Blodig alvor: DEL 2

– Første cellegiftbehandling ved UNN i Tromsø –

Dette er en bloggserie hvor jeg forteller min historie fra da jeg ble alvorlig syk og fikk diagnosen Myelodyplastisk Syndrom (preleukemi) i slutten av år 2016. Jeg gikk fra å være et aktivt friluftsmenneske som var på tur ved enhver anledning, til å knapt klare å ta vare på meg selv. Jeg tilbragte flere måneder på sykehus for knallharde og potensielt dødelige cellegiftkurer, hadde eviglange opphold i isolat og gikk i februar 2017 gjennom en allogen stamcelletransplantasjon med stamceller fra ukjent donor som siste utvei og eneste helbredende alternativ. Dette reddet livet mitt og jeg er nå i remisjon – frisk fra sykdommen. Historien ender likevel ikke her, da jeg nå sliter med komplikasjoner som følge av stamcelletransplantasjonen – GVHD og infeksjoner.

Blodig alvor: DEL 1
Blodig alvor: DEL 2
Blodig alvor: DEL 3
Blodig alvor: DEL 4
Blodig alvor: DEL 5

 


Så var tiden inne.

Kalenderen viste 6. desember 2016. Ute var det mørkt og svart, og en kunne skimte lyset fra byen og alpinanlegget i Kroken gjennom de skitne sykehusvinduene på rom nummer 957 ved Hematologisk avdeling i niende etasje på UNN. Min første cellegiftkur skulle sendes gjennom blodomløpet. Leger og sykepleiere hadde på forhånd prøvd å forberede meg på det som skulle skje, men jeg følte likevel at jeg møtte opp på sykehuset rimelig blank og uvitende. Litt av grunnen til det, er at det er så store individuelle forskjeller på hvordan man takler cellegift og andre medisiner, så ingen kan fortelle deg akkurat hvordan du vil reagere. Det eneste jeg hadde noenlunde kontroll på, var det praktiske og medisinske. Jeg visste at jeg skulle få cellegift intravenøst i 7 dager, 24 timer i døgnet. Det var to forskjellige typer cellegift – Daunorubicin (den røde) og Cytarabin. Kuren gis vanligvis til leukemipasienter (Akutt Myelogen Leukemi). Kuren var så sterk, at den ville ta knekken på det meste i benmargen («blodfabrikken» – der blodet produseres) og jeg ville på ett eller annet tidspunkt bli isolert på grunn av svært lavt immunforsvar og fare for infeksjoner. Målet med denne hestekuren i mitt tilfelle, var å få ned antall blaster (umodne, dårlige celler) i blod og benmarg fra 7%-10% til under 5%. Dette for å forberede kroppen min på en stamcelletransplantasjon, og da er det viktig å være så frisk som mulig i forkant for at det skal lykkes. Dersom denne kuren ikke virket godt nok og at det var for høy andel blaster igjen i blod og benmarg, kunne det bli nødvendig med en runde to.

Optimisme, fokus og aksept.

Vi var optimister fra dag én, og tok sikte på direkte kvalifisering selv om det ikke var noen som helst garantier for det. Jeg ble i denne omgang forespeilet et sykehusopphold på 3-4 uker, noe som ville bety at jeg mest sannsynlig måtte feire både jul og nyttår på Universitetssykehuset Nord-Norge. Ikke helt den julefeiringa jeg hadde sett for meg, men når det er det som må til for å bli frisk så kan man ikke gjøre annet enn å akseptere tingenes tilstand. Og det er nettopp det jeg opplevde som noe av det vanskeligste med alt. Aksept. Jeg var ikke klar over det selv i starten. For å komme seg videre og fram i ei slik suppe, er en nødt til å akseptere det faktum at man er alvorlig syk, og at man skal gjennom en behandling som er så kraftig at den potensielt kan ta livet av deg snarere enn sykdommen selv. Som Dr. Olsen sa til meg da diagnosen var stilt: «Det er litt av et maraton du skal gjennom. Det finnes ingen snarveier. Det er langt, det vil ta tid og det kommer til å gjøre vondt.» Det eneste jeg fokuserte på i starten, var at jeg skulle bli fort ferdig med cellegiftkuren og stamcelletransplantasjonen og deretter vende tilbake til det normale livet igjen så snart det lot seg gjøre. Helst før. Jeg skulle være et supermenneske. Jeg skulle jo ut på tur igjen. Gå på fjellet om sommeren, kjøre hundespann på vinteren. Leve livet slik jeg gjorde før jeg ble syk, kanskje til og med leve det enda mer. Jobbe fra 10:00-17:00, komme hjem og lage middag. Knappe ti minutter på sofaen, og ut med hundene etterpå til langt på kveld.

Her er pumpa og stativet som skulle bli min «gode venn» og følge meg som en klegg gjennom store deler av oppholdet på UNN som varte i 4 uker. Denne pumpa med ledninger og poser av ymse innhold var koblet fast i kateteret i brystkassa en hel uke i strekk i starten. Hvor enn jeg skulle, måtte jeg koble ut strømmen og trille det med meg. På do. I dusjen. Ut på gangen. Til og fra senga. Mellom senga og stolen. Og hele tiden passe på at slangene ikke hektet seg fast i noe. Bare det å sove ble en prøvelse, jeg var jo livredd for å vri og vende meg i frykt for å rive løs noe eller surre meg fast. Dette stativet ble liksom en forlengelse av meg selv. En del av meg. Det skal også nevnes at disse pumpene piper i ett sett, uten å ta hensyn til tidspunkt på døgnet. Og når det piper, stopper de og en må ringe på sykepleier slik at de kan komme og få den i gang igjen. Egentlig et styr uten like, men helt nødvendig. Jeg klarte aldri helt å venne meg til det. Ikke så rart egentlig.

Første dag med cellegift.

Jeg husker ennå det øyeblikket da den første dråpen med cellegift entra blodomløpet. Det var bare jeg, Magnus og en sykepleier på rommet. Idét sykepleieren trykka «play», satt jeg spent som ei fjær og så cellegifta bevege seg gjennom slangene, inn i kateteret på brystkassa og til hjertet hvor det deretter fordelte seg i hver en minste kapillære blodåre i hele kroppen. Jeg telte sekunder og kjente etter i alle kroppsdeler fra ytterst i fingerspissene til innerst i magen etter alle bivirkningene jeg hadde hørt så mye om. Kvalme, oppkast, kløende utslett, diaré, svimmelhet, hodepine, utmattelse, munntørrhet. Lista er lang, og mye lengre enn det jeg orker å ramse opp. Timene gikk, og bivirkningene lot vente på seg. Første dag ble litt mindre spennende enn jeg hadde forventa, og det var egentlig helt greit. Det skulle ta opptil flere dager før jeg begynte å kjenne noe.

Cytotoxicity.

Cellegifta jeg fikk var så giftig at jeg måtte alltid trekke ned to ganger etter å ha vært på toalettet. Sengetøy og klær måtte skiftes hver dag, da mye av avfallsstoffene skilles ut gjennom svette. Jeg fikk et rødt skilt på senga hvor det stod med store bokstaver «CYTOSTATIKASENG». Sykepleierne som skifta på senga måtte bruke hansker og beskyttelsesfrakk, og putta tøyet i en gul plastpose før det ble bært ut av rommet mellom tommel og pekefinger. Dette fordi at cellegift i seg selv er kreftfremkallende. At vi putter dette i kroppen for å bli frisk virker for meg noe paradoksalt, men legene påstår jo at det funker så man har jo ikke noe valg enn å stole på dem. Det er dessuten og dessverre det eneste som funker også. Det finnes ingen andre medisiner som virker på denne sykdommen. Bare cellegift. En må altså forgifte kroppen og satse på at den tåler det, eller dø av sykdommen. Brutalt er ikke på langt nær et sterkt nok ord til å beskrive det.

Jeg liker forresten ikke ordet cellegift. Jeg liker ikke ordet kreftsykepleier. Kan de ikke kalle det celleterapi og spesialsykepleier i stedet? Det virker så mye mindre skremmende da.

Hverdagen på sykehuset.

Dagene på sykehuset ble fort svært rutinepreget. Blodprøver mellom kl 06:00 og 07:00, og slumring fram til klokka 09:00. Morningene var aldri min favoritt-tid på døgnet, siden formen da alltid var på det dårligste. Kvalme og utmattelse. Det tok meg som regel ganske lang tid å få maskineriet i gang, ofte var jeg ikke ute av senga før etter lunsj. Legevisitten var alltid det mest spennende, og blodprøvesvarene var dagens opptur eller nedtur alt ettersom. Det var også her min karriere som uoffisiell medisinstudent startet. Med en relativt sjelden blodsykdom og en genuin interesse for medisin og egen helse, sugde jeg til meg all kunnskap som var å oppdrive om temaet. Ved å lære seg «legespråket» med tilhørende latinske, fremmede, vanskelige ord og begreper, var det også litt enklere å forstå alt som skjedde med kroppen min, og hvorfor. Mange av spørsmålene jeg stilte legene på visitten, kunne de ikke svare på. Ikke Google heller for den del, der inne blir man jo bare mer forvirra. Og redd. De fleste dagene hadde ikke legene noe nytt å melde om blodprøver og andre ting, annet enn at alt gikk etter planen. Spennende, men kjedelig. Jeg ble tilbudt middag hver dag, men kan knapt huske en eneste middagstallerken som entret rommet. Ikke bare på grunn av kvalme og dårlig matlyst, men også fordi at sykehusmat ikke er noe å rope hurra for.

Ensomhet.

Samtlige av dagene jeg tilbragte på sykehuset, hadde jeg besøk av venner, kjæresteMagnus og familie. Det var noen innom hver eneste dag, noe jeg er utrolig takknemlig for. Man blir ganske lei sitt eget selskap, spesielt når man sitter i isolat og har et begrenset antall kvadratmeter å bevege seg på. Da besøket var dratt hjem, så jeg tv-serier. Lars Monsen og Game of Thrones ble gjengangere.

Selv om jeg hadde mye besøk i tiden på sykehuset, opplevde jeg en større følelse av ensomhet enn noen gang. Jeg følte meg tvunget. Fanget av sykdommen i min egen kropp. Jeg kunne liksom ikke bare ta tak i glidelåsen under haka og kle den av meg når jeg ville. Jeg fikk aldri fri. Sykdom tar aldri ferie. Og det var jo bare jeg som var syk, ingen andre. Jeg og min sykdom i min egen kropp. Det var kun jeg som kunne kjenne symptomene. Kun jeg som kunne kjenne kvalmen. Utmattelsen. Hadde det vært mulig, er jeg sikker på at det er ganske mange av mine nærmeste som ville overtatt litt av sykdomsfølelsen. Dele litt på den, kjenne på den ilag. Fordele ubehaget for å la meg slippe. Men det er jo ikke slik det fungerer. Kampen mot sykdommen er det kun en selv som kan ta, og man står i det helt alene med alle pårørende på sidelinja som heiagjeng og duskedamer.

«Eg ser at du e trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg.«

Tidsfordriv. Det er mye terapi og mindfullness i puslespill, men også mye frustrasjon.

Det psykiske.

Under hele prosessen opplevde jeg at det var veldig lett å spøke og vitse om død, sykdom og elendighet, men at det ikke var like lett å le av det. Galgenhumor hadde vi i søkk og kav, men latteren satt ikke akkurat løst i veggene. Optimisme og håp var noe vi hadde mye av, og det var i stor grad det som holdt oss flytende gjennom alt. Vi var alle ganske sikre på at dette kom til å gå bra, og snakket positivt til hverandre selv om tankene ofte kunne være noe mørkere. Før innleggelse på sykehuset hadde jeg fått rikelig med informasjon om det fysiske som skjer med kroppen under en slik hard behandling, men det var ingen som hadde fortalt meg hvor tøft det kom til å bli psykisk. Dette kom som en overraskelse på meg, og jeg var rimelig nedkjørt under store deler av oppholdet. Frustrasjonen var stor da jeg tryglet om å få snakke med en psykolog, men det ikke lot seg gjennomføre da det ikke verken var vanlig prosedyre eller tilgang. Jeg følte meg konstant på bristepunktet og gikk rundt som et eneste stort nervevrak, selv om utenforstående kanskje opplevde meg annerledes – sterk og oppegående.

Jeg var utrolig lettrørt, og kunne begynne å gråte av den minste lille ting. Bare tanken av en julekonsert var nok til å få vannet til å renne. Det ble så store kontraster. Julesanger som vekket gode minner fra en bekymringsløs barndom, og det faktum at jeg nå befant meg i en krisesituasjon som jeg ikke visste om jeg ville komme levende ut ifra. Det ble rett og slett for mye for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Det var som om alle garnnøstene falt i gulvet helt samtidig og viklet seg inn i hverandre 165 657 ganger, uten at jeg hadde den fjerneste anelse om hvilken ende jeg skulle begynne å nøste i uten at det ble floker av det. Alt var bare kaos. Kaos er sjelden gunstig når man er et super-ryddig og ur-systematisk ordensmenneske som meg. Jeg virkelig hatet følelsen av å miste kontrollen.

Gulle, gode sykepleiere.

Heldigvis viste det seg at mange av sykepleierne var svært gode samtalepartnere. Når man er innlagt på sykehus over lengre tid, får man et snodig familiært forhold til de som jobber på avdelingen. Tenke seg til at det faktisk var noen som orket å høre på sutringa mi, og som kanskje til og med hadde noen gode ord og råd om hvordan man skulle snu den negative spiralen. Jeg har alltid tenkt at sykepleiere er de som steller de syke. De skifter bandasjer, gir medisiner og pakker deg inn i varmeflasker og tre dyner når du har feber. Og det gjør de jo. Men det jeg aldri hadde tenkt over før jeg selv ble pasient, var viktigheten av jobben deres som samtalepartnere i en vanskelig livssituasjon. Det er en helt undervurdert og utrolig viktig del av yrket som sykepleier! Kanskje den aller viktigste i mine øyne. Det var så greit å kunne kidnappe en hvitkledd superhelt når jeg følte tårene og de vonde følelsene presse seg på. Bare tømme søppeldunken og la det stå til. Det var nemlig ikke alt jeg hadde lyst til å dele med kjæreste, venner og familie. Og da var det greit å ha noen utenforstående som kunne lytte uten å la seg involvere emosjonelt. Mange av tankene mine var så vonde at de ville skapt store arr i sjelen på mine nærmeste, og da var det greit at de kunne slippe hvis det var mulig.

Dette bildet ble tatt 17. desember 2016. Håret var begynt å falle, og jeg hadde mye utslett etter cellegifta. Jeg gråt i dusjen den morgenen, da håret falt av i store klaser når jeg skulle ha i sjampo. Jeg trodde jeg var klar for å miste det lange, fine håret mitt og «ofre» det for å bli frisk, men det var likevel et sjokk da det begynte å skje på ordentlig. Alt ble plutselig så virkelig. Nå visste jeg at dagen var like rundt hjørnet. Den dagen hvor jeg ville bli bleik, tynn og skalla og se ut som en kreftpasient.

Kampen mot maten.

De aller første symptomene jeg merket på sensommeren 2016 var redusert matlyst og lett kvalme. Lite visste jeg da at dette kom til å forfølge meg i lang, lang tid, og at det til slutt skulle bli en av mine største utfordringer langs veien mot å bli frisk. Cellegift er kjent for å skape kvalme og oppkast, og da har man jo sjelden lyst på mat. Selv om det finnes gode kvalmestillende medikamenter, så virker de sjelden så godt at du føler deg helt fin. Det ligger liksom alltid noe og ulmer under overflaten.

