- Område: Senja
- Høyeste punkt: 964 moh
- Vanskelighetsgrad: Lett
- Distanse: Ca 7 km tur/retur
- Varighet: 3-4 timer
- Eksposisjon: N / V
- Bratthet: 30 grader
Senjas tredje høyeste fjell er med sin spektakulære og lett gjennkjennelige toppkam, et av eventyrøyas beste skifjell. Turen går helt ifra fjærsteinan og opp til en tanngard av en topprygg. Det finnes flere sagn om hvordan taggene har fått sitt navn. Et av dem lyder slik: Man kan forestille seg at fjellkammen er kvinner i stakk og skaut, som er ute og ser om mennene deres er på tur inn fra fiskefeltene ute på havet. Dette regnes som det mest sannsynlige opphavet til navnet. Man regner nemlig med at ”Kvænan” stammer fra ”kvennan”, som er det gammelnorske ordet for kvinnfolkene. Så vet du det.
Kvænan sett fra veien. Den taggete toppryggen / kvinnene kan skimtes til venstre i bildet.
Siden Kvænan ligger på yttersida og ut mot havet, måtte de første små meterne gås til fots med skiene på sekken da det var tynt med snø i nedre del av løypa. Sol og kystklima hadde sørget for et aldri så lite hint av vårstemning i «fjærsteinan». Tror til og med jeg så en og annen hestehov. Fuglekvitter garantert. Deilig. Mens sola steika godt i panna, fulgte vi den merkede sommerløypa til over skoggrensa. Her på bildet har Magnus sikret seg billett med Leinaexpressen.
Med ferdigtrakka spor, supre trekkhunder og jevnt tempo, vant vi fort høyde. Linja vår ble lagt helt til venstre side av fjellet.
Senja begynner å bli en populær toppturdestinasjon, så du skal være heldig om du får jomfrusporet i en slik fjellside. Som man kan se av bildet, var vi ikke de første til å sette vår signatur i snøen. Men når føret var slik det var, hadde det virkelig ingenting å si.
Vi valgte minste motstands vei, og kom opp på baksida av selve hovedtoppen. Jeg har ikke helt sansen for disse veldig norske skisporene som går rett opp fjellsida, framfor å gå sikksakk i slake traverser. Det er alt annet enn energisparende og behagelig, og man vinner ikke særlig mye tid på det heller. Lenge leve slake spor i loffetempo. Man skal jo tross alt klare å holde små samtaler i motbakkene. Foto av Magnus Davidsen.
Magnus Davidsen og en stk Leina fortøyd fast i en skisekk. Selve hovedtoppen er bak fotografen, men var for øyeblikket overbefolket så vi tok lunsj her i stedet. Været var tidvis skiftende, men stort sett pent. Sola varma godt i både kropp og sinn når den først var der.
God stemning kan du si. Vi har funnet tørr snø. I mai måned. På Senja. Jeg legger sporentreks inn en pudderbestilling til neste vinter også.
Gutta krutt. Dette er signaturblikket til Bajas. Han er kul, og han vet det. Han vet det så altfor godt.
Kunne ikke motstå fristelsen, og måtte balansere meg en tur bortover denne flotte eggen. Toppskavlene var så absolutt tilstede, så det gjaldt å være sikker i sin sak før man satte ned foten. Foto av Magnus Davidsen.
Et siste blikk over Senjalandskapet før vi vendte skituppene nedover i det tørreste maipudderet jeg har kjørt i mitt liv. Snøen gjennom hele vinteren har vært så som så, men det er nå det er virkelig bra snø å finne i høyden. Måtte skisesongen bli lang, og lengre enn lang. Takk for turen!!