• Område: Målselv
• Vanskelighetsgrad: Middels
• Distanse: Ca 30 km tur/retur
• Varighet: 4 timer
  

Med utgangspunkt i Istindlia, er alt tilrettelagt for trening av hund på nesten endeløse skogsveier. På vinteren er det mulig å kjøre fra Istindlia og helt over til Setermoen via Grønhaugskardet og Nystedskardet. Turen i dag, gikk til Klokkardalen ved foten av fjellet Rypelars 1238 moh i selskap med Klara og deres hunder.

Med et tredvetalls Alaska Huskies, blir det mye liv og røre. Bajas lar seg lett rive med når det er en potensiell tur innen rekkevidde. Her sitter han pent og venter på å bli plassert i spannet.

Magnus kjører 8-spann. Vår Leina og Loki bakerst som motorer. Det er alltid mye bråk og bjeffing før start, så mye at man knapt hører hverandre når det skal kommuniseres. Det ender som regel opp med at det endres kommunikasjonsmetode fra tale til tegnspråk. Derfor elsker jeg øyeblikket når man endelig kan ta opp ankeret og dra av gårde. Stillheten som da oppstår er helt magisk. Kun lyden av sleden som knirker, og belegget som glir mot snøen.

Velsignet med 15 minusgrader og vinterlys, var det rimelig vakkert i Kjervelvdalen denne dagen. Forrige gang vi kjørte spann her, sto vi til anklene i sørpe og regnvann. Nord-Norge i et nøtteskall.

Maylinn tillatte seg selv ekstrem eksponering for hundeskrekken. Om den ble kurert vites ikke, men det ble i alle fall ikke noe værre! Som det kommer fram av bildet, var det ikke særlig mye snø i Kjervelvdalen. Alle humper og skumper var derfor særdeles tilstedeværende, noe som resulterte i en elegant velt da vi kom skjevt inn på en stein da Maylinn satt oppi og jeg kjørte. Med en velta slede, klamra jeg meg godt fast mens Maylinn ble hengende i snøankeret etter armen. Ikke mange meter senere fikk vi stoppa spannet, og alle kom fra det i god behold. Èn erfaring rikere. Learning by doing!

Bajas prøvde å sjarmere denne gamle tispa, uten noe særlig hell. Alt han fikk i retur, var et titalls glefs og noen stygge blikk. Det endte med at hun ikke ville ha ham der, og hun prøvde å tygge han løs. Den nakkelina var heldigvis av wire, og Bajas ble værende ved hennes side. Men kan du skjønne hvilken tispe som ikke vil ha den flotte, staselige karen her?! Mulig han var for ung for henne. Vell vell, det kommer nok flere sjanser.

Vi bytta på slik at Maylinn også fikk kjøre. Det gikk strålende! Da kunne jeg slappe av i sleden og bare nyte. Og ta bilder.

Hundeverdenenes svar på Dum og Dummere, uten tvil.

Da klokka ble litt utpå dagen, ble himmelen farget sukkerspinnrosa, og vi følte at vi svevde / kjørte på en rosa sky.

Takk for turen Maylinn, Magnus, Klara og alle hundene! 🙂