Roalden 862 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 862 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  Ca 6 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer

ROALDENEn tur til Roalden vil garantert gi deg en spektakulær utsikt og antydning til flyktige sommerfugler i magen. Denne toppen inngår i Senjas gullrekke etter min mening. Turen starter fra parkeringa på  kirkegården i  Senjahopen, og har effektiv (nådeløs) stigning hele veien. Tidvis vått fra starten og til du kommer opp Middagsskaret der løypa snor seg mot vest. Stien er ikke like tydelig overalt, og merkinga har ikke vært friska opp siden nitten fir’ og førr. Men det er likevel enkelt å finne veien, da ruta er nokså «logisk».

IMG_4535

Du skal lete lenge for å finne en gladere laks enn en Leina som får bære kløv med masse mat i! Det er vell lite i denne verden som gjør meg lykkeligere innvendig, enn å se smilende hunder.

IMG_4537

Det ble i overkant varmt mellom flekkene i de lyngkledde bakkene. Leina gjør et tappert forsøk på å finne skygge bak en kvist.

IMG_4546

Kjekkas Davidsen later som ingenting, og finner sin naturlige posisjon foran kameraet med toppen av Roalden i bakgrunnen.

IMG_4548

Hysterisk varmt! Leina ble så desperat etter å avkjøle seg, at hun planta ansiktet i gjørma og trykka til som om det var kake.

IMG_4583

Altså, folk kan si hva de vil, men det er ingenting (og da mener jeg INGENTING) som slår Nord-Norge på en godværsdag. Det er vell kun mygg, klegg og andre flyvende skapninger som kan sette en demper på dager som dette.

IMG_4618

Så var det jo slik at vi ikke tok turen opp Roalden med sekken full av kamerautstyr og pannekaker for ingenting. Magnus var innleid av Crux Film til å fange øyeblikk fra Xreid Senja, og hadde med seg et dobbelt dusin med duppedingser og batterier. Jeg og var med som kameraassistent og kaffekoker. Leina var sherpa.

Kjappe fakta om løpet:
Xreid (Senja 2016) er et ultraløp som starter og slutter ved havnivå. Med en distanse på ca 122 km og bortimot 5500 høydemeter, er dette blant de desidert tøffeste løpene arrangert i Norge. Deltagerne har valget mellom å løpe alene, eller i team. Av 116 påmeldte, var det kun 48 deltagere som gjennomførte. Vinneren av løpet brukte i overkant av 23 timer. Løypa følger stort sett den offisielle Senja på langs-ruta til DNT, men med noen grove avsporinger. Underveis valgte arrangørene å gjøre om ruta, for at flere skulle ha mulighet til å fullføre. I utgangspunktet skulle de løpe via Ersfjordstranda og rundt Okshornan, men valgte å ta veien ned fra Roalden mot Senjahopen og legge resten av traseen langs veien.

Løypa rundt Okshornan ville vært en fjæratur uten sidestykke som jeg tror de fleste var glad for å slippe på slutten av denne umenneskelige løpeturen. Atlså, marathon etter asfalten er havregrøt i forhold til dette. Jeg tar av meg hatten, og lar meg imponere en hel masse.

IMG_4594

Det går liksom greit i motbakkene når man har denne utsikten.

IMG_4625

En smilende Leina i kveldssol.

IMG_4670

Men and their toys…

IMG_4647

Vi var på plass på vår location ca kl 22.00. Nå var det slik at de første løperne var ventet på Roalden ca kl 02.00. Det skulle vise seg å være en grov feilberegning, og vi ble sittende og vente til klokka 10.00 neste morgen! Heldigvis hadde vi planlagt komfort da vi pakka sekken, og hadde med sovepose, jervenduk og en god del mat (men ikke nok..). Vi la oss derfor å sove på ei fjellhylle, og oppdaterte oss jevnlig på GPS-trackinga for å følge med på hvor løperne befant seg til enhver tid. Jeg priser meg lykkelig for at vi var så heldige med været. Det hadde ikke vært like gøy å sitte her i regn og sidelengs.

IMG_4633

IMG_4608

Leina vet å sette pris på et ordentlig snøbad.

IMG_4652

For en hund. For et sted. For et vær.

IMG_4685

Det er viktig å snu seg av og til, for å få med seg utsikta på vei opp. Litt for å ha en unnskyldning for en pust i bakken. Fotopauser pleier også å hjelpe på når lårene begynner å bli sure.

IMG_4701

Leina er godt vant til å være med på alle mulige slags utflukter. Både til lands og til vanns. Høyt og lavt. Men jeg tror at hun prøvde å si til oss på dette bildet, at hun foretrekker å stå litt lengre unna kanten på stupet. Hun løste høydeskrekken ved å knipe igjen øynene og drømme seg bort til fjærsteinene i Senjahopen.

IMG_4702

Nøyd Leina med kløv.

IMG_4711

Er det dette som kalles sjarmøretappe? Jeg tror til og med det er selve definisjonen.

IMG_4714

IMG_4725

Leina er etter all sannsynlighet verdens mest tålmodige hund. Her satt vi på toppryggen av fjellet og venta. Vi klarte fint å sovne der også. Jeg sov ganske godt, helt til jeg i halvsvima begynte å tenke på at jeg lå 2 meter fra stupet og at søvnvandring er potensielt dødelig i slike omgivelser.

IMG_4741

Jeg kan ikke fatte og begripe disse løperne. Tenk å cruise gjennom slikt terreng i den farta. På bildet er deltager nr 1. Leif Abrahamsen, som fullførte og endte opp på en 12. plass. Tenk på alle høydemeterne og kilometerne de har løpt på 24 timer. Hele Senja på langs hvor vi brukte en knapp uke. Det er nesten flaut å innrømme at jeg selv var rimelig støl etter en liten vandretur til toppen av Roalden hvor vi hadde et hav med tid. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg lurer veldig på om disse ultraløperne også blir støle etter en slik bragd. Om ikke, så begynner jeg å stille spørsmål om hva de egentlig er lagd av.

IMG_4748

Leina hadde ikke så veldig lyst til å gå ned der. Det hadde i grunn ikke jeg heller.

IMG_4781

Det hersket vell ingen tvil om hvem som stod som hovedsponsor av arrangementet. Gjennom portalen skimtes Erfjordstranda.

IMG_4785

Lille Krølle våger knapt å stikke nesa over kanten.

IMG_4786

IMG_4788

IMG_4790

IMG_4796

Flott og flatterende bilde.

IMG_4810

Denne hunden har rykte på seg for å grise når hun drikker. Hun tar tre slurker vann, hvor to av de renner ut igjen.

IMG_4812

Et siste bilde for dagen. Leina var flink hund, og gikk pent bak stort sett hele veien ned. Deler av turen gikk hun også løs. Kom hun for langt foran, venta hun til vi var gått forbi igjen. Det er så behagelig når du slipper å korrigere og kommandere. Hun gjør jobben sin, og hun elsker det. Takk for turen!

Drømmepåske

Skjermbilde 2016-03-31 kl. 22.49.02

Påskelabyrinten vår! Klikk på bildet for større versjon.

Som nordmenn flest ble påska, tradisjonen tro, tilbragt til fjells. Med en matrasjon tilsvarende 3 uker (minst) fordelt 50/50 «ordentlig mat» / påskegodis av beste sort, gikk sakteruta på kryss og tvers i hjertet av Indre Troms. Med særdeles lite erfaring når det kommer til langtur av denne sorten, ble hele seansen en læreprosess for både folk og hunder. Jeg har vært på én overnattingstur på vinteren med hundespann, og det var med Fjällräven Polar i 2014. Derfor kan jeg med trygghet kalle meg for både amatør og nybegynner. Heldigvis er vi ganske gode (kanskje til og med viderekomne?) på dagsturer.

IMG_3515

Ord blir overflødige, men la meg bare skyte inn at det var ikke mangel på sikt denne flotte mars-dagen. Om du har synet på plass, kan du se løypa slynge seg gjennom landskapet mot venstre hjørne av bildet.

Vi starta fra parkeringa i Dividalen i god stil. Et lite stykke oppi lia, ble jeg brått oppmerksom på at kartmappa etter all sannsynlighet var lagt igjen i bilen siden den ikke befant seg på toppen av sleden. Etter å ha sjekket med min bedre halvdel, fikk jeg bekreftet at både kart og kompass var fullstendig fraværende. Resultatet ble at undertegnede måtte ta en 180 graders sving midt i løypa, returnere til bilen, hente kartmappa og fortsette turen som om ingenting hadde skjedd. Jeg har et passende ord til denne situasjonen. Det ordet er typisk. Heldigvis oppdaga vi det helt i starten, og ikke 5 mil innover snaufjellet. Det ville vært enda mer typisk!

IMG_3521

Det var reinsdyr på alle kanter langs løypa. I bakgrunnen skimtes Likkafjellet med sin hvite vegg av snø.

IMG_3526

Lyden av stillhet er så fullkommen. Helt til Bajas (bakerst til høyre) blir utålmodig og skrur på alarmen.

IMG_3535

Man slipper å navigere så fryktelig mye på motorveier som dette. Lettvint! Merkelig nok var det ingen trafikk, og vi hadde hele løypa for oss selv hele veien til Moskán og videre ned mot Rostahytta. Hvor ble påsketuristene av?

Med oss i sleden hadde vi klær og mat for 5 dager på tur. Mesteparten av vekta var hundemat. 13 hunder er mer enn 2, og når hver enkelt hund spiser rundt 1kg mat om dagen blir regnestykket som følger: 80kg hundemat fordelt på to sleder + menneskemat, klær, rødsprit og annet nødvendig utstyr = sykt tung slede. Det høres kanskje ikke mye ut, men det var nok til at de tobeinte også fikk kjørt seg i motbakkene. Sporene var tidvis ganske myke, og været ganske varmt. Ikke akkurat optimale forhold for en tjukkpelset Siberian Husky. Det var mange lange tunger, og mye snøbading i pausene. Tips til fôring av hundespann på langtur mottas med takk. Frysetørket vom er absolutt en mulighet med tanke på vekt, men det er likevel så kostbart at det er helt fullstendig utelukket.

IMG_3545

Gjengen tar en pust i bakken før løypa kurvet seg rundt mot Áslat. Panda og Luna i led. Magnus graver i smågodtposen. God stemning!

IMG_3549

Det er få hunder som har like stort glis som Ragnar. Han smiler virkelig fra øre til øre. Smågodtposen på sleden er et resultat av Magnus på handletur under særdeles gunstige (eller ugunstige?!) prisforhold. Det ble nok litt mer enn hva vi ellers ville kjøpt. Heldigvis eller desverre, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal mene.

