Det er rart det der, hvordan hjemlengselen melder seg et par dager før hjemreise. Optimalt sett burde vi løpt rundt og opplevd mest mulig mens vi kunne, men når det meldes om snø og påskesol nord i Norge er det vanskelig å holde fokus. Både jeg og Kristin er vintermennesker innerst inne, og det gjorde ikke saken lettere. De siste dagene i Viñales ble derfor en rolig affære, noe som var like greit så vi kunne ta oss tid til å fordøye alle opplevelsene siden vi forlot vinterland en dag i februar.

På ren impuls satte vi oss på en buss som skulle ta oss til en strand. Palmer, sand og forhåpentligvis sol. Et par timer i buss, og 30 minutter med båt. Øya, som tilhører Cuba, består for det meste av mangroveskog. Det var det som møtte oss da vi gikk i land med båt. Jaja. Sump og skog, hurra! Lite visste vi om at det skjulte seg et aldri så lite paradis på andre siden.

Velkommen til Cayo Levisa. Øya er ikke store greiene, og det finnes kun ett hotell der. Hadde vi visst om det, hadde vi lett bodd der en uke.

Det var flere enn meg som var strålende fornøyd med å avrunde reisen til Cuba i dette paradiset.

Grunnet relativt lang og tungvint reisevei, var det ikke store folkemengdene å spore langs strendene.

Fra skogsbart hjemme, til tang og tarebart på Cuba. Kontrastene er enorme.

Utnytter de siste varme solstrålene før retur til Noruega.

Selvutløser gone wrong. Bare flaks at kameraet ikke falt i vannet.