På de verste dagene var det en seier hver gang jeg fikk ned ei tugge knekkebrød eller en yoghurt. Jeg er så glad det finnes intravenøs ernæring (mat rett i blodet), ellers hadde jeg nok sett ut som en anorektisk pinne relativt tidlig i forløpet. Dette med mat ble så vanskelig for meg, fordi jeg følte at det var det eneste jeg faktisk kunne bidra med selv. Leger og sykepleiere gav meg medisiner og behandling, men maten måtte jeg spise selv for å ta best mulig vare på kroppen og for å overleve. Men når bare tanken på mat setter i gang brekningsrefleksen, blir alt en negativ spiral av stress og frustrasjon som vil ingen ende ta. Når man i tillegg får et ark utdelt med overskrift «kostregistrering – fyll inn antall kalorier her», legger det jo ikke akkurat noe mindre press på deg. Jeg vet jo at den delen var for mitt eget beste, men likevel. Du tenker hele tiden at «nå bør jeg spise noe, det er jo tre timer siden sist«, men kroppen stritter imot og magesekken vrir seg tre ganger rundt sin egen akse. Det ble mye tvangsspising. Jeg spiste selv om jeg ikke ville ha noe, og valgte å spise mat som jeg vanligvis ikke er så glad i ellers for å ikke få stygga. Av og til gikk det bra, andre ganger kom alt i retur. Det verste var når jeg spiste mat, og kasta alt opp igjen like etterpå. All den innsatsen for ingenting. Da får man lyst til å gi opp.

Jeg satte meg som mål å ikke komme under 50 kg (jeg måler 168 cm), og det klarte jeg med et nødskrik. Klærne mine i størrelse SMALL satt jo løst allerede før jeg ble innlagt på sykehus, så hvordan jeg greide å holde vekta sånn noenlunde på stedet hvil er jo ganske ubegripelig. Kan nok takke intravenøs ernæring for mesteparten av det, samt min egen stahet og vilje av stål.

Den store hårklippedagen.

Jeg hadde spilt tøff så lenge. Sagt til meg selv og alle andre at «det er jo bare hår«. Det vokser ut igjen. Det er en liten pris å betale. Men enhver kvinne, uansett grad av forfengelighet, ville nok følt et snev av sorg i det øyeblikket de lange lokkene faller mot gulvet under lyden av en barbermaskin på et sykehustoalett. Jeg og Magnus hadde inngått en avtale om at vi begge skulle ta håret samme dag. Han hadde nemlig på det tidspunktet så langt hår at han fikk det bak i hestehale, og vi tenkte det var en hyggelig og litt merkelig greie å gjøre sammen. Så slapp jeg å være skalla alene. Medlidenhetsklipp. Det er ekte kjærlighet, det!

Dette var før hårklippen. Dette ble hovedoppgaven i årets julequiz: «Gjett hvilken hunderase». Jeg husker jeg lo og gråt om en annen.

Merkelig nok gikk det greit å ta mitt eget hår. For at det skulle virke litt mindre skummelt, spilte vi musikk mens vi holdt på. Det gikk i Odd Nordstoga mener jeg å huske. Eller var det Senjahopen? Trolig en god blanding. Det var Magnus som gjorde jobben mens jeg satt bøyd over en krakk med hodet halvveis nedi ei søppelbøtte. Følelsen av barbermaskina som jobba seg gjennom det lange håret mitt, var i grunn ganske deilig da hodebunnen min på dette tidspunktet var så utrolig kløende og ekkel siden håret var begynt å falle ut. Jeg ble på ingen måte glad da jeg så mitt eget speilbilde etterpå, men synes ikke det var så ille som jeg hadde trodd på forhånd. Nå kunne luesesongen starte. Parykk var uaktuelt, da ville jeg i alle fall ikke følt meg som meg selv.

Jeg ble derimot overrasket over min egen reaksjon da vi skulle ta Magnus’ vakre hårmanke. Først da begynte mine tårer å trille! Jeg var tydeligvis mer glad i hans hår, enn mitt eget. Eller bare rørt over at han ville ofre seg for meg. Eller ett eller annet. Jeg vet ikke. Emosjonell er vell bare fornavnet. Jeg var vell på ingen måte i balanse på dette tidspunktet. Det hjalp jo heller ikke at jeg nylig var blitt satt på p-piller for å minske menstruasjonsblødningene på grunn av lave blodplater. En følelsesmessig tikkende bombe som stadig gikk av. Slitsomt for både meg selv og de rundt meg helt sikkert. Nå slapp jeg i alle fall å våkne med tusen lange, løse hårstrå på hodeputa og kunne heller konsentrere meg om å plukke stubber. Alle snakker jo om å miste håret på hodet, men det jeg ikke var klar over var at du mister faktisk alt håret på hele kroppen. Håret på leggene, under armene, i skrittet. Ja, til og med nesehårene ble borte, noe som førte til at neseborene hadde veldig lett for å klistre seg sammen. Øyenvipper og bryn tok noe lengre tid før de falt av, men da de gjorde det så jeg jaggu ut som et blankt lerret. Eller Alien om du vil. Eller om jeg skal bruke et av begrepene som jeg ikke liker: kreftpasient. Jeg trøstet meg med at min sykdom ikke var enn fullverdig kreft, men at den måtte behandles som om den var det for at det skulle føles litt bedre.

Tålmodighetsprøve.

Etter tre uker på sykehuset begynte forventningene mine å bygge seg opp mot hjemreise, og tålmodigheten ble mer og mer slitt i kantene. Cellegifta hadde gjort jobben sin med å utslette det som var av både gode og dårlige celler, og nå var det benmargen sin tur til å starte oppbyggingen av nye blodlegemer. Faktum var at alt stod på stedet hvil. Og det som ikke stod stille, gikk nedover og feil vei. Jeg fikk ikke dra hjem før benmargen produserte celler selv, uten å få påfyll fra Blodbanken av blodplater og røde blodceller. På et tidspunkt begynte jeg faktisk å tvile på om jeg noen gang kom til å forlate sykehuset levende siden benmargen virket helt død. Jeg mista litt troa rett og slett, og dagene ble veldig mørke. «Ingen nyheter er gode nyheter» ble mottoet under denne perioden. En mager trøst når dagene mot julaften nærmet seg med stormskritt, og alt jeg hadde lyst til var å dra hjem. Hver eneste legevisitt ble en eneste stor bønn om å få forlate sykehuset, men jeg ble like nedstemt og skuffet hver gang. Dag etter dag.

Julaften og nyttår.

Det ble ikke slik jeg hadde ønsket. Dagene galopperte fra meg, og plutselig var julaften der med rumpa mi fremdeles plassert i den sorte skinnstolen på rom nummer 957. I forkant gruet jeg meg til å feire julaften på sykehuset. Tenkte det kom til å bli helt forferdelig trist og tragisk, selv med mine nærmeste tilstede. Men hva kan man forvente når man er dødssyk og innlagt på sykehus uten immunforsvar under årets største og fineste høytid? Man må jo bare gjøre det beste utav det. Sykepleierne stelte i stand et eget felles oppholdsrom med langbord, tv og masse godis og et juletre i hjørnet med glissen og sparsom pynt. På kjøkkenet kokte de ihop julemiddag med ribbe og tilbehør. Beklager å måtte si det, men til de som jobber på kjøkkenet: den ribba fikk dere ikke til. Den var mer kokt enn stekt, og svoren var som gelé. Og det er meg et mysterium hvordan jeg klarte å fortære en halv tallerken uten å kaste opp.

Tidenes julegave.

Jeg tenker at bildet egentlig taler for seg selv. Gledestårene sto i taket da vi åpna dette kortet på julaften. Vi har ennå ikke funnet ut hvor vi vil reise, men har gjort oss opp noen tanker om hva som kan være aktuelt. Det blir ikke Kreta for å si det sånn.

En annen julegave som umiddelbart rørte meg til tårer, var dette bildet tatt av Nils Magnus. Bildet viser min beste lederhund i spannet, Panda. Bildet ble hengende på veggen i gangen på rommet mitt, og gjorde omgivelsene litt mindre sykehus og litt mere hjemme.

Nyttårsaften fikk jeg tillatelse til å dra ut på permisjon. Med munnbind tredd over ansiktet selvsagt, siden jeg var nesten uten immunforsvar. Kvelden ble feiret sammen med mine trofaste og kjæreste inventarer fra rom 957: Magnus og Maylinn. Vi tilbragte kvelden på Strandkanten i et snøvær som jeg aldri hadde sett maken til på årets første dag. Det var så tett, at Fjellfyrverkeriet ble avlyst til vår store skuffelse. Men jeg hørte ingen som klaga, alle var ganske fornøyde med å se noe annet enn de fire bleike og sterile veggene på sykehuset. Meg selv inkludert. Det var utrolig godt å få lufta kropp og sinn, selv om jeg var ganske sliten og medtatt.

Hjemreise.

Det skulle bli 2. januar før jeg endelig slapp fri fra sykehusets stramme håndjern. Blodverdiene var fremdeles ikke der de skulle være, men legene hadde sammen tatt en vurdering og kommet fram til at det var trygt å sende meg hjem. Jeg tror de sendte meg hjem mest fordi de syntes synd på meg. De så det nok på meg at tålmodigheten var så tynnslitt at det knapt var noe igjen å spore. Jeg var overmoden. Drittlei og full av hjemlengsel. Tingene mine hadde vi allerede pakket ned flere dager før, siden vi var skråsikre på at hjemreise var like om hjørnet. Jeg sov i Taxien hele veien hjem til Engseth, og ble mottatt av en Magnus på trappa med stjerneskudd og ferdig dekket middagsbord. Jeg spiste en barneporsjon av kyllinggryta, og kollapset i sofaen like etterpå. Fullstendig utslitt. Glad for å være hjemme, men uten overskudd til å glede meg over det.

Dagene og ukene etterpå ble ikke så gode som jeg hadde forestilt meg. Jeg tenkte at alt kom til å bli så mye bedre bare jeg kom meg hjem i mitt eget hus, men jeg møtte på flere utfordringer som jeg ikke var helt forberedt på. Legene på Immunologisk Institutt hadde fremdeles ikke funnet noen donor til meg ved utskrivelse fra UNN, og veien videre innebar en del lyskryss. Det var heller ingen garantier for at en passende donor ville dukke opp. Jeg gikk en usikker tid i møte.

Fortsettelse følger.


En liten takk.

Marian, Hannes, Lisa, Line, Tina, Sigrid, Hege, Camilla og resten av gjengen på Hematologen. Jeg er dere evig takknemlig, og dere gjør en fantastisk god jobb. Takk for at dere valgte å bli sykepleiere. Ingen tvil om at dere har valgt riktig yrke. Dere utgjorde en stor forskjell for meg, og gjorde livet litt lettere å leve når helvette sto på som verst da jeg var innlagt på sykehuset.

Mens jeg var innlagt, mottok jeg et tosifret antall poser blod som trolig var med på å redde livet mitt. Det finnes ingen erstatning for blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig. Blod må gis. Og blod er ferskvare. Pasientene og helsevesenet er helt avhengig av blodgivernes frivillige innsats. Siden blod har begrenset holdbarhet er det et konstant behov for nye forsyninger. I Norge i dag har vi nærmere 100 000 aktive blodgivere. Det er 25 000 for lite i forhold til behovet. Jeg vil dermed benytte anledningen til å oppfordre de som har mulighet, til å bli blodgivere og gjerne melde seg inn i benmargsgiverregisteret samtidig. Det redder liv. Klikk på bildet under for å komme til GiBlod sine nettsider for informasjon og innmelding.

Påskebloggen

Man treffer de sjelden eller aldri i mørketida. Naturen og fjellet er folketomt, stille og fredelig. Det er mørkt, iskaldt og fortryllende vakkert. En kan kjøre turer i dagevis uten å møte en sjel. Et hvert nytt spor i løypa vekker interesse, både i snutene hos hundene og blant de tobeinte som står bakpå sleden. Hvem kan ha vært her i mellomtiden? Dame eller mann, gammel eller ung? Spørsmålet blir som regel ubesvart, og dagen etter er det ingen nye spor å finne. Det kan gå ukesvis til neste gang vi finner nye spor i snøen som ikke tilhører oss selv. Hyttene er mørklagte og folketomme, og de færreste har hatt besøk i løpet av vinteren. 

Med de siste ukers ustoppelige og kraftige snøfall, har vi vært nødt til å brøyte oss vei opp gjennom skogen fra huset vårt, og over fjellet. Med en snittfart på 4-6 km/t og noen hundre meters stigning kan det bli en tålmodighetsprøve og en kraftanstrengelse både for fire-og tobeinte. Man brøyter seg spor den ene dagen og tenker at NÅ kan det holde seg slik. Neste dag er sporene fullstendig borte, og man må begynne helt på nytt. Og sånn går no dagan.

Når påska nærmer seg og de røde dagene på kalenderen gjør seg gjeldende, våkner de fra vinterdvalen. Ofte iført raske solbriller og tettsittende klær med Swix-logo eller tilsvarende kommer de susende gjennom sporet med godt fraspark. Skiene er som oftest uten stålkant, og passer KUN i trikkeskinner. Hundeløypene som vi har laget selv og fått nyte godt av store deler av den mørke og kalde delen av vinteren, blir på et blunk forandret til to renners lava.

Drømmemannen. Som drømmer. Om hvite vidder, hunder og et liv i naturen.

99% av menneskene vi møter når vi er ute med hundene, er stort sett blide og hyggelige. Denne dagen skulle bli den dagen hvor vi skulle treffe den ene 1%. Tilsynelatende. Vi hadde allerede fått tydelige tegn noen dager tidligere, om at hundespann var uønsket i området. Dette i form av verbale, svingende skistaver på Facebook med mange STORE BOKSTAVER OG UTROPSTEGN!!!

Bajas vet å nyte godt av pausene, og forsvinner som regel under snøen når vi stopper.

De var tre stykker. Mannfolk. Munnvikene var plassert pekende nedover og godt hengende under armhulene. Deres negative utstråling og aura syntes på så lang avstand at hundene reagerte med varselbjeff. For den som skjønner hundespråket, var det av typ av denne kaliber: AAOOOHOHOOOO! De hadde fulgt sporene bak oss (til info: vi kjørte IKKE i skiløyper, men lagde våre egne spor), og da vi traff lava der vi hadde tenkt å kjøre (trikkeskinner), snudde vi og møtte de på tilbaketuren. Vi venta på de nederst i en bakke, slik at vi kunne få renne ned før vi kjørte opp. 

Max og Rakas. Sjelden enige i hvor de skal, den ene vil til høyre og den andre til venstre. Mange høylytte diskusjoner, men de ender som regel opp i samme retning av naturlige årsaker – de henger fast på midten.

Det tok oss 30 sekunder å passere de. I løpet av de 30 sekundene, serverte jeg mitt bredeste smil og et lystig «heihei». Det eneste jeg fikk tilbake var et fem-sekunders pinlig forsinket, mumlende «hei» fra den fremste Swixen uten en eneste antydning til smilerynke. De andre to sa ingenting. Ingen verdens ting. Jeg tror ikke de møtte blikket mitt engang bak de mørke solbrillene. Det var som om jeg ikke eksisterte. 

Luna og Panda, min trofaste tro. Her har du bunnsolid ledelse.

Faktisk er jeg ikke helt sikker på om det er sporene vi lagde som ble for breie, slik at de ikke klarte å stable skiene på en elegant nok måte til å skride fram i diagonalgang, eller om det var hundene de ikke likte. Eller oss. Ikke vet jeg, men de få sekundene det tok oss å passere så ut til å ødelegge dagen deres og hele idyllen i påskefjellet. Jeg så at vedkommende først i køa hadde mange ord og fraser som ville ut, men som ble sittende fast på tur opp. Rart hvordan det skal være så enkelt å slenge ut verbale skistaver på Facebook, men så utrolig vanskelig å gjøre det på ansikt til ansikt.

Bajas følger med at matpakka blir fortært. Vi måka oss påskeborg i en snøskavl, og opplevde årets varmeste og kanskje hittil fineste dag.

