Senja på langs: DAG 4

15. mars 2015MadeleineFotturer, Hund, Senja på langsSenja

Etappe: Kaperdalen – Åndervatnet
Stigning: Ca 700 m
Vanskelighetsgrad: Middels
Distanse: 18 km
Varighet: 7 timer

Denne etappen var forventet å være den hardeste, da den passerer over Sørfjellan. Sett bort ifra Sørfjellan, er det ellers grei vandring mot Åndervatnet. Store deler av etappen følger Kapervatnet hvor stien kan være noe vanskelig å holde øye med, siden den er lite brukt og noe gjengrodd. Ved Åndervatnet finnes det fasiliteter (Statskoghytte) for de som ikke ønsker å sove i telt, eller trenger å tørke klær og utstyr. Vi var sugne på å gå litt lengre, så vi gikk forbi Åndervatnet og telta like over skoggrensa.

Det er ikke bare bare å være Leina The Husky! Med over gjennomsnittet bred last, hendte det stadig at hun gikk seg fast mellom trær og store kampesteiner. Undertegnede kunne ikke gjøre annet enn å nyte øyeblikket med en livsforlengende latter.

Vi var heldige å finne slike røde merker av og til, men de ble stadig borte for oss.

Bajas er god å ha i motbakkene, når undertegnede får sure lår. Å spise høydemeter opp Sørfjellan gikk over all forventning. Den hardpakkede vårsnøen gjorde forsering av steinur lekende lett. Du slapp å tenke på hvor du skulle plassere beina, og i unnabakkene var det potensielt bra akeføre. På vinteren ville dette vært et realt blodslit med tung oppakning, men langt ifra umulig.

Leina i kjent stil, med rumpa til værs. Hun slår kollbøtter, sammenhengende, så lenge det er snø å finne. Og det var det jo en del av på Istind / Sørfjellan, til Magnus’ store frustrasjon. Det hender også at hun ruller helt rundt, lander på ryggen og ligger strandet som en skillpadde uten å komme seg av flekken. Og det værste er: hun lærer aldri!

Ei hårete turdame og en staut kar!

Partiet mellom Sørfjellan og Kapervatnet var fullt av formidabel utsikt. I det fjerne kan du skimte den ruglete tanngarden til Kvænan, som for anledningen hadde tatt på seg et trollsk kostyme av mørke skyer og fargetoner i grått. Grått vær til tross, så slapp vi unna regnet.

Senja på langs i et nøtteskall, fjell og hav! Det er deilig å vandre når man har så fin utsikt.

En deilig lunsjpause i fjellet, før vi bikka ned mot Kapervatnet. Sola varma godt da skyene lot den slippe til. Bajas er standhaftig, og tigger uten å blunke. Minutt på minutt.

Leina spør pent om ikke hun kan få smake noen multer. Denne bikkja er altfor glad i bær til å ha med på bærtur. Så snart du finner ei bra tue, tar det ikke mange sekundene før Leina har pløyd gjennom og spist alt foran nesa di!!

Vi kom ned gjennom dalen i bakgrunnen, og fulgte vannkanten langs Kapervatnet. Stien gikk delvis inni skog og kratt, men det var så gjengrodd at det var lettere å holde seg nært vannet.

Magnus gjør sitt beste for å få bildet til å se tilfeldig og naturlig ut…

Ved Åndervatnet er det satt opp ei bro som gjør det enklere å krysse elva. Vi mista stien like før elva, og endte opp med å sose rundt i skogen uten å finne noen god vei over. Heldigvis slo magefølelsen inn og førte oss hit, og vi slapp å bli våte på beina.

Nok en bekk, nok en gylden mulighet til å kjøle ned skinka. Bajas viser hvordan det gjøres. Leina har ikke denne vanen, heldigvis. Innholdet i den kløven ville vært rimelig søkkvått dersom hun skulle lagt seg ned i vannet på samme måte som den andre klovnen på bildet. Vi slo leir like oppi lia, og avslutta dagen med et deilig varmt måltid og en kopp te. Måtte denne turen vare evig!

Fortsettelse følger.

