranda er nydelig og vannet ser muligens innbydende ut, men det er ikke varmere vann her enn andre steder i Nord-Norge. Snarere tvert imot. Et bad her vil, uansett årstid, bli som et isbad å regne. Vi sto over denne gangen.

Magnus på lånt sykkel på vei inn portalen til Årvikmarka en sen julikveld.

Blid syklist! Uten å gre alle under én kam: dette er et annet kaliber enn de karene som sykler langs asfaltveiene i kondomdress og raske briller.

Årvikmarka med sine flotte gapahuker innbyr til fine kveldsturer da sola står rett på om du er heldig med været. Inni her er det lunt og godt, og hvis du vil er det gode muligheter for å steike seg ei pølse på bålet. Bålet må du for øvrig lage selv og sørge for å ikke lage skogbrann.

Grusstiene i Årvikmarka kan sykles, jogges, gås, og trilles. På vinteren går det lysløype i samme område. 5000 timer er lagt ned i dette området. Det er investert over 3 millioner kroner i dugnadsinnsats, noe som viser hvilke resultater man kan få til gjennom samhold og framtidstro i en liten bygd med rundt 100 innbyggere.

Steinsethøgda 473 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 473 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 6 km tur/retur
  • Varighet: 3-4 timer

En relativt lettgått tur som egner seg for de fleste. Parkering skjer i Bøvær, da veien i Knarrvika er for smal, svingete og uoversiktlig til at man kan parkere på veiskulderen. Turen er godt merket opp til Strandbyskaret (se egen beskrivelse under), hvor det også er plassert en trimkasse. Siste biten opp til Steinsethøgda er ikke merket, men er fullstendig selvforklarende. For den som har høydeskrekken under kontroll, er det også mulig å ta turen videre til Husfjellet som vanligvis nås fra Skaland i sørøst.

STRANDBYSKARET

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt:  280 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet:  1-2 timer

sommarn e’ kje lang
men han e jo brei
når han kjæm her oppi nord
med måseskrik og med midnattsol
over både fjell og fjord

Ved ankomst Strandbyskaret var vi ikke så rent lite overrasket over utsikten, tross havtåke og beskjedne 280 meter over havet. Denne turen er i mine øyne undervurdert. Hit klarer nesten alle å gå. Både små og store føtter. Selv om det er tåkelagt til langt nede i fjærsteinan, så kan historien være en helt annen når du kommer deg gjennom skogen. Man angrer jo aldri på en tur uansett, gjør man vel?

Behind the scenes. Slik er det altså å være på tur med undertegnede. Det gis hyppige instruksjoner om marsjfart, retning og posering underveis. Fotografering er en hobby som lar seg svært godt kombinere med friluftsliv. Og når og både jeg og min bedre halvdel har med hvert vårt kamera, så er vi lite egnet selskap til den som er kamerasky.

Knotingen med kamerastativ og selvutløser resulterte i dette. Her er samtlige turmedlemmer representert. Fra venstre: meg, Magnus, Maylinn (med Bono the dog), Kristin og Vegard.

me brøytestikke og telehiv
sei både høgt og klart:
motorsykla e som brennevin
det e best at det bart

Fra det forrige bildet tok det ca ett helt minutt før alt var forandret til et tåkeinferno, og sikten ble tilsvarende ingenting. Sjarmen med Senja! Det blir aldri kjedelig.

vintern han e hard og nådelaus
men vi tar det som det kommer 
med polvotta og polvara
til sommern e det sommer 

Utsikten på vei opp mot Steinsethøgda. Tåka siver inn over Strandbyskaret, mens Husfjellet hever seg i bakgrunnen.

det kunne nok vært bedre
men det e sagt som det e sant
sydentura e som neggelsprett
det gjør ondt når det blir varnt

Liten mann i stor natur! Det er umulig å ikke la seg imponere. Av mannen Magnus 🙂

her oppe jobbe sola turnus
ho går fire måna på og åtte av
og om han strømmen han e gådd
så har vi ved og primus
vi fær ikkje te nå himmel
vi fær ut på hav

Hvordan kan man ikke bli sjarmert av dette?!

om live e et støvelhav
så får du navigere
vi søv når vi e skoilta av
og i døden tar vi ferie

Nå var det slik at været denne dagen var av det ymse slaget. Tåke på den ene fjelltoppen, klarvær på den andre. Regn på den ene sida av fjorden, sol i andre enden. Akkurat idet vi traff toppen av Steinsethøgda, begynte tordenskrallene å dundre lengre inn på landet, og en vegg av svarte tunge skyer kom rullende mot oss i god fart. De med langt hår var kjappe med å hive sekken på ryggen, og starte småtrippinga nedover mot skogen. Toppen av et snaut fjell ytterst på Senja er vell sjelden noen god plass å være i tordenvær. Det sies dessuten at det er større sannsynlighet for å bli truffet av lynet, enn å vinne i Lotto. Og siden ingen av oss tipper Lotto, var det kanskje lurest å returnere til lavlandet.