Nå KAN det jo hende at jeg tar fryktelig feil her. At de tre vi møtte ikke var sure, men at den tausheten hadde andre årsaker. Jeg har følgende teorier: 

  • De var redd for hunder, og ble lammet av skrekk. 
  • De var sjenerte og turte ikke å hilse.
  • De var for slitne og anpustne til å si hei på en ordentlig måte.
  • De hilser vanligvis ikke på folk, og avviker standard kutyme. 
  • De ble fornærmet fordi de måtte gå ut av sporet for å la oss passere. 
  • Gutta krutt hadde kranglet seg imellom, og det var dårlig stemning innad i gjengen.
  • Gnagsår på hælen av de nye, kostbare skiskoene.
  • Snø i skoen. 

Ragnar har ikke vært helt i slaget i det siste, og «trekken» har vært veldig av og på fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg tror dette bildet gjenspeiler hvordan han føler seg. Enda godt det er påskeferie, og at pausene er lange.

Samtidig som dette utspiller seg i nær-naturen, skriver NRK i en artikkel at Den Norske Turistforening frykter at hilsekulturen i skog og mark er i ferd med å forsvinne. Kanskje det var det som var greia? At de vanligvis ikke hilser på folk? At de treffer så mange i sporet at de ikke orker å hilse på alle de møter? 

Rampen. Jobber som en traktor. En ordentlig hardtjobbende motor i spannet som kan dra sleden alene i motbakkene. Ikke alltid så begeistret for andre hannhunder, men elsker damer. Og Casper.

Ellers opplever jeg et generelt hat mot hund i skiløypene for tida. Løypesjef i Skiforeningen, Hege Blichfeldt Sheriff, har sammen med DinSide.no utarbeidet noen uskrevne regler for skikk og bruk i skisporet. En av reglene lyder som følger: 

«Er du ikke hundeeier men på skitur og det plutselig er en hund i veien foran deg: Rop «HEI», da vil den se deg og flytte seg, anbefaler Sheriff. Skulle den likevel ikke flytte seg, råder hun til å bremse godt ned og gi hunden en liten dult slik at den flytter seg. Etter et par sånne lærer den seg kanskje at den skal passe seg, sier hun.»

Jeg. Er. Rystet. 

Slik ser altså en steroide-tryne ut. Når jeg sier steroider, så mener jeg IKKE den gode sorten. Jeg anser ikke meg selv som særlig vakker om dagen, med disse høye dosene Prednisolon som gjør mitt ellers faktisk så fotogene turtryne om til et ugjenkjennelig månefjes med hake og bollekinn i flertall og oksenakke. Lang historie kort: medisinering for GVHD i lungene / alvorlig lungesykdom i kjølvannet av en allogen stamcelletransplantasjon. Mer om dette kommer i eget blogginnlegg. Med kraftig redusert lungekapasitet, er hundekjøring en GLIMRENDE måte for meg å komme meg ut i naturen på.

Så til dere jeg møtte i påskefjellet i dag og alle andre skiløpere der ute. Jeg kommer ALDRI til å slutte å bruke naturen i nærområdet. Ja, jeg vil unngå trikkeskinner så langt det går. Trikkeskinner er lava. Dere må bare finne dere i at jeg er der med hundene mine, nesten hver eneste dag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen på jordas overflate, og det gjør ikke dere heller. Så gjør deg selv (og meg) en tjeneste og ikke ork å bruke så mange kilokalorier på å være mutte. Livet er altfor kort til det. Det er plass til alle, både skiløpere med og uten hund. Hundekjørere, folk på truger og til fots. Og scooterkjørere der det er lov (og gjerne der det ikke er lov også, da får vi hundekjørere fine spor å kjøre i!). Vi må kunne ferdes side om side uten at skistavene skal svinges som rotorblader på et helikopter. Sistnevnte er ment som et kraftuttrykk for å sette temaet på spissen, heller enn noe jeg har opplevd på ordentlig.

Jeg tror vi har en av de mest ålreiteste bakgårdene som er å oppdrive i denne kommunen. Tenk at vi kan spenne hundene foran sleden ved husdøra og kjøre ut til det her.

Til syvende og sist: DET ER BARE SNØ. 

Slik kan det altså løses i praksis. Trikkeskinner på den ene siden, scooterspor på den andre. Trenger det å være så vanskelig?

Takk for turen!

5 turtriks du ikke kunne fra før!

BELTET

Er buksene litt for store, og beltet ligger igjen hjemme? Fortvil ikke! Dersom du også tilfeldigvis bærer med deg en sekk som har magebelte, kan dette træs gjennom løkkene på buksa. Provisorisk og enkelt, men fungerer! Effekten vil imidlertid opphøre når sekken er av.

REFLEKSVESTEN

De fleste bærer rundt på ei førstehjelpspakke i dagstursekken. Men minst like viktig kan det være å ha med seg en refleksvest i topplokket. Om uhellet skulle være ute, er det utrolig mye enklere for letemannskapene og finne deg dersom du har en slik på deg. Dette gjelder både sommer og vinter. Refleksvester får en kjøpt overalt, det er billig og kan være grei livsforsikring dersom det skulle vise seg at du får bruk for den.

TØRKETROMMELEN

Du vet de små posene med Silica gel som ofte følger med når du kjøpe sko og klær? De er helt geniale når du skal tørke for eksempel våte sko på tur! Silica trekker til seg fuktighet, og fjerner dessuten vond lukt. Kan også brukes til livredning av våte mobiler, kameraer og annen elektronikk. Duppedingsen puttes i en pose sammen med Silica-posene, og bør ligge i minimum ett døgn for å tørke.

SKOSÅLENE

Har du noen vintersko eller skisko som er litt romslige i størrelsen, men som har litt tynn såle og isolerer dårlig oppå kald snø og is? Klipp til skosåler av sitteunderlag og legg oppi. Funker kun dersom det ikke blir for trangt, selvfølgelig. Det er stillestående luft som varmer, og sitteunderlag inneholder masse små luftbobler som isolerer godt. Pass på at det er god plass i skoene og at du har mulighet til å røre på tærne. Blir det for trangt, vil dette trikset ha motsatt effekt.

GLIDELÅSFORLENGEREN

For å gjøre betjening av klær og annet utstyr med glidelås enklere på vinterstid, kan det være en idé å lage forlengere av tau, karabiner eller noe annet du har for hånden. Disse gjør at du slipper å ta av votter og hansker for å glide opp og ned jakka, eller åpne sekken. Dette gjelder spesielt de dagene når gradestokken kryper under 20 blå. Det er fort gjort å få frostskader om en tar av seg hanskene i tide og utide. Dette kan også være en idé å trene på å utføre oppgaver med hanskene på, så sparer du fingertuppene selv om du kanskje taper litt tid.


 

Til slutt kommer en eneste stor klisjé. Det er vell mer en måte å tenke på, enn et praktisk turtips. Turn your expectations into appreciation, and your life will change in an instant. Det gjelder ikke bare på tur, men i livet ellers. De fleste har kjent på følelsen. Man hiver seg i bilen er vakker sommerdag, og setter kursen mot en luftig fjelltopp i den vakreste delen av landet. Turen man har valgt, er med utgangspunkt i et Instagram-bilde fra samme topp som dukka opp i news feeden for to dager siden. Man forventer å finne det samme som på bildet, men finner kanskje en fjelltopp fullstendig badet i tåke som saboterer all utsikt. Det eneste du ser er toppvarden (hvis du i det hele tatt klarer å finne den), og alle klærne er klissvåte av fuktig luft, du fryser, er sulten og gruer deg til nedoverbakkene med sure lår som ikke vil samarbeide. Bomtur. Skuffelse.

Hvis du snur på det og heller lærer seg å sette pris på de små tingene, kan turopplevelsen bli en helt annen. Det finnes så mye å sette pris på! Sjokoladebiten i sekken. Den friske lufta. Fine turvenner og godt selskap. En mus som løper over stien. En fjelltopp eller turmål forsvinner aldri, og turen kan alltids gås flere ganger. Man må ha noen «dårlige» turer, for at de gode turene i det hele tatt skal kunne eksistere. Det er heller ikke noe must å alltid gå til topps eller veis ende. La deg distrahere av modne moltebær, en varm stein å sole seg på eller en blund i tyttebærlyngen. Hør snøen knirke under skiene er frisk vinterdag. Lær deg fuglearter og les været og naturen. Bruk tid. Bruk 7 timer på en tur som egentlig tar 3. Gå av stien, ut av løypa. Sett telefonen i flymodus. Tenn et bål, få bållukt i klærne. Skulle du bli våt og kald, har du i alle fall lært å sette pris på tørre klær og en varm dusj ved hjemkomst.

Blodig alvor: DEL 1

– Fra symptomer til diagnose –

Dette er en bloggserie hvor jeg forteller min historie fra da jeg ble alvorlig syk og fikk diagnosen Myelodyplastisk Syndrom (preleukemi) i slutten av år 2016. Jeg gikk fra å være et aktivt friluftsmenneske som var på tur ved enhver anledning, til å knapt klare å ta vare på meg selv. Jeg tilbragte flere måneder på sykehus for knallharde og potensielt dødelige cellegiftkurer, hadde eviglange opphold i isolat og gikk i februar 2017 gjennom en allogen stamcelletransplantasjon med stamceller fra ukjent donor som siste utvei og eneste helbredende alternativ. Dette reddet livet mitt og jeg er nå i remisjon – frisk fra sykdommen. Historien ender likevel ikke her, da jeg nå sliter med komplikasjoner som følge av stamcelletransplantasjonen – GVHD og infeksjoner.

Blodig alvor: DEL 1
Blodig alvor: DEL 2
Blodig alvor: DEL 3
Blodig alvor: DEL 4
Blodig alvor: DEL 5


Når jeg tenker meg om, vet jeg ikke helt hvor, når eller hvordan alt begynte. Det er så vanskelig å vite, når symptomene er så vage og forsiktige. De kommer snikende innpå deg som din egen skygge, uten at du helt klarer å få det med deg. For alt jeg vet, har jeg hatt denne sykdommen i mange måneder, kanskje til og med år, før jeg merket noe. Og når symptomene begynte å bli mer fremtredende, satte også sykdommen opp farta. Derfra gikk det bare nedover til jeg traff gulvet med et smell.

Dette bildet er tatt på sensommeren 2016. Jeg og Maylinn skulle på en lett fjelltur, med minimalt antall høydemeter og lettgått terreng. En barnevennlig tur, beskrevet som «lett» i Turboka.

Piece of cake for ei trent fjellgeit. Svipptur i lett jogg tenkte jeg. Slik ble det ikke. Allerede første bakkene kjente jeg hjertet hamre fortere enn hva det vanligvis pleier, så fort at jeg trodde det skulle komme ut av brystkassa. Jeg måtte ordentlig hive etter pusten i de små motbakkene som jeg vanligvis ville løpt opp uten store problemer. Går det virkelig an å tape så mye kondis på så kort tid? – tenkte jeg for meg selv, og slo meg i grunn til ro med det. Sykdom var ikke i mine tanker i det hele tatt på dette tidspunkt.

Dårlig form, men ikke syk.

Dagene og ukene gikk, og formen ble gradvis dårligere og dårligere. Jeg følte meg aldri direkte «syk», men kjente likevel at det var noe som ikke stemte. Etter hvert forsvant også matlysta, med vekttap som følger. Jeg var småkvalm døgnet rundt, og mistenkte et øyeblikk at jeg var gravid. Den mistanken forsvant da jeg fikk mensen bare noen dager senere. Jeg var ofte så sliten når jeg kom hjem fra jobb, at jeg sovna med panna på spisebordet. Jeg sov mer enn jeg vanligvis gjorde, men følte meg aldri uthvilt. Jeg hadde høy hvilepuls, og kjente hjertet banke i hodet når jeg skulle sove. Jeg var nedstemt og utslitt, og tenkte i mitt stille sinn at jeg kanskje var utbrent.

Det ble rundt samme tidspunkt bekreftet at en kollega på jobb hadde fått Mykoplasma (bakterieinfeksjon i lungene), så jeg dro til legen for å ta en CRP. Den var negativ, og jeg hadde fortsatt ingen knagg å henge min slappe og slitne kropp på. Noen dager senere fikk jeg brev fra Kreftforeningen om at det var på tide å ta celleprøve fra livmorhalsen (rutinemessig screening for livmorhalskreft), så jeg bestilte time til det. Da dagen kom og celleprøven skulle tas, hadde jeg mensen så vi kunne ikke ta prøven. Jeg dro likevel til legen siden jeg ikke følte meg bra. Da jeg kom inn til legen og lukka døra bak meg, knakk jeg fullstendig sammen i tårer. Kroppen min var helt ferdig, og jeg var på randen til et sammenbrudd. Etter grundige undersøkelser fra topp til tå, kunne ikke legen finne noe fysisk feil med meg. Det ble på det tidspunktet konkludert med at jeg hadde gått inn i en depresjon, og jeg ble satt på antidepressiva med tilhørende sykemelding.

De sier at den beste medisinen mot depresjon, er å komme seg ut å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og se i veggen. Hund og natur i kombinasjon skulle da være god kur mot et hode som ikke vil samarbeide. Her er jeg og Leina ute og går tur et par dager etter jeg ble sykemeldt.

Det ble med den ene tabletten med antidepressiva, også kalt Remeron. Bivirkningene var så kraftige på meg, at jeg turte ikke spise flere. Skjelvinger, brekninger, oppkast. Da var det bedre og heller være litt lei seg tenkte jeg, og ga beskjed til legen om reaksjonen. Dessuten følte jeg meg mer fysisk enn psykisk syk, uten at jeg har noe særlig erfaring med noen av delene etter et helt liv hvor jeg knapt har hatt så mye som en influensa.

Mine første dager som sykemeldt. Pelsterapi i sofaen hjemme, Casper er min beste trøstehund. Du trenger ikke studere ansiktet mitt så veldig nøye for å se at jeg er bleik og nesten blålig på leppene, sannsynligvis på grunn av lav blodprosent. Lite visste jeg her, om at jeg hadde en alvorlig blodsykdom som skulle kreve lang og kraftig behandling med cellegift og en stamcelletransplantasjon.

Skytteltrafikk mellom hjem og legekontor.

Det ble noen runder fram og tilbake til legekontoret, før det omsider ble tatt en blodprøve. Da svarene kom, husker jeg at jeg følte meg litt «letta» fordi jeg endelig hadde en knagg å henge ting på! Det var altså en grunn til at jeg følte meg så elendig. Ingen av blodverdiene var der de skulle være. Jeg hadde lav HB (blodprosent), lavt immunforsvar, lavt antall blodplater. Og det jeg ikke hadde for lite av, var det for mye av. Pilene pekte i alle retninger, og tallene lyste rødt på skjermen inne på fastlegekontoret. Fastlegen kunne ikke fortelle meg der og da hva som var galt, men at vi skulle følge nøye med framover. Det kunne vært alt ifra et blødende magesår, til sykdom i blod og benmarg.

Mistanke om leukemi.

Her begynte min vei mot diagnose. En ny blodprøve ble tatt en uke senere for å se utviklingen. Da telefonen min ringte en tidlig mandag morgen, og «Målselv Helsesenter» lyste mot meg skjønte jeg med én gang at noe var alvorlig galt. Blodprøvesvarene var kommet. «Du må dra rett til akutten på UNN, vi mistenker at du har leukemi». 

I det øyeblikket ble livet ble satt på vent, og alt ble snudd på hodet. Tiden stoppet. Ingen ord er sterke nok til å beskrive følelsen av å kanskje ha blodkreft. Jeg gikk inn i overlevelsesmodus. Løp gjennom dusjen, pakka sekken og satte meg i bilen. Jeg gråt ikke, jeg var fokusert. Svigerfar kjørte meg først til helsesenteret, og Magnus ble med meg videre til UNN i Tromsø. Det ble en biltur uten særlig mye dialog. Stille var det. Ingen av turte vell å si noe, i frykt for hva vi hadde i vente. Den to timers lange kjøreturen til Tromsø har aldri tatt så lang tid.