IMG_3567

Hva er bedre enn én hund? Hund i flertall = hunder. Gjerne et helt hundespann. Ubegrenset tilgang på kjærleik, og en skapning som alltid er glad for å se trynet ditt på morran. Eller når du kommer sliten hjem fra jobb. Hunden(e) er glad for å se deg, uansett, og jeg er alltid glad for å se dem!

IMG_3592

Nå begynner de krøllene å bli så lange at de vokser ut av lua.

IMG_3555

Arbeidsjernet Ragnar tar et dypdykk i snøen.

IMG_3640

Sjarmøretappen ned mot Rostahytta var av den legendariske sorten. Det gikk riktignok ikke særlig fort, da det var noe trått føre. Selv i nedoverbakkene synes jeg det gikk langsomt. Sånn er det når man ellers er vant til å kjøre med tom slede.

IMG_3625

Hundene fikk trent på å gå usporet på turen. Noen takler det bedre enn andre, og denne gangen var det Bajas som tok ansvar. Han tar kommandoer som bare det, men han tar seg også noen friheter. Som å stoppe og stappe hodet under snøen når det passer han. «Han e flink, men han e no seg sjøl», som vi bruker og si.

IMG_3678

Vel fremme ved Rostahytta, var hundene kjappe med å legge seg i smultring. Panda viser hvordan det gjøres.

IMG_3772

Dag 2: On the road again.

Vi var litt usikre på været før vi starta ferden mot Dærta på dag 2 av vår Påskelabyrint. Vind og tendenser til whiteout i områder som disse, kan være utfordrende nok i massevis for sånne som oss uten altfor mye erfaring. Men det viste seg å bli problemfritt. Vi valgte jo selvfølgelig ikke minste motstands vei da vi valgte å legge ruta over fjellet Buossir, og ikke rundt via Stor-Rosta som er mye mer hundespannvennlig.

IMG_3723

Dette er Bajas. Han har akkurat presis sånn personlighet som dette bildet utstråler. Han kan være en surrekopp uten like, men han henter det inn igjen på sjarmen. Dette er en hund jeg aldri klarer å bli sint på. Hvem klarer vell å ta bunntenning på et fjes som dette?!

IMG_3752

Luna (til venstre) sørger for god fart i led, mens Bajas (til høyre) velger ruta med sine høyre / venstre kunnskaper. Her på bildet gjør han også det han kan best, sjarmere.

IMG_3791

Rimelig hvitt, men konturene er ikke helt borte. Da kan du heller ikke kalle det for dårlig vær! Vi kosa oss, og nøyt hver centimeter av turen mot Dærta. Jeg synes det er spennende å utforske områder som dette. Det er her vi kaller «like utfor husdøra», men likevel ikke. Det er maaaange plasser bare i Troms, som jeg ennå ikke har vært. Takk og pris for det, for at vi har et så variert og flott land. Her kan vi velge fra øverste hylle hver dag!

IMG_3743

Skulle ta en såkalt selfie, da jeg oppdaget på displayet i ettertid at Magnus snoker i smågodtposen. Igjen. Tatt på fersken, krølle! Med hånda i kakeboksen. Og til og med bildebevis. Denne klarer du neppe å sno deg unna.

IMG_3799

Sjarmøretappe mot Dærta. Vi forsøkte å kjøre sommerløypa ned, men fant ut at vi ville leve litt lengre enn til påska 2016. Bratt terreng med steiner som stikker opp overalt, er vell alt annet enn en drømmesituasjon for et hundespann. Hundene ville nok taklet det helt fint, men det er værre med sjåføren på sleden som faktisk må klare å kontrollere farkosten.

IMG_3824

Morgenstemning på Dærta! Dette er dag 3. Til alle hundekjøreres store glede, har de satt opp stolper til oppstalling av spann ved mange av turisthyttene. Slikt setter man stor pris på! Mye enklere enn å grave ned snøanker. Og kaloribesparende, ikke minst. Nå skal det sies at vi hadde med nok kalorier på denne turen, men sånn ellers. PS! Ikke alle hundene på bildet er våre.

IMG_3835

Uten mat og drikke. Her er det Magnus som har fått jobben og mate hundene frokost, mens undertegnede dokumenterer etter beste evne. Hva mer enn en slik praktfull morgen kan man ønske seg? Dørstokkmila eksisterer ikke under slike forhold. Den blir vell mer eller mindre snudd motsatt vei. Spesielt når hytta er fyllt til randen av Tsjekkiske skiturister som fiser, raper og tømmer nesa seg mens de lager mat. Sjarmen ved DNT-hytter!

Man får slik merkelig døgnrytme på slike turer. I alle fall jeg. Når man har dager på tur uten mobiltelefon, tv og annen nymotens søvnforstyrrende duppedingser, så kommer John Blund og tar deg allerede før det er blitt mørkt. Selv armbåndsuret hadde vi lagt igjen hjemme. Det er så ubeskrivelig behagelig å legge seg når mørket faller på, og stå opp med sola. Dette resulterte i maksimalt antall timer søvn pr natt, god restitusjon og maksimal lading av batterier. Denne dagen var vi av gårde på tur grytidlig, før fuglene rakk å kvitre. De andre hyttegjestene var rystet over at vi var så «tidlig påan».

IMG_3839

Morgenstemning. Noen av hundene er oppreist, men har ikke orket å åpne øynene helt ennå. Ragnar står først i matkøa, og er klar for å fylle på med drivstoff før dagens kjøretur.

IMG_3851

Malin av Viddashusky (søster til Panda) nyter morgensola.

IMG_3859

Taipa bestemte seg for å fornye pelsen rett før vi starta turen. Dermed røyk tittelen «Påskelabyrintens mest fotogene» med sitt lørvete uttrykk. Men hun er fortsatt den kuleste tispa i flokken, det er alle skjønt enige om. Flokkens store sangfugl, spiloppmaker og sprettball. Hun er en av de som alltid har energi til overs etter en lang tur.

IMG_3867

Flott start på en ny dag!

IMG_3873

Og så var vi i gang igjen! Dag 3 ble en dagstur fra Dærta til Moska via Stor-Rosta. Magnus tar morrakaffen på sleden.

IMG_3877

Selv synes jeg det ble for slitsomt å stå, så jeg satte meg heller oppi sleden.

IMG_3914

Bajas og Luna gjør jobben i front.

IMG_3934

Under lunsjen ved Moska, måtte de firebeinte se på maten fra sidelinja. Fra venstre: Panda, Luna og Bajas.

IMG_3961

Helt til Luna fant ut at hun hadde lyst på kos, og inviterte seg selv opp i fanget mitt. Det synes jeg var helt greit!

IMG_3952

Lunch with a view! Noen bedre? Nei? Tenkte meg det.

IMG_3948

Luna ønsker seg solbriller.

IMG_3940

Så var det slik at vi hadde 3-årsdag, men jeg skal spare dere for klissklass så det får holde med dette bildet av duoen. Skål!

IMG_3923

Bajas ville også være med på festen.

IMG_3954

Selvutløser! Vi har spade, termos og mat. Og hverandre. Neida! Joda.

IMG_3979

Malin og Ariel var Magnus’s lederhunder denne dagen.

IMG_3995

En svett bukett med Siberians, og en ikke fullt så svett hundekjører.

IMG_4007

Hils på «frontankerPanda». Den eneste hunden vi har på kennelen som du kan sette i led, og som ALDRI beveger seg ut av posisjon. Den eneste hunden som ikke trenger frontanker, men som er et frontanker i seg selv. En hund du kan stole på 100% og vell så det.

Så var dag 4 kommet, og kompasset pekte i retning hjemover. Det var tidenes korteste påskeferie føltes det ut som. Ikke mer enn en langhelg. JA til lengre påskeferie. Heller påskeferie, enn sommerferie for min del. I sommerferien kan man ikke kjøre slede, for da er det plussgrader, grønt gress og altfor varmt. Den fineste tida på året, er NÅ. Når vinteren fortsatt er tilstede, og når sola skinner på himmelen etter to lange måneder med mørketid. Synd at det går så fort fra disse forholdene, til det bli vår med gjørmete veier og skitne snøskavler. Likevel er jeg veldig takknemlig for at vi har årstider, som gjør tilværelsen variert.

IMG_4010

Bajas venter på klarsignal.

IMG_4023

Ulykkesfuglen Koko brakk en klo nest siste dagen på fjellet, og måtte ta til takke med å sitte i sleden hele veien fra Dærta og ned til parkeringa i Dividalen. Det var ikke spesielt populært. Hun sang trasige klagesanger i to-tre timer i strekk, nesten uten pause. Hjerteskjærende, men akk så komisk!

Takk for turen!

Helgeprosjekt

…av den litt uvanlige sorten. Samtlige medlemmer fra Villa Engseth har deltatt. Jeg, Magnus og alle hundene. Finansiert av Jägermeister og gjennomført av rockebandet Bullet for my Valentine, var dette en sammenhengende konsert som startet i helikopter, og endte opp i dalen i Elvevoll (Lyngen). Mens konserten foregikk, hoppet vokalisten Matt Tuck fallskjerm, kjørte båt over fjorden og hundespann fra fjæra og oppover dalen før han endte opp i samecampen til Roar Nyheim. Av dette skal det lages en Youtube-video som skal gå viralt (dette er bare en teaser), i tillegg til en dokumentar.

Les innslag fra avisa Framtidinord ved å klikke HER.

12443310_10156595676770322_692304468_o

12443442_10156595676740322_1559365777_o

Foto: Jägermeister ©

Troms Quest 2016

 

WWW.TROMSQUEST.NO

Distanse: 60 km
Plassering: 5 (av 18 deltagende)
Tidsbruk: 04:05
Gjennomsnittshastighet: 14,7 km/t

Kartet (svart strek) viser løypa til 170 km – løpet. 60 km gikk langs samme trasé, men snudde like før Dødesvatn med samme vei tilbake. Klikk på kartet for større versjon.

tromsquest_2

Troms Quest er et sledehundløp på 180 km som arrangeres av Tromsø og Omegn THK. Løpet har start og mål i Øverbygd, Målselv ved Råvatnskytebane. Løpet ble første gang arrangert i 2009 og er et ikke terminfestet løp som fokuserer på at alle skal trives og alle skal kunne delta. Løpet er ment som et lavterskel tilbud til de som ønsker å prøve ut langdistanse kjøring med sledehund og som et oppkjøringsløp for de som skal satse på de store løpene i sesongen.

