• Dag: 14
• Distanse: 27 km
  
• Antall spiste høydemeter: 1250 m
  
• Varighet: 10 timer

Vi er i mål, juhuuu!!! I utgangspunktet skulle vi overnattet i Bavella, men vi valgte å doble etappen i dag og gå helt til Conca som var turens endepunkt. Dette har med andre ord vært den lengste dagen siden vi startet, både tidsmessig og i distanse. Dagen ble starta med frokost hos Mor Corsica inne på hytta. Riktignok bare loff og kaffe, men det var koslig læll. Deretter venta en nydelig tur gjennom Bavella-massivet; en alpin rute med masse spisse topper og alt for fine muligheter for klatring. De tre musketerer + Tarjei fra Norge gikk sammen med oss hele veien til Village de Bavella hvor vi spiste pizza før vi vandret siste etappen mot Conca. Tarjei ble igjen for å overnatte, mens resten av gjengen gikk videre. Jeg og Lisa endte til slutt opp på egenhånd, da det ikke alltid er like lett å holde tempoet oppe med tung sekk. Vi er uansett ikke noe fan av å gå fort da vi liker å nyte turen, ta bilder og få med seg landskapet (og puste, ikke minst). De siste to-tre timene var alvorlig lange, så gleden var stor da vi hørte fransk jubel nede i skogen da Conca var et steinkast unna. For en følelse!!

Hadrien er i strålende humør som alltid!!

En liten buldrestopp i Bavella.

Lisa lar klatreabstinensene få utløp med klumpete fjellsko.

Hobbiten og Lisa. Trenger jeg å nevne høydeforskjellen?

Opp og ned, opp og ned igjen..

Ingen dag uten litt klatring.. Korsika på langs er langt ifra noen spasertur!

Fra venstre: meg, Hadrien, Lisa og Guillaume.

Undertegnede og de tre musketerer.

Lisa fant en hul stein. Det måtte selvfølgelig sjekkes ut!

Franskmennene har gått i forveien, så jeg og Lisa prøver å nyte litt og ta bilder.

Dette bildet bekriver ikke litt hvor lei jeg var engang. Og her er vi ennå ikke halvveis!

Etter  dette gadd vi ikke ta noen bilder da vi var så slitne og såre i beina at vi konsentrerte oss om å gå så fort som mulig for å få det overstått. Lisas føtter så ut som de hadde ligget i bløtt i tre dager da hun tok av seg skoene. Gore-Tex har vell aldri vært kjent for å puste særlig bra (jeg vil tørre å påstå at det ikke puster i det hele tatt). Slitne og sårbeint var det to lykkelige nordlendinger som ankom landsbyen Conca en onsdagskveld. Seieren ble feiret med franskmenn, mye mat og en dusj. Jeg vil helst slippe å nevne hvor utrolig mye hår jeg mista etter at jeg tok ut rastaflettene. Enhver turist ville nok trodd det var en katt som lå på gulvet ved siden av meg da jeg var ferdig å gre det. C’est la vie!