Fremme på UNN ble det tatt en hel haug med prøver. Legene spurte alle slags merkelige spørsmål, klemte på magen og lymfer. Lyttet på hjerte og lunger. De lyste meg i øynene og sjekket alle kroppsåpninger som kunne sjekkes. Alt tilsynelatende i skjønneste orden. Da de skulle ta en benmargsprøve fra brystbeinet ved Hematologisk Poliklinikk, knakk jeg helt sammen. Prøven i seg selv er ganske brutal og ubehagelig, da den utføres ved at de skrur ei tjukk nål inn i beinet og suger ut benmarg som finnes i skjelettets hulrom. Med det skarpe taklyset midt i fleisen, den sterile lukta i nesa og de pastellgrønne sykehusveggene på alle kanter, så jeg meg selv fra utsiden. En tidligere sprek og frisk fjellvandrer lå nå på en sykeseng, sannsynligvis med en eller annen alvorlig blodsykdom som potensielt kunne bety siste kapittel og stang ut. Først da gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Dette var starten på en reise som jeg aldeles ikke hadde bestilt billetter til. Tårene rant nedover kinnene mine. Samtlige sykepleiere strøk og trøstet etter beste evne.

Resultatet av benmargsprøvene lot vente på seg (enkelte prøver tar mange uker å få svar på), og det eneste de kunne si sikkert var at det ikke var akutt leukemi. Takk og pris! Lettelsen var stor da vi fikk vite at det ikke var blodkreft, selv om jeg på ingen måte kunne si at jeg var utenfor faresonen på noen som helst måte. Av alle blodsykdommer som finnes, er det ingen av de som er ønskelige da de alle krever hard og langvarig behandling. Det blir som å velge mellom pest eller kolera – du vil helst ikke ha noen av delene.

Ulykkelig uvitende.

Mens vi venta på resten av prøvesvarene fikk jeg reise hjem. Det ble en tid preget av mye usikkerhet, og mange timer og søk på Google. Selvdiagnostisering er kanskje ikke det lureste man bedriver dagene med under slike omstendigheter, men jeg er ganske sikker på at de fleste andre ville gjort det samme. Jeg konkluderte med at jeg kunne ha hvilken som helst blodsykdom, så lenge jeg slapp en benmargstransplantasjon. En benmargstransplantasjon innebærer nemlig høy risiko for død og alvorlige komplikasjoner, og forbehandlingen med cellegift i seg selv er så hard at enkelte aldri kommer seg så langt som til selve transplantasjonen.

Dagene og ukene fra denne tida er rimelig tåkete når jeg tenker tilbake, da det var et eneste sammensurium av legebesøk og blodprøver. På kontroll i Tromsø en dag i november fikk jeg «endelig» svar. Dr. Olsen kunne fortelle at dette dreide seg 80% sikkert om et såkalt Myelodysplastisk Syndrom som er en modningsforstyrrelse i benmargen som gjør at blodcellene ikke modner helt ut og blir til såkalte «blaster» – celler som ikke fungerer normalt. Det er i benmargen at alle blodceller (røde blodceller, hvite blodceller og blodplater) produseres. Kall det gjerne «blodfabrikken». Jeg ville trenge høye doser cellegift og en benmargstransplantasjon for å bli frisk. Da skjedde det igjen. Kropp og sinn gikk rett inn i overlevelsesmodus. En normal reaksjon ville kanskje vært å ta til tårene, men jeg konsentrerte meg om hva som var neste steg i behandlinga. Vi fylte ut et skjema med navn og fødselsnummer på alle mine søsken, for å sjekke om de kunne være benmargsdonorer ved å ta noen enkle blodprøver. Dersom det skulle vise seg at de ikke var match, skulle det søkes i det internasjonale benmargsgiverregisteret. Jeg fikk også valget mellom to ulike cellegiftkurer: en hard, kort og brutal, eller en langvarig og snill. Valget falt på førstnevnte, uten tvil. Jeg hadde ikke tenkt å være syk lengre enn nødvendig. Cellegiftkuren jeg skulle begi meg ut på, var såpass kraftig at den etter all sannsynlighet ville ta livet av eggstokkene mine og gjøre meg steril. «Heldigvis» har ikke ønsket om barn vært den største drømmen i livet mitt, så akkurat den beskjeden var en av de lettere å takle oppi alt det tunge. Det var på et tidspunkt snakk om å operere ut en eggstokk og fryse den ned til senere bruk, men det ville forsinket behandlinga og prosessen mot å bli frisk så jeg lot det gå.

Operasjon og Hickman.

En uke før jeg startet med cellegiftbehandling, fikk jeg operert inn et såkalt Hickman kateter. Det er en slange med 3 lumen (rør i rør) som går gjennom brystkassa og rett inn i hjertet. Gjennom denne gis det cellegift, væske, antibiotika, intravenøs ernæring og alt annet man måtte trenge under behandling. Grunnen til at man får en slik, er for å spare blodårene i armen og slippe og bli stukket hver gang man trenger noe intravenøst. Den brukes også til å ta blodprøver. Det begrenser seg hvor mange ganger man kan bli stukket i armen, før blodårene blir så arrete og ødelagte at de blir ubrukelige. Dessuten krever denne typen cellegift at man har et slikt kateter av ulike årsaker.

Etter operasjonen var jeg utrolig sår og øm, og hadde vanskeligheter med å snu hodet på grunn av smertene. Selve operasjonen foregikk i våken tilstand, og jeg kjente det godt da de rota rundt i blodårene mine og «staka» seg vei gjennom blodbanen. Ingen behagelig opplevelse på noen måte, men legene og sykepleierne var utrolig dyktige og jeg følte meg godt tatt vare på. Det har seg også slik at å leve med et slikt kateter krever litt innsats, da spesielt når det kommer til dusjing. Alle endene måtte pakkes godt inn i plast for at det ikke skulle komme vann og bakterier inn i rørene (selv om jeg ble fortalt at rørene er helt tette så lenge korka er på). Å ha en slik «dings» hengende ut av brystkassa, tar liksom litt tid å bli vant til. Om man rekker å bli vant til det i det hele tatt i løpet av en periode på måneder, kanskje til og med år.

Uka før planlagt cellegiftbehandling og sykehusinnleggelse, gikk for det meste ut på å grue seg til hva som var i vente. Jeg klarte nesten ikke å spise, og var ikke mange kiloene over undervektig. På dette tidspunkt begynte alt å synke inn, og jeg innså at jeg faktisk skulle legges inn på sykehus, få høye doser cellegift 24 timer i døgnet i en uke og deretter isoleres fra omverdenen på grunn av lavt immunforsvar. Ingen kunne fortelle meg hvordan jeg ville reagere på alle medikamentene siden det er så utrolig individuelt. Det eneste Dr. Olsen kunne fortelle meg, var at jeg kom til å bli nokså pjusk. Når en nordlending kommer med de ordene, vet du at det betyr jævlig dårlig på godt norsk, så jeg forberedte meg på det værste. Jeg ble forespeilet en innleggelse som ville vare i 3-4 uker i denne omgangen, alt ettersom hvor raskt immunforsvaret var oppe og gikk igjen.

Vanskeligste tiden i mitt liv.

Det er denne perioden i mitt sykdomsforløp som jeg opplevde som vanskeligst. Alt var så ukjent, jeg visste ikke hva jeg gikk til eller hva jeg hadde i vente. Det var så utrolig mye å gape over, og helt umulig å vite hvordan man skulle forberede seg. Jeg som vanligvis hadde full kontroll, system og orden hadde nå ikke styring i det hele tatt. Jeg ble ufrivillig tatt med på en karusell med bind for øynene uten å bli spent fast på forhånd. Når i tillegg legene fortalte meg at behandlingen med høye doser cellegift og påfølgende stamcelletransplantasjon som jeg skulle gjennom var en «behandling uten garantier», så klarer man ikke å la være å bli litt usikker og tenke katastrofetanker.

Hvordan ville det kjennes på kroppen, og ville jeg i det hele tatt overleve? Jeg tenkte også mye på min bedre halvdel, Magnus. Hvordan skulle han klare seg dersom jeg ble borte? Hvor skulle hundene plasseres? Jeg var i grunn aldri redd for døden, men mer redd for å ha det vondt. Og redd for de jeg eventuelt ville etterlate meg dersom ting skulle gå til helvette. Tankene var vonde og mange. Skulle mamma være vitne til å miste enda et familiemedlem til kreftrelatert sykdom? Min pappa døde av hjernesvulst da jeg var i slutten av tenårene. Og nå dette. Hva hadde jeg gjort i mitt liv som forårsaket at nettopp jeg fikk denne sykdommen? Jeg skjønte liksom ikke hva jeg hadde gjort galt, og følte i stor grad at alt var så utrolig urettferdig. Slike sykdommer og skjebner rammer jo bare andre, og ikke en selv. Dessuten er gjennomsnittsalderen for de som får MDS fra 60/70 år og oppover. Blodig urettferdig.

Fortsettelse følger.

Blodig alvor: DEL 1
Blodig alvor: DEL 2

Ei natt på Dærta

  • Område: Målselv
  • Strekning: Svalheim i Dividalen – Dærtahytta
  • Beliggenhet: 745 moh
  • Lat/Long: 68°49’11″N, 20°6’30″E
  • Distanse: 30 km en vei 

Dærtahytta og Dærtastua (den nyeste hytta) ligger i Indre Troms langs E1, Nordkalottruta og Grensesømmen. Hyttene ligger på den merkede ruta mellom Rostahytta i nord og Dividalshytta i sør. Her er ikke mobildekning. Hyttene er ubetjente og har til sammen 23 sengeplasser.

Ganske så impulsivt (sånn omtrent dagen før avreise) bestemte vi oss for å ta turen til Dærtahytta i indrefileten av Indre Troms. Vi fikk et innfall om at vær og føre var for bra til å ikke oppleve det på nært hold, og at løypene hjemme på Engseth kanskje begynte å bli litt «oppbrukt». Her er lederhunden Magnus i aksjon. Ikke alltid lett å få hundene til å gå mot vinden, spesielt når det lukter rein på alle kanter.

Sånn blir en selfie med 50mm objektiv. Jeg ser kanskje kald ut, men inni her var jeg god og varm.

Disse to damene her altså, helt uunnværlige i spannet mitt. Panda er anker og kommandant, Luna styrer farta og holder stemninga i taket (og hater pauser samt å ligge bak andre spann, vil helst forbi i går).

Min bedre halvdel, kjæreste, bestevenn, sjelevenn, samboer etc.

Max hadde pynta seg røde potesokker for anledningen.

Før vi dro hjemmefra, var det et turtryne som var lettere urolig siden det var meldt 30 speik og tok på seg alle klærne hun fant. Det ble bare 20 minus, og undertegnede slapp neglesprett. Det hadde nok gått fint i 30 minus også, ting tar bare litt lengre tid da. Trikset er å ikke bli svett, drikke nok og gå på do når man må. Kroppen bruker nemlig ekstra energi på å holde urinen varm, så ingen vits å gå og holde seg når det er kaldt.

Litt vind var det, men turen brenner seg nok neppe fast i minnet som vindfull.

Dærtahytta i sikte. Før vi kom så langt, måtte vi krysse en gasillion reintråkk og passere opptil flere små og store reinflokker. Noen hunder (les: lederhunden Bajas) har over gjennomsnittet jaktinstinkt, så det var ikke bare enkelt å få de til å gå beint fram. Sporet bak oss så ut som promillekjøring på høyt nivå, men vi nådde målet til slutt etter litt slalåm gjennom dalen.

Så er det slik da, at før vi mennesker kan i det hele tatt tenke på oss selv og vårt velbehag må hundene komme først. Det er tross alt de som har dratt oss opp alle motbakkene og transportert oss fra A til B. De fleste av hundene våre er svært godt pelset, men vi velger likevel å kle på de dekken for bedre restitusjon og energibesparelse. Her gir Magnus hundene snack like etter ankomst. Viktig å fylle på energilageret både før, underveis og etter tur.

Malin får snack, Luna venter tålmodig i bakgrunnen.

Jeg tror kanskje februar er en av mine favorittmåneder. Soloppgang som glider direkte over i solnedgang og gir et fargespill uten sidestykke.

Hundene har fått mat og stell – da er det menneskene sin tur til å oppfylle sine primærbehov. Få varmen i kroppen, fyre i ovnen, spise god middag og slappe av. Her sjekker Magnus inn på den nyeste hytta – Dærtastua. Hytta er forholdsvis ny, og er bygd i 2013. Ren luksus langt til fjells! Jeg tok meg selv i å si: «tenk å ha en hytte som dette». Men før jeg fikk fullført setninga, innså jeg at det er jo nettopp det vi har. Disse DNT-hyttene er tilgjengelig for alle som har nøkkel, mot at man betaler en symbolsk sum pr natt. Jeg velger å kalle meg selv medeier, og kunne i grunn ikke vært mer fornøyd.

Våre søte, små rødhetter med Dærtahyttene i bakgrunnen.

Casper (mor sin Gú). Fast forsanger når det er ulekor.

Turtryne gjør ting hun ikke kan – ta nattbilder. Jeg innser at jeg verken har tålmodighet eller skills til denne typen fotografering, men de sier jo at øvelse gjør mester. En plass må man jo begynne.

Dette bildet skulle ikke bli sånn i det hele tatt. Vet ikke helt hva planen var, men Ragnar endte opp med å se ut som et spøkelse som stikker ut fra intet.

Bajas var lite interessert i å bli fotografert. Men nå sies det at en god hund hviler mens han kan.

Nordlysmannen Magnus.

Altså. Når sola står opp i ene enden av dalen, og månen lyser i den andre er det helt greit å være oppe før fuglene for å fyre i ovnen.

Uten kaffe, snus og smågodt duger Magnus ikke. Morratryne i hytta.

Fine Dærta! Prikkene i bakgrunnen er hundene våre.

Morgenstemning. Det hentes ved, gås på do og smeltes vann.

Vi var faktisk ikke alene på hytta denne kalde februarhelga – to helgeturister kom fra Dividalshytta samme kveld som vi. Her spenner de på seg skiene og returnerer til Frihetsli. Vi ønska dem god tur før de la av gårde, og det gjorde jaggu hundene også og starta et salig ulekor da de skled ned bakkene.

Etter en lang, behagelig morgen på hytta, kom vi oss av gårde med kursen tilbake til bilen i Dividalen. Fordelen når man kjører hundespann, er jo at det går betydelig raskere enn å gå på ski slik at man har tid til å somle litt og likevel få med seg dagslyset. Her passerer vi samelandsbyen – et litt merkelig skue med flere titalls små hytter og koier høyt til fjells som står tomt mesteparten av året.

Turen ned til startpunktet var unnagjort på et svosj, og vi var nede allerede før klokka var 14:00. Panda var veldig klar for å hoppe i halmen, og hadde ingen planer om å vente til vi hadde tatt av seletøy og liner. Kjøreturen hjem gikk via YX og et skikkelig måltid junkfood, før vi pakka ut av bilen og tok en varm dusj!

Takk for turen, Magnus og alle hundene 🙂

Årets første solstråler

Så var tiden inne. En invitasjon som vi ikke kunne takke nei til. Hyttetur med Kristin og Vegard til Krokbekktjønna. God mat, stearinlys og fyr i ovnen. En lovende værmelding, med store muligheter for å se sola, sånn ordentlig og ikke bare mellom trærne i lavlandet. Jeg og Magnus dro opp i forveien fredag for å fyre i ovnen for å forhåpentligvis produsere plussgrader i ei hytte som ikke hadde vært i bruk siden august. Ei hytte som vi gjerne skulle eid selv, men som vi har like god tilgang til selv om vi ikke står som eiere. Sånn at i utgangspunktet er det ganske optimalt som det er nå, vi slipper å betale noe for den. Som Magnus sa – den eneste forskjellen er at vi ikke kan male den innvendig siden den ikke er vår. Men det ville jeg ikke gjort uansett. Det lønner seg å være på godfot med sjefen, når man har tilgang på godbiter som denne. Så takk, Ivar! Og Anne Marie.

Dagen starta vi med å pakke sledene, og gjøre klar maten som vi skulle spise til kvelds. Magnus brukte en time på å lete etter et par skibriller som åpenbart var blitt «borte». Nå er det jo en kjent sak at mannfolk ikke kan kunsten å lete, så da jeg gikk ut for å se om jeg fant de, lyktes jeg på første forsøk. Selvfølgelig. De lå i sleden min nemlig, i topplokket på sledebagen. Krise avverget. Jeg og mine tørre øyne er avhengig av briller når vi kjører. Lang historie kort: en komplikasjon etter allogen stamcelletransplantasjon og GVHD (Graft Versus Host Disease). Mer om det en annen gang. Kanskje.

Med isete, skarpt og hardt underlag, må hundene ha sokker for ikke å bli sårbeinte. Det hender jo at de detter av, og da må man stoppe og kle på igjen. Her er det Bajas som blir kledd på. Noen av hundene har poter som bare ikke er skapt for sokker, slik at de faller av hver femhundrede meter. Panda er en av de. Så når vi måtte stoppe for femtende gang, begynte jeg å miste tålmodigheten så til de grader. Neste gang tar jeg med gaffatape og superlim.

Vi rakk akkurat ikke sola denne dagen, men kan likevel ikke klage med den her utsikta.

Om jeg skulle finne noe å klage på, må det være at jeg kanskje kunne ønsket med noen centimeter med nysnø så vi slapp alt det styret med potesokker. Men så er det jo sånn at øvelse gjør mester. Og jeg er ikke akkurat rutinert når det kommer til å kle på sokker, sånn at Sigrid Ekran hadde sikkert rista godt på hodet om hun hadde sett meg. Men det kommer seg!

..og så var det plutselig morgenstund ved hytta. Samtlige hyttefolk var treige å stå opp om morran, og frokosten ble ikke fortært før ved lunsjtider. Da sola sendte sine stråler gjennom hyttevinduet, fikk alle det plutselig fryktelig travelt med å komme seg ut. Luer og votter flakset veggimellom, og det kunne minne om mild panikk blant en ellers så sindig og kontrollert samling av mennesker. Sånn er det når nordlendinger som ikke har sett sola på to-tre måneder, får D-vitamin midt i fleisen en iskald januarmorgen til fjells.

Vi er så heldige og evig takknemlige for at vi har tilgang til denne hytta året rundt (takk igjen Ivar og Anne-Marie!). På vinteren kjører vi hundespann fra huset vårt på Engseth og opp hit til Krokbekktjønna. Det er omtrent 15 km og tar litt over en time avhengig av føret. Hytta er i mine øyne akkurat slik ei hytte skal være. Lafta, strømløs og akkurat utenfor mobildekning. No Wifi – Great Connection osv.

Siden jeg anser meg selv som hobby – entusiastisk naturfotograf, blir det sjelden tatt bilder innendørs. Men jeg kan love at vi hadde en veldig trivelig fredagskveld! Kristin og Vegard kom opp på kvelden. Hundene varsla lenge før de var innen rekkevidde, til tross for at de ikke er særlig til vakthunder. Særlig Malin med sine «brøleape – hyl» var godt hørbar lang vei. Hytta ble etter hvert varm etter mye prøving og feiling med den nye vedovnen. På et tidspunkt var det så røyklagt inni hytta at vi måtte lufte, men når røyken ble borte og ovnen ble ordentlig varm gikk det seg til. Middagen bestod av Finnbiff med potetmos og tyta, skylt ned med øl og cola.

Dramatikk var det jo også, når jeg tenker meg om. Leina (tispehateren) kom litt for nær Ariel, og fikk laget en liten flenge i halsen som vi improvisert teipa sammen for at det skulle holde til neste dag. Det blødde ikke noe, men gapte ganske mye slik at en tur til veterinæren dagen derpå ble nødvendig. Ariel sov derfor inne. Det gjorde Casper også, men kun for at han er verdens koseligste hund som ble så glad for å komme inn at han først hoppa oppå middagsbordet, og deretter en tur via gyngestolen før han krasjlanda på gulvet. Casper sov natta gjennom i rumpegropa til Kristin og var nok godt fornøyd med det.

Vegard sørger for at alle hundene får sin daglige dose med kos, og fordeler kjærligheten jevnt over hele flokken. Å kose ferdig 12 hunder tar tid. Han skal ha for god innsats i stillongsen.

Pompel ser alltid mannevond ut på bilder, men er jo alt annet enn akkurat det. Han er klassens klovn uten sidestykke, med innebygde springfjær i bakbeina. Han trenger ikke trampoline for å hoppe høyt. En god lederhund er han også. Han er særdeles begeistret for mat, og klarer sjelden å skjule det.

Luna er alltid en av de mest takknemlige når kosen blir servert. Det er i grunnen nok om du bare holder hånda der, så lager hun kosen selv. Luna er en av våre eldste hunder, men likevel den mest kanskje mest pågangsmot og energi. Hun gir seg aldri, og stiller seg gjerne opp og bjeffer og vil videre når de andre er slitne.

Uten mat og drikke osv. Magnus i tøfler serverer kjøttsuppe til frokost.

Kjærleik i morgentimene.

Bajas – ingen over, ingen ved siden. Sjefen som bryr seg mest om seg og sitt. Minding his own business. Når de andre hundene kaver seg opp, knurrer, herjer og styrer rundt, sitter han her som regel bedagelig til i et hjørne, observerer galskapen og rister på hodet.

Casper (går også under navnet «mor sin Gú»). Denne bikkja lot seg distrahere så fryktelig under løpetid, at han glemte av å spise. Vi valgte derfor å kjemisk kastrere han for å se om det ble bedre. Og det ble det. Kastreringen hadde også noen andre uventede bivirkninger. Han har nå blitt verdens mest klengete og kosete hund, som aller helst skal sitte oppå fanget ditt, selv om det er 5 meter sofa i begge retninger. Time etter time, dag etter dag.

Slede i soloppgang. Denne sleden bestilte jeg gjennom Björkis i Kiruna, og jeg er utrolig fornøyd! Lett, robust og stødig. Og så rosa sledetrekk da.

Noen sitter tålmodig på rumpa og venter på avgang, mens andre skal alle andre veier enn rett fram og maser og bjeffer og styrer.

Pompel og Luna utgjør en god duo i front. Her har vi sela på, og gjør klar til avgang mot dagens turmål – Veltasætra.

Søstrene sisters, Malin og Panda. To helt forskjellige damer, som jobber bra på hver sin måte. Malin er den langbeinte fartsholderen (traver fortere enn en Lyntoto – hest), mens Panda er det trofaste frontankeret som tar ansvar foran når det gjelder. Ekspert på å finne nedsnødde spor, og tar deg garantert trygt hjem i snøstorm.

Ragnar, født med stram bakline. Sangstemme fra helvette. Går også under navnet Ragnhild, da han har en mykere side ved seg i kontrast til sitt harde ytre.

Og så var vi av gårde! Vegard og Kristin snørekjørte på ski. Tross for tung oppakning, gikk det strålende takket være knallharde spor og god glid.

Ei som nyter årets første lille dose med etterlengtet vitamin D. Det er utrolig hva litt sol i ansiktet gjør med kropp og sinn, etter en lang og mørk vinter.

Opp Monsterbakken måtte skiløperne bruke egen maskin. Gikk fint det også, bare veldig bakglatt. Det gjør liksom ingenting når omgivelsene ser sånn her ut.

Gutta boys er gentlemen og venter på damene.

Svosj sa det.

Dagens turmål nådd. Veltasætra 400 moh. Her er det satt opp en flott gapahuk som hvermannsen kan bruke. Bålpanne og sittemøbler. Og trimkasse for den som er interessert å skrive navnet sitt.

Casper og Pilt.

Utsikt mot Hjerttind.

Leina skulle egentlig ønske at hun kunne ligge i sofa og slappe av. Eller sitte på i sleden på et varmt reinskinn. Eller være igjen i hytta og ligge foran ovnen. Egentlig alt annet enn å løpe i spann. Hun henger stort sett med i svingene, men trekkiveren er ikke det den en gang var. Dersom du plasserer henne foran en pulk eller under en kløv, ser du noe helt annet. Da er hun nemlig i sitt ess! Tempo er ikke Leina sin greie.

Sliten frøken. Ikke lett å være en eldre 30 kilos Muttejente i et spann med Alaska Husky og Siberians.

Ingen tur uten pølsebål. Eller jo. Men altså, jeg og Magnus er altfor dårlig på å stoppe opp og ta pauser når vi er ute på tur. Det ender som regel med at vi «trollkjører» mange mil uten så mye som å stoppe, og når vi kommer hjem er vi så sliten og sultne at vi ikke vet hvordan ende vi skal begynne i. Så mer av dette, takk. Neste sledetur tar vi med et par vedsekker som ekstra vekt i sleden, og drar ikke hjem før de er brent opp.

Turen hjem var intet annet enn magisk. Det er så utrolig overflødig å si det, men jeg ER så takknemlig for at vi har tilgang til dette terrenget rett ifra huset vårt uten å måtte sette oss i bilen. Jeg kunne ikke tenkt meg å bodd noen andre plasser.

Jeg innser på slutten av dette innlegg at jeg ikke har ett eneste bilde av meg selv, men jeg lover – jeg var med på turen! Sånn er det å være fotograf. Vell hjemme i stua, ble det fortært en hjemmelaga pizza før vi sovna synkront på sofan i kjent stil. Takk for turen!

Tolan 668 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 668 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat +
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 3-4 timer

Turen starter ved tunellinnslaget i Ballesvika (på andre sida ligger Gryllefjord), hvor det også er god plass for parkering på den gamle veibiten. Turen har god sti og merking opp til skoggrensa 350 moh ved en stor stein. De fleste snur her, og veien videre opp til Tolan er stiløs, umerket og bratt. Det anbefales å holde litt til høyre innpå lyngen når du går opp de bratteste skråningene, da ryggen i vest er særdeles luftig, utsatt og vanskelig å ta seg frem på uten å risikere katastrofe. Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms.

Du skal ikke langt opp for å få luft under vingene. Her er vi kommet fram til der hvor stien og merkinga slutter. Turen over myra og gjennom skogen var en klam opplevelse i solsteika. Vått underlag gjorde lufta så fuktig at det var som å vandre rundt i et tyrkisk dampbad.

Mine to aller største favoritter i hele verden samlet i et skjønt foto! Uten disse to hadde jeg aldri i verden kommet meg opp på Tolan denne dagen. Motiverende ord, en pakke kjeks og en tålmodighet av en annen verden er pakka som skal til for å få en relativt nylig stamcelletransplantert kropp opp motbakkene.

Med en lite samarbeidsvillig kropp, er det godt å ha en pelskledd bestevenn som motiverer.

Vi klarte jo selvfølgelig ikke å dy oss eller lese turbeskrivelsen ordentlig, så vi fulgte ryggen helt ytterst i bratta opp mot toppen. Av den grunn ble det derfor en del luftige passasjer vi helst ville vært foruten. Hvis du spør Leina, så er hun nok ganske enig i det. Hun er en stødig fjellvandrerinne, men måtte sette ned labben både her og der når det ble litt vell på kanten.

Vi var skråsikre på at yttersia av Senja skulle være svalt og behagelig nå som det nærmer seg høst. Vel, der tok vi feil. Tror dette var den varmeste turen vi har gått i år. Leina var ikke særlig fornøyd med at vi ikke hadde tatt med vann til henne, men hun fikk bade i bekken da vi kom ned.

Tolan byr på utsikt i Segla-klasse, bare uten alle turgåerne.

Det ser kanskje harmløst ut, men på Magnus’ venstre side stuper fjellet rett ned i intet.

«Kom da, Leina!» Hun var ikke så veldig begeistret for å bli dratt oppover glatte steiner og berg.

Kanskje litt vanskelig å se, men dette er Leina som har skrudd på 4×4 og med høyt turtall prøver å komme seg opp de bratte bergene. Det gikk ikke denne gangen, så hun gikk tilbake og la seg på en fjellhylle og venta mens jeg og Magnus var på toppen. Der lå hun altså, på samme sted, i nærmere en time mens vi sosa rundt og tok bilder.

Drømmemannen i drømmeomgivelser! Neida. Joda 🙂

Leina fikk gleden av å løpe fritt på tur ned. Vi hadde selvfølgelig scannet området for både folk og fe, og der var intet å se. Hun fant en gevir av et reinsdyr som hun kosa seg med før vi tok henne i bånd siste biten på vei ned til bilen.

Halvtrollsk stemning på returen.

Tenk å ha en slik vakker og pelsete skapning som har et så sterkt ønske om å være nær deg, selv på frifot! Man blir jo lykkelig langt innerst inne i hjerterota av mindre. Jeg sier ikke at hun aldri har stukket av, men fakta er hun alltid kommer tilbake.

Takk for turen!

Årvikmarka turområde

  • Område: Arnøya
  • Høyeste punkt: 25 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Varighet: 1,5 time (eller så lenge du måtte ønske)

Turen starter fra ungdomshuset i Årvik (se rødt merke på kartet), og går på godt opparbeidet grussti i Årvikdalen. Området er godt tilrettelagt, og kan gjennomføres med barnevogn og rullestol. Ved det gamle lysverket er det bygget gapahuk hvor mulighetene er gode for en kort eller kjempelang rast.

Ingen kan komme her og si at det ikke er vakkert i Årviksand! Stranda er nydelig og vannet ser muligens innbydende ut, men det er ikke varmere vann her enn andre steder i Nord-Norge. Snarere tvert imot. Et bad her vil, uansett årstid, bli som et isbad å regne. Vi sto over denne gangen.

Magnus på lånt sykkel på vei inn portalen til Årvikmarka en sen julikveld.

Blid syklist! Uten å gre alle under én kam: dette er et annet kaliber enn de karene som sykler langs asfaltveiene i kondomdress og raske briller.

Årvikmarka med sine flotte gapahuker innbyr til fine kveldsturer da sola står rett på om du er heldig med været. Inni her er det lunt og godt, og hvis du vil er det gode muligheter for å steike seg ei pølse på bålet. Bålet må du for øvrig lage selv og sørge for å ikke lage skogbrann.

Grusstiene i Årvikmarka kan sykles, jogges, gås, og trilles. På vinteren går det lysløype i samme område. 5000 timer er lagt ned i dette området. Det er investert over 3 millioner kroner i dugnadsinnsats, noe som viser hvilke resultater man kan få til gjennom samhold og framtidstro i en liten bygd med rundt 100 innbyggere.

Steinsethøgda 473 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 473 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 6 km tur/retur
  • Varighet: 3-4 timer

En relativt lettgått tur som egner seg for de fleste. Parkering skjer i Bøvær, da veien i Knarrvika er for smal, svingete og uoversiktlig til at man kan parkere på veiskulderen. Turen er godt merket opp til Strandbyskaret (se egen beskrivelse under), hvor det også er plassert en trimkasse. Siste biten opp til Steinsethøgda er ikke merket, men er fullstendig selvforklarende. For den som har høydeskrekken under kontroll, er det også mulig å ta turen videre til Husfjellet som vanligvis nås fra Skaland i sørøst.

STRANDBYSKARET

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt:  280 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet:  1-2 timer

Foto: Magnus Davidsen

sommarn e’ kje lang
men han e jo brei
når han kjæm her oppi nord
med måseskrik og med midnattsol
over både fjell og fjord

Ved ankomst Strandbyskaret var vi ikke så rent lite overrasket over utsikten, tross havtåke og beskjedne 280 meter over havet. Denne turen er i mine øyne undervurdert. Hit klarer nesten alle å gå. Både små og store føtter. Selv om det er tåkelagt til langt nede i fjærsteinan, så kan historien være en helt annen når du kommer deg gjennom skogen. Man angrer jo aldri på en tur uansett, gjør man vel?

Foto: Magnus Davidsen

Behind the scenes. Slik er det altså å være på tur med undertegnede. Det gis hyppige instruksjoner om marsjfart, retning og posering underveis. Fotografering er en hobby som lar seg svært godt kombinere med friluftsliv. Og når og både jeg og min bedre halvdel har med hvert vårt kamera, så er vi lite egnet selskap til den som er kamerasky.