Jeg hadde kun ett mål med dette løpet, og det var å ikke komme sist. Til å ha drevet med hundekjøring i knapt ett år og aldri deltatt på løp, kan jeg ikke være annet enn strålende fornøyd med resultatet. Treninga i år, har foregått på steder med lite distraksjoner. På fjellet langt unna folk, eller i skogen der hvor vi bor. Det eneste levende vesnet jeg har truffet på mine treningsturer, har vært en elgku med kalv. Og en og annen sau. Det var skremmende nok det altså, hjelpe meg. Vi har aldri trent på passering av andre spann, og det var nok det jeg var mest spent på i forbindelse med dette løpet. Det viste seg at det var ingenting å være bekymret for. Hundene passerte andre spann som om de aldri hadde gjort annet. Både head to head, og forbikjøringer. Mye takket være superlederen, Panda. Jeg valgte å plassere unge, håpefulle Casper i led ved siden av henne fordi han er av den litt sjenerte typen som sjelden løper rett i fjeset på andre hunder. Jeg har trua på han, for det virker som at han har litt mer mellom ørene enn en gjennomsnittlig trekkhund. Selv med ei ledertispe med løpetid, gikk dette strålende. For noen dyktige hunder vi har! Vi må jo ha gjort noe riktig siden vi landet her. Vi er i alle fall på riktig vei. Eller kanskje det bare var nybegynnerflaks? Hvem vet. Det er slettes ikke sikkert at det går like smertefritt neste gang, og jeg vil i lang tid fortsette å ha som mål å fullføre løpet med glade og fornøyde bikkjer. Hvem hadde vell trodd at et renraset spann skulle gjøre det bra. Hundene jeg valgte meg for løpet, var følgende:

Panda – Casper
Koko – Taipa
Bajas – Pilt
Ragnar – Barly

IMG_5138Vi var så heldige å få låne Barly (broren til Bajas) til dette løpet fra Elisabeth Kjos. Han trakk sin del og vell så det! Barly returnerte hjem til sine eiere allerede dagen etter løpet, og det var ikke enkelt å forlate han. Herlige langbein! Barly er en av de mest energiske hundene jeg noen gang har møtt. Og for en arbeidsmoral! Det merkes at han er borte. Foto: Silje Mari Eriksen

IMG_5143Gjengen ute på lufting før løpet. Fra venstre: Panda, Taipa, Koko, Pilt, Casper, Bajas og Magnus. Foto: Silje Mari Eriksen

IMG_5148Bajas, the one and only. Han går godt i led, men «han e no seg sjøl» som vi sier. Han er ikke helt moden for å ta oppgaven som hovedleder, da han (mer eller mindre) lar seg distrahere av forskjellige ting. Og sta som bare juling! Dersom han bestemmer seg for å stoppe og snuse på et tre, så er det ikke snakk om å gå videre før han er ferdig. Panda er for lett til at hun klarer å dra han med seg, så det ender som regel opp med at han får viljen sin. I et løp, blir det for tungvint å sette ned ankeret for å gå fram og avbryte hva enn han holder på med, derfor fikk han ikke gå i led denne gang. Han var derimot fenomenal i teamet, og hadde stram line hele veien. Foto: Silje Mari Eriksen

IMG_5152Dette er Pilt. En pussig skrue som alltid gjør jobben sin. Han har stemmen til en Chihuahua, og kan neppe ha spesielt mye testosteron i seg med den pipestemmen. Men trekke, det kan han! Her er det mye motor pr gram hund. Foto: Silje Mari Eriksen

IMG_5334Nu kjör vi! Starten var ganske spennende, med en veikrysning etterfulgt av et hopp og ei grøft med 90 graderssving ned på vatnet. Det var opptil flere som gikk på snørra her. Jeg slapp det, heldigvis. Selv med nedslitte piggbremser. Foto: Silje Mari Eriksen

12417990_474248969441910_4902579538727609130_nFoto: speillost.no

IMG_5465Hundebilen min. Med spesialbygd bur til 8 hunder inni, kan man reise rimelig kompakt dersom man tar sleden på taket. Foto: Silje Mari Eriksen

IMG_5522Målgang! Lite visste jeg her om at jeg hadde kjørt inn til en 5. plass. Jeg var nok mest overrasket av alle. Foto: Silje Mari Eriksen

Søndag og sledeføre

Det er en grunn til at det ikke har vært lyd fra denne kanten en stund. Den enkle grunnen er mangel på snø og godt fotolys. Både oktober og store deler av november har vært svart. Vi har trent hundene med ATV på kveldene, i mørket. Med Gore-Tex klær og stillongs. Det er selvfølgelig fint det også, men jeg foretrekker bomullsklær og ullgenser (snø og kuldegrader that is). Takket være et polart lavtrykk med kortere varighet, fikk vi akkurat nok snø til at vi kunne børste støv av sleden. Magnus og jeg, med 6 hunder hver. Bremsekraft og ankerfeste er for pyser.

IMG_2814Bajas og Casper fikk være påhengsmotorer i dag. De to er gode samarbeidspartnere, og synger som regel tostemt. Casper er ofte ivrig forsanger før vi starter turen, men med en gang vi er underveis går han inn i zen-modus. Han lar seg forstyrre av lite, og har fokus framover.

IMG_2818 Rampen (yngstemann i flokken) hadde Koko som sin læremester, og det gikk strålende som alltid. Koko er den desidert mykeste og tålmodigste tispa vi har, og er en god mentor for den yngre garde.

IMG_2828Business in the front, party in the back. De fire fremste har vett nok til å forholde seg stille og rolige når vi stopper. De tar seg til og med tid til å sette seg ned og hvile, slik smarte hunder gjør. De to bakerste (spesielt den lys beige med navn Bajas) protesterer nesten alltid med å klage høylytt og gjør alt annet enn å stå i ro. Det høres omtrent slik ut: Uæææuæuæuæuæuææ. Tuhuhuhhhuh! Gjerne i kombinasjon med rulling i snøen. Han lever virkelig opp til navnet sitt, Snykovet’s Bajas. Kover rundt i snøen, og er skikkelig Bajas! Med løpske tisper i front, er det ikke rart det blir slik av og til.

IMG_2840Prøv å motstå pelsete bamser som dette! Jeg feiler hele tiden.

IMG_2836Who run the world? Girls, GIRLS! Disse to her altså. Taipa og Panda. Det er ingen tvil om at damene utgjør de beste lederhundene. I alle fall på vår kennel. Koko er også verdig medlem.

IMG_2954Du kan ikke bo i Nord-Norge og klage på kulde, snø og vær. Det er for øvrig innenfor å klage på snømangel, slik jeg har gjort i ukesvis. Akkurat som hundene, trives jeg best under 20 kuldegrader. Legg bare merke til hvor stille det blir. Legg merke til hvordan fargene endrer seg til kalde pasteller i rosa og blått. Hvordan snøen knirker under skoene når du går. Det er så vakkert at jeg får tårer i øyekroken, og vondt i sjela. Jeg vet det er et håpløst ønske i disse global oppvarmings-tider, men hvor fantastisk hadde det ikke vært med vinter hele året?! Jeg dåner.

IMG_2847To flotte frøkner på fremste rad!

IMG_2856 IMG_2860 Fine Koko. Jeg pleier å kalle henne Pølsa / Koko Bongo. Matlyst som en dinosaur, og absolutt ingen problemer med å holde vekta.

IMG_2869Bare for å gjøre det «vanskelig» for oss selv, kjørte jeg og Magnus i forskjellig retning ute på myra for å teste hundene. Men det som virkelig ble satt på prøve, var vår egen tålmodighet. Tålmodighet er kanskje ordet som står øverst på stikkordlista når det kommer til hundekjøring og læring. Ting tar tid. Og det nytter i alle fall ikke å bli frustrert. Ulempen på denne turen var at ankerfestet var lik null, slik at du kunne ikke forlate sleden uten å risikere å miste spannet. Jeg var nære på en gang, men klarte å kaste meg på sleden i fart. Det kosta bare en strekt muskel. Denne sporten er alt annet enn kjedelig.

IMG_2871 Man trenger ikke stå på en fjelltopp for å ha fin utsikt. Ute på Stormyra der vi bor, er landskapet vidt og åpent og man har 360 graders view. Det er det som er så fint med å bo i Målselv, du trenger ikke dra særlig langt for å få fine naturopplevelser. Jeg har sagt det før. Skattekista befinner seg rett utfor døra. Det gjelder bare å komme seg over dørstokken.

IMG_2887Livet er best bak hunderumper.

IMG_2896Casper. Den snilleste av dem alle!

IMG_2902Bajas. Det ligger i navnet.

IMG_2913Rampen. Den hunden har flere ansiktsuttrykk enn det finnes farger her i verden. Sjarmerer alt som kan krype og gå. Akkurat i dette tilfellet, er det Taipa i forgrunnen som er offer for Rampens sjekketriks. Grrrr!

IMG_2925Alle tre tispene (utenom Leina) fikk løpetid omtrent helt samtidig. Lettvint på sett og vis. Ulempen er at de blir så fryktelig hormonelle og gretne. I praksis betyr dette at når den ene vil gå til høyre, så vil den andre til venstre. Panda er en svært selvstendig dame, og får som regel viljen sin. Resultatet er at Taipa prøver å bølle henne ut av løypa. Og sånn går no dagan med PMS.

IMG_2945Takk for turen!

Høst og barmarkstrening

Senhøst i mine øyne er verken fugl eller fisk. Ikke er det høst, og ikke er det vinter. Når bladene har falt av trærne og ligger på bakken og råtner, er høsten på hell og vell så det. Bildet blir sort hvitt, mørket faller på og helheten blir enda mer fargeløs. Enkelte går i dvale. Selv kaller jeg årstiden «pledd-og tekoppsesong». Dørstokkmila har en tendens til å bli flere ganger rundt jorda, og det frister mer og grave seg ned i sofaen med en tv-serie enn å gå ut døra. Spesielt når det regner. Du verden så svart moder jord kan være en regnværskveld i november. Mørket sluker alt lys. Selv med lysstyrken på fullt, er det så uendelig svart at du knapt skimter andre sida av gårdsplassen. Mørkt, vått og kaldt. Når har det seg slik at hundekjørere ikke har noe valg. Hundene må trenes, uansett vær. Og nå som jeg har svartmalt høsten, skal jeg vise at de bedre dagene også eksisterer blant sofa, mørke novemberkvelder og tv-serier. I present to you, høsttrening med gjengen på Villa Engseth!

Film av Magnus Davidsen / AktivFilm (selvfølgelig)

Turbok for Senja og Midt-Troms

Forsidefoto tatt av Kristin Dahl, på Hjerttind 1380 moh.

Boka gir deg 360 sider turglede, fra noen av Norges fineste turområder. 130 turer, 3 nasjonalparker og over 400 bilder gjør dette til en praktbok som du bare ha. I tillegg finner du små og store tips, for å gjøre turen enda mer vellykket.

