Årets første solstråler

Så var tiden inne. En invitasjon som vi ikke kunne takke nei til. Hyttetur med Kristin og Vegard til Krokbekktjønna. God mat, stearinlys og fyr i ovnen. En lovende værmelding, med store muligheter for å se sola, sånn ordentlig og ikke bare mellom trærne i lavlandet. Jeg og Magnus dro opp i forveien fredag for å fyre i ovnen for å forhåpentligvis produsere plussgrader i ei hytte som ikke hadde vært i bruk siden august. Ei hytte som vi gjerne skulle eid selv, men som vi har like god tilgang til selv om vi ikke står som eiere. Sånn at i utgangspunktet er det ganske optimalt som det er nå, vi slipper å betale noe for den. Som Magnus sa – den eneste forskjellen er at vi ikke kan male den innvendig siden den ikke er vår. Men det ville jeg ikke gjort uansett. Det lønner seg å være på godfot med sjefen, når man har tilgang på godbiter som denne. Så takk, Ivar! Og Anne Marie.

Dagen starta vi med å pakke sledene, og gjøre klar maten som vi skulle spise til kvelds. Magnus brukte en time på å lete etter et par skibriller som åpenbart var blitt «borte». Nå er det jo en kjent sak at mannfolk ikke kan kunsten å lete, så da jeg gikk ut for å se om jeg fant de, lyktes jeg på første forsøk. Selvfølgelig. De lå i sleden min nemlig, i topplokket på sledebagen. Krise avverget. Jeg og mine tørre øyne er avhengig av briller når vi kjører. Lang historie kort: en komplikasjon etter allogen stamcelletransplantasjon og GVHD (Graft Versus Host Disease). Mer om det en annen gang. Kanskje.

Med isete, skarpt og hardt underlag, må hundene ha sokker for ikke å bli sårbeinte. Det hender jo at de detter av, og da må man stoppe og kle på igjen. Her er det Bajas som blir kledd på. Noen av hundene har poter som bare ikke er skapt for sokker, slik at de faller av hver femhundrede meter. Panda er en av de. Så når vi måtte stoppe for femtende gang, begynte jeg å miste tålmodigheten så til de grader. Neste gang tar jeg med gaffatape og superlim.

Vi rakk akkurat ikke sola denne dagen, men kan likevel ikke klage med den her utsikta.

Om jeg skulle finne noe å klage på, må det være at jeg kanskje kunne ønsket med noen centimeter med nysnø så vi slapp alt det styret med potesokker. Men så er det jo sånn at øvelse gjør mester. Og jeg er ikke akkurat rutinert når det kommer til å kle på sokker, sånn at Sigrid Ekran hadde sikkert rista godt på hodet om hun hadde sett meg. Men det kommer seg!

..og så var det plutselig morgenstund ved hytta. Samtlige hyttefolk var treige å stå opp om morran, og frokosten ble ikke fortært før ved lunsjtider. Da sola sendte sine stråler gjennom hyttevinduet, fikk alle det plutselig fryktelig travelt med å komme seg ut. Luer og votter flakset veggimellom, og det kunne minne om mild panikk blant en ellers så sindig og kontrollert samling av mennesker. Sånn er det når nordlendinger som ikke har sett sola på to-tre måneder, får D-vitamin midt i fleisen en iskald januarmorgen til fjells.

Vi er så heldige og evig takknemlige for at vi har tilgang til denne hytta året rundt (takk igjen Ivar og Anne-Marie!). På vinteren kjører vi hundespann fra huset vårt på Engseth og opp hit til Krokbekktjønna. Det er omtrent 15 km og tar litt over en time avhengig av føret. Hytta er i mine øyne akkurat slik ei hytte skal være. Lafta, strømløs og akkurat utenfor mobildekning. No Wifi – Great Connection osv.

Siden jeg anser meg selv som hobby – entusiastisk naturfotograf, blir det sjelden tatt bilder innendørs. Men jeg kan love at vi hadde en veldig trivelig fredagskveld! Kristin og Vegard kom opp på kvelden. Hundene varsla lenge før de var innen rekkevidde, til tross for at de ikke er særlig til vakthunder. Særlig Malin med sine «brøleape – hyl» var godt hørbar lang vei. Hytta ble etter hvert varm etter mye prøving og feiling med den nye vedovnen. På et tidspunkt var det så røyklagt inni hytta at vi måtte lufte, men når røyken ble borte og ovnen ble ordentlig varm gikk det seg til. Middagen bestod av Finnbiff med potetmos og tyta, skylt ned med øl og cola.

Dramatikk var det jo også, når jeg tenker meg om. Leina (tispehateren) kom litt for nær Ariel, og fikk laget en liten flenge i halsen som vi improvisert teipa sammen for at det skulle holde til neste dag. Det blødde ikke noe, men gapte ganske mye slik at en tur til veterinæren dagen derpå ble nødvendig. Ariel sov derfor inne. Det gjorde Casper også, men kun for at han er verdens koseligste hund som ble så glad for å komme inn at han først hoppa oppå middagsbordet, og deretter en tur via gyngestolen før han krasjlanda på gulvet. Casper sov natta gjennom i rumpegropa til Kristin og var nok godt fornøyd med det.

Vegard sørger for at alle hundene får sin daglige dose med kos, og fordeler kjærligheten jevnt over hele flokken. Å kose ferdig 12 hunder tar tid. Han skal ha for god innsats i stillongsen.

