Vi er ikke særlig flinke til å knipse bilder i skogen, så det første bildet ble tatt først over skoggrensa. Starten var en til tider klaustrofobisk opplevelse, med tett skog, snøvær og et overlegent flertall av påskestemte skuterkjørere.

Bajas bare hater når noen kjører forbi eller går foran. Det er stille når du beveger deg opp på sida, men så fort du kommer en cm foran snuten hans, så går alarmen. UÆÆÆÆUÆÆÆUÆUÆUÆ!!! Han har et konkurranseinstinkt jeg aldri har sett maken til. Anser imidlertid dette som en bra egenskap?!

Urbane forhold på fjellet, med trefelts autostradiske skuterspor. Nærmere meditasjon enn dette, kommer du ikke. Jeg kunne stått slik i evigheter.

Glade påsketurister! Siden vi knapt har nok hunder til ett spann, var vi nødt til å komme med en slags løsning som så omtrent slik ut. Hundene foran sleden, en person på sleden og en på ski. Den med ski på beina tilpasset seg farta og terrenget; snørekjørte der det var gode spor og trakket løype der hvor snøen var dyp. På den måten dro vi alle nytte av hverandre. Et turliv uten hund er helt utenkelig for meg, uansett årstid. Det finnes bare én ulempe: hundene gjør mesteparten av jobben og resultatet er at man blir i dårligere form.

Skutersporene fortsetter mot Treriksrøysa om jeg ikke er helt på bærtur, så husk å ta av mot Gappo når du runder høyeste punktet i løypa. Vi tok en lettvintløsning og fulgte skutersporene til vi så hytta på høyre side.

Leina – sjefa sjøl. Like a baws.

Pandabjørnen. Hun ser kanskje stor og morsk ut på bildet, men faktum er at hun er ei relativt lita tispe som er underdanig mot det meste. Pilten skimtes i bakgrunnen. Han er av samme ulla. Aldri noe tull med disse to.

Fremme ved Gappohytta! Vi er fullstendig klar over at dette kanskje ikke er helt innafor, men vi valgte å gi det et forsøk i håp om at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Avstanden mellom wirene på hytta var perfekt til oppstalling av våre fem hunder. Lettvint å slippe og grave ned snøankere. Hundene var stille nesten hele natta, med unntak av jyplingen Casper som hadde enkelte tulltak med lekeslossing til naboen. Kvelden ble tilbragt rundt bordet i trivelig selskap av min halve søster og hennes bedre halvdel pluss et vennepar.

Dag 2 gikk fra Gappo og til Rostahytta gjennom Isdalen. Her har vi akkurat forlatt Gappo i skiftende vær, men med godt mot og flott humør. Magnus fikk æren av å starte med ski, mens jeg suste opp bakkene med hundene.

Kong Vinter, du e’ vakker!!!

Sol fra skyfri himmel er ikke nødvendigvis det fineste været. Mange velger å droppe turen når været ikke er perfekt, noe som er veldig leit. Fint vær hører nemlig sjeldenheten til. For min del har de fineste turopplevelsene vært i vær som dette. Skiftende skydekke gir et mer spennende og dramatisk lys som forandrer seg hele tiden.

Et turtryne i sitt eneste riktige element!

Kosestund med hundene. Leina (bakerst) gjør det hun kan best: graver kuldegrop. Du vet aldri når du får bruk for en kuldegrop. Eller snøhule for den del. En nyttig hund å ha dersom det skulle bli uvær!

Årets påsketur ble en kort langtur, litt på grunn av denne lille store krabaten som fortsatt er i vekst. Se så kjekk han har blitt! Det siste vi ønsker er å slite han ut, så det var i stor grad han som styrte tempoet og pausene. Casper jobber veldig fint i selen, og kommer til å bli en skikkelig motor. Rastløs til tusen, og vet å lage dype ulvelyder når han blir i overkant ivrig. Mor sin koseklump 🙂

Isdalen – lumsk, men med en skjønnhet høyere enn sine egne fjell.

Se på disse praktfulle dyrene! For ikke å snakke om den kjekke, skjeggete mannen bakpå sleden med det rosa sledetrekket.

Isdalen folkens! Her skal du vite hvor du setter ski og staver. Det mest kritiske partiet er merket med kvist, så det skal være rimelig enkelt å komme seg trygt ned. Utover det: Fjällräven Anorak no. 8. Denne jakka er mitt hus på vinteren. Stor og god, særdeles solid og slitesterk, puster godt og har gode luftemuligheter. Og en knallgod hette. Bedre beskyttelse mot hardt vintervær skal du lete lenge etter. Jakka i mitt liv!

Turen ned fra Isdalen mot Rosta var intet annet enn spektakulær. Det er ikke så rart man føler seg liten i slike omgivelser.

Jeg har ikke ord. Den som velger å ikke bo i nærheten av slik natur, må være gal i hodet!

Denne bjørka stod midt i ødemarka, helt alene og langt ifra skoggrensa. Vi syntes synd på den, og holdt den med selskap i noen minutter før vi suste ned siste biten mot Rostahytta.

På vår dagstur til Moska, gikk Bajas i single led. Usporet. Det syntes vi var ganske bra gjort av denne karen! Nå er vi alt annet enn eksperter på dette feltet, men vi lærer best ved og prøve og feile. Denne dagen prøvde vi, og lyktes. Han er langt ifra noen fullmoden lederhund, men vi aner et stort potensiale og gleder oss til fortsettelsen!

Vell fremme ved Moskahytta (eid av Statskog). Bajas ledet oss direkte til den. I gråvær som dette, kunne vi faktisk gått rett forbi uten å få øye på den. Den var nemlig rimelig nedsnødd, noe som kommer greit fram på bildet. Lunsjen ble inntatt i vindsekk, før vi satte kursen tilbake til Rostahytta for et varmt måltid og fyr i ovnen.