Knotingen med kamerastativ og selvutløser resulterte i dette. Her er samtlige turmedlemmer representert. Fra venstre: meg, Magnus, Maylinn (med Bono the dog), Kristin og Vegard.

me brøytestikke og telehiv
sei både høgt og klart:
motorsykla e som brennevin
det e best at det bart

Foto: Magnus Davidsen

Fra det forrige bildet tok det ca ett helt minutt før alt var forandret til et tåkeinferno, og sikten ble tilsvarende ingenting. Sjarmen med Senja! Det blir aldri kjedelig.

Foto: Magnus Davidsen

vintern han e hard og nådelaus
men vi tar det som det kommer 
med polvotta og polvara
til sommern e det sommer 

Foto: Magnus Davidsen

Utsikten på vei opp mot Steinsethøgda. Tåka siver inn over Strandbyskaret, mens Husfjellet hever seg i bakgrunnen.

det kunne nok vært bedre
men det e sagt som det e sant
sydentura e som neggelsprett
det gjør ondt når det blir varnt

Liten mann i stor natur! Det er umulig å ikke la seg imponere. Av mannen Magnus 🙂

her oppe jobbe sola turnus
ho går fire måna på og åtte av
og om han strømmen han e gådd
så har vi ved og primus
vi fær ikkje te nå himmel
vi fær ut på hav

Hvordan kan man ikke bli sjarmert av dette?!

om live e et støvelhav
så får du navigere
vi søv når vi e skoilta av
og i døden tar vi ferie

Nå var det slik at været denne dagen var av det ymse slaget. Tåke på den ene fjelltoppen, klarvær på den andre. Regn på den ene sida av fjorden, sol i andre enden. Akkurat idet vi traff toppen av Steinsethøgda, begynte tordenskrallene å dundre lengre inn på landet, og en vegg av svarte tunge skyer kom rullende mot oss i god fart. De med langt hår var kjappe med å hive sekken på ryggen, og starte småtrippinga nedover mot skogen. Toppen av et snaut fjell ytterst på Senja er vell sjelden noen god plass å være i tordenvær. Det sies dessuten at det er større sannsynlighet for å bli truffet av lynet, enn å vinne i Lotto. Og siden ingen av oss tipper Lotto, var det kanskje lurest å returnere til lavlandet.

Vi fikk arrangert et hoppebilde før vi løp ned fra knausen. Kristin og Vegard er gode eksemplarer. Vi rakk akkurat å bli våte helt inn til trusa før vi var fremme ved bilen, og alle var skjønt enige om at det hadde vært en fin tur! Så takk for den!

og om det gikk til helvette
så blei vi ikkje frelst
etterlivet e som trommesett
det kan være ka som helst


 

Poesi av : SENJAHOPEN – HIMMEL OG HAV

 

Sukkertoppen 456 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 456 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  4 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

Denne turen har to forskjellige utgangspunkt. Man kan gå fra Nikkelverket (merket «Verket» på kartet), eller øst for Hamn der hvor vi starta. Turen oppleves mest lettgått fra sistnevnte. Det er god plass for parkering på Hamn, så lenge det ikke er midt i tjukkeste bryllups-og turistsesong midtsommers. Hamn er også et godt utgangspunkt for padleeldoradoet ute ved Bergsøyan landskapsvernområde. Turen er beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 98. Stien opp til Sukkertoppen er godt merket med både skilt og blå merker fra begge sider. Det er sikret med kjetting i ett av de bratteste partiene.

Foto: Magnus Davidsen

Sist jeg gikk denne turen, var for fem år siden. Den gangen var det så lite folk i fjellet på Senja, at det knapt var spor av sti og finne opp til Sukkertoppen. I dag har den nesten ikke-eksisterende stien blitt autostrada. Det er kommet opp skilt som viser vei, og ruta er merket med blått på steinene. Ingen dum ting det altså, men de som ønsker å gå alene bør dra en annen plass enn de mest populære fjelltoppene på eventyrlige Senja. Vi traff faktisk bortimot 25 andre turgåere på denne lille turen.

Foto: Magnus Davidsen

Slikt er intet uvanlig syn på Senja. Alle værtyper på én gang. Sol i det ene øyeblikket, regn i det andre. Og innimellom der, tåke og regnbuer. Alt annet enn kjedelig.

Dagens turfølge var ingen ringere enn disse to favorittene + en halv! Bono er kanskje ikke så stor, men han gikk nesten hele turen på egne bein. En skal ikke undervurdere en slik liten kropp, den rommer mer enn du aner.

Foto: Magnus Davidsen

Foto: Magnus Davidsen

Hvis en bare orker å gå av stien, kan man fange ganske fotogene utsikter og landskaper. Det er vell overflødig å nevne at ytterkantene er litt bratte, så pass på hvor du tråkker.

Foto: Magnus Davidsen

Foto: Magnus Davidsen

Det er vell ikke rart at en nordlending blir svett når sommerværet slår til over havtåka.

Det var temmelig grått og fuktig da vi begynte på turen nede i fjæra. En skulle ikke særlig langt opp for å komme over tåkehavet. Vet ikke om vi kan kalle dette havutsikt, men spektakulært var det i alle fall!

Og så går de gamle hjem! Dagen ble rundet av på Hamn’s restaurant i selskap med et og annet 70 årslag. Natta ble tilbragt på Senjas (eventuelt Norges) mest idylliske hyttetomt. Takk for lånet, Magnar og Wenche! Og takk for turen, Magnus, Maylinn og Bono. Og til slutt, takk for maten og godt selskap, Kristin og Vegard.

Fjæratur til Rotvåg

  • Område: Arnøya
  • Høyeste punkt: 200 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  11 km tur / retur
  • Varighet: 5-6 timer

Turen starter helt nord i Årviksand der veien slutter. Turen er godt merket hele veien, og det er stort sett god sti. De bratteste partiene er sikret med tau. For den som er som ønsker en lengre tur, er det mulig å få seg en rundtur ved å fortsette til Nord-Rekvika og følge Nord-Rekvikdalen tilbake til Årvik.

Et oppstilt turbilde helt fra starten av turen.

Når man omsider har kommet seg opp den første ura, er utsikten grei nok til å skrive hjem om. I bakgrunnen ligger fantastisk fine Årviksand.

Selv om dette i utgangspunktet er mer som en fjæratur å betrakte, så er man likevel innom noen toppvarder underveis. Disse er trolig gamle sjømerker som hjalp fiskere og båtfolk og finne frem på denne værharde plassen ytterst i havgapet. Bak ryggene våre ligger Nord-Fugløya.

Det var over snittet deilig å slippe turistfellene i henholdsvis Lofoten og Senja. De siste årene har toppturer blitt en trend, og folkemengdene i fjellet har eksplodert. Da er det fint å komme til plasser som dette, da de eneste sporene til liv vi så var etter reinsdyr. På Arnøya går du garantert alene. Ny favorittplass og mange stjerner i boka!

Litt soling må til! Jeg tror vi satte rekord i antall lunsjpauser, og sjelden har vi vell brukt så lang tid på en så kort tur. Men hvem sa vell at dette var et kappløp? Jeg tror alt for få tar seg tiden til å virkelig nyte, stoppe opp og gå av stien.

Dagens turhund ble Pluto, som med sin trekantige hodefasong også går under navnet «vikepliktskilt». Pluto er en hund med tonnevis av personlighet, og vi alle fikk oss en god latter da han tok et «revehopp» i gresset og kom opp med denne fangsten. En skulle tro at han kun gjorde det for oppmerksomhet, for med én gang jeg var ferdig med å fotografere, slapp han musa og gikk videre. For en kjedelig verden det ville vært uten hunder.

Vell nede fra fjellsida, var dette synet som møtte oss i fjæra. Et fantastisk stilig landskap, men som ikke lot seg forsere i særlig høy fart. I alle fall ikke for innlandsrotter og kongleplukkere som oss, som ikke er vante til å klatre på berg. Og når det i tillegg skal fotograferes alle veier, kan det bli en tålmodighetsprøve for den som liker fart og flyt (Pluto).

Denne planten kan neppe være særlig kresen, som vokser mellom steinene nede i fjæra uten særlig tilgang på næring annet enn salt.

Det er enkelt å vite at du har ankommet Rotvåg, da plassen har store, frodige gressletter og en gammel kjerrevei. Rotvåg var bebodd fram til 1940-tallet, men det er lite spor etter bebyggelsen da husene ble brent til grunn av tyskerne. Kjerreveien går fra Rotvåg, og ender i Nord-Rekvika.

Undertegnede filosoferer bak blåklokkene.

For den som er historieinteressert, er det mulig å besøke spionhula som ligger et stykke oppi ura fra Rotvåg.

Drapet på de to partisanene og Jørghild Lovise Jørgensen var slutten på russisk spionvirksomhet mot tysk skipstrafikk på vei østover forbi Arnøy. Siden partisanene ble satt på land fra en sovjetrussisk u-båt utenfor Arnøy i februar 1943, hadde de lekt katt og mus med tyskerne. I august 1943 var det slutt på spillet. Hula der partisanene holdt til, ble angrepet av tyske spesialstyrker. Jørghild Lovise Jørgensen, som under tortur var blitt tvunget til å vise partisanenes gjemmested, greide å flykte fra sine tyske voktere ved å kaste seg ned i hula der de to partisanene gjemte seg. Etter en lang og hard kamp, ble de tre i hula til slutt drept. Saken fikk også et alvorlig etterspill for befolkninga på Arnøy, med arrestasjoner, tukthus og henrettelser.

Så vet du det.

Takk for turen! Og takk for båtskyssen tilbake til Årvik, Svein-Arild og Asbjørn 🙂 Det må være lov å jukse litt når man ikke har brukt kroppen på nærmere ett år.

Riven 372 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 389 moh
  • Stigning / høydeforskjell: 170 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 6 km tur / retur
  • Varighet: 2-3 timer

Selv om denne «toppen» har en beskjeden høyde og lite stigning, er utsikten likevel ubetalelig. De få høydemeterne konsumeres helt i starten av turen, og resten er sjarmøretappe. Parkering omtrent midt mellom Fjellsendentunnelen og Riventunnelen, ved Trælvikvatnan. Riven ligger lunt til mellom omkransende fjell, og er derfor sjelden særlig vindfullt. En tur som er egnet for hele familien, men pass på barna da det er enkelte plasser som er luftige og litt utsatt.

Etter et år uten noe særlig tur og bloggings, er Turtryne tilbake. Fletta er kanskje borte, men jeg er på mange måter rikere enn noen gang. Rik på livserfaringer. Slike livserfaringer som du helst ville vært foruten, men som du likevel er takknemlig for siden det endrer synet på alt i livet. Mer om dette kommer senere, jeg lar dette være et ordinært blogginnlegg.

Pompel ble dagens turhund. Han er kanskje den som har fått minst miljøtrening hos oss, og som har vært mest rastløs de siste ukene. Pompel hoppa gladelig inn i bilen (bil = tur), men da han oppdaget at han var alene var det ikke like stas! Han sang og jamret seg nesten hele veien fra Buktamoen til Senja. Det gikk i både dur og moll.

Du kan jo trygt si at vi fant den toppen på hele Senja med tettest tåke. Og som bildet godt viser, er Pompel en god trekkhund selv om han er alene og i halsband. For en gangs skyld, ble Magnus (som nylig har vært og donert blod –> giblod.no) mest anpusten. Det har ikke skjedd siden aldri.

Det var jo ikke akkurat varmt i lufta. Men for en godt pelset polarhund blir det varmt, selv på en Nord-Norsk sommerdag.

Om dette bildet virker støtende på noen, så beklager jeg det. Men det var kun for å illustrere «jakten på turrumpa» som jeg mista i fjor høst. Sånn egentlig er det vell min værre halvdel som er over snittet rumpefiksert, men synes at «jakten på turrumpa» var et godt alibi.

Noen ganger kan man undres over hva disse firbeinte tenker og tror.

Da verken jeg eller Magnus hadde vært her før, hadde ingen av oss noen formening om hvor toppen befant seg. Da vi fikk øye på denne markeringen, ble vi enige om at det var en god indikator på at høyeste punkt var nådd og jubelen sto i taket!

Myrull. Pompelull.

Tåka var ikke like tjukk oppover, så vi kunne såvidt kjenne noen varmende stråler fra sola. Og du vet – i Nord-Norge kaster man ALT man har i hendene så snart sola titter frem. Om dette ikke var fullverdige stråler, får så være. Nytelse ble det uansett.

Nå er det slik at disse bildene fra denne turen kunne vært tatt hvor som helst i hele verden. Nesten. Siden man ikke ser omgivelsene, men bare lyng og stein. Men jeg lover, vi var på Riven! Tror vi, trallala 🙂

Omasvarre 556 moh

  • Område: Balsfjord (nært Målselv)
  • Høyeste punkt: 558 moh
  • Stigning / høydeforskjell: 350 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse:  3 km tur / retur
  • Varighet: 1-2 timer

Når utgangspunktet ligger på over 200 meter over havet og høyeste punkt er i overkant av 500 meter, sier det i seg selv at dette er en tur der du får mye gratis høydemeter og billig utsikt for kaloriene. Turen er noe bratt gjennom skogen helt i starten, og kan være noe sleip og gjørmete dersom det har regnet mye i forkant. Likevel er Omasvarre en enkel knaus å bestige, og er godt egnet for hele familien. Dersom du går på høsten, husk bærbøtta! Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 302. Parkering i busstoppet ved E6 rett sør for Heia.

Maylinn og Panda-hunden ble dagens turselskap og skravlepartnere opp bakkene (selv om det ble mest pusting og pesing). Høsten er den beste tur-tida. Ingen mygg, ingen klegg. Vakre høstfarger, klar luft og ikke for varmt. Og bær! Blåbær og moltebær. Helst de blå. Rett i munnen, eller på pannekaka.

Blåtind-massivet ruver i bakgrunnen. Disse fjellene i Målselv er store, mektige og er et flott skue fra både høyt og lavt.

Maylinn med en Panda i bånd og Takvatnet der nede. Turene trenger ikke alltid å være så lange! Det er jo noe som heter «kort og godt». Noen ganger føler man mest for å bare ta seg altfor god tid. Se på sola, trekke lukta av fjell og skog langt ned i lungene. Somle. Slik man gjorde da man gikk hjem fra skolen som 3. klassing. Oppdage mønstre og bilder i naturen. Skyer som former en elefant, eller et hjerte i berget. Bare være. Det er så deilig! Takk for turen, jenter!

Middagstindtraversen

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 578 moh
  • Høydeforskjell:  674 m
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 7 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer

Middagstindtraversen

Effektive høydemetere med utsikt rett ut i storhavet! En klassiker uten sidestykke. Man kan velge å gå hele traversen slik vi gjorde, eller gå til henholdsvis Glæret og / eller Middagstind (se beskrivelse lengre ned). Traversen byr på luftige passasjer med bratte, mosekledde skråninger og steinur. Ikke en egnet tur for barn eller for de med høydeskrekk og dårlig balanse. Vi gikk traversen mot klokka, og hadde første stopp på Glæret (ytterste punktet i vest), etterfulgt av ryggrangling mot Middagstinden og ned. Ser for øvrig at Norgeskart har en liten feil, Glæret ligger rett vest for vatnet, og ikke nord. Parkering er ved skolen i Gryllefjord. Turen til Middagstinden og Glæret er også beskrevet i Turbok for Senja og Midt-Troms på side 80-81.

MIDDAGSTINDEN

  • Høyeste punkt: 542 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 3 timer

GLÆRET

  • Høyeste punkt: 380 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  3 km tur/retur
  • Varighet: 2 timer
DSCF3150

Det er i grunn synd at man sjelden orker å ta frem kameraet når turen er på sitt værste. Partiet gjennom skogen og opp til 500 moh, innebar et snev av helvete på jord. Gjørme og sleipe steiner i kombinasjon med loddrett stigning står ikke øverst på lista mi, men det er vanskelig å unngå det dersom man ønsker å nå steder som dette. Alt har sin sjarm, og jeg betaler gjerne.