Redaktør: Pål Jakobsen
Fotoredaktør: Jens Kristian Nilsen

Redaksjon:
Sissel Landset
Madeleine Hanssen
Hans Peder Pedersen

Alappen 1491 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 1491 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 19 km
  • Varighet: 7 timer

ALAPPENAlappen er en av Målselvs mange store kjemper, hvor høyeste punkt ligger godt plantet over 1000 meter. Startpunkt og parkering ligger ved Lian, som er helt ytterst i Kirkesdalen. For å komme hit, ta av andre innkjøring til venstre etter Kirkesnesmoen. Turen går i første etappe etter skogsbilvei, før den brått svinger til høyre og blir til sti. Det er plassert ut skilt der hvor man skal ta av, og er merket med rødt helt til toppen. Stien er dårlig noen plasser, så ha med deg øynene og se hvor du går. Ved første øyekast tror man at kote 1485 er toppen, men faktum er at du må et stykke nedover før du kan ta sjarmøretappen mot den praktfulle varden på 1491. Dette er en relativt lang dagstur, så ha med god matpakke og ekstra klær. 

Foto: Madeleine Hanssen / Magnus Davidsen (aktivfilm.no)

IMG_2060

Blåbærgutten som nekter å dele. Det var kamp om det blå gullet, og om den beste tua. Både hunder og mennesker var ivrige på å smake på høstens frukter.

IMG_2065

Blåbæææær.

IMG_2092

Det hersker vell ingen tvil om at Koko er over gjennomsnittet glad i bær av den blå sorten. Hun var nemlig ikke sein med å plante rumpa i den beste tua, og gnafse i vei som en bjørn på kaloriinnsamling for vinteren. Resultatet var et stort glis og en blå tunge.

IMG_2122

Disse to her altså. Taipa og Koko. De stjal hjertet mitt med det samme de kom vandrende inn på gårdplassen på Villa Engseth. Dette bildet forklarer vell litt hvorfor. Mer sjarmerende, tillitsfulle og positive hunder skal du lete lenge etter. De er så utrolig lette å ha med å gjøre, og finner seg i det meste. Sammen med den andre ledertispa vår, Panda, danner de en fin jentegjeng. Kvinnehateren (eller skal jeg si kvinnemisliker?!) Leina er og forblir einstøing på ubestemt tid.

IMG_2134

Lille Krølle med de to svenske frøknene.

IMG_2138

Når ruta bikker over det bratteste partiet, er det bare cruising som gjenstår. Opp Alappaksla har du utsikt i alle retninger, i lettgått og slakt terreng. Her er det rom for å la tankene vandre, uten å tenke nevneverdig mye på hvor du tråkker.

IMG_2142

Koko. Ingen ræser i steinur, men likevel steike positiv selv om vi måtte gi henne et dytt av og til. Alltid smilende og glad! Motivator.

IMG_2150

Hva i alle dager skulle man festet blikket på, om man ikke hadde hatt fjell? Det blir som å ha en kjæreste uten hode. Eller rumpe. Eller ingen av delene. Hvilket mareritt det ville vært.

IMG_2169

Bakerst til høyre troner Mårfjell og Blåtindan, foran der Stormauken. Nede i dalen slynger Målselva seg som en orm på leting etter mat. Høsten er den vakreste tida på året (etterfulgt av vinter, selvfølgelig), hvor trær, planter og lyng eksploderer i farger av gult, rødt og oransj. Bare tanken på den første frostnatta vekker gåsehuden til liv. Ikke på grunn av kulda, men fordi det er et sikkert tegn på at Kong Vinter er på vei. Den første morgenen med snø på bakken, er bedre enn julaften og bursdag tilsammen.

IMG_2198

Kald vind gjorde at vi måtte ta fram lua, og trekke hetta over hodet.

IMG_2203

Fjellfie. Fortsatt blide! Dette var før jeg gikk meg sur. Sur i lår, og sur i sinn. Frokosten ble konsumert hjemme klokka 09.00, og da vi nærmet oss toppen var klokka neste 16.00! Er det rart jeg var på bunn. Er det noe jeg er dårlig på, så er det å fungere på tom mage. Bare spør han Lille Krølle i bakgrunnen der. Det eneste som funker, er å stappe i meg noen raske karbohydrater fort som fy.

IMG_2211

Det finnes ikke noe bedre enn en real huskyklem! Magnus og Taipa koser seg i sola. Taipa kan virke sjenert i starten, men så fort hun skjønner at det er kos å få, så blir hun som lim! Her om dagen parkerte hun i fanget mitt og ble liggende i huskyball helt til jeg dovnet bort i beina. Jeg er sikker på at hun kunne ligget der, time etter time. Av og til hender det at hun prater, men hun har ikke så mange ord i vokabularet. Det som kommer ut, høres stort sett ut som «oooooooooeæu». Det er ikke så ofte noen svarer, så det ender ofte opp med en serie av disse lavmælte lydene.

IMG_2214

Man skulle ikke tro det, men Alappen er faktisk en eneste stor haug med stein. Turen har en helt annen karakter enn for eksempel Istind som ligger på andre siden av dalen. Ingen kan komme her og si at naturen her oppe er kjedelig og lite variert. Målselv i mitt hjerte!

IMG_2251

Det var opptil flere som var i ekstase over gjensynet med snø! Taipa var bare en av dem.

IMG_2307

Her kan du skimte toppvarden i det fjerne, over snøskavlene. Jeg og Taipa kan sees som en prikk i den nest siste snøsvingen.

IMG_2370

Det ble en rask lunsj på toppen, før vi snudde og gikk ned igjen. Nede ventet nemlig en helaften med lammelår og horisontal middagshvil.

IMG_2349

«Hei høstsol, æ lika dæ!»

IMG_2373

En frossen Krølle og en svett Koko er klar for nedtur. Nei, nedovertur. Unnabakke!

IMG_2383

Som ved de fleste lange turene, fikk bremsemusklene kjørt seg nedover. Spesielt med hund i bånd. Da hjelper det å ha en utsikt som denne, og hvile øynene på. Rumpa til Magnus.

IMG_2390

Taipa gav tidlig uttrykk for å være en tillitsfull hund, og jeg oppdaget fort at jeg kunne stole på henne. Hun trakk derfor gullbilletten, og fikk gå løs store deler av nedoverturen. Lettvint! Og ja, vi klarerte og scannet området for både sau og rein for de som måtte lure på det. En av de mange fordelene med hund på tur, er at den kan finne veien tilbake om du blir usikker selv.

IMG_2400

Vi hadde milevis med sikt på turen vår i dag, og så helt til Lyngsalpene. I det fjerne skimtes Hattavarre og diverse Tamok-fjell, samt Rostakulen og Rostafjellet.

IMG_2405

Med det runder jeg av innlegget med dette fabelaktige høstbildet, som vi rakk å ta et sekund før kameraet gikk tomt for batteri. Jeg elsker når karma er på min side av linja. Takk for turen, svensker og nordmann!

Grotting ved Fjellfroskvatn

  • Område: Balsfjord
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 11 km tur / retur
  • Varighet: 4 timer

Fjellfroskvatnet

Mellom Takvatnet og Øverbygd, finner du Fjellfroskvatnet. Vi parkerte bilen ved bommen på Neset, og gikk derifra. Skogsbilvegen mot grottene er en eneste stor transportetappe, så jeg vil anbefale å ta med sykkel for den som har mulighet. Da sparer du masse tid og trasking! Skogsbilvegen er tydelig til du nærmer deg Litjevatnet. Her er det høye bregner, gress og kratt! Der skogsbilvegen ender, går det en sti oppover til høyre / mot nord. Den er ikke mindre gjengrodd, men elva er er greit referansepunkt så det skal godt gjøres å gå seg bort. Grottene er lokalisert like under punktet der hvor elva deler seg i to. Åpningen er ikke lett å få øye på, da den ligger skjult under en skrent. Selve grottene er lettvandret, selv for en hund. Breie og fine ganger med lav vannføring. Husk hodelykt og vanntette klær / sko!

IMG_1612

Se for en luring! Rampen synes det var mye spennende å finne i grøftekanten. Blomster, gjørme, smågnagere osv.

IMG_1622

Han her flaksa rett over hodet vårt, og så ikke noen grunn til å flytte på seg selv om vi sto 30 cm unna.

IMG_1630

Tviler på at stien opp til grotta er særlig mye brukt, alt bregnekratt tatt i betraktning. Jeg tror Rampen synes det var mer morsomt enn oss! Han hadde i alle fall ikke lyst til å stå stille når jeg skulle ta bilde.

IMG_1638

Grottetid! Magnus og Rampen viser vei. Jeg glemte helt å ta bilde av inngangen, da vi var altfor gira til å komme oss ned i grottene. Men her er vi altså inne. For min del var dette alt annet enn klaustrofobisk. Jeg var forberedt på å måtte åle meg opp og fram, men dette var jo rene Autostradaen!

IMG_1647

Rampen ble overøst med ros og kos. Han var litt skeptisk i starten, det var ikke så veldig rart. Mørke, rennende vann, ekko i en helt annen verden enn hva vi er vant til. Med noen gode ord, blir alt så bra igjen!

IMG_1653

Da jeg så denne naturlige vannsklia, tenkte jeg med én gang på filmen Istid. Rampen er helt enig, og lever seg inn i situasjonen.

IMG_1675

Vanndråper i taket.

IMG_1680

Vanndråpene på veggene ble nærmest selvlysende når man lyste på de med hodelykt.

IMG_1682

Nesten surrealistisk å stå under jordoverflaten og betrakte dette. Det ser ikke ut som den planeten jeg er vant til. Vannvittig stilig! Legg merke til moder jords egne naturlige dusj. Underjordisk badeland er vell en passende beskrivelse.

IMG_1686

Her var Rampen litt sliten og lei, så vi valgte å snu her. Neste gang kommer vi tilbake uten hund, for å prøve å gå hele grotta gjennom. Jeg har ingen aning om hvor langt den går, eller om det går an å komme seg ut i andre enden i det hele tatt? Tips mottas med takk!

DSC06631

Juhuu. Som blogger på tur, ender det som regel opp med at jeg tar alle bildene. Her er bevis på at jeg også faktisk var inne i grotta selv.

IMG_1703

En stk Ramp som var glad for å se dagslys og ha gress under labbene igjen.

IMG_1732

Myrull! En av mine personlige favoritter. Kanskje fordi de minner meg om snø?

IMG_1720

IMG_1733

Jeg velger å kalle dette bildet «Behind the Scenes».

IMG_1740

Filmmannen Magnus, også kjent som Lille Krølle.

IMG_1750

Undertegnede med en Ramp under armen. Han finner seg i det meste!

IMG_1759

Takk for turen!

