• Etappe: Mellomvatnet – Senjabu
• Stigning:  m
• Vanskelighetsgrad: Krevende grunnet lang etappe
  
• Distanse: 25 km
• Varighet: 11 timer

Fra Helvetesdalen går det slakt nedover til Lysvatnet. Deretter dreier turen vestover langs Heggelva og opp gjennom Nord-Heggedalen. Mye skog og bekkefar, ganske tidkrevende etappe da man må gå slalom mellom alle bjørkene. Turen opp mot Heggetuva går i slakt og fint terreng, skogen blir tynnere og utsikten bedre. Over Heggetuva bikker turen ned i Sør-Heggedalen. Mye skog og bekkefar her også. Muligheter for å følge elva nedover. Når man kommer til veien, legger man kursen sørover langs veien til  DNT-hytta Senjabu hvor det er muligheter for fyr i ovn og tørking av klær.

Vi våknet opp med sol på teltduken dag 2. Det er vell overflødig å beskrive med ord det landskapet vi møtte da vi stakk hodet ut av teltet.

Til tross for gårdagens vekslende vær, hadde Senjas værguder bestemt seg for å sende oss sol fra skyfri himmel på dag 2. Vi kunne knapt tro våre egne øyne da vi ramlet ut av teltet. Det var med andre ord ingen vanskelig oppgave å begi seg ut på neste etappe til Senjabu i Svanelvdalen. Plystrende og lett som en lek spiste vi frokost og brøt leir før vi tok skiene fatt.

Både hunder og mennesker var i særdeles godt humør denne vakre morgenen. Leina har et så tydelig kroppsspråk, at det smilet som er klistra over hele hundefjeset er ikke til å ta feil av. Gjenkjennelig selv på lang avstand. Et skikkelig turtryne!

Brun bleik og blid!

Ingen av oss ante hva vi egentlig hadde i vente denne dagen. Denne brua kom derfor som en hyggelig overraskelse. Alternativet ville vært potensielt iskalde tær og vått utstyr.

Vandringa nedover mot Lysvatnet gikk i radig tempo i påskevær og tilsvarende stemning til opp under ørene. Men det skulle ikke vare lenge. Heggedalen (både nord og sør) inviterte til ei salig intervalltrening med bekkefar og slalom mellom bjørketrær. Leina fikk ofte motorstopp og sto bare og spølte opp de små kneikene. I slikt terreng er det ikke like lett å finne godflyten. Selv blir jeg lettere forbanna når ting ikke fungerer optimalt, så jeg (og sikkert Magnus også) la igjen noen saftige Nord-Norske gloser i flere av disse «dellene». Hvis du går forbi der og leter, er jeg rimelig sikker på at de ligger der enda. Det var ganske tungtfordøyelige saker.

Jeg finner det ganske enkelt å slite meg opp motbakker som denne, når du ikke vet hva som venter på den andre siden. Det er i stor grad nysgjerrigheten og spenningen som styrer motivasjonen på tur. Av og til glemmer man også at man er sliten, når man får belønning for strevet. Det er de små, enkle tingene som virkelig betyr noe.

Til tider var det ganske vilt å vandre blant disse fjellene hvor tingenes tilstand bestod av både gamle og ferske skred. Vi holdt oss på god avstand og valgte rute med omhu. Skredfaren skulle etter hvert vise seg å avgjøre resten av turen vår.

Nok et øyeblikk for å fylle på motivasjonskvota. Den flotte kveldshimmelen var på mange måter et høydepunkt denne dagen. På en annen side kunne vi se nedover dalen hvor langt det faktisk var igjen til Senjabu…..

På dette tidspunktet var vi begge rimelig kjørt. Leina også, selv om hun ikke sa så mye. Å gå med randoski er slettes ikke det samme som fjellski og lærstøvler. Brede ski og stive sko er veldig nyttig når du skal nedover, men bortover er det er rent helvette. Magnus hadde allerede denne sene ettermiddag rukket å gått på seg to heftige gnagsår, ett på hver hæl. Store som tikroninger. Mine egne bein var ikke nevneverdig preget av stive plaststøvler, men det hersket ingen tvil om at dagens konsumerte kilometre hadde satt sitt syrlige preg på lår og legger.

Ferden gjennom Sør-Heggedalen gikk i fullstendig zombiemodus. Temperaturen falt drastisk etter hvert som vi beveget oss nedover. Vi ble småkalde. Kalorimessig var vi på minussiden for lenge siden. Det som holdt meg gående på dette punktet, var mattdepotet vi hadde satt igjen på Senjabu. Oppi der var det en pose med Laban Seigmenn som kontinuerlig ropte navnet mitt. Ingen av oss sa særlig mye den siste biten mot hytta. Maskinen Leina jobbet som en helt med pulken. Selv på elveisen var hun eksemplarisk, til tross for at hun gav utrykk for å være livredd for lyden av rennende vann under potene.

Da vi var kommet over halvveis til hytta, begynte Magnus og plages med fellene. Da forslaget om å øyeblikkelig slå leir ble luftet av den maskuline siden av turgjengen, bråvåknet jeg av Laban Seigmenn som omtrent kakka meg i leggen og spurte om jeg var gått fra forstanden. En avtale er en avtale. Og i kveld hadde jeg en avtale med nettopp Labanfamilien.

Og slik ble det. I slike omstendigheter er det vanskelig å holde følge med tiden, så jeg aner ikke hvor mange timer vi brukte gjennom Sør-Heggedalen. Da jeg mellom trærne skimtet en rød veistikke med refleks, var det nesten så jeg jublet. Hadde jeg bare hatt overskudd til det. Aldri før har jeg vært så glad for å se en veistikke. Et sikkert tegn på at Senjabu var godt innenfor rekkevidde.

Vi fikk en klijébefengt ankomst til DNT-hytta Senjabu. Det glitret i snøen, stillheten var øredøvende og nordlyset spilte opp til dans over hyttetaket. Laban Seigmenn gikk ned på høykant, etter et velfortjent måltid med frysetørket turmat. Vi valgte å avbryte turen her, grunnet en kombinasjon av gnagsår og stor snøskredfare. Vedmodig – ja, men det er ikke under noen omstendigheter verdt å risikere verken liv eller helse for å gjennomføre en tur. Når det ikke er forsvarlig å fortsette, så er det på en måte «greit». Vi ble enige om å gå resten av turen til sommeren.

Fortsettelse følger!!