DSCF3156

Det er få ting som er så tilfredsstillende som å komme over skoggrensa til plasser som dette. I skogen får jeg ofte en fornemmelse av trange luftveier, og innbiller meg at trærne tar kvelertak. For ikke å snakke om insekter og trykkende varme. Da er det deilig å trekke pusten og nyte synet av dette. Jo mer luft jeg kan se, desto bedre kan jeg trekke pusten.

DSCF3176

Ikke overraskende, var det min bedre halvdel som var mitt turfølge i dag. I godt selskap med to av våre 14 pelsede firehulstrekkere.

DSCF3177

Panda ble født helt blotta for høydeskrekk. Hun nærmest fløy oppover steinura, og tok gjerne turen helt utpå kanten for å se rett ned etter fiskene i havet. Blir ikke overrasket den dagen hun helt glemmer at hun faktisk ikke har vinger, og flakser nedover ei fjellside. Hun er tøff når det gjelder det meste, men når det kommer til vann er hun like pysete som Magnus (sorry, men du har aldri vært spesielt god til å svømme).

DSCF3191

Panda er klar for flyvetur! De to andre gutta har et åpenbart behov for å tenke seg om både en og to ganger.

DSCF3232

Upåklagelig utsikt.

DSCF3248

Mange steder langs veien mot toppen så ut som dette. Fri sikt rett ned i havet. Heldigvis er jeg glad i turkis, så det gjorde meg aldeles ingenting!

DSCF3266

Gruppebilde før vi traverserte mot toppen som skimtes i bakgrunnen til venstre.

DSCF3279

Dogs of the day. Et godt tips når det kommer til å ha med hund på luftige turer som dette, er å holde båndet i hånda. Ikke ha hunden festa fast i deg selv i sekken eller i magebelte! Dersom hunden rykker til i et svakt øyeblikk kan det bli fatalt for begge parter. Dersom du holder båndet i hånda, er det mye lettere å slippe dersom det skulle bli behov. Jeg vil ikke anbefale å ha hunden løs, da det er båndtvang i sommermånedene. Dersom du velger å ha hunden løs, skal du vite at det er ditt ansvar dersom det skulle skje noe.

DSCF3287

Ryggen mot Middagstindens sørlige storebror. For de som har godt syn og briller på nesa, kan du skimte undertegnede i godt driv bortover.

DSCF3306

Man kan følge rygg nesten hele veien, med unntak av noen få plasser. Dette er en stor fordel, da utsikten blir deretter. Av beste sort sådan. Senja på sitt beste.

DSCF3292

En rosa flamingo skimtes like til venstre for toppen.

DSCF3312

Flyvende Panda! På bakkenivå av alle ting. Disse hundene er så tilpasningsdyktige, at jeg blir fascinert hver gang jeg tar de med på andre ting enn sledekjøring. Denne tispa er så reaktiv, at hun skjønner hva jeg mener uten at jeg trenger å bruke ord eller lyder. Da er det lettvint å ha henne med på tur. Supermottagelig for alle slags tegn, og leser kroppsspråk og energi bedre enn de fleste. Jeg og Panda har en felles egenskap: vi er begge så sta at halvparten kunne vært nok. På godt og vondt.

DSCF3320

Magnus og Rakas.

DSCF3324

Det var tendenser til svært lokal tåke denne dagen. Den kom og gikk akkurat som den ville, men lå aldri så tykk at vi ikke fant veien.

DSCF3331

Panda i storform. Eieren – not so much. Men det hjelper veldig med lett sekk og små sko!

DSCF3341

Det er jo uhyre sjelden at disse selvportrettene blir perfekte. Hundene ble ikke så rent lite skremt da jeg kom løpende mot dem i lysets hastighet etter å ha trykt ned selvutløseren. Derfor en Panda på avveie.

DSCF3347

Skal vi se: skisekk, minimalistiske joggesko, Fjällrävenbukse og hund. Noe sier meg at denne typen har flere hobbyer enn gjennomsnittet.

DSCF3359

Vi tima det rimelig bra, og fikk et fantastisk flott lys da turen gikk nedover.

DSCF3365

Ingen tvil om at denne turen er vakrest på kveldstid.

DSCF3379

Takk for turen, Magnus, Pandis og Rakas!

Stortinden 847 moh

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 847 moh
  • Høydeforskjell: 617 m
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  5 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

Stortinden

Med sine bratte vegger av glattskurt granitt, ser fjellet ubestigelig ut fra E6. Ei grønn renne gjør at toppen kan bestiges uten tau, selv av de med høydeskrekk. Det finnes ingen luftige partier, selv om det er bratt stigning. Det er god sti i starten, som forsvinner noe når du kommer over 600 meter. Turen er merket, så det skal uansett være greit å finne fram. Turen til Stortinden kan gås direkte fra parkeringa og opp, eller via Kjerna (anbefales!) som vist på kartet. Dersom du velger å skippe svippturen innom Kjerna, går du til høyre / øst for det lille vatnet. Fra Kjerna og opp til Stortinden, må du velge minste motstands vei gjennom kampesteinura for å komme innpå stien som leder deg til toppen. Parkering finnes før toppen av Skjellesvikskaret, før veien bikker ned i Ulvika som ligger nordøst for fergeleiet Skarberget.

KJERNA

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 650 moh
  • Høydeforskjell: 420 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse:  3 km tur/retur
  • Varighet: 1-2 timer
DSCF2979

Stortinden i midten, med Eidtinden til høyre og kote 809 (navnløs) på venstre side. Begge sidetoppene er tilgjengelig fra Stortinden for den som er fjellvant og har god balanse. Brua på bildet går over Kjerringvikstraumen, som er et ypperlig område å utforske før eller etter tur. Heftigst er det i timene før og etter tidevannet snur, når sterke strømmer oppstår og danner et bilde som kan minne om Saltstraumen.

DSCF2932

Turen innom Kjerna på 650 meter, er absolutt verdt et besøk. Hit opp er det tydelig sti og godt merket. Dette er Tysfjords svar på Preikestolen. Etter slitasjen i terrenget og dømme, er denne lille turen mye mer populær enn selve Stortinden. Og det er godt forståelig! Lett tilgjengelig og spektakulær i forhold til prisen (kaloriene) du betaler.

DSCF2974

Grønne renner gjør at Stortinden er oppnåelig uten tau. Husk å følge merkingen for ikke å spore av, her er det nemlig gode muligheter for å gå seg fast. Denne steinen markerer at du må endre retning.

DSCF2960

Stetind er lett gjenkjennelig fra de fleste vinkler, med sitt flate topparti og bratte vegger. Dette bildet er tatt like nedfor toppen av Stortinden. Ser dere forresten noe som mangler på bildet? Dette hører nemlig sjeldenheten til. For første gang på veldig, veldig lenge, ble turen gått helt uten hund. Og uten menneskelig selskap. Altså helt alene. Egentlig ganske behagelig. En slipper å ta hensyn til andre, og kan tøffe av gårde i eget somletempo. Eller ræsertempo for den det måtte gjelde.

DSCF2950

Tur er best på kveldstid! Når det ikke er for varmt, og når fotolyset er på sitt beste.

DSCF2942

Går du turen på kveldstid, er sola kun å finne på toppen. Ta deg derfor god tid til å nyte strålene, før du vender nesa ned i skyggesida. I bakgrunnen skimtes ryggen til kote 809, som fint kan nås fra Stortinden dersom du føler deg eventyrlysten og har en ekstra sjokolade i sekken. Jeg hadde bare en halv pakke Ballerina-kjeks, og nøyde meg med «kun» to topper denne dagen.

DSCF2971

Bokstavelig talt, så snubla jeg over ei rypemor med 7 barn. Jeg holdt på å tråkke på de, da de rant nedover stien som ei stri elv på våren. De har en forsvarsmekanisme som går ut på å skille lag med resten av søskenflokken, og for så og ligge urørlig blant vegetasjonen. På den måten er de såpass kamuflert at det nesten er umulig å få øye på. Jeg var ca 8 cm unna denne krabaten, og den så ikke ut til at den hadde tenkt seg noen plasser overhodet.

Takk for turen da!

Skinnkollen 728 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 728 moh
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse:  8 km tur / retur
  • Varighet: 3-4 timer

Skinnkollen

Parkering finnes en halv kilometer etter krysset hvor du tar av mot Husøy. Man kan se stien og de røde merkene fra veien på høyre side. Det er myr og vått i starten, så ta på støvler eller bli blaut på beina. Over skoggrensa (ca 30 min), er det formidabel utsikt til alle kanter hele veien til topps. Ryggen kan oppleves som smal og luftig, og man må regne med lett klyving for å nå hovedtoppen.

DSCF3046

Bajas trakk det lengste strået i dag, og fikk være med på tur. Det er ikke mange vannkilder på denne strekka, så for hundefolk kan det være lurt å ta med vannskål. Vi var derimot heldig da det hadde regnet dagen før, og vannet hadde samlet seg i små dammer oppå berg og steiner.

DSCF3056

Det var godt med en lynpause etter å ha løpt ifra blinding i skogen. Det er ikke lett å finne balansen mellom melkesyre og insektbitt. Går man for fort, tiltrekker man seg enda flere småkryp da de har sansen for utpust og kroppslukt. Går man for sakte, så rekker de å bite deg i fart. Kan melde om at sort tights ikke er noen særlig god barriere for bitende insekter. Baksiden av leggene var rimelig perforert ved ankomst linken 300 moh.

DSCF3067

Denne krabaten har et «snev» av høydeskrekk, og går aldri langt unna favnen til mor. Legg merke til værskillet. På venstre side er det blå himmel og solskinn, men på andre siden regjerer tåka.

DSCF3099

Veien mot toppen, er en eneste lang (egentlig altfor kort) sjarmøretappe. Her er det ren nytelse hver en meter. Uten tvil topp 5 på min Senja-liste.

DSCF3110

På avstand ser toppen ut ubestigelig ut, men når man kommer nærmere krever det kun et fraspark og litt armbruk.

DSCF3081

Det tok mer enn ett forsøk for å få Bajas til å ligge stille på denne steinen som sto på kanten av en skrent. Løsningen for han denne gang, var å lukke øynene for å slippe å se hvor langt det var ned. Han er blitt tre år nå, men jeg klarer ikke å la være å få en slik merkelig «stolt mor» følelse når han trosser høydeskrekken og bykser seg over de værste kneikene. Alt går med litt godsnakk og en dytt i rumpa.

DSCF3116

Det så ut til at Skinnkollen var en av de få toppene på Senja som hadde sol. Havtåka lå tykk, og det var store, sorte skyer i sørvendt retning. Godt fortjent etter den forrige svømmeturen til Nesten Kyle.

DSCF3128

Bajas vil ikke innrømme det, men jeg er skråsikker på at han er hemmelig æresmedlem av høydeskrekklubben. Han gikk løs store deler av turen, og ved kote 664 valgte han å stoppe. Det hjalp ikke uansett hvor mye jeg lokket på han med min lyseste pipestemme. I tro på at han ville komme etter, vandret jeg videre et godt stykke. Til slutt var Bajas en prikk i det fjerne, og han så ikke ut til å rikke seg en meter. Verken opp eller ned. Det så ut til at han hadde bestemt seg for å vente der, til jeg var ferdig med dette «fjelltur-tullet». Det var heller ikke nevneverdig luftig i det området hvor vi befant oss. Kanskje han skjønte at det ville bli verre mot toppen? Det endte i alle fall med at jeg måtte gå tilbake og hente han, og leie han til topps.

DSCF3141

På toppen kan man se hele ryggen hvor man kom fra.

DSCF3109

Det var en hvit og pelsete hund som var glad for å vente snuten nedover. Takk for turen, Bajas!

Stetind (Halls fortopp) 1314 moh

  • Område: Tysfjord
  • Høyeste punkt: 1314 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  10 km tur/retur
  • Varighet: 6 timer

Skjermbilde 2016-07-24 kl. 22.35.20

Stetind (hovedtoppen) rager 1392 meter over havet og ligger i Tysfjord kommune i Nordland fylke. I 2002 fikk Stetind status som Norges nasjonalfjell. Det er både fjellets form og historie som gjennom årene har lokket og inspirert, og som stadig drar klatrere, kunstnere og turister fra fjern og nær til Tysfjord. Stetind tilhører samme geologiske formasjon som fjellene i Lofoten og består av fast granitt. Dette er Nord-Europas største naturlige obelisk (ett sammenhengende stykke stein), og granitten denne obelisken er formet av er ca. 1800 millioner år gammel. Halls fortopp (1314 moh) er det høyeste nivået du kan nå til fots. Toppen har navn etter dansken Carl Hall som i 1889 bygde varden her. Velger du å gå opp hit, er du nesten oppe på toppen av Stetind. Turen videre til hovedtoppen, krever nerver av stål og klatreutstyr. Kilde: visitstetind.no

DSCF2743

Vi valgte årets varmeste dag til denne turen. Det er fordeler og ulemper med slikt. Fordelen er jo åpenbart at du slipper å fryse. Ulempen er at det kan være utfordrende å få kjølt seg ned tilstrekkelig. Min kropp for eksempel, slutter å virke når kvikksølvet kryper over 25 grader. Det er vell ikke til å stikke under en stol at jeg følte meg som et speilegg stekt to minutter på overtid. Passe brun og sprø i kantene, og på grensen til tørr (tørst).

DSCF2799

Det er noe magisk med å gå fjellturer hvor man har havet som utsikt. Så magisk at man må ta seg en tur ut på kanten for å se litt. Det skjer noe med oss folk fra innlandet, når vi kommer til kysten. Man får en slik voldsom trang til å kaste stein i havet av en eller annen grunn. Vi er kanskje ikke like vant med å se ringer i vannet lik de som er oppvokst i fjæra. Jeg kan med en gang meddele at Ruben ikke klarte å kaste stein helt til fjorden.

DSCF2773

Typisk som det er, kom skyene rullende innover toppene da vi nærmet oss halvveis opp. Tror samtlige svettinger var glad for litt skygge. Her er jeg fremst med Davidsen (den uten hestehale) hakk i hel. Det var vell omtrent på dette punktet jeg la merke til det. Gamlingen var aldri mer enn to skritt bak meg. Uforskammet sprek, tross for flertallige sølvgrå striper i hårsveisen. Jeg har vell i utgangspunktet visst det hele tiden, at konkurranseinstinktet der i gården var på plass og vell så det. I dag fikk jeg bekreftet nettopp det. Det hele ble en stille og usagt konkurranse om å komme først til toppen. Ingen sa noe, men det hørtes på pusten og pæsen.

DSCF2791

Maylinn og Ruben med Svartvatnet i bakgrunnen. Svartvatnet ligger på 724 moh, som også er siste mulighet for å fylle vann før toppen. Bading er også helt innafor, men når isflakene fortsatt flyter på overflaten midt i juli var ikke badetemperaturen særlig tiltalende for denne gjengen.

DSCF2826

Frøkna i caps fikk utfordra høydeskrekken opptil flere ganger, og det skulle ikke stå på støtten fra de mannlige utgavene av Davidsen (med og uten hestehale).

DSCF2815

Partiet over vatnet, var tidvis løst med grov sand med en salig miks av små og store steiner. Her kan det være lurt å holde barna i bånd slik at de ikke river stein i hodet på de som går under.

DSCF2817

Solbriller kan jo være kjekt å ha, selv om sola ikke skinner. Magnus er ingen Prest, men det er den grå, glattskurte veggen i bakgrunnen.

DSCF2844

Davidsen (med hestehale) nyter av en velfortjent kaffekopp på toppen.

DSCF2852

Noen satt seg på kanten for å nyte utsikta, mens andre gjemte seg bak toppvarden. Maylinn drikker RedBull i håp om å få vinger til nedoverturen. Davidsen med grå striper i håret (han uten hestehale), måtte se seg slått på målstreken da undertegnede nådde toppen først med en puls på en hel masse. Det er derfor han står med ryggen til og surmuler. Klarte ikke å dy meg, så seiersdansen ble ganske høylytt og på grensen til dårlig gjort.