Senja på langs: DAG 3

14. mars 2015MadeleineFotturer, Hund, Senja på langsSenja

Etappe: Senjabu – Kaperdalen
Stigning:
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: 15 km
Varighet: 5 timer

På vinterstid er denne etappen noe hårete grunnet skredfarlig terreng i Tromdalen. Vi valgte, på vinterversjonen, å bryte her. På sommeren derimot, er denne strekka en harmløs og vakker vandring. Etappen er kort, og relativt lettgådd. I skogen kan det være noe kronglete å holde seg på den usynlige stien, så hold øynene åpne.

Det er vell ikke til å stikke under en stol at temperaturer over 15 grader blir for varmt for en tjukkpelset og vinterkledd Siberian. Bajas er alltid første mann uti og legger seg langflat i hver bekk og vannpytt for å kjøle seg ned. Eierne like begeistret og flirfulle for hver gang det skjer, da det er tydelig at han egentlig ikke er særlig glad i vann. Det er med skrekkblandet fryd at han senker seg ned i det iskalde vannet. Han nøler litt i starten, og prøver minst tre ganger før han lar det stå til. Briste eller bære. Let it go!

Så var det påan igjen. Vi startet der vi slapp i vinter. Bilen parkerte vi i Svanelvdalen. Vi hadde pakket sekkene så lette som overhodet mulig, og vi begge endte opp under 20 kg. Leina bar kløv, som vanlig stolt som en hane med både hodet og halen hevet høyt. Det hjelper godt på å ha hunder som også gjør nytte for seg på slike turer. Ikke bare hjelper de deg å bære og trekke, men de er også fantastiske motivatorer og humørspredere. Og selskap, ikke minst. Og kosebamser for den som liker det. Ingenting er som en skikkelig bamseklem når motbakkene blir ekstra tunge.

Ruta «Senja på langs» er merket, men noen markant sti kan du bare drømme om. Vi sporet stadig av, og fant stadig tilbake til de røde merkene. I slike situasjoner finner jeg best fram om jeg går etter magefølelsen. Magefølelsen er et til tider brukbart kompass, men kan selvfølgelig ikke sammenlignes med det egentlige kompasset.

Tromdalen er et vakkert skue sommerstid. Grønt, bratt og frodig. I Tromdalselva glinset de fargerike steinene på bunnen som uslipte smaragder i sola som titta fram mellom skyene. Jeg kan bare forestille meg hvilket skrekkscenario dette er på vinteren. En terrengfelle uten like. Så vakkert, men likevel så skremmende.

Traktoren Leina vet å hvile når hun kan. Spesielt når det er varmt. Utenom det, så er hun en utålmodig sjel, som helst ser at pausene blir så korte som overhodet mulig. Hun har sin egen måte å si ifra på når hun er klar for å gå videre: «Huuuu hu huuuuuuuuh.» På menneskespråket (direkte oversatt) betyr det: «Kom igjeeeeeeen».

Tromdalen framsto som en blomstrende oase blant ellers grå og steinete fjell.

Siste biten opp til Langdalsvatnet var et av de vakreste partiene denne dagen. Vi fant også tegn til sti! I dette tilfellet tror jeg stien var mer saueskapt, enn menneskeskapt. Jeg finner det ganske underlig at denne ruta er såpass lite brukt. På en annen side har du hele paradiset for deg selv.

Leina er ekspert på å krysse elver, og stokker de fire beina mye bedre eieren som har bare to å holde styr på. Hun hopper og danser av gårde fra stein til stein som om hun aldri har gjort annet. Som en hårete ballerina uten tutu.

De her to. Saltvannskrøller, sol og fine fjes. Ekte turtryner. What’s not to like!!!? Til tross for skiftende vær, var temperaturen såpass snill at vi kunne gå i t-skjorte. Jeg tror Bajas skulle ønske at han hadde det alternativet, å kunne kle av og på seg for å regulere varmen…

Ved ankomst i Kaperdalen, var det et velkjent syn som møtte oss ved veien. Bobilbanden hadde tatt turen, og vi ble invitert på middag med rødvin i glasset. Hvem takker nei til det etter en dag på tur.