Vi fikk arrangert et hoppebilde før vi løp ned fra knausen. Kristin og Vegard er gode eksemplarer. Vi rakk akkurat å bli våte helt inn til trusa før vi var fremme ved bilen, og alle var skjønt enige om at det hadde vært en fin tur! Så takk for den!

og om det gikk til helvette
så blei vi ikkje frelst
etterlivet e som trommesett
det kan være ka som helst

Sukkertoppen 456 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 456 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  4 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

Denne turen har to forskjellige utgangspunkt. Man kan gå fra Nikkelverket (merket «Verket» på kartet), eller øst for Hamn der hvor vi starta. Turen oppleves mest lettgått fra sistnevnte. Det er god plass for parkering på Hamn, så lenge det ikke er midt i tjukkeste bryllups-og turistsesong midtsommers. Hamn er også et godt utgangspunkt for padleeldoradoet ute ved Bergsøyan landskapsvernområde. Turen er beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 98. Stien opp til Sukkertoppen er godt merket med både skilt og blå merker fra begge sider. Det er sikret med kjetting i ett av de bratteste partiene.

Sist jeg gikk denne turen, var for fem år siden. Den gangen var det så lite folk i fjellet på Senja, at det knapt var spor av sti og finne opp til Sukkertoppen. I dag har den nesten ikke-eksisterende stien blitt autostrada. Det er kommet opp skilt som viser vei, og ruta er merket med blått på steinene. Ingen dum ting det altså, men de som ønsker å gå alene bør dra en annen plass enn de mest populære fjelltoppene på eventyrlige Senja. Vi traff faktisk bortimot 25 andre turgåere på denne lille turen.

Slikt er intet uvanlig syn på Senja. Alle værtyper på én gang. Sol i det ene øyeblikket, regn i det andre. Og innimellom der, tåke og regnbuer. Alt annet enn kjedelig.

Dagens turfølge var ingen ringere enn disse to favorittene + en halv! Bono er kanskje ikke så stor, men han gikk nesten hele turen på egne bein. En skal ikke undervurdere en slik liten kropp, den rommer mer enn du aner.

Hvis en bare orker å gå av stien, kan man fange ganske fotogene utsikter og landskaper. Det er vell overflødig å nevne at ytterkantene er litt bratte, så pass på hvor du tråkker.

Det er vell ikke rart at en nordlending blir svett når sommerværet slår til over havtåka.

Det var temmelig grått og fuktig da vi begynte på turen nede i fjæra. En skulle ikke særlig langt opp for å komme over tåkehavet. Vet ikke om vi kan kalle dette havutsikt, men spektakulært var det i alle fall!

Og så går de gamle hjem! Dagen ble rundet av på Hamn’s restaurant i selskap med et og annet 70 årslag. Natta ble tilbragt på Senjas (eventuelt Norges) mest idylliske hyttetomt. Takk for lånet, Magnar og Wenche! Og takk for turen, Magnus, Maylinn og Bono. Og til slutt, takk for maten og godt selskap, Kristin og Vegard.

Fjæratur til Rotvåg

  • Område: Arnøya
  • Høyeste punkt: 200 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  11 km tur / retur
  • Varighet: 5-6 timer

Turen starter helt nord i Årviksand der veien slutter. Turen er godt merket hele veien, og det er stort sett god sti. De bratteste partiene er sikret med tau. For den som er som ønsker en lengre tur, er det mulig å få seg en rundtur ved å fortsette til Nord-Rekvika og følge Nord-Rekvikdalen tilbake til Årvik.

Et oppstilt turbilde helt fra starten av turen.

Når man omsider har kommet seg opp den første ura, er utsikten grei nok til å skrive hjem om. I bakgrunnen ligger fantastisk fine Årviksand.

Selv om dette i utgangspunktet er mer som en fjæratur å betrakte, så er man likevel innom noen toppvarder underveis. Disse er trolig gamle sjømerker som hjalp fiskere og båtfolk og finne frem på denne værharde plassen ytterst i havgapet. Bak ryggene våre ligger Nord-Fugløya.

Det var over snittet deilig å slippe turistfellene i henholdsvis Lofoten og Senja. De siste årene har toppturer blitt en trend, og folkemengdene i fjellet har eksplodert. Da er det fint å komme til plasser som dette, da de eneste sporene til liv vi så var etter reinsdyr. På Arnøya går du garantert alene. Ny favorittplass og mange stjerner i boka!

Litt soling må til! Jeg tror vi satte rekord i antall lunsjpauser, og sjelden har vi vell brukt så lang tid på en så kort tur. Men hvem sa vell at dette var et kappløp? Jeg tror alt for få tar seg tiden til å virkelig nyte, stoppe opp og gå av stien.

Dagens turhund ble Pluto, som med sin trekantige hodefasong også går under navnet «vikepliktskilt». Pluto er en hund med tonnevis av personlighet, og vi alle fikk oss en god latter da han tok et «revehopp» i gresset og kom opp med denne fangsten. En skulle tro at han kun gjorde det for oppmerksomhet, for med én gang jeg var ferdig med å fotografere, slapp han musa og gikk videre. For en kjedelig verden det ville vært uten hunder.

Vell nede fra fjellsida, var dette synet som møtte oss i fjæra. Et fantastisk stilig landskap, men som ikke lot seg forsere i særlig høy fart. I alle fall ikke for innlandsrotter og kongleplukkere som oss, som ikke er vante til å klatre på berg. Og når det i tillegg skal fotograferes alle veier, kan det bli en tålmodighetsprøve for den som liker fart og flyt (Pluto).

Denne planten kan neppe være særlig kresen, som vokser mellom steinene nede i fjæra uten særlig tilgang på næring annet enn salt.

Det er enkelt å vite at du har ankommet Rotvåg, da plassen har store, frodige gressletter og en gammel kjerrevei. Rotvåg var bebodd fram til 1940-tallet, men det er lite spor etter bebyggelsen da husene ble brent til grunn av tyskerne. Kjerreveien går fra Rotvåg, og ender i Nord-Rekvika.

