• Område: Sørreisa
• Høydeforskjell: 1045 moh
• Vanskelighetsgrad: Middels
• Distanse: 10 km tur/retur
• Varighet: 5 timer (skravletempo)
  

Startsted og parkering for denne turen, er i nord-østre del av Skøvatnet. Vi parkerte bilen like ved krysset som fører inn til Sandvik. Turen skal i utgangspunktet være merket, men her er merkinga så dårlig at det er lettere å komponere sin egen rute. Siden området er såpass oversiktlig, er det en smal sak. Da kartet ble liggende hjemme, endte vi opp med å gå opp på «feil» side, da vi mista stien allerede nede i skogen. Toppen er for øvrig vanskelig å bomme på, men det kan være en fordel å følge rygg på vei opp siden det stuper på alle kanter. Vi fikk oss en fin rundtur på Børingsfjellet, fra øst til vest.

Kartet viser ruta vi gikk, mot klokka. Med noenlunde retningssans og sunn fornuft, ble dette særs vellykka!

Lisa, som har tilbragt et år i pissregn og øldrikking, fikk melkesyre etter ti meter. Her har vi akkurat kava oss ut av et inferno av lauvmakk. Feite, grønne ormer med bøy på midten som slengte seg mellom trærne i ekte Tarzan-stil. Aldri før har jeg følt meg mer jentete, som når vi sto i skogen og hylte på grunn av noen usle larver.

Lene Charterturist Samuelsen på utstilling med Gumpen i bakgrunnen. Brunfargen er kjøpt hos Star Tour.

Jeg vet ikke hva vi ler av her, men det var sannsynligvis ingenting. Leina speider etter kavaleren sin, Bajas, som var hjemme med gutta i sommervarmen.

Snøflekkene var ikke til å unngå. Leina så ikke ut til å bry seg nevneverdig mye om det i varmen.

«Noen» var så lure at de hadde tatt på seg godt ventilerte joggesko for anledningen. Jeg derimot hadde helgardert meg med ankelhøye Gore-Tex. Score!

Det obligatoriske pekebildet. Her er vi på sidetoppen, før turen fortsatte til hovedtoppen. Utsikten var i en klasse for seg.

På vei mot hovedtoppen, var det flere svært luftige partier om man beveget seg langs eggen. Leina er en hund med et moderat tilfelle av høydeskrekk, noe undertegnede synes var svært underholdende! #parkinsons

Det er ikke bare Leina som har respekt for store høyder.

Pekebilde del 2. I bakgrunnen står Børingstind og flesker seg med sine 1094 meter over havet.

Det var ikke vanskelig å føle seg litt høy på denne knausen.

Lisa forsøker å kurere høydeskrekken til Leina, uten hell.

På vei ned fant vi fram barnet i oss, som vi ofte gjør. Etter å ha aka ned én gang, var det for dumt å ikke gjøre det en gang til. Og enda en gang. Det er det som er så fint med vårturer (det er vell strengt tatt sommer på kalenderen, men snøen i fjellet sier noe annet), at man slipper å bremse seg nedover fjellet til fots.

Enkelte partier på turen hadde vell strengt tatt sett bedre ut med ski på beina.

Denne rosa flamingoen altså. #hjerte #rosablogger

Lisa fant frem barnet i seg på nytt, da vi snubla over denne myra. Hundreogtyve latterkuler senere, satte vi kursen nedover mot bilen. Vi fant ikke tilbake til stien, men danset oss gjennom bjørkeskogen for å unngå de grønne larvene på best mulig måte. Takk for turen, jenter!