To be continued…

Senja på langs: DAG 2

13. mars 2015MadeleineSenja på langs, SkiSenja

Etappe: Mellomvatnet – Senjabu
Stigning: m
Vanskelighetsgrad: Krevende grunnet lang etappe
Distanse: 25 km
Varighet: 11 timer

Fra Helvetesdalen går det slakt nedover til Lysvatnet. Deretter dreier turen vestover langs Heggelva og opp gjennom Nord-Heggedalen. Mye skog og bekkefar, ganske tidkrevende etappe da man må gå slalom mellom alle bjørkene. Turen opp mot Heggetuva går i slakt og fint terreng, skogen blir tynnere og utsikten bedre. Over Heggetuva bikker turen ned i Sør-Heggedalen. Mye skog og bekkefar her også. Muligheter for å følge elva nedover. Når man kommer til veien, legger man kursen sørover langs veien til DNT-hytta Senjabu hvor det er muligheter for fyr i ovn og tørking av klær.

Vi våknet opp med sol på teltduken dag 2. Det er vell overflødig å beskrive med ord det landskapet vi møtte da vi stakk hodet ut av teltet.

Til tross for gårdagens vekslende vær, hadde Senjas værguder bestemt seg for å sende oss sol fra skyfri himmel på dag 2. Vi kunne knapt tro våre egne øyne da vi ramlet ut av teltet. Det var med andre ord ingen vanskelig oppgave å begi seg ut på neste etappe til Senjabu i Svanelvdalen. Plystrende og lett som en lek spiste vi frokost og brøt leir før vi tok skiene fatt.

Både hunder og mennesker var i særdeles godt humør denne vakre morgenen. Leina har et så tydelig kroppsspråk, at det smilet som er klistra over hele hundefjeset er ikke til å ta feil av. Gjenkjennelig selv på lang avstand. Et skikkelig turtryne!

~~Brun~~ bleik og blid!

Ingen av oss ante hva vi egentlig hadde i vente denne dagen. Denne brua kom derfor som en hyggelig overraskelse. Alternativet ville vært potensielt iskalde tær og vått utstyr.

Vandringa nedover mot Lysvatnet gikk i radig tempo i påskevær og tilsvarende stemning til opp under ørene. Men det skulle ikke vare lenge. Heggedalen (både nord og sør) inviterte til ei salig intervalltrening med bekkefar og slalom mellom bjørketrær. Leina fikk ofte motorstopp og sto bare og spølte opp de små kneikene. I slikt terreng er det ikke like lett å finne godflyten. Selv blir jeg lettere forbanna når ting ikke fungerer optimalt, så jeg (og sikkert Magnus også) la igjen noen saftige Nord-Norske gloser i flere av disse «dellene». Hvis du går forbi der og leter, er jeg rimelig sikker på at de ligger der enda. Det var ganske tungtfordøyelige saker.

Jeg finner det ganske enkelt å slite meg opp motbakker som denne, når du ikke vet hva som venter på den andre siden. Det er i stor grad nysgjerrigheten og spenningen som styrer motivasjonen på tur. Av og til glemmer man også at man er sliten, når man får belønning for strevet. Det er de små, enkle tingene som virkelig betyr noe.

Til tider var det ganske vilt å vandre blant disse fjellene hvor tingenes tilstand bestod av både gamle og ferske skred. Vi holdt oss på god avstand og valgte rute med omhu. Skredfaren skulle etter hvert vise seg å avgjøre resten av turen vår.

Nok et øyeblikk for å fylle på motivasjonskvota. Den flotte kveldshimmelen var på mange måter et høydepunkt denne dagen. På en annen side kunne vi se nedover dalen hvor langt det faktisk var igjen til Senjabu…..

På dette tidspunktet var vi begge rimelig kjørt. Leina også, selv om hun ikke sa så mye. Å gå med randoski er slettes ikke det samme som fjellski og lærstøvler. Brede ski og stive sko er veldig nyttig når du skal nedover, men bortover er det er rent helvette. Magnus hadde allerede denne sene ettermiddag rukket å gått på seg to heftige gnagsår, ett på hver hæl. Store som tikroninger. Mine egne bein var ikke nevneverdig preget av stive plaststøvler, men det hersket ingen tvil om at dagens konsumerte kilometre hadde satt sitt syrlige preg på lår og legger.

Ferden gjennom Sør-Heggedalen gikk i fullstendig zombiemodus. Temperaturen falt drastisk etter hvert som vi beveget oss nedover. Vi ble småkalde. Kalorimessig var vi på minussiden for lenge siden. Det som holdt meg gående på dette punktet, var mattdepotet vi hadde satt igjen på Senjabu. Oppi der var det en pose med Laban Seigmenn som kontinuerlig ropte navnet mitt. Ingen av oss sa særlig mye den siste biten mot hytta. Maskinen Leina jobbet som en helt med pulken. Selv på elveisen var hun eksemplarisk, til tross for at hun gav utrykk for å være livredd for lyden av rennende vann under potene.

Da vi var kommet over halvveis til hytta, begynte Magnus og plages med fellene. Da forslaget om å øyeblikkelig slå leir ble luftet av den maskuline siden av turgjengen, bråvåknet jeg av Laban Seigmenn som omtrent kakka meg i leggen og spurte om jeg var gått fra forstanden. En avtale er en avtale. Og i kveld hadde jeg en avtale med nettopp Labanfamilien.

Og slik ble det. I slike omstendigheter er det vanskelig å holde følge med tiden, så jeg aner ikke hvor mange timer vi brukte gjennom Sør-Heggedalen. Da jeg mellom trærne skimtet en rød veistikke med refleks, var det nesten så jeg jublet. Hadde jeg bare hatt overskudd til det. Aldri før har jeg vært så glad for å se en veistikke. Et sikkert tegn på at Senjabu var godt innenfor rekkevidde.

Vi fikk en klijébefengt ankomst til DNT-hytta Senjabu. Det glitret i snøen, stillheten var øredøvende og nordlyset spilte opp til dans over hyttetaket. Laban Seigmenn gikk ned på høykant, etter et velfortjent måltid med frysetørket turmat. Vi valgte å avbryte turen her, grunnet en kombinasjon av gnagsår og stor snøskredfare. Vedmodig – ja, men det er ikke under noen omstendigheter verdt å risikere verken liv eller helse for å gjennomføre en tur. Når det ikke er forsvarlig å fortsette, så er det på en måte «greit». Vi ble enige om å gå resten av turen til sommeren.

Fortsettelse følger!!

Senja på langs: DAG 1

12. mars 2015MadeleineSenja på langs, SkiSenja

Etappe: Svarthola – Mellomvatnet
Stigning: 200 m
Vanskelighetsgrad: Krevende grunnet tung last og vanskelige forhold
Distanse: 8 km
Varighet: 6 timer

Noen velger å starte turen fra Svarthola slik vi gjorde, mens andre starter fra Lysvatnet (nederst til høyre på kartet). Begge deler er «godkjent», men du vil åpenbart få en lengre og mer fullstendig tur ifra Svarthola. Denne etappen har en krevende del helt i starten hvor du må 200 meter rett opp fra havet for å komme til Svartholvatnet. Etter det er etappen over vatnet plankekjøring så lenge isen er trygg. På sommeren kan alternativet være å følge dalen i øst som passerer Breidtinden.

Starten av turen var spennende allerede i det øyeblikket vi satte oss i bilen. Usikkerheten på om vi ville klare å gjennomføre turen eller ikke, var så absolutt til stede blant oss begge. Følelsen lå som en klump nederst i magen, også kjent som sommerfugler. Dette tilfellet var mer som øyenstikkere, hakket mere ubehagelig, men like uforutsigbare. Rolig i det ene øyeblikket, på vill flukt i det neste. Det er turer som dette, som virkelig er givende. Nettopp fordi du ikke vet om den lar seg gjennomføre.

Polare lavtrykk gav store kontraster til omgivelsene. Blå himmel og sol innover land, sorte skyer og snøbyger på havet. Bildet er tatt i Steinfjorden, samme dag som vi startet turen.

Det skulle vise seg å bli en hard start på ekspedisjonen. Samtlige turmedlemmer ble satt på prøve allerede ved den første kneika opp til Svartholvatnet. I teamet var jeg, Magnus «samboer» Davidsen og huskyen Leina. Vi visste at dette var et av de værste partiene på ruta, likevel ble vi overrasket over hvor lang og bratt det var. 200 høydemeter rett opp av havet med to tunge sekker og en pulk som Leina ikke orket å trekke selv, var Senjas egen måte å teste oss om vi var skikket for turen eller ikke. Vi klarte det, men det tok i overkant av to timer og kostet opptil flere desiliter med svette og melkesyre.