Stormauken 1249 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 1249 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  13 km tur / retur (23 km)
  • Varighet: 7 timer (10 timer)

Stormauken

Stormauken er en av Målselvs mange store kjemper med høy primærfaktor (hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring, se liste HER). Fjellet var åsted for et tysk flyhavari 1941, der alle fire ombord omkom. Dette fjellet viser seg å ha flere «innganger» fra Rundhaug, og vi valgte den som var tilsynelatende kortest. Om du skal gå fra hovedveien, er det en relativt dryg anmarsj for å komme til selve foten av fjellet. Om du er heldig å ha grunneiernes velsignelse, kan du kjøre nesten helt opp til skoggrensa (slik vi gjorde). Husk firehjulstrekk og god fart. Valget falt på skogsbilveien fra Nordmo og opp til Gardsætra. Derifra fulgte vi sti / kjerrevei til Store Sagelvvatnet og videre til Tippvatnet. Fra Tippvatnet er det ingen markant sti til toppen, så det lønner seg å gå det hvor det er vegetasjon for å unngå løse steiner. Når du kommer opp til sadelen mellom Mauktippen og Stormauken, er det bare å sikte seg inn, holde høyden og nyte sjarmøretappen og den enorme utsikten som fjellet har å by på. 

IMG_1425

Vi slapp relativt billig unna krattskog og kjedelig skogsbilvei, og planta turskoene midt i bløtkaka. I dag var Pilt en av de heldige firebeinte som trakk det lengste strået. Pilt har aldri vært med oss på fjelltur før, så dette var en ny opplevelse!

IMG_1449

«Nordmo Sherpa». Det er fint med slike lokale helter som kan vise vei når vi ikke finner stien fra Sagelvvatnet og opp til Tippvatnet. Stien er umerket og delvis igjengrodd, så det kreves et godt «stiøye» for å finne den.

IMG_1462

Upåklagelig! Både vær og selskap.

IMG_1474

Casper har sin værste røyteperiode noensinne, og ser for tiden mer ut som en stakkarslig skabbrev, enn som en hund. Heldigvis for han, har vi ikke speil i hundegården. Han er dessuten like sjarmerende og i godt humør selv om han mangler pels. Og blid som dagen er lang!

IMG_1481

Fra Tippvatnet går det bare én vei, og det er oppover! Effektive høydemetere, hvert skritt teller. Gjetter på at de fleste av oss fikk smake litt på syra.

IMG_1484

Magnus Panda var som en fjelldronning.

IMG_1491

Ole-Martin med Tippvatnet i bakgrunnen.

IMG_1502

Her er vi kommet til sadelen mellom Mauktippen og Stormauken. Herfra var det bare å nyte sjarmøretappen mot toppen, med formidabel utsikt i alle retninger.

IMG_1508

Lille Krølle og søte Panda med Mauktippen i bakgrunnen.

IMG_1544

Toppen er nådd! Svette hunder og mennesker tok seg en velfortjent matbit og en god og lang pause i sola.

IMG_1548

Casper har de snilleste hundeøynene på Villa Engseth. Leken og valpete som få, men like snill som anmarsjen til Stormauken er lang. Legg merke til mygga midt i fleisen. Den fulgte oss hele veien fra skogen og opp på toppen av fjellet, til tross for vind og ugjestmilde myggomgivelser! Mauken-Mygg er av et eget kaliber.

IMG_1553

Pilt har et særegent ansiktsuttrykk. Umulig å ikke bli i godt humør av denne karen! Han er den desidert mykeste hunden av alle våre 9 stk. Aldri noe tull! Han hater høyder over alt på jord, så denne turen var god trening for han. Det er tydelig at han ikke er vant til mye annet enn å trekke slede, for da han så steinura var det full panikk i leiren! Men med lett tvang og godsnakking, gikk det som en lek.

IMG_1563

Panda klarer å sjarmere alle med sitt herlige vesen. Camilla var intet unntak. Pilt holder alltid godt øye med hvor hun er og hva hun gjør. Aldri før har jeg sett en hund være så avgengig av en annen. Hvis Panda blir gående bakerst, så nekter Pilt å gå! Bom stopp. Det gjelder heldigvis ikke når vi setter de i spann. Pilt stakkars er nok håpløst forelsket i denne frøkna, og jeg mistenker at det ikke er helt gjensidig. Panda har nemlig en god tone med samtlige av hannhundene hjemme på gården.

IMG_1572

Fra venstre: Pilt, Madeleine, Casper og Magnus, Camilla, Ole-Martin og Panda. Ingenting å si på fargekombinasjonene. Det var ikke planlagt, jeg lover.

IMG_1576

Magnus og Pilt. Vi gikk høvelig fort ned for å unngå mygga.

IMG_1577

Ole-Martin og Camilla med Store Sagelvvatnet i bakgrunnen.

Dagen ble avrundet med en varm dusj og takeaway-pizza. Bedre enn dette blir det ikke. Takk for turen!

Orta 654 moh

  • Område: Bardu
  • Høyeste punkt: 654 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 10 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

Orta

Med samme utgangpunkt som Storala og Brudesløret, er Orta en lett tilgjengelig topp 4 km nord for Setermoen. Turen starter fra parkeringa på Bruhaug, og følger samme trasé som Storala til stien deler seg like over skoggrensa. Lettgått tur som er godt egnet for mengden. Toppen er også tilgjengelig med terrengsykkel, for den som har balanse og tunga rett i munnen.

IMG_1232

Hvis noen i denne verden skulle lure på hvordan Aleksander Gamme ville sett ut som brunette, ta en titt på Lille Krølle. Sveisen er aldri lik fra dag til dag, og hver morgen dukker det opp en ny variant. I dag var det «lett afro med scwung» på menyen. Minner litt om en Stratos; brun, lett og luftig. Og så søt da!

IMG_1238

Rampen gir blaffen i båndtvangen, og traver av gårde løs, glad og fornøyd. På dette tidspunktet var han ganske sliten etter å ha vært på toppen av Storala (som synes i bakgrunnen), så han orket ikke stikke så langt unna oss. Det er så lettvint med disse valpene!

IMG_1247

«Du mor, se no!»

IMG_1248

Rampen viser stolt hvordan man vader en stri, vill og gigantisk elv med stil. Fokusert til tusen. Tøffing!

IMG_1250

Jeg ba Lille Krølle om å hoppe «diskré og naturlig» over bekken, slik at jeg kunne få et slikt bilde med litt fart i. Dette er hva han serverte.

IMG_1267

Rampen blir litt lei alle disse fotopausene, så han legger seg på fornuftig vis ned i lyngen og venter på at menneskene skal bli ferdig.

IMG_1271

Jeg innså etterhver at det var bare å gi opp det å få et naturlig bilde av afromannen over bekken. Så jeg ba han like så godt å dra den helt ut. Da kom han med dette.

IMG_1277

Etter 46 forsøk på det klassiske «hoppebildet», pakka vi ihop sakene og vendte snuten hjemover. Og først da fikk jeg endelig bildet mitt. Alaska Huskies er ikke særlig glad i vann ser det ut til. De har jo flere labber i lufta, enn i vannet.

DSC06503

Og så forfatteren selv, som takker for turen og seg selv for å ha glemt å påføre sunblock på skuldrene. #StektArmflesk

Brudesløret

  • Område: Bardu
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 3 km km tur/retur
  • Varighet: 1 time

Brudesløret

For å komme til parkeringa på Bruhaugen, tar du av 4 km nord for Setermoen sentrum (skilt). Parkering like før bommen. Denne turen har samme utgangspunkt som Storala og Orta (vi tok alle tre i en smell), og er skiltet slik at det er enkelt å finne fram. Ruta følger traktorvei slakt oppover ca 1 km. Over brua følges merket sti til høyre forbi pumpehuset. Når du runder den siste kneika, er det et flott syn som åpenbarer seg. Dette er en ustrabasiøs tur med god belønning!

DSC06271

Rampen nølte ikke med å krysse brua. Han gikk på som om han aldri hadde gjort annet. Han viser seg å være redd for lite – verken vann eller høyder. Lover godt dette, vi satser på at han blir en knallgod lederhund. Han starter lederhundutdanninga på Villa (hunde)Engseth allerede til høsten. Sommer er fint, men vi kan knapt vente til vinter og sledeføre. There is nothing like it! Foto: Magnus Davidsen

DSC06276

Det var en del mer trøkk i elva i år, enn hva det var i fjor på denne tida. Sommeren i år var formidabelt sent ute, så snøen har blitt liggende lenge i fjellet. Det er vell knapt en eneste fjelltopp i disse kretser som ikke har snø flekkvis fordelt. Foto: Magnus Davidsen

DSC06304

Rampen har arvet de karakteristiske ørene fra far sin tror jeg? De er all over the place! Foto: Magnus Davidsen

IMG_1105

Magnus med sine to Reisaværinga. Spannhunder i band er interessant. Ikke minst når du har to stykker på én gang. Som regel er det mer enn nok med en hund når man går til fots.

IMG_1118

Lille Krølle sier «piz» og «onto the next one». Storala that is.

Storala 1237 moh

  • Område: Bardu
  • Høyeste punkt: 1237 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 14 km tur/retur
  • Varighet: 5 timer

Storala

Storala er «bytoppen» til Setermoen. Den er lett tilgjengelig, og terrenget er lettgått. Turen starter på parkeringsplassen før bommen på Bruhaug. Fra Bruhaug har du tre turmål med samme utgangspunkt: Storala, Orta og Brudesløret. Vi tok alle tre i en smell. Stien er merket hele veien til toppen, så det er enkelt å finne fram og umulig å bomme. Noe myrete og vått enkelte partier i starten, noe av det er kloppet. Over skogen er det fin sti som går over til steinur når man nærmer seg toppen. Vær obs på at det kan ligge lumske skavler nord for toppen, ikke trå for langt ut!

DSC06342

Det er ikke til å stikke under en stol at det er vakkert i Bardu. Vi var raske og komme oss gjennom skogen, da det har en tendens til å bli i overkant mye flyvende insekter som svirrer rundt hodet og inn i ørene. Både jeg og Magnus er ganske lettantennelige når det kommer til plagsomme krypdyr. Foto: Magnus Davidsen

IMG_1124

Magnus skuer mot Storala med sine to «Reisaværinga»; Rakkas og Natten. Du kan jo gjette hvem som er hvem.

IMG_1142

Like over skogen kommer man til et flott parti med deilig lyng og svaberg. Her deler stien seg i to, og man kan velge å gå til Orta eller til Storala.

IMG_1148

Dette var Rampen sin første ordentlige topptur. En smule varmt for en polarhund, men se så staselig og fornøyd! Han ble noe utålmodig da de andre gikk videre, og jeg ville sitte igjen og ta portrettbilder. Nå er det slik at alle hundene som får innpass på Villa Engseth, er nødt til å bli vant til såkalte fotopauser.