Undertegnede filosoferer bak blåklokkene.

For den som er historieinteressert, er det mulig å besøke spionhula som ligger et stykke oppi ura fra Rotvåg.

Drapet på de to partisanene og Jørghild Lovise Jørgensen var slutten på russisk spionvirksomhet mot tysk skipstrafikk på vei østover forbi Arnøy. Siden partisanene ble satt på land fra en sovjetrussisk u-båt utenfor Arnøy i februar 1943, hadde de lekt katt og mus med tyskerne. I august 1943 var det slutt på spillet. Hula der partisanene holdt til, ble angrepet av tyske spesialstyrker. Jørghild Lovise Jørgensen, som under tortur var blitt tvunget til å vise partisanenes gjemmested, greide å flykte fra sine tyske voktere ved å kaste seg ned i hula der de to partisanene gjemte seg. Etter en lang og hard kamp, ble de tre i hula til slutt drept. Saken fikk også et alvorlig etterspill for befolkninga på Arnøy, med arrestasjoner, tukthus og henrettelser.

Så vet du det.

Takk for turen! Og takk for båtskyssen tilbake til Årvik, Svein-Arild og Asbjørn 🙂 Det må være lov å jukse litt når man ikke har brukt kroppen på nærmere ett år.

Riven 372 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 389 moh
  • Stigning / høydeforskjell: 170 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 6 km tur / retur
  • Varighet: 2-3 timer

Selv om denne «toppen» har en beskjeden høyde og lite stigning, er utsikten likevel ubetalelig. De få høydemeterne konsumeres helt i starten av turen, og resten er sjarmøretappe. Parkering omtrent midt mellom Fjellsendentunnelen og Riventunnelen, ved Trælvikvatnan. Riven ligger lunt til mellom omkransende fjell, og er derfor sjelden særlig vindfullt. En tur som er egnet for hele familien, men pass på barna da det er enkelte plasser som er luftige og litt utsatt.

Etter et år uten noe særlig tur og bloggings, er Turtryne tilbake. Fletta er kanskje borte, men jeg er på mange måter rikere enn noen gang. Rik på livserfaringer. Slike livserfaringer som du helst ville vært foruten, men som du likevel er takknemlig for siden det endrer synet på alt i livet. Mer om dette kommer senere, jeg lar dette være et ordinært blogginnlegg.

Pompel ble dagens turhund. Han er kanskje den som har fått minst miljøtrening hos oss, og som har vært mest rastløs de siste ukene. Pompel hoppa gladelig inn i bilen (bil = tur), men da han oppdaget at han var alene var det ikke like stas! Han sang og jamret seg nesten hele veien fra Buktamoen til Senja. Det gikk i både dur og moll.

Du kan jo trygt si at vi fant den toppen på hele Senja med tettest tåke. Og som bildet godt viser, er Pompel en god trekkhund selv om han er alene og i halsband. For en gangs skyld, ble Magnus (som nylig har vært og donert blod –> giblod.no) mest anpusten. Det har ikke skjedd siden aldri.

Det var jo ikke akkurat varmt i lufta. Men for en godt pelset polarhund blir det varmt, selv på en Nord-Norsk sommerdag.

Noen ganger kan man undres over hva disse firbeinte tenker og tror.

Da verken jeg eller Magnus hadde vært her før, hadde ingen av oss noen formening om hvor toppen befant seg. Da vi fikk øye på denne markeringen, ble vi enige om at det var en god indikator på at høyeste punkt var nådd og jubelen sto i taket!

Myrull. Pompelull.

Tåka var ikke like tjukk oppover, så vi kunne såvidt kjenne noen varmende stråler fra sola. Og du vet – i Nord-Norge kaster man ALT man har i hendene så snart sola titter frem. Om dette ikke var fullverdige stråler, får så være. Nytelse ble det uansett.

Nå er det slik at disse bildene fra denne turen kunne vært tatt hvor som helst i hele verden. Nesten. Siden man ikke ser omgivelsene, men bare lyng og stein. Men jeg lover, vi var på Riven! Tror vi, trallala 🙂

Omasvarre 556 moh

  • Område: Balsfjord (nært Målselv)
  • Høyeste punkt: 558 moh
  • Stigning / høydeforskjell: 350 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse:  3 km tur / retur
  • Varighet: 1-2 timer

Når utgangspunktet ligger på over 200 meter over havet og høyeste punkt er i overkant av 500 meter, sier det i seg selv at dette er en tur der du får mye gratis høydemeter og billig utsikt for kaloriene. Turen er noe bratt gjennom skogen helt i starten, og kan være noe sleip og gjørmete dersom det har regnet mye i forkant. Likevel er Omasvarre en enkel knaus å bestige, og er godt egnet for hele familien. Dersom du går på høsten, husk bærbøtta! Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 302. Parkering i busstoppet ved E6 rett sør for Heia.

Maylinn og Panda-hunden ble dagens turselskap og skravlepartnere opp bakkene (selv om det ble mest pusting og pesing). Høsten er den beste tur-tida. Ingen mygg, ingen klegg. Vakre høstfarger, klar luft og ikke for varmt. Og bær! Blåbær og moltebær. Helst de blå. Rett i munnen, eller på pannekaka.

Blåtind-massivet ruver i bakgrunnen. Disse fjellene i Målselv er store, mektige og er et flott skue fra både høyt og lavt.

Maylinn med en Panda i bånd og Takvatnet der nede. Turene trenger ikke alltid å være så lange! Det er jo noe som heter «kort og godt». Noen ganger føler man mest for å bare ta seg altfor god tid. Se på sola, trekke lukta av fjell og skog langt ned i lungene. Somle. Slik man gjorde da man gikk hjem fra skolen som 3. klassing. Oppdage mønstre og bilder i naturen. Skyer som former en elefant, eller et hjerte i berget. Bare være. Det er så deilig! Takk for turen, jenter!

Middagstindtraversen

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 578 moh
  • Høydeforskjell:  674 m
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 7 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer

Middagstindtraversen

Effektive høydemetere med utsikt rett ut i storhavet! En klassiker uten sidestykke. Man kan velge å gå hele traversen slik vi gjorde, eller gå til henholdsvis Glæret og / eller Middagstind (se beskrivelse lengre ned). Traversen byr på luftige passasjer med bratte, mosekledde skråninger og steinur. Ikke en egnet tur for barn eller for de med høydeskrekk og dårlig balanse. Vi gikk traversen mot klokka, og hadde første stopp på Glæret (ytterste punktet i vest), etterfulgt av ryggrangling mot Middagstinden og ned. Ser for øvrig at Norgeskart har en liten feil, Glæret ligger rett vest for vatnet, og ikke nord. Parkering er ved skolen i Gryllefjord. Turen til Middagstinden og Glæret er også beskrevet i Turbok for Senja og Midt-Troms på side 80-81.

MIDDAGSTINDEN

  • Høyeste punkt: 542 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 3 timer

GLÆRET

  • Høyeste punkt: 380 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  3 km tur/retur
  • Varighet: 2 timer

DSCF3150

Det er i grunn synd at man sjelden orker å ta frem kameraet når turen er på sitt værste. Partiet gjennom skogen og opp til 500 moh, innebar et snev av helvete på jord. Gjørme og sleipe steiner i kombinasjon med loddrett stigning står ikke øverst på lista mi, men det er vanskelig å unngå det dersom man ønsker å nå steder som dette. Alt har sin sjarm, og jeg betaler gjerne.

DSCF3156

Det er få ting som er så tilfredsstillende som å komme over skoggrensa til plasser som dette. I skogen får jeg ofte en fornemmelse av trange luftveier, og innbiller meg at trærne tar kvelertak. For ikke å snakke om insekter og trykkende varme. Da er det deilig å trekke pusten og nyte synet av dette. Jo mer luft jeg kan se, desto bedre kan jeg trekke pusten.

DSCF3176

Ikke overraskende, var det min bedre halvdel som var mitt turfølge i dag. I godt selskap med to av våre 14 pelsede firehulstrekkere.

DSCF3177

Panda ble født helt blotta for høydeskrekk. Hun nærmest fløy oppover steinura, og tok gjerne turen helt utpå kanten for å se rett ned etter fiskene i havet. Blir ikke overrasket den dagen hun helt glemmer at hun faktisk ikke har vinger, og flakser nedover ei fjellside. Hun er tøff når det gjelder det meste, men når det kommer til vann er hun like pysete som Magnus (sorry, men du har aldri vært spesielt god til å svømme).

DSCF3191

Panda er klar for flyvetur! De to andre gutta har et åpenbart behov for å tenke seg om både en og to ganger.

DSCF3232

Upåklagelig utsikt.

DSCF3248

Mange steder langs veien mot toppen så ut som dette. Fri sikt rett ned i havet. Heldigvis er jeg glad i turkis, så det gjorde meg aldeles ingenting!

DSCF3266

Gruppebilde før vi traverserte mot toppen som skimtes i bakgrunnen til venstre.

DSCF3279

Dogs of the day. Et godt tips når det kommer til å ha med hund på luftige turer som dette, er å holde båndet i hånda. Ikke ha hunden festa fast i deg selv i sekken eller i magebelte! Dersom hunden rykker til i et svakt øyeblikk kan det bli fatalt for begge parter. Dersom du holder båndet i hånda, er det mye lettere å slippe dersom det skulle bli behov. Jeg vil ikke anbefale å ha hunden løs, da det er båndtvang i sommermånedene. Dersom du velger å ha hunden løs, skal du vite at det er ditt ansvar dersom det skulle skje noe.

DSCF3287

Ryggen mot Middagstindens sørlige storebror. For de som har godt syn og briller på nesa, kan du skimte undertegnede i godt driv bortover.

DSCF3306

Man kan følge rygg nesten hele veien, med unntak av noen få plasser. Dette er en stor fordel, da utsikten blir deretter. Av beste sort sådan. Senja på sitt beste.

DSCF3292

En rosa flamingo skimtes like til venstre for toppen.

DSCF3312

Flyvende Panda! På bakkenivå av alle ting. Disse hundene er så tilpasningsdyktige, at jeg blir fascinert hver gang jeg tar de med på andre ting enn sledekjøring. Denne tispa er så reaktiv, at hun skjønner hva jeg mener uten at jeg trenger å bruke ord eller lyder. Da er det lettvint å ha henne med på tur. Supermottagelig for alle slags tegn, og leser kroppsspråk og energi bedre enn de fleste. Jeg og Panda har en felles egenskap: vi er begge så sta at halvparten kunne vært nok. På godt og vondt.

DSCF3320

Magnus og Rakas.

DSCF3324

Det var tendenser til svært lokal tåke denne dagen. Den kom og gikk akkurat som den ville, men lå aldri så tykk at vi ikke fant veien.

DSCF3331

Panda i storform. Eieren – not so much. Men det hjelper veldig med lett sekk og små sko!

DSCF3341

Det er jo uhyre sjelden at disse selvportrettene blir perfekte. Hundene ble ikke så rent lite skremt da jeg kom løpende mot dem i lysets hastighet etter å ha trykt ned selvutløseren. Derfor en Panda på avveie.

DSCF3347

Skal vi se: skisekk, minimalistiske joggesko, Fjällrävenbukse og hund. Noe sier meg at denne typen har flere hobbyer enn gjennomsnittet.

DSCF3359

Vi tima det rimelig bra, og fikk et fantastisk flott lys da turen gikk nedover.

DSCF3365

Ingen tvil om at denne turen er vakrest på kveldstid.

DSCF3379

Takk for turen, Magnus, Pandis og Rakas!

Stortinden 847 moh

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 847 moh
  • Høydeforskjell: 617 m
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  5 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

Stortinden

Med sine bratte vegger av glattskurt granitt, ser fjellet ubestigelig ut fra E6. Ei grønn renne gjør at toppen kan bestiges uten tau, selv av de med høydeskrekk. Det finnes ingen luftige partier, selv om det er bratt stigning. Det er god sti i starten, som forsvinner noe når du kommer over 600 meter. Turen er merket, så det skal uansett være greit å finne fram. Turen til Stortinden kan gås direkte fra parkeringa og opp, eller via Kjerna (anbefales!) som vist på kartet. Dersom du velger å skippe svippturen innom Kjerna, går du til høyre / øst for det lille vatnet. Fra Kjerna og opp til Stortinden, må du velge minste motstands vei gjennom kampesteinura for å komme innpå stien som leder deg til toppen. Parkering finnes før toppen av Skjellesvikskaret, før veien bikker ned i Ulvika som ligger nordøst for fergeleiet Skarberget.

KJERNA

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 650 moh
  • Høydeforskjell: 420 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse:  3 km tur/retur
  • Varighet: 1-2 timer

DSCF2979

Stortinden i midten, med Eidtinden til høyre og kote 809 (navnløs) på venstre side. Begge sidetoppene er tilgjengelig fra Stortinden for den som er fjellvant og har god balanse. Brua på bildet går over Kjerringvikstraumen, som er et ypperlig område å utforske før eller etter tur. Heftigst er det i timene før og etter tidevannet snur, når sterke strømmer oppstår og danner et bilde som kan minne om Saltstraumen.

DSCF2932

Turen innom Kjerna på 650 meter, er absolutt verdt et besøk. Hit opp er det tydelig sti og godt merket. Dette er Tysfjords svar på Preikestolen. Etter slitasjen i terrenget og dømme, er denne lille turen mye mer populær enn selve Stortinden. Og det er godt forståelig! Lett tilgjengelig og spektakulær i forhold til prisen (kaloriene) du betaler.

DSCF2974

Grønne renner gjør at Stortinden er oppnåelig uten tau. Husk å følge merkingen for ikke å spore av, her er det nemlig gode muligheter for å gå seg fast. Denne steinen markerer at du må endre retning.

DSCF2960

Stetind er lett gjenkjennelig fra de fleste vinkler, med sitt flate topparti og bratte vegger. Dette bildet er tatt like nedfor toppen av Stortinden. Ser dere forresten noe som mangler på bildet? Dette hører nemlig sjeldenheten til. For første gang på veldig, veldig lenge, ble turen gått helt uten hund. Og uten menneskelig selskap. Altså helt alene. Egentlig ganske behagelig. En slipper å ta hensyn til andre, og kan tøffe av gårde i eget somletempo. Eller ræsertempo for den det måtte gjelde.

DSCF2950

Tur er best på kveldstid! Når det ikke er for varmt, og når fotolyset er på sitt beste.

DSCF2942

Går du turen på kveldstid, er sola kun å finne på toppen. Ta deg derfor god tid til å nyte strålene, før du vender nesa ned i skyggesida. I bakgrunnen skimtes ryggen til kote 809, som fint kan nås fra Stortinden dersom du føler deg eventyrlysten og har en ekstra sjokolade i sekken. Jeg hadde bare en halv pakke Ballerina-kjeks, og nøyde meg med «kun» to topper denne dagen.

DSCF2971

Bokstavelig talt, så snubla jeg over ei rypemor med 7 barn. Jeg holdt på å tråkke på de, da de rant nedover stien som ei stri elv på våren. De har en forsvarsmekanisme som går ut på å skille lag med resten av søskenflokken, og for så og ligge urørlig blant vegetasjonen. På den måten er de såpass kamuflert at det nesten er umulig å få øye på. Jeg var ca 8 cm unna denne krabaten, og den så ikke ut til at den hadde tenkt seg noen plasser overhodet.

Takk for turen da!

Skinnkollen 728 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 728 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  8 km tur / retur
  • Varighet: 3-4 timer

Skinnkollen

Parkering finnes en halv kilometer etter krysset hvor du tar av mot Husøy. Man kan se stien og de røde merkene fra veien på høyre side. Det er myr og vått i starten, så ta på støvler eller bli blaut på beina. Over skoggrensa (ca 30 min), er det formidabel utsikt til alle kanter hele veien til topps. Ryggen kan oppleves som smal og luftig, og man må regne med lett klyving for å nå hovedtoppen.

DSCF3046

Bajas trakk det lengste strået i dag, og fikk være med på tur. Det er ikke mange vannkilder på denne strekka, så for hundefolk kan det være lurt å ta med vannskål. Vi var derimot heldig da det hadde regnet dagen før, og vannet hadde samlet seg i små dammer oppå berg og steiner.