Kombinasjonen av store, ubrukelige snøklumper og høyt tyngdepunkt (les: ryggsekk) gjorde turen opp til Svartholvatnet alt annet enn smooth. Fellene fikk ikke feste under det ujevne underlaget, så skiene ble tatt av ikke mange meterne fra start. Leina og pulken var et kapittel for seg selv. Busker og kratt, samt ei tyngdekraft som konstant trekte henne ned og bakover, gjorde at jeg og Magnus måtte ta saken i egne hender. Bokstavelig talt. Vi måtte dermed forsere kneika med sekk og ski på ryggen, og med en pulk mellom oss.

Det er rart hvor tungt det er med pulk i motbakkene, og hvor lett det er i nedoverbakkene. Denne gangen var intet unntak. Magnus gikk foran og trakk, mens jeg gikk bak og dytta. En, to, tre. Dytte på tre. Dette gjentok vi i en serie på omtrent ti repetisjoner, før vi tok en kort pause. Hvert eneste dytt var et krafttak uten like. Det var dessuten umulig å få ordentlig fotfeste, så jeg følte ikke at jeg var til så mye hjelp. Jeg gav alt jeg hadde og likevel så var det ikke nok. På dette tidspunktet var Leina over alle hauger. Hun løp rundt i sin egen lille eventyrverden, sitt eget snøparadis og fanget snøkrystaller.

En frossen Magnus og en glad og lykkelig Leina har akkurat runda kneika, med Svartholvatnet innen rekkevidde.

Omsider kom vi oss opp til Svartholvatnet. I overkant av to timer med blodslit, ble vi belønnet med en utsikt som bare Senja kan levere en humørsyk vinterværsdag. Skylaget åpnet seg, tåka forsvant og snøen i lufta trakk seg tilbake. Fram kom et barskt landskap med snøkledde, spisse Senjafjell badet i sol som stupte ned i en iskald fjord. Det er øyeblikk som dette som holder motivasjonen og turgleden ved like. Det er slike øyeblikk jeg lever for.

Turen opp til Svartholvatnet er alt annet enn lett. Likevel skjønner jeg de få sjelene som har satt opp hytter her. Legg for øvrig merke til det veldig lokale været. Vi hadde blå himmel rett over hodene våre, mens noen hundre meter unna snødde det tette snøybyger.

Det ble en god lunsjpause i nordenden av vatnet før vi vandret videre. Leina sprang fremdeles løs, og var borte i nesten en halvtime uten at vi klarte å få kontakt med henne. Hva hun bedrev på sin røvertokt vites ikke, men hun kom i alle fall tomhendt tilbake. Heldigvis. Jeg er jo glad i reinkjøtt, det er ikke det, men jeg foretrekker å kjøpe kjøttet framfor å fange det selv.

Deretter fulgte en lang, seig og monoton etappe mot sørenden av vatnet. Jeg kan huske å ha festa blikket på en stor stein på venstre side av vatnet, for å ha et referansepunkt å forholde meg til. Jeg husker at jeg gikk, og gikk, og gikk. Kom aldri nærmere. Jeg tror det tok oss halvannen time å passere steinen. Svartholvatnet er med andre ord et forholdsvis stort og langt vatn, og du skal ikke undervurdere dets lengde.

Undertegnede og Leina i de sene ettermiddagstimer.

Ved enden av vatnet slo vi leir. Hver celle i kroppen verket etter mat og hvile. Vi rakk å bli både kalde og apatiske før teltet var oppslådd. Med godt samarbeid fikk vi det til. Til middag ble det servert Real Turmat av beste sort. Termosene ble fyllt opp, og vi var ikke sene med å komme oss i seng. Leina fikk æren av å ligge i midten. Utrolig hvor det hjelper med en slik pelskledd, firebeint venn på tur. Kos, selskap og sentralfyr. Og drahjelp, ikke minst. Kunne ikke tenkt meg et liv uten hund, ikke nå som jeg vet hvilke fordeler det har.

Fortsettelse følger..

Livet på Engseth: DEL 3

10. mars 2015MadeleineHundekjøringMålselv

Hei du flotte søndag! Velkommen skal du være. Spesielt når du gir meg fint vær og dyktige hunder. Som vanlig begynte dagen rimelig planløs. Valget ble tatt ved frokostbordet. Dagens tur gikk fra Rakettveien på Andsfjellet, via Krokbekktjønna og Vakkerhumpen, og ned til Villa Engseth.

Caspersen har tatt igjen Panda i både vekt og størrelse. Han er snart oppi 20 kg, og er en breiskuldra og flott liten herremann. Og så grov i målet! De andre hannhundene våre høres ut som småjenter i forhold. Caspers signaturlyd lyder slik: Guuuuu guuu guuuuu!