IMG_1156

Se der ja. Nailed it!

IMG_1166

Av og til lønner det seg å gå av stien.

IMG_1176

Det var flere enn hundene som var glad for å se snø.

IMG_1180

Rampen i farta. Se det gliset! Han er en av de tøffeste valpene jeg har møtt, alle de andre våre var noen store «pyser» da de var små. Han her tar alle utfordringer på strak arm. Klyver opp på fjell og krysser elver uten å nøle, som om han aldri har gjort annet. Det skorter enda litt på finmotorikken, men det kommer senere. Litt klumsing må man regne med. De to andre pelskledde i bakgrunnen var ikke like fornøyd med at den minste fikk være løs. Urettferdig er vell riktig beskrivelse. Man er jo valp bare én gang i livet, og da er det på sin plass med litt spesialbehandling.

IMG_1185

Enda vinterlig stemning på topplatået, tross for at kalenderen viser midt på sommeren og vell så det. Fordelene er at du: 1. Blir fortere brun (eller solbrent alt ettersom). 2.  Snø i skoene kjøler ned svette tær. Bak det krøllete hodet til Magnus skimtes Istindan.

IMG_1200

Ingenting er som følelsen av nye sko. Og så endelig noen som treffer meg midt i hjertet med fargevalg! #alfasko

DSC06369

Kjærleik! Rampen har kapret hjertet mitt fullstendig. Trassig som en liten skitunge i det ene øyeblikket, og en eneste stor koseklump i det neste. Liker han best som sistnevnte. På telttur sover han helst i midten, på rygg med alle fire labbene i været, og innendørs ligger han helst og sover ved siden av sin herre (undertegnede) i sofaen. Foto: Magnus Davidsen

DSC06398

Du og jeg. Foto: Magnus Davidsen

DSC06429

Slitne hunder bli ofte veldig medgjørlige, slik som denne her. Benyttet øyeblikket til å bruke han som en marionett. (Vet ikke hva som skjer med ørene her?) Desverre begynner han å bli så stor og tung, at jeg knapt klarer å løfte han uten og anstrenge meg. Denne valpetida går så altfor fort. Foto: Magnus Davidsen

DSC06446

Alle forholdene lå til rette for en liten lur på toppen. Etter et kort måltid, var det dags for å slappe litt av. Rampen sovnet som en stein, og ble liggende så lenge vi holdt oss i ro. Foto: Magnus Davidsen

DSC06471

Hadde jeg bare hatt Photoshop, skulle jeg klistret inn masse hjerter på det her bildet! Foto: Magnus Davidsen

DSC06475

Foto: Magnus Davidsen

IMG_1211

Hovedtoppen til Storala sett fra fortoppen i nordvest. Pass på hvor du setter foten, skavlene her ligger langt utover sommeren.

IMG_1212

Shoe Skiing in July! Det som er så fint med snø på sommeren, er at man kan seile ned på skoene uten å konsentrere seg om hvor man skal plassere føttene i steinur. Eller man kan bruke den mest kjøttrike delen av kroppen. Vær obs på skjulte halebeinknekkere og urinveisinfeksjon.

IMG_1213

Magnus med hundene på slep! Uvant opplevelse for to spannhunder å være bakerst på snø.

Takk for turen!

Stormoa 975 moh

  • Område: Senja
  • Høyeste punkt: 975 moh
  • Høydeforskjell: 700 m
  • Vanskelighetsgrad: Moderat
  • Distanse: 4 km tur / retur
  • Varighet: 4 timer

Stormoa

Senjas nest høyeste fjell, kun slått av Breidtind! Stormoa er et lett tilgjengelig turmål, som starter stigninga rett ved parkeringsplassen ved Skalandtunnelen i Krokelvdalen. Her får du 300 gratis høydemeter da turen starter på ca 270 moh. Fjellet har flere luftige og bratte partier, som krever at turgåeren er noe fjellvant. Det er ingen tydelig sti før du kommer til selve ryggen av fjellet, så her er det «sight’n go» som gjelder. Vi fulgte elva på vei opp først et stykke på venstre side, før vi krysset den ved steinura. Husk godt fottøy, da det er vått myrterreng nederst. Det kan være lurt å sikte seg inn på den lille knausen til høyre for elva for å holde riktig retning. Elva er lita og smal, så det er ikke noe problem å komme seg over hvor enn det måtte være. Ryggen mot toppen er tidvis knivskarp, luftig og har en del løsmasser. Anbefaler å holde ryggen så fremst det er mulig, for best mulig turopplevelse. Dette er Senjafjell på sitt aller, aller beste!

IMG_1284

Du slipper å vase rundt i skogen, siden turen starter rimelig høyt over havet.

IMG_1286

Maylinn og toppen i bakgrunnen. Blant klegg og svartfluer banet vi vår egen vei opp dette mektige fjellet. Heldigvis for oss, så er mygga mest aktiv på kvelden, så slapp vi å hanskes med alle de tre slagene.

IMG_1300

«Æ blir gaaaal!! Ååååååh! Satans kleggjævla!» sa ho og jogga opp snyfonna. Med en kondis som gikk ut på dato i fjor, ble det en del pesing på samtlige turgåere i et tappert forsøk på å rømme fra kleggen. Den så ikke ut til å ta skade av tynnere luftlag, og holdt følge med oss et godt stykke opp i fjellsida. Det rare var at den hadde mer lyst til å fly rundt ørene våre og irritere, enn å sette seg ned og spise.

IMG_1306

En av de få gangene Bajas faktisk poserer bevisst. Pelsen er kommet seg nå som den værste røytinga er over, og han ser ikke lengre ut som en nakenhund.

IMG_1314

Kjekkere kjekkas skal du lete lenge etter.

IMG_1324

Deeer oppe er toppen. Bare sjarmøretappen igjen. Det skulle vise seg å bli litt mer utfordrende enn først antatt. Bildet rettferdiggjør ikke fjellet, det var nemlig brattere enn det ser ut til her.

IMG_1326

Disse her var i flertall, og likte seg aller best svirrende rundt Bajas. Heldigvis for han, så greier ikke kleggen å stikke gjennom den tykke pelsen. Ulempen med pels, er åpenbart at det blir over middels varmt når gradestokken bikker 15 pluss. Man får sjelden i pose og sekk!

IMG_1330

Stormoa inviterer til melkesyrefest og klyving på alle fire.

IMG_1335

Nesten på toppen – selfie.

IMG_1348

Bajas var sulten og tørst da vi nådde toppen, og fikk servert middag med utsikt! Dinner with a view. Han var som ei fjellgeit opp steinur og bratt terreng. Måtte jo selvfølgelig syte og klage litt, men med en liten dose godord gikk han på som bare det. Fjellturer som dette er veldig fine for å bygge opp tillit mellom hund og menneske. Bajas ville nok aldri gått opp dit uten at jeg hadde hatt troa på han og bedt han fortsette. En liten «mental dytt», var alt som skulle til. For å nytte maksimalt utav hunden, er det svært viktig å kunne stole på hverandre.

IMG_1357

Denne gangen seiret høydeskrekken over Maylinn, og hun fant det best og vente på ei fjellhylle mens jeg og Bajas gikk til toppen. Vi hadde dermed hele platået for oss selv. Med ei steikende sol, utsikt til evigheten og en god nistepakke kosa vi oss gløgg. Neste gang tar jeg med telt opp hit.

IMG_1365

Senja – du er et flott skue! Jeg blir aldri lei.

IMG_1367

Vet ikke hvem som var svettest av disse to.

IMG_1373

Turen ned ble jo et kapittel for seg selv. Å ha hund i bånd i slikt bratt terreng, er mer livsfarlig enn noe annet. Om du sender hunden først, risikrerer du å bli dratt nedover før du har funnet fotfeste. Løsningen ble derfor å slippe Bajasen løs, selvfølgelig etter at vi grundig hadde sjekket området for både folk og fe. Det gikk riktig så fint. På et punkt passerte jeg Bajas, og lot han gå bakerst. Det viste seg å være et dumt valg, da han satte seg på rumpa i protest og nektet å gå noen plasser før jeg kom og hentet han! Se en gang til på bildet, og du vil se en hvit, over middels kostelig hund litt til høyre langs ryggen. Der satt han uten å røre seg av flekken. Lenge. Uten å si et ord. Han bare satt der. Jeg tviler på at det var fordi han tok seg tid til å nyte utsikten. Han kom derimot logrende mot meg da jeg gikk han i møte, og fortsatte nedoverturen som om han aldri hadde gjort noe annet…

IMG_1376

Det var til tider nok å konsentrere seg om å sette den ene foten foran den andre. Noen (les: Maylinn) hadde gruet seg altfor mye til returen grunnet løst underlag kombinert med bratt terreng. Det skulle vise seg å bli plankekjøring, da vi valgte å følge den østvendte fjellsida. Der var det snillere sti, og ingen bekymringer. No problemas!

IMG_1384

Skeptisk sa du?

IMG_1407

Kleggen orket ikke å komme oss i møte da vi entret skogen. Det var fint, for da slapp vi å sette oss i bilen kokforbanna! Med andre ord, så var vi enige om at det hadde vært en fin tur 🙂

Vårsysler

Til de som lurer på hva vi har bedrevet de siste ukene med: fem hunder har nå blitt til åtte, og vi har vært Målselv rundt og kjørt hundespann. Jeg har stort sett gått i meditativ modus på sleden, og helt glemt av å ta bilder på alle turene bortsett fra én. Disse bildene er fra området rundt Møllerhaugen, også bedre beskrevet som bakgården vår. Den fineste tida på året, er nå. Nå som snøen ennå ligger i fjellet, og våren så smått har ankommet lavlandet med fuglekvitter og ei sol som varmer.

IMG_0832

IMG_0835

Happy tails! Bajas og Pilt utgjør et bra team i front. Verken jeg eller Magnus har noen som helst erfaring når det kommer til hundekjøring. Da spesielt når det kommer til å lære opp lederhunder. Her har vi starta helt fra scratch. Det enkleste (sies det) er å ha en ferdig utdannet lederhund til å lære opp andre. I mangel på det, var vi nødt til å ta saken i egne hender. Her er det én ting som gjelder: tålmodighet. Det mest utfordrende hittil har vært å få lederhundene til å holde seg fremme, uten å gå bakover og hilse på de andre. Det går litt lettere for hver gang vi er ute på tur. Høyre og venstrekommandoer er det lite å si på, det kan de! Men ingenting sitter perfekt enda, og hundene våre er langt ifra ferdig med utdanninga. Jeg tror vi kan si oss veldig fornøyde med hva vi har fått til hittil, det er ikke bare bare å få til gode lederhunder når man ikke helt vet hva man går til. Vi er definitivt på sporet av noe.