DSCF3056

Det var godt med en lynpause etter å ha løpt ifra blinding i skogen. Det er ikke lett å finne balansen mellom melkesyre og insektbitt. Går man for fort, tiltrekker man seg enda flere småkryp da de har sansen for utpust og kroppslukt. Går man for sakte, så rekker de å bite deg i fart. Kan melde om at sort tights ikke er noen særlig god barriere for bitende insekter. Baksiden av leggene var rimelig perforert ved ankomst linken 300 moh.

DSCF3067

Denne krabaten har et «snev» av høydeskrekk, og går aldri langt unna favnen til mor. Legg merke til værskillet. På venstre side er det blå himmel og solskinn, men på andre siden regjerer tåka.

DSCF3099

Veien mot toppen, er en eneste lang (egentlig altfor kort) sjarmøretappe. Her er det ren nytelse hver en meter. Uten tvil topp 5 på min Senja-liste.

DSCF3110

På avstand ser toppen ut ubestigelig ut, men når man kommer nærmere krever det kun et fraspark og litt armbruk.

DSCF3081

Det tok mer enn ett forsøk for å få Bajas til å ligge stille på denne steinen som sto på kanten av en skrent. Løsningen for han denne gang, var å lukke øynene for å slippe å se hvor langt det var ned. Han er blitt tre år nå, men jeg klarer ikke å la være å få en slik merkelig «stolt mor» følelse når han trosser høydeskrekken og bykser seg over de værste kneikene. Alt går med litt godsnakk og en dytt i rumpa.

DSCF3116

Det så ut til at Skinnkollen var en av de få toppene på Senja som hadde sol. Havtåka lå tykk, og det var store, sorte skyer i sørvendt retning. Godt fortjent etter den forrige svømmeturen til Nesten Kyle.

DSCF3128

Bajas vil ikke innrømme det, men jeg er skråsikker på at han er hemmelig æresmedlem av høydeskrekklubben. Han gikk løs store deler av turen, og ved kote 664 valgte han å stoppe. Det hjalp ikke uansett hvor mye jeg lokket på han med min lyseste pipestemme. I tro på at han ville komme etter, vandret jeg videre et godt stykke. Til slutt var Bajas en prikk i det fjerne, og han så ikke ut til å rikke seg en meter. Verken opp eller ned. Det så ut til at han hadde bestemt seg for å vente der, til jeg var ferdig med dette «fjelltur-tullet». Det var heller ikke nevneverdig luftig i det området hvor vi befant oss. Kanskje han skjønte at det ville bli verre mot toppen? Det endte i alle fall med at jeg måtte gå tilbake og hente han, og leie han til topps.

DSCF3141

På toppen kan man se hele ryggen hvor man kom fra.

DSCF3109

Det var en hvit og pelsete hund som var glad for å vente snuten nedover. Takk for turen, Bajas!

Stetind (Halls fortopp) 1314 moh

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 1314 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  10 km tur/retur
  • Varighet: 6 timer

Skjermbilde 2016-07-24 kl. 22.35.20

Stetind (hovedtoppen) rager 1392 meter over havet og ligger i Tysfjord kommune i Nordland fylke. I 2002 fikk Stetind status som Norges nasjonalfjell. Det er både fjellets form og historie som gjennom årene har lokket og inspirert, og som stadig drar klatrere, kunstnere og turister fra fjern og nær til Tysfjord. Stetind tilhører samme geologiske formasjon som fjellene i Lofoten og består av fast granitt. Dette er Nord-Europas største naturlige obelisk (ett sammenhengende stykke stein), og granitten denne obelisken er formet av er ca. 1800 millioner år gammel. Halls fortopp (1314 moh) er det høyeste nivået du kan nå til fots. Toppen har navn etter dansken Carl Hall som i 1889 bygde varden her. Velger du å gå opp hit, er du nesten oppe på toppen av Stetind. Turen videre til hovedtoppen, krever nerver av stål og klatreutstyr. Kilde: visitstetind.no

DSCF2743

Vi valgte årets varmeste dag til denne turen. Det er fordeler og ulemper med slikt. Fordelen er jo åpenbart at du slipper å fryse. Ulempen er at det kan være utfordrende å få kjølt seg ned tilstrekkelig. Min kropp for eksempel, slutter å virke når kvikksølvet kryper over 25 grader. Det er vell ikke til å stikke under en stol at jeg følte meg som et speilegg stekt to minutter på overtid. Passe brun og sprø i kantene, og på grensen til tørr (tørst).

DSCF2799

Det er noe magisk med å gå fjellturer hvor man har havet som utsikt. Så magisk at man må ta seg en tur ut på kanten for å se litt. Det skjer noe med oss folk fra innlandet, når vi kommer til kysten. Man får en slik voldsom trang til å kaste stein i havet av en eller annen grunn. Vi er kanskje ikke like vant med å se ringer i vannet lik de som er oppvokst i fjæra. Jeg kan med en gang meddele at Ruben ikke klarte å kaste stein helt til fjorden.

DSCF2773

Typisk som det er, kom skyene rullende innover toppene da vi nærmet oss halvveis opp. Tror samtlige svettinger var glad for litt skygge. Her er jeg fremst med Davidsen (den uten hestehale) hakk i hel. Det var vell omtrent på dette punktet jeg la merke til det. Gamlingen var aldri mer enn to skritt bak meg. Uforskammet sprek, tross for flertallige sølvgrå striper i hårsveisen. Jeg har vell i utgangspunktet visst det hele tiden, at konkurranseinstinktet der i gården var på plass og vell så det. I dag fikk jeg bekreftet nettopp det. Det hele ble en stille og usagt konkurranse om å komme først til toppen. Ingen sa noe, men det hørtes på pusten og pæsen.

