Stortinden i midten, med Eidtinden til høyre og kote 809 (navnløs) på venstre side. Begge sidetoppene er tilgjengelig fra Stortinden for den som er fjellvant og har god balanse. Brua på bildet går over Kjerringvikstraumen, som er et ypperlig område å utforske før eller etter tur. Heftigst er det i timene før og etter tidevannet snur, når sterke strømmer oppstår og danner et bilde som kan minne om Saltstraumen.

Turen innom Kjerna på 650 meter, er absolutt verdt et besøk. Hit opp er det tydelig sti og godt merket. Dette er Tysfjords svar på Preikestolen. Etter slitasjen i terrenget og dømme, er denne lille turen mye mer populær enn selve Stortinden. Og det er godt forståelig! Lett tilgjengelig og spektakulær i forhold til prisen (kaloriene) du betaler.

Grønne renner gjør at Stortinden er oppnåelig uten tau. Husk å følge merkingen for ikke å spore av, her er det nemlig gode muligheter for å gå seg fast. Denne steinen markerer at du må endre retning.

Stetind er lett gjenkjennelig fra de fleste vinkler, med sitt flate topparti og bratte vegger. Dette bildet er tatt like nedfor toppen av Stortinden. Ser dere forresten noe som mangler på bildet? Dette hører nemlig sjeldenheten til. For første gang på veldig, veldig lenge, ble turen gått helt uten hund. Og uten menneskelig selskap. Altså helt alene. Egentlig ganske behagelig. En slipper å ta hensyn til andre, og kan tøffe av gårde i eget somletempo. Eller ræsertempo for den det måtte gjelde.

Tur er best på kveldstid! Når det ikke er for varmt, og når fotolyset er på sitt beste.

Går du turen på kveldstid, er sola kun å finne på toppen. Ta deg derfor god tid til å nyte strålene, før du vender nesa ned i skyggesida. I bakgrunnen skimtes ryggen til kote 809, som fint kan nås fra Stortinden dersom du føler deg eventyrlysten og har en ekstra sjokolade i sekken. Jeg hadde bare en halv pakke Ballerina-kjeks, og nøyde meg med «kun» to topper denne dagen.

Bokstavelig talt, så snubla jeg over ei rypemor med 7 barn. Jeg holdt på å tråkke på de, da de rant nedover stien som ei stri elv på våren. De har en forsvarsmekanisme som går ut på å skille lag med resten av søskenflokken, og for så og ligge urørlig blant vegetasjonen. På den måten er de såpass kamuflert at det nesten er umulig å få øye på. Jeg var ca 8 cm unna denne krabaten, og den så ikke ut til at den hadde tenkt seg noen plasser overhodet.