I mitt 24 år lange liv har jeg aldri opplevd en så fin høst som det vi har hatt til nå. Helga ble satt av ene og alene til å bare nyte. Sommertoppturabstinensene har for lengst begynt å gi slipp, og jeg er nå gått inn i en slags ventemodus. En ventemodus som vender inn hvert år på denne tiden. Jeg får ikke meg selv til å gjøre noe annet enn å bare vente. I dagesvis, ukesvis. Til og med flere måneder. Jeg fryder meg selv hver morgen det er frost på bakken. Jeg liker hvordan kulden slår imot meg når jeg går ut døra om morgenen, og hvordan den klare lufta nærmest stikker i lungene. Høsten er for meg som starten av desember for små barn. En eneste lang ventetid. Forskjellen er at jeg aldri vet når ventetiden er over. Det kan være i morgen. Det kan være om to måneder. Det er bare sånn det er. Når man venter på kongen. Deres kongelige høyhet. Selveste Kong Vinter.

Leina og undertegnede kan såvidt skimte melis på fjelltoppene.

Leinahunden finner seg i det meste.

Mange er ikke klar over at man ikke trenger å gå særlig langt for å nyte storslått natur. Området rundt Møllerhaugen var fantastisk vakkert i høstsol fine farger.

Det frosset is på småtjernene oppi Møllerhaugen. Godt tegn. Årstiden går rette veien. Endelig.

Vi var også og traska rundt oppi Myrefjell.

Leina er temmelig nedrøyta for tida, og ser bare halvparten så stor ut som det hun pleier. Magnus derimot sparer til langt hår og ser desto mer fluffy ut.

Leina tar et jubelhopp for at vinteren er i anmarsj. Hepp!