• Etappe: Svarthola – Mellomvatnet
• Stigning: 200 m
• Vanskelighetsgrad: Krevende grunnet tung last og vanskelige forhold
• Distanse: 8 km
• Varighet: 6 timer

Noen velger å starte turen fra Svarthola slik vi gjorde, mens andre starter fra Lysvatnet (nederst til høyre på kartet). Begge deler er «godkjent», men du vil åpenbart få en lengre og mer fullstendig tur ifra Svarthola. Denne etappen har en krevende del helt i starten hvor du må 200 meter rett opp fra havet for å komme til Svartholvatnet. Etter det er etappen over vatnet plankekjøring så lenge isen er trygg. På sommeren kan alternativet være å følge dalen i øst som passerer Breidtinden.

Starten av turen var spennende allerede i det øyeblikket vi satte oss i bilen. Usikkerheten på om vi ville klare å gjennomføre turen eller ikke, var så absolutt til stede blant oss begge. Følelsen lå som en klump nederst i magen, også kjent som sommerfugler. Dette tilfellet var mer som øyenstikkere, hakket mere ubehagelig, men like uforutsigbare. Rolig i det ene øyeblikket, på vill flukt i det neste. Det er turer som dette, som virkelig er givende. Nettopp fordi du ikke vet om den lar seg gjennomføre.

Polare lavtrykk gav store kontraster til omgivelsene. Blå himmel og sol innover land, sorte skyer og snøbyger på havet. Bildet er tatt i Steinfjorden, samme dag som vi startet turen.

Det skulle vise seg å bli en hard start på ekspedisjonen. Samtlige turmedlemmer ble satt på prøve allerede ved den første kneika opp til Svartholvatnet. I teamet var jeg, Magnus «samboer» Davidsen og huskyen Leina. Vi visste at dette var et av de værste partiene på ruta, likevel ble vi overrasket over hvor lang og bratt det var. 200 høydemeter rett opp av havet med to tunge sekker og en pulk som Leina ikke orket å trekke selv, var Senjas egen måte å teste oss om vi var skikket for turen eller ikke. Vi klarte det, men det tok i overkant av to timer og kostet opptil flere desiliter med svette og melkesyre.

Kombinasjonen av store, ubrukelige snøklumper og høyt tyngdepunkt (les: ryggsekk) gjorde turen opp til Svartholvatnet alt annet enn smooth. Fellene fikk ikke feste under det ujevne underlaget, så skiene ble tatt av ikke mange meterne fra start. Leina og pulken var et kapittel for seg selv. Busker og kratt, samt ei tyngdekraft som konstant trekte henne ned og bakover, gjorde at jeg og Magnus måtte ta saken i egne hender. Bokstavelig talt. Vi måtte dermed forsere kneika med sekk og ski på ryggen, og med en pulk mellom oss.

Det er rart hvor tungt det er med pulk i motbakkene, og hvor lett det er i nedoverbakkene. Denne gangen var intet unntak. Magnus gikk foran og trakk, mens jeg gikk bak og dytta. En, to, tre. Dytte på tre. Dette gjentok vi i en serie på omtrent ti repetisjoner, før vi tok en kort pause. Hvert eneste dytt var et krafttak uten like. Det var dessuten umulig å få ordentlig fotfeste, så jeg følte ikke at jeg var til så mye hjelp. Jeg gav alt jeg hadde og likevel så var det ikke nok. På dette tidspunktet var Leina over alle hauger. Hun løp rundt i sin egen lille eventyrverden, sitt eget snøparadis og fanget snøkrystaller.

En frossen Magnus og en glad og lykkelig Leina har akkurat runda kneika, med Svartholvatnet innen rekkevidde.

Omsider kom vi oss opp til Svartholvatnet. I overkant av to timer med blodslit, ble vi belønnet med en utsikt som bare Senja kan levere en humørsyk vinterværsdag. Skylaget åpnet seg, tåka forsvant og snøen i lufta trakk seg tilbake. Fram kom et barskt landskap med snøkledde, spisse Senjafjell badet i sol som stupte ned i en iskald fjord. Det er øyeblikk som dette som holder motivasjonen og turgleden ved like. Det er slike øyeblikk jeg lever for.

Turen opp til Svartholvatnet er alt annet enn lett. Likevel skjønner jeg de få sjelene som har satt opp hytter her. Legg for øvrig merke til det veldig lokale været. Vi hadde blå himmel rett over hodene våre, mens noen hundre meter unna snødde det tette snøybyger.

Det ble en god lunsjpause i nordenden av vatnet før vi vandret videre. Leina sprang fremdeles løs, og var borte i nesten en halvtime uten at vi klarte å få kontakt med henne. Hva hun bedrev på sin røvertokt vites ikke, men hun kom i alle fall tomhendt tilbake. Heldigvis. Jeg er jo glad i reinkjøtt, det er ikke det, men jeg foretrekker å kjøpe kjøttet framfor å fange det selv.

Deretter fulgte en lang, seig og monoton etappe mot sørenden av vatnet. Jeg kan huske å ha festa blikket på en stor stein på venstre side av vatnet, for å ha et referansepunkt å forholde meg til. Jeg husker at jeg gikk, og gikk, og gikk. Kom aldri nærmere. Jeg tror det tok oss halvannen time å passere steinen. Svartholvatnet er med andre ord et forholdsvis stort og langt vatn, og du skal ikke undervurdere dets lengde.

Undertegnede og Leina i de sene ettermiddagstimer.

Ved enden av vatnet slo vi leir. Hver celle i kroppen verket etter mat og hvile. Vi rakk å bli både kalde og apatiske før teltet var oppslådd. Med godt samarbeid fikk vi det til. Til middag ble det servert Real Turmat av beste sort. Termosene ble fyllt opp, og vi var ikke sene med å komme oss i seng. Leina fikk æren av å ligge i midten. Utrolig hvor det hjelper med en slik pelskledd, firebeint venn på tur. Kos, selskap og sentralfyr. Og drahjelp, ikke minst. Kunne ikke tenkt meg et liv uten hund, ikke nå som jeg vet hvilke fordeler det har.

Fortsettelse følger..