DSCF2791

Maylinn og Ruben med Svartvatnet i bakgrunnen. Svartvatnet ligger på 724 moh, som også er siste mulighet for å fylle vann før toppen. Bading er også helt innafor, men når isflakene fortsatt flyter på overflaten midt i juli var ikke badetemperaturen særlig tiltalende for denne gjengen.

DSCF2826

Frøkna i caps fikk utfordra høydeskrekken opptil flere ganger, og det skulle ikke stå på støtten fra de mannlige utgavene av Davidsen (med og uten hestehale).

DSCF2815

Partiet over vatnet, var tidvis løst med grov sand med en salig miks av små og store steiner. Her kan det være lurt å holde barna i bånd slik at de ikke river stein i hodet på de som går under.

DSCF2817

Solbriller kan jo være kjekt å ha, selv om sola ikke skinner. Magnus er ingen Prest, men det er den grå, glattskurte veggen i bakgrunnen.

DSCF2844

Davidsen (med hestehale) nyter av en velfortjent kaffekopp på toppen.

DSCF2852

Noen satt seg på kanten for å nyte utsikta, mens andre gjemte seg bak toppvarden. Maylinn drikker RedBull i håp om å få vinger til nedoverturen. Davidsen med grå striper i håret (han uten hestehale), måtte se seg slått på målstreken da undertegnede nådde toppen først med en puls på en hel masse. Det er derfor han står med ryggen til og surmuler. Klarte ikke å dy meg, så seiersdansen ble ganske høylytt og på grensen til dårlig gjort.

DSCF2874

Det var for ingen av oss fristende å ta turen videre mot hovedtoppen. I alle fall ikke uten tau. Vi møtte et par som hadde klatra opp uten tau, og de virket glade for å være i live. Men jeg garanterer at vi kommer tilbake ved en senere anledning, med tau.

DSCF2851

Ruben fant en Pokémon. Gotta catch ’em all!!

DSCF2893

Full fokus.

DSCF2894

Han her påsto at han hadde problemer med knærne, og la seg i returen før oss for ikke å «sinke» resten av teamet. Jeg velger å tro det var et skalkeskjul for ikke å komme sist ned, og for å få en ørliten smak av seier. Beklager, Asbjørn, at jeg nevner det, men du kom desverre ikke først ned heller!

DSCF2906

Og her er nok et bevis på at det beste fotolyset er like før sola går ned. Eller opp, alt ettersom.

DSCF2921

Turrapporten denne gang, rundes av med et blomsterbilde. Takk til Krølle for fotoassistanse. Takk til onkel Svein-Arild for iskald Corona med lime ved ankomst i basecamp. Og takk til Asbjørn (uten hestehale), Krølle (med hestehale), Maylinn og Ruben for turen. Og takk til ho mor for å savne oss når redningshelikopteret sirkla rundt toppen.

Nesten Kyle 551 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 551 moh
  • Høydeforskjell: 377 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 6 km tur / retur
  • Varighet: 1-2 timer

Kyle (nesten)

Den har ikke noe navn. Det er heller ikke en fjelltopp per definisjon. Den er nok lite attraktiv for mange, men skal likevel ikke undervurderes da den har god utsikt tross lav høyde. Jeg velger å kalle den østlige naboen til Namnlausingen for «Nesten Kyle». Parkering finnes ved innslaget til Fjellsendentunnelen ved Skinnkollvatnet. Det er så og si ikke sti, så noe retningssans kan være greit å ha med.

DSCF3003

Turen blir liksom tre stjerner bedre, når man har turfølge tilsvarende dette her. Rampen er en staselig type, som alltid er pent kledd. Bare se: sort og hvitt slår aldri feil. Som å gå med smoking til hverdags. Classy. Går aldri ut på dato. På toppen av det hele, er han over gjennomsnittet sjeløyd. What’s not to like? Her har vi akkurat forsert en skog av bregner og kratt. Jeg bare elsker når vegetasjonen klamrer seg fast i anklene dine, fysisk holder deg tilbake og lager en fin mix av skrubb-og brannsår. Nevnte jeg dyyype myrhull og glatte steiner? Hvis du denne dagen ønsket å komme tilbake til bilen tørrskodd, så var det definitivt feil plass å være.

DSCF3010

En må huske å vise litt kjærleik ca tolv ganger i timen. Minst! Rampen både gir og tar i store doser. Når han kommer krypende opp i fanget ditt når du sitter og stiller inn kameraet, eller knyter skolissene for fjerde gang, så vet du at du har med en koseklump og gjøre. Jeg føler det på hele kroppen at han faktisk ønsker å være i mitt nærvær. Han fikk gå løs 90% av turen, og var aldri mer enn ti meter unna. I nedoverbakkene gikk han bak meg og passa på. Stoppa, snudde seg og venta på meg om jeg ble hengende bak. En ordentlig trofast type.