Med temperaturer på rundt 0 grader, ble det i overkant varmt for disse tjukkpelsede polarhundene. Og når føret i tillegg var rimelig trått med dårlige spor og kramsnø under, forventet ingen at vi skulle suse av gårde i høy fart. Seks hunder er langt ifra nok til å trekke to personer på dette føret, så både jeg og Magnus fikk testa kondisen i motbakkene.

Den karen her. Bajas heter han. For en fyr! Ikke la deg lure av hans vakre ytre. Denne bikkja er full av godt humør, og en skikkelig pådriver i spannet. Motiverer både hunder og mennesker. Liker seg åpenbart best i front, og det er også der vi liker å ha han. Ikke redd for noe. Tar høyre og ventre-kommandoer bedre enn eieren selv. Jeg får ikke sagt det nok; det ligger et stort potensiale i Bajas. Hans signaturlyd lyder slik, og er av et fryktelig kaliber: Uææææuæuæuæuææææ!! Lyden opptrer som oftest når man finner fram seletøyet, og henter sleden. Ingen tvil om at han synes at tur er livet. Eierne kunne ikke sagt seg mer enige.

Casper har fått smake på livet som spannhund, og ser ut til å trives godt med det. Han går godt sammen med alle de andre hundene, og er for øyeblikket den yngste lærlingen i flokken. Få av de andre hundene er like omgjengelig som denne karen. Det har nok mye med alder å gjøre, men han er veldig flink å snakke hundespråket. Både verbalt og kroppslig.

Leina, du Leina. Denne bulldoseren av en hund på 30kg har virkelig fått sansen for å jobbe i team, dette til tross for at hun har vært alenehund mesteparten av livet. Ved lengre stopp, blir hun fort fryktelig utålmodig og henter fram flyvedyktige egenskaper. Hopper opp og ned som en annen gaselle. Leinas signaturlyd lyder slik, og befinner seg i det øvre sjiktet når det kommer til frekvens: Uæhuhuhuhuh!!

Det ser kanskje ut som at hun står i ro i lufta? Think again! De andre hundene bare rister på hodet.

Skiftende vær gir ofte flott og dramatisk fotolys. Dette er også et praktfullt bevis på at man ikke trenger sol fra skyfri himmel for at det skal bli en fin tur. Dessuten trives jeg godt i skikkelig sjitvær, så lenge jeg har klær og utstyr som holder meg tørr og trygg.

Pilt fikk prøve seg i led sammen med Bajas i dag. I motsetning til Bajas, så er Pilt en stille og rolig hund. I starten ble han lettere «overveldet» over iveren til naboen, og klarte ikke helt å fokusere framover. Men det gikk ikke mange meterne før de fant flyten. Jeg har en plan om å kunne bruke alle hundene i led, da de alle har forskjellige kvaliteter. Det er også fint å ha en backup dersom noe skulle gå galt. Noen er god på å holde farta oppe, noen er god på kommandoer og noen er god på å gå usporet. Listen er lang. De virkelig gode lederhundene har alle disse kvalitetene.

Nord-Norge i et nøtteskall. Sol og fint vær i det ene øyeblikket, snøvær og dårlig sikt i det neste. Vi befant oss i kjente trakter, så hundene klarte å finne veien helt selv uten noe særlig hjelp av sjåføren bakpå sleden. Bajas var stadig oppe og lyttet med det ene øret, for å sjekke om det var noen formeninger om retninga. Det er ikke bare mennesket som lærer bort til hundene, det går like mye andre veien.

Hundene jobbet som helter på vei hjem i snykovet. En løs Rottweiler og to elger senere var vi tilbake på Villa Engseth, klissblaute men smilende. Takk for turen!

Sundlifjellet, sol og svigers

22. februar 2015MadeleineHund, SkiMålselv

Her i huset har vi svært få regler, med unntak av den uovervinnelige søndagsturen. Ingen søndag skal passere uten tur. Kort eller lang, spiller ingen rolle. Med ski eller til fots. Sjelden har en regel vært så enkel å forholde seg til, som denne. Det frister ikke å bryte den engang.