IMG_0838

Ragnar / Ragnarrok / Ragnhild. Denne karen har vi hatt på prøve i noen uker, og om alt går etter planen blir han værende hos oss. Selv om han er rimelig gjennomsnittlig i størrelse, er det overraskende mye kraft å oppdrive. Mye kraft per kg hund, god arbeidsmoral! Sterk som en okse. Det hersker ingen tvil om at denne hunden lever for å løpe. Det høres på lyden som er så øredøvende og skjærende at selv ikke en mor kan lære seg å elske den. Ja, lyden altså. Verre enn isopor mot ei vindusrute. Født med tre typer hjerneceller: mat, kos og arbeid.

IMG_0845

Bajas – Pilt, Panda – Casper, Leina – Ragnar, Rakkas – Natten.

«Lille» Casper tar igjen den ene hunden etter den andre når det kommer til størrelse. Han viser fine takter i spannet allerede. Har også prøvd han litt i led, og det gikk over all forventning. Ingenting surr og tull, fullt fokus! Vi er veldig forsiktige med å ha han fremme, da vi er litt redd for at han skal bli «lei» eller få «skrekken». Viktig at han får positive opplevelser i front, om han skal kunne bli en god lederhund. Det å forme en hund fra valpestadiet og til fullvoksen spannhund er vannvittig mye arbeid, men så utrolig givende. Fullstendig verdt arbeidet, og så utrolig gøy å se framgangen fra dag til dag!

IMG_0858

Natten og Rakkas bakerst, Magnus’ to Alaskan Huskies fra Nordreisa. Natten til venstre har lengre bein enn en gaselle, og løper som en kalv! Rakkas til høyre er en liten rakker som er stor i kjeften, men har ingenting å stille opp med når det kommer til stykket. Hunder er som folk, de har sin helt egen personlighet. Alle har sine styrker og svakheter, og det er nettopp derfor jeg er så fascinert av de! Leina finner seg selv «for smart» til å bidra i spannet, og løper ved siden av med halen høyt hevet. Ingen enkel sak å lage spannhund av en 5 år gammel malamutemix som har vært enebarn hele livet, men godt selskap er hun! Og kanskje mest sosial av dem alle.

IMG_0884

Turtryne.

IMG_0894

Skråkjøring med treslede er ikke alltid enkelt. Det hjelper med fleksible aluminiumsmeier og flinke hunder.

IMG_0906

Vi bor selv på innlandet, men det er jaggu ikke langt til sjøen! På andre siden hviler Sørreisa.

IMG_0922

Vinteren tok brått slutt på toppen av Berrskallen 478 moh. Heldigvis har hundene vett å stoppe når jeg ber dem om det, det var nemlig ganske bratt ned på andre siden. For ikke å nevne snøfritt og steinete.

IMG_0929

Å få hundene til å snu, er ingen sak. De trenger bare små hint ved hjelp av lyd og kroppsspråk for å skjønne hva jeg mener. Det er utrolig viktig å ha god kontakt med hundene for at det hele skal fungere. Spesielt med lederhundene. Hundene må også være komfortable med hverandre for å kunne yte best mulig. Dette er noe vi jobber med hver dag.

IMG_0945

Det var rimelig greit vårvær denne dagen, og temperaturen var tilsvarende. Hundene har ennå ikke sluppet vinterpelsen, og syntes det ble i varmeste laget. Farta på vei hjem, var derfor ikke mye å skryte av. Det er kanskje den eneste ulempen med godt pelsede hunder. Sett bort ifra det, er det jo bare fordeler. Den største er kanskje kosebamsepotensialet. Ingenting er som en real bamseklem fra en firebeint bestevenn!

Påsketur 2015

  • Område: Indre Troms
  • Rute: Signaldalen – Gappo – Rostahytta – Innset
  • Stigning: 1000 m
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 41 km
  • Varighet: 3 dager (2 netter)
  • Adkomst: Ta av fra E6 ved Hatteng og kjør inn i Signaldalen til Rognli.

Påsketur 2015

Siden jeg har vanskeligheter med å gå lengre turer fram og tilbake igjen, ordna vi oss litt ekstra arbeid ved å parkere den ene bilen i Rostadalen og den andre i Signaldalen. Signaldalen er et utmerket utgangspunkt å starte fra, da det er meget hundespannvennlig med oppkjørte skuterløyper fra start til over skoggrensa. Det er også godt med parkeringsplass. Første dagen er noe krevende da det er en stigning på 700 høydemeter. Andre dagen går gjennom en av de vakreste dalene i Indre Troms; Isdalen. Her gjelder det å følge merkinga og se på kartet, da det er en del bratte skrenter og skavler om man tråkker feil. Fra Rostahytta og ned til Innset går det slakt nedover. Ikke særlig hundespannvennlig terreng, da det er ganske tett mellom trærne pluss en del skråninger som heller ned mot elva. Når sant skal sies: ingenting er umulig.

IMG_0565

Vi er ikke særlig flinke til å knipse bilder i skogen, så det første bildet ble tatt først over skoggrensa. Starten var en til tider klaustrofobisk opplevelse, med tett skog, snøvær og et overlegent flertall av påskestemte skuterkjørere.

IMG_0575

Bajas bare hater når noen kjører forbi eller går foran. Det er stille når du beveger deg opp på sida, men så fort du kommer en cm foran snuten hans, så går alarmen. UÆÆÆÆUÆÆÆUÆUÆUÆ!!! Han har et konkurranseinstinkt jeg aldri har sett maken til. Anser imidlertid dette som en bra egenskap?!

IMG_0582

Urbane forhold på fjellet, med trefelts autostradiske skuterspor. Nærmere meditasjon enn dette, kommer du ikke. Jeg kunne stått slik i evigheter.

IMG_0586

Glade påsketurister! Siden vi knapt har nok hunder til ett spann, var vi nødt til å komme med en slags løsning som så omtrent slik ut. Hundene foran sleden, en person sleden og en på ski. Den med ski på beina tilpasset seg farta og terrenget; snørekjørte der det var gode spor og trakket løype der hvor snøen var dyp. På den måten dro vi alle nytte av hverandre. Et turliv uten hund er helt utenkelig for meg, uansett årstid. Det finnes bare én ulempe: hundene gjør mesteparten av jobben og resultatet er at man blir i dårligere form.

IMG_0560

Skutersporene fortsetter mot Treriksrøysa om jeg ikke er helt på bærtur, så husk å ta av mot Gappo når du runder høyeste punktet i løypa. Vi tok en lettvintløsning og fulgte skutersporene til vi så hytta på høyre side.

IMG_0599

Leina – sjefa sjøl. Like a baws.

IMG_0604

Pandabjørnen. Hun ser kanskje stor og morsk ut på bildet, men faktum er at hun er ei relativt lita tispe som er underdanig mot det meste. Pilten skimtes i bakgrunnen. Han er av samme ulla. Aldri noe tull med disse to.

IMG_0605

Fremme ved Gappohytta! Vi er fullstendig klar over at dette kanskje ikke er helt innafor, men vi valgte å gi det et forsøk i håp om at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Avstanden mellom wirene på hytta var perfekt til oppstalling av våre fem hunder. Lettvint å slippe og grave ned snøankere. Hundene var stille nesten hele natta, med unntak av jyplingen Casper som hadde enkelte tulltak med lekeslossing til naboen. Kvelden ble tilbragt rundt bordet i trivelig selskap av min halve søster og hennes bedre halvdel pluss et vennepar.

IMG_0617

Dag 2 gikk fra Gappo og til Rostahytta gjennom Isdalen. Her har vi akkurat forlatt Gappo i skiftende vær, men med godt mot og flott humør. Magnus fikk æren av å starte med ski, mens jeg suste opp bakkene med hundene.

IMG_0623

Kong Vinter, du e’ vakker!!!

IMG_0625

Sol fra skyfri himmel er ikke nødvendigvis det fineste været. Mange velger å droppe turen når været ikke er perfekt, noe som er veldig leit. Fint vær hører nemlig sjeldenheten til. For min del har de fineste turopplevelsene vært i vær som dette. Skiftende skydekke gir et mer spennende og dramatisk lys som forandrer seg hele tiden.

IMG_0638

Et turtryne i sitt eneste riktige element!

IMG_0620

Kosestund med hundene. Leina (bakerst) gjør det hun kan best: graver kuldegrop. Du vet aldri når du får bruk for en kuldegrop. Eller snøhule for den del. En nyttig hund å ha dersom det skulle bli uvær!

IMG_0657

Årets påsketur ble en kort langtur, litt på grunn av denne lille store krabaten som fortsatt er i vekst. Se så kjekk han har blitt! Det siste vi ønsker er å slite han ut, så det var i stor grad han som styrte tempoet og pausene. Casper jobber veldig fint i selen, og kommer til å bli en skikkelig motor. Rastløs til tusen, og vet å lage dype ulvelyder når han blir i overkant ivrig. Mor sin koseklump 🙂

IMG_0673

Isdalen – lumsk, men med en skjønnhet høyere enn sine egne fjell.

IMG_0682

Se på disse praktfulle dyrene! For ikke å snakke om den kjekke, skjeggete mannen bakpå sleden med det rosa sledetrekket.

IMG_0680

Isdalen folkens! Her skal du vite hvor du setter ski og staver. Det mest kritiske partiet er merket med kvist, så det skal være rimelig enkelt å komme seg trygt ned. Utover det: Fjällräven Anorak no. 8. Denne jakka er mitt hus på vinteren. Stor og god, særdeles solid og slitesterk, puster godt og har gode luftemuligheter. Og en knallgod hette. Bedre beskyttelse mot hardt vintervær skal du lete lenge etter. Jakka i mitt liv!

IMG_0691

Turen ned fra Isdalen mot Rosta var intet annet enn spektakulær. Det er ikke så rart man føler seg liten i slike omgivelser.

IMG_0689

Jeg har ikke ord. Den som velger å ikke bo i nærheten av slik natur, må være gal i hodet!

IMG_0702

Denne bjørka stod midt i ødemarka, helt alene og langt ifra skoggrensa. Vi syntes synd på den, og holdt den med selskap i noen minutter før vi suste ned siste biten mot Rostahytta.

IMG_0758

På vår dagstur til Moska, gikk Bajas i single led. Usporet. Det syntes vi var ganske bra gjort av denne karen! Nå er vi alt annet enn eksperter på dette feltet, men vi lærer best ved og prøve og feile. Denne dagen prøvde vi, og lyktes. Han er langt ifra noen fullmoden lederhund, men vi aner et stort potensiale og gleder oss til fortsettelsen!