DSCF3019

Når man er alene på tur, har man tre alternativer når det kommer til fotografering. Det første alternativet er selfie. Jeg personlig er blitt motstander av fenomenet. Ikke er det flatterende, og ikke gir det særlig inntrykk av omgivelsene. Resultatet blir kunstig og unaturlig. Jeg skal forresten ikke nevne duppedingsen selfiestang (har en viss forståelse for at diverse muséer og offentlige steder forbyr dette). Det andre alternativet er selvutløser. Det tar litt tid og krever øvelse og tålmodighet for å bli god. Du vil nok sannsynligvis også føle deg noe dust når du løper fram og tilbake mellom kamera og motiv mens du teller sekunder. Men resultatet kan bli riktig så bra! Det tredje alternativet er ingen bilder i det hele tatt, eller bilder bare av utsikten uten folk og dyr (hunder) i bildet. Man skal ikke undervurdere et godt landskapsbilde altså, men jeg synes ikke fotografiet er komplett uten et levende vesen i det.

DSCF3024

Det hadde seg jo slik at vi egentlig hadde tenkt å ta turen til Kyle 826 moh, men så endte vi altså opp her. Ytterst i havgapet, på feil knaus. Jeg burde jo ant måker i mosen da hele opplegget startet med at jeg glemte å svinge av i krysset mot Botnhamn for å komme til parkeringsplassen. Tydelig at hodet mitt har vært helt andre plasser, og i dag gjorde det ingenting heller. Toppfeberen blir mildere og mildere for hvert år som går, det samme gjør stressnivået. Jeg bare regner med å få en liten dose forståelse for at jeg valgte å la være å gå til topps denne gråværsdagen. Når det regner oppover og vinden blåser deg så hardt i ansiktet at du slipper å puste selv, da vet du at du kan snu og gå ned med god samvittighet. Bak oss går stigninga mot Kyle, og det frista ikke tre brødsmuler å gå opp dit. Litt av poenget med slike turer, er jo nettopp utsikten og den var det neppe mye av.

DSCF3027

Jeg og Rampen kappløp tilbake til bilen, og jeg frykter desverre at den hårete mannen kledd i smoking vant. Takk for turen!

Brosmortinden 525 moh

  • Område: Kvaløya
  • Høyeste punkt: 525 moh
  • Høydeforskjell: 248 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 1-2 timer

Ferden til Brosmetinden starter fra en romslig parkeringsplass på Gløshaugen. Det er særdeles lettgått terreng, egnet for alle på to eller fire føtter med dårlig kondis eller bedre. Her får du i tillegg mange gratis høydemeter, da turen starter på ca 270 moh. Dette fjellet er Kvaløyas svar på Segla (Senjas mest populære fjelltopp).

DSCF2245

Krølle og svensken.

DSCF2272

Det er vell få ting i verden som gleder mitt hjerte mer, enn glade og smilende hunder. Personlig er jeg stor fan av nettopp dette eksemplaret. Casper.

DSCF2236

Fjellet ser ikke nevneverdig imponerende ut fra bunnen av bakken. Du vil imidlertid bli positivt overrasket over utsikta på toppen.

DSCF2451

Vanndepot finnes også. Fyll opp vannflaska, ta et bad eller gå forbi.

DSCF2345

Skamtinden 882 moh sett fra Brosmetinden. Skamtinden er en tur som anbefales for den som liker luftige utsiktspunkter og bratt terreng, og den markerer dessuten starten på den velkjente Ersfjordtraversen. Denne er vell hakket mer spektakulær, enn toppen vi valgte denne dagen. Men noen ganger har man mest lyst å bare være ute, uten å slite så fryktelig mye. Jeg tror det kalles latskap? Eller så er det det som kalles å være menneskelig og normal. Jeg putter en tier på sistnevnte.

DSCF2287

Casper var den heldige vinner av dagens turlodd. Litt fordi han er fullstendig nedrøytet (praktisk med lite pels i sommervarmen), og mest fordi han er en type som er veldig lett å ha med å gjøre. Trives like godt alene sammen med mennesker, som i flokk med andre hunder. Dessuten trekker han godt i motbakkene, og skjønner hva det vil si å gå bak i nedoverbakkene. De hundene som ikke kan det, er svært sjelden med på slike turer av naturlige og helsemessige årsaker. Mine skjøre ankler har nok med å hanskes med egen kroppsvekt og koordinasjon.

DSCF2276

DSCF2371

For de som lider av toppfeber, så er det viktig å huske på at det er den bakerste toppen som er den «egentlige» Brosmetinden. Altså denne.

DSCF2401

Caspersen er ikke særlig glad i høyder, og holdt seg godt innpå land mens Magnus tok en titt over ripa. 500 meter rett ned i havet er ingen spøk.

DSCF2406

Folk har vært ivrige med å bygge varder på toppene, og det stod sikkert 8 slike bare på den ene toppen.

DSCF2335

Nedrøyta eller ei, dette er en av de kjekkeste jeg kjenner på fire bein! Og den snilleste.

DSCF2333

Du och jag, Alfred. Du och jag.

DSCF2327

En av de mange grunnene til at jeg elsker sommeren i Nord-Norge, er midnattsola. Du slipper å tenke på å skynde deg ned fra fjellet før det blir mørkt. Du kan sitte og nyte så lenge du orker. Spise Ballerinakjeks til du blir kvalm, og tvangskose med hunden (eller din bedre og mannlige halvdel). Det er liksom ikke så viktig om man når toppen, det viktigste er å være ute og sette pris på de små øyeblikkene. Det er de som teller. Fjelltopp eller ei.

DSCF2314

Casper får servert tvangskos i alle retninger. Ikke lett å være den eneste hunden med på tur. Huff.

DSCF2310

Noen løfter kjærringa, andre løfter hunden. Casper er en tålmodig sjel og finner seg i det meste.

DSCF2391 DSCF2378

DSCF2246

Takk for turen, dere to!