Bajas trakk det lengste strået i dag, og fikk være med på tur. Det er ikke mange vannkilder på denne strekka, så for hundefolk kan det være lurt å ta med vannskål. Vi var derimot heldig da det hadde regnet dagen før, og vannet hadde samlet seg i små dammer oppå berg og steiner.

Det var godt med en lynpause etter å ha løpt ifra blinding i skogen. Det er ikke lett å finne balansen mellom melkesyre og insektbitt. Går man for fort, tiltrekker man seg enda flere småkryp da de har sansen for utpust og kroppslukt. Går man for sakte, så rekker de å bite deg i fart. Kan melde om at sort tights ikke er noen særlig god barriere for bitende insekter. Baksiden av leggene var rimelig perforert ved ankomst linken 300 moh.

Denne krabaten har et «snev» av høydeskrekk, og går aldri langt unna favnen til mor. Legg merke til værskillet. På venstre side er det blå himmel og solskinn, men på andre siden regjerer tåka.

Veien mot toppen, er en eneste lang (egentlig altfor kort) sjarmøretappe. Her er det ren nytelse hver en meter. Uten tvil topp 5 på min Senja-liste.

På avstand ser toppen ut ubestigelig ut, men når man kommer nærmere krever det kun et fraspark og litt armbruk.

Det tok mer enn ett forsøk for å få Bajas til å ligge stille på denne steinen som sto på kanten av en skrent. Løsningen for han denne gang, var å lukke øynene for å slippe å se hvor langt det var ned. Han er blitt tre år nå, men jeg klarer ikke å la være å få en slik merkelig «stolt mor» følelse når han trosser høydeskrekken og bykser seg over de værste kneikene. Alt går med litt godsnakk og en dytt i rumpa.

Det så ut til at Skinnkollen var en av de få toppene på Senja som hadde sol. Havtåka lå tykk, og det var store, sorte skyer i sørvendt retning. Godt fortjent etter den forrige svømmeturen til Nesten Kyle.

Bajas vil ikke innrømme det, men jeg er skråsikker på at han er hemmelig æresmedlem av høydeskrekklubben. Han gikk løs store deler av turen, og ved kote 664 valgte han å stoppe. Det hjalp ikke uansett hvor mye jeg lokket på han med min lyseste pipestemme. I tro på at han ville komme etter, vandret jeg videre et godt stykke. Til slutt var Bajas en prikk i det fjerne, og han så ikke ut til å rikke seg en meter. Verken opp eller ned. Det så ut til at han hadde bestemt seg for å vente der, til jeg var ferdig med dette «fjelltur-tullet». Det var heller ikke nevneverdig luftig i det området hvor vi befant oss. Kanskje han skjønte at det ville bli verre mot toppen? Det endte i alle fall med at jeg måtte gå tilbake og hente han, og leie han til topps.

På toppen kan man se hele ryggen hvor man kom fra.

Det var en hvit og pelsete hund som var glad for å vente snuten nedover. Takk for turen, Bajas!