IMG_0762

Vell fremme ved Moskahytta (eid av Statskog). Bajas ledet oss direkte til den. I gråvær som dette, kunne vi faktisk gått rett forbi uten å få øye på den. Den var nemlig rimelig nedsnødd, noe som kommer greit fram på bildet. Lunsjen ble inntatt i vindsekk, før vi satte kursen tilbake til Rostahytta for et varmt måltid og fyr i ovnen.

Til neste år: Jeg bytter gjerne bort sommerferien min mot mer av dette! Tusen takk for turen til Magnus, firebeinte, Anne Merete, Gunnar og vennene deres!

Devddesjávri

  • Område: Dividalen i Målselv
  • Høydeforskjell: 300 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 20 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer (i søndagsturtempo)
Dødesvatnet

På Holt tar du av inn mot Dividalen og følger veien i omtrent 18 km til du kommer til parkering på Svalheim (venstre side av veien). Det finnes en øvre og en nedre parkering. Veien videre går i scooterspor. Løypa er kvista helt til Moska. Vi valgte å gå til nordsiden av Dødesvatnet og nyte sola i ekte søndagsturstil.

IMG_0460

Så fort man kommer litt oppi lia, er det flott utsikt til de store og mektige fjellene som omkranser Dividalen. Om våren er det ofte råtten snø, så da er det greit å kunne følge hardtrakka scooterspor. Bildet viser to bestemødre og en travel fulltidsstudent. Dette i kombinasjon med en steikende sol og truseføre, gjorde at farta ble deretter. Heldigvis var det søndag, og vi hadde et hav av tid.

IMG_0464

Bajas og resten av kompaniet venter på lunsj.

IMG_0480

Undertegnede tilsynelatende fornøyd med tilværelsen.

IMG_0475

Vi samla påskestemning allerede her, i tilfelle den egentlige påska skulle bli amputert grunnet dårlig vær. Med en stekende sol, pølsebål og sittegrop var det ingenting som manglet.

IMG_0469

Casper med Panda i bakgrunnen. Grunnet varmen, så orket ikke hundene annet enn å meditere i solsteiken.

IMG_0474

Dette er vell det nærmeste du kommer pungterte dekk i hundeverdenen. Matvraket Bajas var den eneste som ikke tok sjangsen på å blunde, i tilfelle det skulle komme en pølse flyvende.

IMG_0482

Det er sjelden jeg kommer tilbake fra skitur og er støl i armene. Denne dagen var en slik en. Ikke fordi jeg er så steike god på å stake, så langt derifra. Stavene mine er alt for korte til å drive med en slags, da de er justert til vinterturmodus. Armene mine sånn ellers er heller ikke stort å skryte av. Ikke teknikken heller. Jeg, i motsetning til mange andre, går på ski. Jeg sklir ikke. Sannsynligvis skyldes det en skikarriere utenfor preppa løyper, kombinert med nesten permanente feller under skiene. Jeg er vant til å ha dårlig glid. Teknikken blir deretter.

IMG_0506

Panda singing the blues. Pandablues. Pandas signaturlyd er rimelig lavfrekvent og sensuell om man kan kalle den det, og av og til kan hun høres ut som et spøkelse. Lyden minner om uling, og det høres omtrent slik ut: OOoOoOOooooOOOO!

IMG_0492

Dette trynet gjenspeiler stemninga i leiren denne søndagen. Slik søndager skal være!

IMG_0502

Fine Caspersen. Ikke mye som minner om hundevalp nå lengre.

IMG_0517

Fine Pilt! Den mest konfliktsky hunden i flokken. Stille og rolig som få, og jobber godt i selen så lenge Panda er innen rekkevidde. Han brenner tærne sine når vi finner fram selen (les: han står og tripper med frambeina i et rimelig høyt tempo), og jobber bedre og bedre jo mer trygg han blir på resten av flokken.

IMG_0521

Silkesvartens Black Beauty (også kjent som bare Pluto), nyter tilværelsen som enebarn. Det er mye personlighet i denne lille hundekroppen. Han er glad og lykkelig tvers gjennom, og det synes på lang avstand.

IMG_0531

Så til årsaken hvorfor denne dagen gav meg støle armer. Jeg lå på bakken og tok bilder med ski og staver på, med Bajas og Loki  fast i beltet. Sekunder etter dette bildet ble tatt, ble det kluss i linene deres. Pluto ( jeg kaller han bare Silkesvartens Black Beauty), var bare delvis involvert og kom seg fort unna. Når slike ting skjer, så skjer det så fort at du ikke rekker å registrere hvem som starta og hva som utløyste det. Uansett, så fikk jeg omsider taua inn de to bråkmakerne. Med ski og staver hengende på halv tolv, var det ingen enkelt sak å få godt grep om dem. I kampens hete fikk en av hundene tak i underarmen min, og beit hull i genseren og pungterte huden. Straks etterpå kom Magnus og hjalp meg, og fikk seg jaggu smekk på lanken han også. Og to blå negler. Bajas blødde en del fra kjeften etter vi hadde skilt dem, og der sto sannelig hjørnetanna til Loki fast i kinnet hans! Forstå det den som kan. Basketaket resulterte i en kjøretur til legevakta med påfølgende stivkrampesprøyte. Det alltid best å være på den sikre siden.

IMG_0529

Nærmere 17.mai tog i mars kommer du ikke! Samtlige var rimelig kjørt i plogemusklene da vi var nede på parkeringsplassen igjen. Harde spor gjorde det hele til en seanse med høyt støynivå. Tante Bjørg fortjener et eget avsnitt, da hun både returnerte i feil retning og uten hund. Takk for turen da!

Senja på langs: DAG 5

  • Etappe: Åndervatnet – Olaheimen
  • Stigning: 
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 23 km
  • Varighet: 10 timer (grunnet uhell)

Dag 5

Dette var kanskje den vakreste etappen på hele turen. Slakt og fint terreng. Dette er en av de lengste etappene, men til gjengjeld den mest lettgåtte. Store deler går over skoggrensa langs flere småvatn med god utsikt over det mektige Senjalandskapet. For den som ønsker å dele opp etappen, er det tett mellom de idylliske teltplassene.

IMG_6170

Ny dag, nye muligheter. Magnus har kobla seg inn på motoren og lar seg rive med av iveren til Snykovet’s Bajas. Hver dag med disse hundene starter med et hyl og et brak, bokstavelig talt! Vi forsøker å henge med så godt vi kan, selv om det ikke alltid er like lett å stable beina under seg.

IMG_6193

Sommer i nord! Ikke alle snøskavlene rekker å tine bort iløpet av de korte sommermånedene. Snø av slikt kaliber, er som regel kompakt og lett og gå på. Faktisk kan det være en fordel om enkelte områder er snødekte, da de «planerer» steinur og gjør nedoverturen desto mer underholdende om du har akebrett i sekken. Du har ikke akebrett sier du? Rumpa i sin helhet holder i massevis, men pass deg for skjulte steiner og halebeinknusere!

IMG_6214

Senja altså. Du tar pusten fra meg hver gang. Hver eneste gang! Jeg og Leina er lydige, og følger Magnus’ ordre og poserer på en knaus uten å være for oppstilte. Det som er så fint med Senja på langs-ruta, er at den er så lite brukt at du i stor grad må finne din egen vei og gå siden stien er lite synlig i terrenget. Og om du skulle spore litt av, så fører det ikke til noe annet enn nye oppdagelser.

IMG_6224

Det var flere i turfølget enn bare hundene, som hadde lyst til å ta med dette geviret videre.

IMG_6262

SuperLeina / KløvLeina / KlumseLeina. Leina er ingen dedikert trekkhund, men kløv og pulk – det kan hun! Denne hunden har et svært lettleselig og tydelig kroppsspråk, og det er ikke vanskelig å se at hun er stolt som en hane når hun får jobbe litt. Ekstra stas er det når hun får bære maten.

IMG_6265

Gutta Krutt innrammet i vakre, rosa blomster. Også kalt Geitrams.

IMG_6273

Dette er Leina. Ingen over, ingen ved siden. Nå lar jeg klisjé være klisjé, så får de som ikke orker å lese, bare hoppe over dette avsnittet. Leina er langt ifra noen perfekt hund. Hun holder seg som oftest for smart til å trekke, og hater andre tisper over alt på jord grunnet traumatisk opplevelse i sine yngre dager. Men vi gjør så godt vi kan. Når jeg har vondt, er Leina den første til å oppdage det. Hun er den første til å trøste meg, og hun er den siste som ville gått fra meg. Ingen får fram et smil slik denne hunden gjør. Ingen kan se meg i øynene, og samtidig se meg rett inn i sjela. Ingen annen hund har like god kommunikasjon, som det jeg og Leina har. Det er nok at jeg tenker en tanke, så skjønner hun hva jeg mener. Hun leser tankene mine. Ikke et menneske her i verden, vil noen gang få samme båndene som vi har. Og dessuten – ingen er så god å spoone, som Leina!

Og så skjedde det som absolutt ikke måtte skje. Det er en lov som lyder som følger: «Det som kan gå galt, vil gå galt.» Jeg har siden tidlig i tenårene, slitt med slakke leddbånd som følge av utallige ankelforstuinger. Slakke leddbånd er vanskelige å trene opp, særlig hvis du er som meg og synes slik trening er fryktelig kjedelig.

I en nedoverbakke med løse steiner, gir foten etter og jeg deiser i bakken med et brak. Den knasende lyden er ikke til å ta feil av. I mitt stille sinn begynte jeg å tenke at turen ikke ville bli gjennomført uten ekstern hjelp. Etter mye offing og auing, kom jeg meg på beina igjen. Veldig sakte – men sikkert, beveget vi oss mot turens sluttpunkt, Olaheimen. Hinkende på én fot. Prøv å hinke på samme fot i tre kilometer gjennom kupert terreng, så skal du se hvor sliten du blir i den ene foten som må gjøre all jobben! Da er det greit å vite at når du tror du ikke klarer mer, så har kroppen enda 50% mer og gå på! Det hjalp også at SuperSvigerDavidsen og hans gode hjelper kom oss i møte over skogen for å lette arbeidet. Makan til heltemodig innsats. Diplom kommer i posten!

Turen ble avrundet på best tenkelige måte. En lokal helt ikledd rød flanellskjorte og sneipen omhyggelig plassert i munnvika, kom i robåt for å skysse oss over vatnet slik at vi skulle slippe å gå helt rundt. Når midnattsola attpåtil blender deg i samspill med en speilblank og blikkstille vannoverflate, så er det rart hvordan smertene forsvinner på et blunk. Senja har for alltid brent seg fast i minnet og i sinnet.

Takk for turen!