• Område: Senja
• Høyeste punkt: 668 moh
• Vanskelighetsgrad: Moderat +
• Distanse: 4 km tur/retur
• Varighet: 3-4 timer
  

Turen starter ved tunellinnslaget i Ballesvika (på andre sida ligger Gryllefjord), hvor det også er god plass for parkering på den gamle veibiten. Turen har god sti og merking opp til skoggrensa 350 moh ved en stor stein. De fleste snur her, og veien videre opp til Tolan er stiløs, umerket og bratt. Det anbefales å holde litt til høyre innpå lyngen når du går opp de bratteste skråningene, da ryggen i vest er særdeles luftig, utsatt og vanskelig å ta seg frem på uten å risikere katastrofe. Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms.

Du skal ikke langt opp for å få luft under vingene. Her er vi kommet fram til der hvor stien og merkinga slutter. Turen over myra og gjennom skogen var en klam opplevelse i solsteika. Vått underlag gjorde lufta så fuktig at det var som å vandre rundt i et tyrkisk dampbad.

Mine to aller største favoritter i hele verden samlet i et skjønt foto! Uten disse to hadde jeg aldri i verden kommet meg opp på Tolan denne dagen. Motiverende ord, en pakke kjeks og en tålmodighet av en annen verden er pakka som skal til for å få en relativt nylig stamcelletransplantert kropp opp motbakkene.

Med en lite samarbeidsvillig kropp, er det godt å ha en pelskledd bestevenn som motiverer.

Vi klarte jo selvfølgelig ikke å dy oss eller lese turbeskrivelsen ordentlig, så vi fulgte ryggen helt ytterst i bratta opp mot toppen. Av den grunn ble det derfor en del luftige passasjer vi helst ville vært foruten. Hvis du spør Leina, så er hun nok ganske enig i det. Hun er en stødig fjellvandrerinne, men måtte sette ned labben både her og der når det ble litt vell på kanten.

Vi var skråsikre på at yttersia av Senja skulle være svalt og behagelig nå som det nærmer seg høst. Vel, der tok vi feil. Tror dette var den varmeste turen vi har gått i år. Leina var ikke særlig fornøyd med at vi ikke hadde tatt med vann til henne, men hun fikk bade i bekken da vi kom ned.

Tolan byr på utsikt i Segla-klasse, bare uten alle turgåerne.

Det ser kanskje harmløst ut, men på Magnus’ venstre side stuper fjellet rett ned i intet.

«Kom da, Leina!» Hun var ikke så veldig begeistret for å bli dratt oppover glatte steiner og berg.

Kanskje litt vanskelig å se, men dette er Leina som har skrudd på 4×4 og med høyt turtall prøver å komme seg opp de bratte bergene. Det gikk ikke denne gangen, så hun gikk tilbake og la seg på en fjellhylle og venta mens jeg og Magnus var på toppen. Der lå hun altså, på samme sted, i nærmere en time mens vi sosa rundt og tok bilder.

Drømmemannen i drømmeomgivelser! Neida. Joda 🙂

Leina fikk gleden av å løpe fritt på tur ned. Vi hadde selvfølgelig scannet området for både folk og fe, og der var intet å se. Hun fant en gevir av et reinsdyr som hun kosa seg med før vi tok henne i bånd siste biten på vei ned til bilen.

Halvtrollsk stemning på returen.

Tenk å ha en slik vakker og pelsete skapning som har et så sterkt ønske om å være nær deg, selv på frifot! Man blir jo lykkelig langt innerst inne i hjerterota av mindre. Jeg sier ikke at hun aldri har stukket av, men fakta er hun alltid kommer tilbake.

Takk for turen!