Pompel ser alltid mannevond ut på bilder, men er jo alt annet enn akkurat det. Han er klassens klovn uten sidestykke, med innebygde springfjær i bakbeina. Han trenger ikke trampoline for å hoppe høyt. En god lederhund er han også. Han er særdeles begeistret for mat, og klarer sjelden å skjule det.

Luna er alltid en av de mest takknemlige når kosen blir servert. Det er i grunnen nok om du bare holder hånda der, så lager hun kosen selv. Luna er en av våre eldste hunder, men likevel den mest kanskje mest pågangsmot og energi. Hun gir seg aldri, og stiller seg gjerne opp og bjeffer og vil videre når de andre er slitne.

Uten mat og drikke osv. Magnus i tøfler serverer kjøttsuppe til frokost.

Kjærleik i morgentimene.

Bajas – ingen over, ingen ved siden. Sjefen som bryr seg mest om seg og sitt. Minding his own business. Når de andre hundene kaver seg opp, knurrer, herjer og styrer rundt, sitter han her som regel bedagelig til i et hjørne, observerer galskapen og rister på hodet.

Casper (går også under navnet «mor sin Gú»). Denne bikkja lot seg distrahere så fryktelig under løpetid, at han glemte av å spise. Vi valgte derfor å kjemisk kastrere han for å se om det ble bedre. Og det ble det. Kastreringen hadde også noen andre uventede bivirkninger. Han har nå blitt verdens mest klengete og kosete hund, som aller helst skal sitte oppå fanget ditt, selv om det er 5 meter sofa i begge retninger. Time etter time, dag etter dag.

Slede i soloppgang. Denne sleden bestilte jeg gjennom Björkis i Kiruna, og jeg er utrolig fornøyd! Lett, robust og stødig. Og så rosa sledetrekk da.

Noen sitter tålmodig på rumpa og venter på avgang, mens andre skal alle andre veier enn rett fram og maser og bjeffer og styrer.

Pompel og Luna utgjør en god duo i front. Her har vi sela på, og gjør klar til avgang mot dagens turmål – Veltasætra.

Søstrene sisters, Malin og Panda. To helt forskjellige damer, som jobber bra på hver sin måte. Malin er den langbeinte fartsholderen (traver fortere enn en Lyntoto – hest), mens Panda er det trofaste frontankeret som tar ansvar foran når det gjelder. Ekspert på å finne nedsnødde spor, og tar deg garantert trygt hjem i snøstorm.

Ragnar, født med stram bakline. Sangstemme fra helvette. Går også under navnet Ragnhild, da han har en mykere side ved seg i kontrast til sitt harde ytre.

Og så var vi av gårde! Vegard og Kristin snørekjørte på ski. Tross for tung oppakning, gikk det strålende takket være knallharde spor og god glid.

Ei som nyter årets første lille dose med etterlengtet vitamin D. Det er utrolig hva litt sol i ansiktet gjør med kropp og sinn, etter en lang og mørk vinter.

Opp Monsterbakken måtte skiløperne bruke egen maskin. Gikk fint det også, bare veldig bakglatt. Det gjør liksom ingenting når omgivelsene ser sånn her ut.

Gutta boys er gentlemen og venter på damene.

Svosj sa det.

Dagens turmål nådd. Veltasætra 400 moh. Her er det satt opp en flott gapahuk som hvermannsen kan bruke. Bålpanne og sittemøbler. Og trimkasse for den som er interessert å skrive navnet sitt.

Casper og Pilt.

Utsikt mot Hjerttind.

Leina skulle egentlig ønske at hun kunne ligge i sofa og slappe av. Eller sitte på i sleden på et varmt reinskinn. Eller være igjen i hytta og ligge foran ovnen. Egentlig alt annet enn å løpe i spann. Hun henger stort sett med i svingene, men trekkiveren er ikke det den en gang var. Dersom du plasserer henne foran en pulk eller under en kløv, ser du noe helt annet. Da er hun nemlig i sitt ess! Tempo er ikke Leina sin greie.

Sliten frøken. Ikke lett å være en eldre 30 kilos Muttejente i et spann med Alaska Husky og Siberians.

Ingen tur uten pølsebål. Eller jo. Men altså, jeg og Magnus er altfor dårlig på å stoppe opp og ta pauser når vi er ute på tur. Det ender som regel med at vi «trollkjører» mange mil uten så mye som å stoppe, og når vi kommer hjem er vi så sliten og sultne at vi ikke vet hvordan ende vi skal begynne i. Så mer av dette, takk. Neste sledetur tar vi med et par vedsekker som ekstra vekt i sleden, og drar ikke hjem før de er brent opp.

Turen hjem var intet annet enn magisk. Det er så utrolig overflødig å si det, men jeg ER så takknemlig for at vi har tilgang til dette terrenget rett ifra huset vårt uten å måtte sette oss i bilen. Jeg kunne ikke tenkt meg å bodd noen andre plasser.

Jeg innser på slutten av dette innlegg at jeg ikke har ett eneste bilde av meg selv, men jeg lover – jeg var med på turen! Sånn er det å være fotograf. Vell hjemme i stua, ble det fortært en hjemmelaga pizza før vi sovna synkront på sofan i kjent stil. Takk for turen!

One thought on “Årets første solstråler

  1. May-Tove Fredriksen says:

    Ååååååå for en tur, slik skal det være <3

Leave a Reply to May-Tove Fredriksen Cancel Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *