Stormen Ole kom som et skudd, og dro igjen like fort. Her på innlandet tar vinden noe dårlig i forhold til ute på kysten, så vi var lettere skuffet over å ikke ha fått følt Ole på kroppen på samme måte som de i Lofoten og på Senja. På en annen side, så er jeg glad vi slapp unna. Men jøyemeg så gøy det er med litt vær!

Turen i dag gikk sånn ca presis fra husdøra (ved Stormyra / Engemyra) og opp bakkene mot Møllerhaugen. Du trenger sjelden å dra langt for å få fine naturopplevelser. De siste månedene med mørketid, har turene gått fra huset vårt på Villa Engseth. En kombinasjon av jobb, mangel på dagslys, ødelagt kamera og hacking av Turtryne.com har gjort at bloggen har vært nedprioritert, selv om turene har vært mange. Men nå er jeg tilbake!

Casper begynner å ta igjen de andre hundene når det kommer til størrelse. Jeg gjetter på at han blir like stor (om ikke større) som Bajas. Vi gleder oss til neste vinter når han kan gå i spann sammen med de andre! Foreløpig er han bare løshund, og løper rundt og erter de andre mens vi er på tur. En skikkelig ramp og drittunge.

Bajas – vår lederhund og trekkmotor. Fortsatt ung, fortsatt under opplæring, men med stort potensiale. Denne hunden er stille og rolig hele døgnet, bortsett fra de gangene vi tar fram seletøyet. Da blir det liv i leiren! Det værste han vet, er å bli plassert bakerst. Enten det er når vi går på ski, eller når vi kjører slede. Da blir han fornærma, og finner fram de værst tenkelige lydene og synger sanger i moll for å vise sin misnøye. Det er tydelig at denne hunden lever og ånder for å jobbe. En skikkelig arbeidshesthund!

Blogger, fotograf og turgåer som synes livet er best bak hunderumper. Prøv det, og værsågod bli avhengig!

Snykovet’s Bajas lever opp til navnet sitt!

Hundene begynner å bli erfarne turgåere, og demonstrerer her hvordan man graver snøprofil. Spesielt viktig etter de siste dagers snøfall. Ekstra stjerne i boka for godt samarbeid av Casper og Bajas. Leina observerer og godkjenner.

Casper fra Kennel Lapicum i Sverige fyller snart 6 måneder. Som de fleste «småbarnsmødre» sier; tiden flyr!

Casper og de andre hundene våre så ikke ut til å bry seg nevneverdig om stormen Ole og hans etterdønninger. Snarere tvert imot!

Leina er den eneste av våre hunder som virkelig kan det å posere. Hun stiller seg opp, rett som det er. Rak i ryggen med hodet høyt hevet. Leina er eldst og sjef i flokken, og det synes.

Siberian / Alaskan flat tire. Dette skjer hver gang vi stopper. Uten unntak. Enkelte ganger skjer det i fart også. Til tider fryktelig frustrerende, men man klarer jo ikke å la være å bli sjarmert når man ser hvor stor pris hundene setter på snøen.

Siste bilde som ble tatt, før turen (og undertegnede) tok en annen vending. Kramsnø i det underste snølaget tok godt grep om skituppene i den bratteste nedoverbakken, og sørga for at den menneskelige delen av flokken tok et formidabelt stup i snøen med hodet først. Hodet satt som støpt i den fuktige, underliggende snøen og jeg måtte bruke armene for å komme meg løs. Kameraet fant jeg underst, nederst, nærmest bakken. Det ligger i skrivende stund til tørk inne på Villa Engseth.