Det er ikke til å stikke under en stol at det er vakkert i Bardu. Vi var raske og komme oss gjennom skogen, da det har en tendens til å bli i overkant mye flyvende insekter som svirrer rundt hodet og inn i ørene. Både jeg og Magnus er ganske lettantennelige når det kommer til plagsomme krypdyr. Foto: Magnus Davidsen

Magnus skuer mot Storala med sine to «Reisaværinga»; Rakkas og Natten. Du kan jo gjette hvem som er hvem.

Like over skogen kommer man til et flott parti med deilig lyng og svaberg. Her deler stien seg i to, og man kan velge å gå til Orta eller til Storala.

Dette var Rampen sin første ordentlige topptur. En smule varmt for en polarhund, men se så staselig og fornøyd! Han ble noe utålmodig da de andre gikk videre, og jeg ville sitte igjen og ta portrettbilder. Nå er det slik at alle hundene som får innpass på Villa Engseth, er nødt til å bli vant til såkalte fotopauser.

Se der ja. Nailed it!

Av og til lønner det seg å gå av stien.

Det var flere enn hundene som var glad for å se snø.

Rampen i farta. Se det gliset! Han er en av de tøffeste valpene jeg har møtt, alle de andre våre var noen store «pyser» da de var små. Han her tar alle utfordringer på strak arm. Klyver opp på fjell og krysser elver uten å nøle, som om han aldri har gjort annet. Det skorter enda litt på finmotorikken, men det kommer senere. Litt klumsing må man regne med. De to andre pelskledde i bakgrunnen var ikke like fornøyd med at den minste fikk være løs. Urettferdig er vell riktig beskrivelse. Man er jo valp bare én gang i livet, og da er det på sin plass med litt spesialbehandling.

Enda vinterlig stemning på topplatået, tross for at kalenderen viser midt på sommeren og vell så det. Fordelene er at du: 1. Blir fortere brun (eller solbrent alt ettersom). 2.  Snø i skoene kjøler ned svette tær. Bak det krøllete hodet til Magnus skimtes Istindan.

Ingenting er som følelsen av nye sko. Og så endelig noen som treffer meg midt i hjertet med fargevalg! #alfasko

Kjærleik! Rampen har kapret hjertet mitt fullstendig. Trassig som en liten skitunge i det ene øyeblikket, og en eneste stor koseklump i det neste. Liker han best som sistnevnte. På telttur sover han helst i midten, på rygg med alle fire labbene i været, og innendørs ligger han helst og sover ved siden av sin herre (undertegnede) i sofaen. Foto: Magnus Davidsen

Du og jeg. Foto: Magnus Davidsen

Slitne hunder bli ofte veldig medgjørlige, slik som denne her. Benyttet øyeblikket til å bruke han som en marionett. (Vet ikke hva som skjer med ørene her?) Desverre begynner han å bli så stor og tung, at jeg knapt klarer å løfte han uten og anstrenge meg. Denne valpetida går så altfor fort. Foto: Magnus Davidsen

Alle forholdene lå til rette for en liten lur på toppen. Etter et kort måltid, var det dags for å slappe litt av. Rampen sovnet som en stein, og ble liggende så lenge vi holdt oss i ro. Foto: Magnus Davidsen

Hadde jeg bare hatt Photoshop, skulle jeg klistret inn masse hjerter på det her bildet! Foto: Magnus Davidsen

Foto: Magnus Davidsen

Hovedtoppen til Storala sett fra fortoppen i nordvest. Pass på hvor du setter foten, skavlene her ligger langt utover sommeren.

Shoe Skiing in July! Det som er så fint med snø på sommeren, er at man kan seile ned på skoene uten å konsentrere seg om hvor man skal plassere føttene i steinur. Eller man kan bruke den mest kjøttrike delen av kroppen. Vær obs på skjulte halebeinknekkere og urinveisinfeksjon.

Magnus med hundene på slep! Uvant opplevelse for to spannhunder å være bakerst på snø.