DSCF2874

Det var for ingen av oss fristende å ta turen videre mot hovedtoppen. I alle fall ikke uten tau. Vi møtte et par som hadde klatra opp uten tau, og de virket glade for å være i live. Men jeg garanterer at vi kommer tilbake ved en senere anledning, med tau.

DSCF2851

Ruben fant en Pokémon. Gotta catch ’em all!!

DSCF2893

Full fokus.

DSCF2894

Han her påsto at han hadde problemer med knærne, og la seg i returen før oss for ikke å «sinke» resten av teamet. Jeg velger å tro det var et skalkeskjul for ikke å komme sist ned, og for å få en ørliten smak av seier. Beklager, Asbjørn, at jeg nevner det, men du kom desverre ikke først ned heller!

DSCF2906

Og her er nok et bevis på at det beste fotolyset er like før sola går ned. Eller opp, alt ettersom.

DSCF2921

Turrapporten denne gang, rundes av med et blomsterbilde. Takk til Krølle for fotoassistanse. Takk til onkel Svein-Arild for iskald Corona med lime ved ankomst i basecamp. Og takk til Asbjørn (uten hestehale), Krølle (med hestehale), Maylinn og Ruben for turen. Og takk til ho mor for å savne oss når redningshelikopteret sirkla rundt toppen.

Nesten Kyle 551 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 551 moh
  • Høydeforskjell: 377 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 6 km tur / retur
  • Varighet: 1-2 timer

Kyle (nesten)

Den har ikke noe navn. Det er heller ikke en fjelltopp per definisjon. Den er nok lite attraktiv for mange, men skal likevel ikke undervurderes da den har god utsikt tross lav høyde. Jeg velger å kalle den østlige naboen til Namnlausingen for «Nesten Kyle». Parkering finnes ved innslaget til Fjellsendentunnelen ved Skinnkollvatnet. Det er så og si ikke sti, så noe retningssans kan være greit å ha med.

DSCF3003

Turen blir liksom tre stjerner bedre, når man har turfølge tilsvarende dette her. Rampen er en staselig type, som alltid er pent kledd. Bare se: sort og hvitt slår aldri feil. Som å gå med smoking til hverdags. Classy. Går aldri ut på dato. På toppen av det hele, er han over gjennomsnittet sjeløyd. What’s not to like? Her har vi akkurat forsert en skog av bregner og kratt. Jeg bare elsker når vegetasjonen klamrer seg fast i anklene dine, fysisk holder deg tilbake og lager en fin mix av skrubb-og brannsår. Nevnte jeg dyyype myrhull og glatte steiner? Hvis du denne dagen ønsket å komme tilbake til bilen tørrskodd, så var det definitivt feil plass å være.

DSCF3010

En må huske å vise litt kjærleik ca tolv ganger i timen. Minst! Rampen både gir og tar i store doser. Når han kommer krypende opp i fanget ditt når du sitter og stiller inn kameraet, eller knyter skolissene for fjerde gang, så vet du at du har med en koseklump og gjøre. Jeg føler det på hele kroppen at han faktisk ønsker å være i mitt nærvær. Han fikk gå løs 90% av turen, og var aldri mer enn ti meter unna. I nedoverbakkene gikk han bak meg og passa på. Stoppa, snudde seg og venta på meg om jeg ble hengende bak. En ordentlig trofast type.

DSCF3019

Når man er alene på tur, har man tre alternativer når det kommer til fotografering. Det første alternativet er selfie. Jeg personlig er blitt motstander av fenomenet. Ikke er det flatterende, og ikke gir det særlig inntrykk av omgivelsene. Resultatet blir kunstig og unaturlig. Jeg skal forresten ikke nevne duppedingsen selfiestang (har en viss forståelse for at diverse muséer og offentlige steder forbyr dette). Det andre alternativet er selvutløser. Det tar litt tid og krever øvelse og tålmodighet for å bli god. Du vil nok sannsynligvis også føle deg noe dust når du løper fram og tilbake mellom kamera og motiv mens du teller sekunder. Men resultatet kan bli riktig så bra! Det tredje alternativet er ingen bilder i det hele tatt, eller bilder bare av utsikten uten folk og dyr (hunder) i bildet. Man skal ikke undervurdere et godt landskapsbilde altså, men jeg synes ikke fotografiet er komplett uten et levende vesen i det.

DSCF3024

Det hadde seg jo slik at vi egentlig hadde tenkt å ta turen til Kyle 826 moh, men så endte vi altså opp her. Ytterst i havgapet, på feil knaus. Jeg burde jo ant måker i mosen da hele opplegget startet med at jeg glemte å svinge av i krysset mot Botnhamn for å komme til parkeringsplassen. Tydelig at hodet mitt har vært helt andre plasser, og i dag gjorde det ingenting heller. Toppfeberen blir mildere og mildere for hvert år som går, det samme gjør stressnivået. Jeg bare regner med å få en liten dose forståelse for at jeg valgte å la være å gå til topps denne gråværsdagen. Når det regner oppover og vinden blåser deg så hardt i ansiktet at du slipper å puste selv, da vet du at du kan snu og gå ned med god samvittighet. Bak oss går stigninga mot Kyle, og det frista ikke tre brødsmuler å gå opp dit. Litt av poenget med slike turer, er jo nettopp utsikten og den var det neppe mye av.

DSCF3027

Jeg og Rampen kappløp tilbake til bilen, og jeg frykter desverre at den hårete mannen kledd i smoking vant. Takk for turen!

Brosmetinden 525 moh

  • Område: Kvaløya
  • Høyeste punkt: 525 moh
  • Høydeforskjell: 248 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 4 km tur/retur
  • Varighet: 1-2 timer

Skjermbilde 2016-07-24 kl. 22.22.00

Ferden til Brosmetinden starter fra en romslig parkeringsplass på Gløshaugen. Det er særdeles lettgått terreng, egnet for alle på to eller fire føtter med dårlig kondis eller bedre. Her får du i tillegg mange gratis høydemeter, da turen starter på ca 270 moh. Dette fjellet er Kvaløyas svar på Segla (Senjas mest populære fjelltopp).

DSCF2245

Krølle og svensken.

DSCF2272

Det er vell få ting i verden som gleder mitt hjerte mer, enn glade og smilende hunder. Personlig er jeg stor fan av nettopp dette eksemplaret. Casper.

DSCF2236

Fjellet ser ikke nevneverdig imponerende ut fra bunnen av bakken. Du vil imidlertid bli positivt overrasket over utsikta på toppen.

DSCF2451

Vanndepot finnes også. Fyll opp vannflaska, ta et bad eller gå forbi.

DSCF2345

Skamtinden 882 moh sett fra Brosmetinden. Skamtinden er en tur som anbefales for den som liker luftige utsiktspunkter og bratt terreng, og den markerer dessuten starten på den velkjente Ersfjordtraversen. Denne er vell hakket mer spektakulær, enn toppen vi valgte denne dagen. Men noen ganger har man mest lyst å bare være ute, uten å slite så fryktelig mye. Jeg tror det kalles latskap? Eller så er det det som kalles å være menneskelig og normal. Jeg putter en tier på sistnevnte.

DSCF2287

Casper var den heldige vinner av dagens turlodd. Litt fordi han er fullstendig nedrøytet (praktisk med lite pels i sommervarmen), og mest fordi han er en type som er veldig lett å ha med å gjøre. Trives like godt alene sammen med mennesker, som i flokk med andre hunder. Dessuten trekker han godt i motbakkene, og skjønner hva det vil si å gå bak i nedoverbakkene. De hundene som ikke kan det, er svært sjelden med på slike turer av naturlige og helsemessige årsaker. Mine skjøre ankler har nok med å hanskes med egen kroppsvekt og koordinasjon.

DSCF2276

DSCF2371

For de som lider av toppfeber, så er det viktig å huske på at det er den bakerste toppen som er den «egentlige» Brosmetinden. Altså denne.

DSCF2401

Caspersen er ikke særlig glad i høyder, og holdt seg godt innpå land mens Magnus tok en titt over ripa. 500 meter rett ned i havet er ingen spøk.

DSCF2406

Folk har vært ivrige med å bygge varder på toppene, og det stod sikkert 8 slike bare på den ene toppen.

DSCF2335

Nedrøyta eller ei, dette er en av de kjekkeste jeg kjenner på fire bein! Og den snilleste.

DSCF2333

Du och jag, Alfred. Du och jag.

DSCF2327

En av de mange grunnene til at jeg elsker sommeren i Nord-Norge, er midnattsola. Du slipper å tenke på å skynde deg ned fra fjellet før det blir mørkt. Du kan sitte og nyte så lenge du orker. Spise Ballerinakjeks til du blir kvalm, og tvangskose med hunden (eller din bedre og mannlige halvdel). Det er liksom ikke så viktig om man når toppen, det viktigste er å være ute og sette pris på de små øyeblikkene. Det er de som teller. Fjelltopp eller ei.

DSCF2314

Casper får servert tvangskos i alle retninger. Ikke lett å være den eneste hunden med på tur. Huff.

DSCF2310

Noen løfter kjærringa, andre løfter hunden. Casper er en tålmodig sjel og finner seg i det meste.

DSCF2391 DSCF2378

DSCF2246

Takk for turen, dere to!

Roalden 862 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 862 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  Ca 6 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer

ROALDENEn tur til Roalden vil garantert gi deg en spektakulær utsikt og antydning til flyktige sommerfugler i magen. Denne toppen inngår i Senjas gullrekke etter min mening. Turen starter fra parkeringa på  kirkegården i  Senjahopen, og har effektiv (nådeløs) stigning hele veien. Tidvis vått fra starten og til du kommer opp Middagsskaret der løypa snor seg mot vest. Stien er ikke like tydelig overalt, og merkinga har ikke vært friska opp siden nitten fir’ og førr. Men det er likevel enkelt å finne veien, da ruta er nokså «logisk».

IMG_4535

Du skal lete lenge for å finne en gladere laks enn en Leina som får bære kløv med masse mat i! Det er vell lite i denne verden som gjør meg lykkeligere innvendig, enn å se smilende hunder.

IMG_4537

Det ble i overkant varmt mellom flekkene i de lyngkledde bakkene. Leina gjør et tappert forsøk på å finne skygge bak en kvist.

IMG_4546

Kjekkas Davidsen later som ingenting, og finner sin naturlige posisjon foran kameraet med toppen av Roalden i bakgrunnen.

IMG_4548

Hysterisk varmt! Leina ble så desperat etter å avkjøle seg, at hun planta ansiktet i gjørma og trykka til som om det var kake.

IMG_4583

Altså, folk kan si hva de vil, men det er ingenting (og da mener jeg INGENTING) som slår Nord-Norge på en godværsdag. Det er vell kun mygg, klegg og andre flyvende skapninger som kan sette en demper på dager som dette.

IMG_4618

Så var det jo slik at vi ikke tok turen opp Roalden med sekken full av kamerautstyr og pannekaker for ingenting. Magnus var innleid av Crux Film til å fange øyeblikk fra Xreid Senja, og hadde med seg et dobbelt dusin med duppedingser og batterier. Jeg og var med som kameraassistent og kaffekoker. Leina var sherpa.

Kjappe fakta om løpet:
Xreid (Senja 2016) er et ultraløp som starter og slutter ved havnivå. Med en distanse på ca 122 km og bortimot 5500 høydemeter, er dette blant de desidert tøffeste løpene arrangert i Norge. Deltagerne har valget mellom å løpe alene, eller i team. Av 116 påmeldte, var det kun 48 deltagere som gjennomførte. Vinneren av løpet brukte i overkant av 23 timer. Løypa følger stort sett den offisielle Senja på langs-ruta til DNT, men med noen grove avsporinger. Underveis valgte arrangørene å gjøre om ruta, for at flere skulle ha mulighet til å fullføre. I utgangspunktet skulle de løpe via Ersfjordstranda og rundt Okshornan, men valgte å ta veien ned fra Roalden mot Senjahopen og legge resten av traseen langs veien.

Løypa rundt Okshornan ville vært en fjæratur uten sidestykke som jeg tror de fleste var glad for å slippe på slutten av denne umenneskelige løpeturen. Atlså, marathon etter asfalten er havregrøt i forhold til dette. Jeg tar av meg hatten, og lar meg imponere en hel masse.

IMG_4594

Det går liksom greit i motbakkene når man har denne utsikten.

IMG_4625

En smilende Leina i kveldssol.

IMG_4670

Men and their toys…

IMG_4647

Vi var på plass på vår location ca kl 22.00. Nå var det slik at de første løperne var ventet på Roalden ca kl 02.00. Det skulle vise seg å være en grov feilberegning, og vi ble sittende og vente til klokka 10.00 neste morgen! Heldigvis hadde vi planlagt komfort da vi pakka sekken, og hadde med sovepose, jervenduk og en god del mat (men ikke nok..). Vi la oss derfor å sove på ei fjellhylle, og oppdaterte oss jevnlig på GPS-trackinga for å følge med på hvor løperne befant seg til enhver tid. Jeg priser meg lykkelig for at vi var så heldige med været. Det hadde ikke vært like gøy å sitte her i regn og sidelengs.

IMG_4633

IMG_4608

Leina vet å sette pris på et ordentlig snøbad.

IMG_4652

For en hund. For et sted. For et vær.

IMG_4685

Det er viktig å snu seg av og til, for å få med seg utsikta på vei opp. Litt for å ha en unnskyldning for en pust i bakken. Fotopauser pleier også å hjelpe på når lårene begynner å bli sure.

IMG_4701

Leina er godt vant til å være med på alle mulige slags utflukter. Både til lands og til vanns. Høyt og lavt. Men jeg tror at hun prøvde å si til oss på dette bildet, at hun foretrekker å stå litt lengre unna kanten på stupet. Hun løste høydeskrekken ved å knipe igjen øynene og drømme seg bort til fjærsteinene i Senjahopen.

IMG_4702

Nøyd Leina med kløv.

IMG_4711

Er det dette som kalles sjarmøretappe? Jeg tror til og med det er selve definisjonen.

IMG_4714

IMG_4725

Leina er etter all sannsynlighet verdens mest tålmodige hund. Her satt vi på toppryggen av fjellet og venta. Vi klarte fint å sovne der også. Jeg sov ganske godt, helt til jeg i halvsvima begynte å tenke på at jeg lå 2 meter fra stupet og at søvnvandring er potensielt dødelig i slike omgivelser.

IMG_4741

Jeg kan ikke fatte og begripe disse løperne. Tenk å cruise gjennom slikt terreng i den farta. På bildet er deltager nr 1. Leif Abrahamsen, som fullførte og endte opp på en 12. plass. Tenk på alle høydemeterne og kilometerne de har løpt på 24 timer. Hele Senja på langs hvor vi brukte en knapp uke. Det er nesten flaut å innrømme at jeg selv var rimelig støl etter en liten vandretur til toppen av Roalden hvor vi hadde et hav med tid. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg lurer veldig på om disse ultraløperne også blir støle etter en slik bragd. Om ikke, så begynner jeg å stille spørsmål om hva de egentlig er lagd av.

IMG_4748

Leina hadde ikke så veldig lyst til å gå ned der. Det hadde i grunn ikke jeg heller.

IMG_4781

Det hersket vell ingen tvil om hvem som stod som hovedsponsor av arrangementet. Gjennom portalen skimtes Erfjordstranda.

IMG_4785

Lille Krølle våger knapt å stikke nesa over kanten.

IMG_4786

IMG_4788

IMG_4790

IMG_4796

Flott og flatterende bilde.

IMG_4810

Denne hunden har rykte på seg for å grise når hun drikker. Hun tar tre slurker vann, hvor to av de renner ut igjen.

IMG_4812

Et siste bilde for dagen. Leina var flink hund, og gikk pent bak stort sett hele veien ned. Deler av turen gikk hun også løs. Kom hun for langt foran, venta hun til vi var gått forbi igjen. Det er så behagelig når du slipper å korrigere og kommandere. Hun gjør jobben sin, og hun elsker det. Takk for turen!