Riven 372 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 389 moh
  • Stigning / høydeforskjell: 170 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 6 km tur / retur
  • Varighet: 2-3 timer

Selv om denne «toppen» har en beskjeden høyde og lite stigning, er utsikten likevel ubetalelig. De få høydemeterne konsumeres helt i starten av turen, og resten er sjarmøretappe. Parkering omtrent midt mellom Fjellsendentunnelen og Riventunnelen, ved Trælvikvatnan. Riven ligger lunt til mellom omkransende fjell, og er derfor sjelden særlig vindfullt. En tur som er egnet for hele familien, men pass på barna da det er enkelte plasser som er luftige og litt utsatt.

Etter et år uten noe særlig tur og bloggings, er Turtryne tilbake. Fletta er kanskje borte, men jeg er på mange måter rikere enn noen gang. Rik på livserfaringer. Slike livserfaringer som du helst ville vært foruten, men som du likevel er takknemlig for siden det endrer synet på alt i livet. Mer om dette kommer senere, jeg lar dette være et ordinært blogginnlegg.

Pompel ble dagens turhund. Han er kanskje den som har fått minst miljøtrening hos oss, og som har vært mest rastløs de siste ukene. Pompel hoppa gladelig inn i bilen (bil = tur), men da han oppdaget at han var alene var det ikke like stas! Han sang og jamret seg nesten hele veien fra Buktamoen til Senja. Det gikk i både dur og moll.

Du kan jo trygt si at vi fant den toppen på hele Senja med tettest tåke. Og som bildet godt viser, er Pompel en god trekkhund selv om han er alene og i halsband. For en gangs skyld, ble Magnus (som nylig har vært og donert blod –> giblod.no) mest anpusten. Det har ikke skjedd siden aldri.

Det var jo ikke akkurat varmt i lufta. Men for en godt pelset polarhund blir det varmt, selv på en Nord-Norsk sommerdag.

Om dette bildet virker støtende på noen, så beklager jeg det. Men det var kun for å illustrere «jakten på turrumpa» som jeg mista i fjor høst. Sånn egentlig er det vell min værre halvdel som er over snittet rumpefiksert, men synes at «jakten på turrumpa» var et godt alibi.

Noen ganger kan man undres over hva disse firbeinte tenker og tror.

Da verken jeg eller Magnus hadde vært her før, hadde ingen av oss noen formening om hvor toppen befant seg. Da vi fikk øye på denne markeringen, ble vi enige om at det var en god indikator på at høyeste punkt var nådd og jubelen sto i taket!

Myrull. Pompelull.

Tåka var ikke like tjukk oppover, så vi kunne såvidt kjenne noen varmende stråler fra sola. Og du vet – i Nord-Norge kaster man ALT man har i hendene så snart sola titter frem. Om dette ikke var fullverdige stråler, får så være. Nytelse ble det uansett.

Nå er det slik at disse bildene fra denne turen kunne vært tatt hvor som helst i hele verden. Nesten. Siden man ikke ser omgivelsene, men bare lyng og stein. Men jeg lover, vi var på Riven! Tror vi, trallala 🙂

One thought on “Riven 372 moh

  1. May Britt Lamo says:

    Godt å se dere i farta igjen.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *