- Etappe: Senjabu – Kaperdalen
- Stigning:
- Vanskelighetsgrad: Lett
- Distanse: 15 km
- Varighet: 5 timer
På vinterstid er denne etappen noe hårete grunnet skredfarlig terreng i Tromdalen. Vi valgte, på vinterversjonen, å bryte her. På sommeren derimot, er denne strekka en harmløs og vakker vandring. Etappen er kort, og relativt lettgådd. I skogen kan det være noe kronglete å holde seg på den usynlige stien, så hold øynene åpne.
Det er vell ikke til å stikke under en stol at temperaturer over 15 grader blir for varmt for en tjukkpelset og vinterkledd Siberian. Bajas er alltid første mann uti og legger seg langflat i hver bekk og vannpytt for å kjøle seg ned. Eierne like begeistret og flirfulle for hver gang det skjer, da det er tydelig at han egentlig ikke er særlig glad i vann. Det er med skrekkblandet fryd at han senker seg ned i det iskalde vannet. Han nøler litt i starten, og prøver minst tre ganger før han lar det stå til. Briste eller bære. Let it go!
Så var det påan igjen. Vi startet der vi slapp i vinter. Bilen parkerte vi i Svanelvdalen. Vi hadde pakket sekkene så lette som overhodet mulig, og vi begge endte opp under 20 kg. Leina bar kløv, som vanlig stolt som en hane med både hodet og halen hevet høyt. Det hjelper godt på å ha hunder som også gjør nytte for seg på slike turer. Ikke bare hjelper de deg å bære og trekke, men de er også fantastiske motivatorer og humørspredere. Og selskap, ikke minst. Og kosebamser for den som liker det. Ingenting er som en skikkelig bamseklem når motbakkene blir ekstra tunge.
Ruta «Senja på langs» er merket, men noen markant sti kan du bare drømme om. Vi sporet stadig av, og fant stadig tilbake til de røde merkene. I slike situasjoner finner jeg best fram om jeg går etter magefølelsen. Magefølelsen er et til tider brukbart kompass, men kan selvfølgelig ikke sammenlignes med det egentlige kompasset.
Tromdalen er et vakkert skue sommerstid. Grønt, bratt og frodig. I Tromdalselva glinset de fargerike steinene på bunnen som uslipte smaragder i sola som titta fram mellom skyene. Jeg kan bare forestille meg hvilket skrekkscenario dette er på vinteren. En terrengfelle uten like. Så vakkert, men likevel så skremmende.
Traktoren Leina vet å hvile når hun kan. Spesielt når det er varmt. Utenom det, så er hun en utålmodig sjel, som helst ser at pausene blir så korte som overhodet mulig. Hun har sin egen måte å si ifra på når hun er klar for å gå videre: «Huuuu hu huuuuuuuuh.» På menneskespråket (direkte oversatt) betyr det: «Kom igjeeeeeeen».
Tromdalen framsto som en blomstrende oase blant ellers grå og steinete fjell.
Siste biten opp til Langdalsvatnet var et av de vakreste partiene denne dagen. Vi fant også tegn til sti! I dette tilfellet tror jeg stien var mer saueskapt, enn menneskeskapt. Jeg finner det ganske underlig at denne ruta er såpass lite brukt. På en annen side har du hele paradiset for deg selv.
Leina er ekspert på å krysse elver, og stokker de fire beina mye bedre eieren som har bare to å holde styr på. Hun hopper og danser av gårde fra stein til stein som om hun aldri har gjort annet. Som en hårete ballerina uten tutu.
De her to. Saltvannskrøller, sol og fine fjes. Ekte turtryner. What’s not to like!!!? Til tross for skiftende vær, var temperaturen såpass snill at vi kunne gå i t-skjorte. Jeg tror Bajas skulle ønske at han hadde det alternativet, å kunne kle av og på seg for å regulere varmen…
Ved ankomst i Kaperdalen, var det et velkjent syn som møtte oss ved veien. Bobilbanden hadde tatt turen, og vi ble invitert på middag med rødvin i glasset. Hvem takker nei til det etter en dag på tur.
To be continued…