Panda og Pilt. I dag var det disse to som trakk det lengste strået. Jeg synes de fortjente litt kvalitetstid med «sjefen». Det tar jo tid å bli kjent med en hund, så jeg nytter høvet så fort anledningen byr seg. Det er ikke til å stikke under en stol at de resterende hundene hjemme på Villa Engseth, ikke var i strålende humør da vi forlot hundegården uten dem.

Sviger-Tiger Alise med Pluto bakerst, og Tante Bjørg fremst med min Casper.

Unge Davidsen var her dagen før og tråkket løyper. Han var selvfølgelig også med på turen, men var så rask i Swix-klær at han var umulig å få knipset bilde av. Svosj sa det! Opptil flere ganger.

Panda og Pilt lurer på hvorfor i all verden jeg stopper hele tiden?! Det er bare å bli vant til disse foto-pausene, kjære dere, for de blir det flere av i fremtiden.

Disse to Finnmarkingene er mer i lufta, enn de er på bakken. De løper så fort i unnabakkene at jeg ikke klarer å ta de igjen, slik jeg kan med de andre hundene våre.

Casper begynner å ligne mer på en voksen hund, enn en valp. Og valpepelsen er i ferd med å byttes ut med en striere type. Dem væks jo så fort de ongan! Han kommer til å bli en kjekkas, uten tvil.

Takk for turen, svigers og tante!

Livet på Engseth: DEL 2

17. februar 2015MadeleineHund, HundekjøringMålselv

Som ofte kjent, så starter det hele med én hund. Så to. Så tre. Tallet tre er i mitt hode ugunstig, så da måtte det bli fire. Fire er likevel litt for få til å kjøre spann, men litt for mange til å bare gå på tur med. Fire ble derfor til seks denne helga. Våre to nyeste tilskudd, kommer fra Vesterelva & Viddas Husky i Varangerbotn. Vi har de foreløpig på prøve til vi har bestemt oss, men jeg har allerede en god følelse. Gå til Facebooksiden deres ved å klikke på knappen under.

Dette er Panda. Denne uslipte diamanten skal etter planen gå i led sammen med den andre uslipte diamanten vår (og mor sin store kosegutt), Bajas. Jeg tror det blir en superkombinasjon. Vi er veldig spente, og gleder oss veldig til fortsettelsen.

Hils på Pilt, broren til Pompel (surprise..). Akkurat slik som Panda, er dette en myk og rolig hund som gjør lite utav seg. Jobber godt i spannet gjør han også. Det synes i alle fall vi. Nå skal det sies at vi er rimelig ferske i dette gamet, så det meste vi gjør er prøving og feiling. Learning by doing. Vi har ingen store ambisjoner, så vi prioriterer turkjøring i første omgang. Viser det seg at det blir et godt spann av dette, så får vi se hvor vi ender opp.

Pilt og Panda aner at noe er i ferd med å skje. På Villa Engseth går sjelden en søndag forbi uten at vi er på tur.

Flott utsikt, allerede på Engemyra rett bak huset vårt. Finere bakgård skal du lete lenge etter. Mårfjell kan skimtes til venstre i bildet.

Dette var den første sledeturen med alle hundene våre, utenom Casper som var på besøk hos en lekekamerat. Det gikk over all forventning. Per dags dato, har vi ingen rutinerte spann-eller lederhunder. Med andre ord, så fikk handleren kjørt seg i den dype snøen. Det er ikke bare bare å kjøre usporet med to hunder i front som har mest lyst å gå bak og hilse på nykomlingene. (Jeg vurderer fortsatt å virkeliggjøre ideen om ei evig lang fiskestang med et ekorn på kroken.)

De to lærlingene, Bajas og Leina. Det er fortsatt mye som skal læres, mine to strutser! Ingen tvil om at disse såkalte «lederhundene» er over gjennomsnittet glad i snø. I midten skimtes Loki. Finnmarkingene har funnet seg til rette bakerst. Magnus er sjåffis / musher.

Jeg er fortsatt ikke i tvil, livet er best bak hunderumper. Ingenting i hele verden slår den følelsen av å stå bak på sleden, med en liten skokk hunder som jobber rævva av seg gjennom snø, skog og fjell.

Fem hunder er langt ifra nok til å trekke en 20 kilos treslede og to personer på henholdsvis 60 og 72 kg. Og da kommer klær i tillegg. Magnus tapte denne gangen, og måtte gå til fots opp. Neste bakke var min. Det positive er at vi får en gratis treningsøkt.

Dagens ristebilde går til ingen ringere enn Leina! Det ble mange bilder i denne sjangeren, men dette var det beste. Fasinerende hvordan øynene ruller som klinkekuler rundt i hodene på dem når skallen roterer. Note to self: filme dette i slow motion.

Pilt!

Panda!

Panda og Pilt!

Loki – Villa Engseths store bråkmaker, karaokesanger og urokråke. Men så hender det seg jo at han skrur på sjarmen, slik som på dette bildet.

Med håndbrekket på, kan jeg fint bevege meg framover uten at hundene drar noen plasser. Men! Man skal aldri stole på et snøanker.

Er det en muldvarp? En mus? Jordrotte? Neida, det er bare Bajas fra Kennel Snykovet. En av de viktigste kvalitetene til en lederhund, er å holde midtlina stram, da særlig når man stanser. Og gjerne la være å lage floker og surr. Her har vi fortsatt mer å lære, eller hva Bajas? Leina er ikke noe bedre, skal sies. Vi er tålmodige, og tar én ting om gangen.

Snykovets Bajas har ikke fått navnet sitt helt uten grunn…

Kan ikke tenke meg at det finnes noen bedre plass å bo for slike friluftsinteresserte hundemennesker som oss. Sentralt, men likevel med fantastiske turmuligheter rett fra stuedøra. Like bak huset vårt, har vi et lite nettverk av treningsløyper, perfekt for hundespann. Man kan velge om man vil holde seg i skogen, eller om man vil kjøre opp på fjellet. I utgangspunktet er jeg ikke fan av scooterkjøring, men skal ærlig innrømme at jeg er svært takknemlig for at de etterlater seg spor som vi kan kjøre i. Turene hadde vært betraktelig tyngre om vi skulle brøyta løpya selv. Men glem ikke #stillenatur…

Utemagasinet: «Senja på langs»

11. februar 2015MadeleineFotturer, Publiseringer, Senja på langs, SkiSenja

Livet er best bak hunderumper

8. februar 2015MadeleineHund, SkiMålselv

Stormen Ole kom som et skudd, og dro igjen like fort. Her på innlandet tar vinden noe dårlig i forhold til ute på kysten, så vi var lettere skuffet over å ikke ha fått følt Ole på kroppen på samme måte som de i Lofoten og på Senja. På en annen side, så er jeg glad vi slapp unna. Men jøyemeg så gøy det er med litt vær!

Turen i dag gikk sånn ca presis fra husdøra (ved Stormyra / Engemyra) og opp bakkene mot Møllerhaugen. Du trenger sjelden å dra langt for å få fine naturopplevelser. De siste månedene med mørketid, har turene gått fra huset vårt på Villa Engseth. En kombinasjon av jobb, mangel på dagslys, ødelagt kamera og hacking av Turtryne.com har gjort at bloggen har vært nedprioritert, selv om turene har vært mange. Men nå er jeg tilbake!

Casper begynner å ta igjen de andre hundene når det kommer til størrelse. Jeg gjetter på at han blir like stor (om ikke større) som Bajas. Vi gleder oss til neste vinter når han kan gå i spann sammen med de andre! Foreløpig er han bare løshund, og løper rundt og erter de andre mens vi er på tur. En skikkelig ramp og drittunge.

Bajas – vår lederhund og trekkmotor. Fortsatt ung, fortsatt under opplæring, men med stort potensiale. Denne hunden er stille og rolig hele døgnet, bortsett fra de gangene vi tar fram seletøyet. Da blir det liv i leiren! Det værste han vet, er å bli plassert bakerst. Enten det er når vi går på ski, eller når vi kjører slede. Da blir han fornærma, og finner fram de værst tenkelige lydene og synger sanger i moll for å vise sin misnøye. Det er tydelig at denne hunden lever og ånder for å jobbe. En skikkelig arbeids~~hest~~hund!

Blogger, fotograf og turgåer som synes livet er best bak hunderumper. Prøv det, og værsågod bli avhengig!

Snykovet’s Bajas lever opp til navnet sitt!

Hundene begynner å bli erfarne turgåere, og demonstrerer her hvordan man graver snøprofil. Spesielt viktig etter de siste dagers snøfall. Ekstra stjerne i boka for godt samarbeid av Casper og Bajas. Leina observerer og godkjenner.

Casper fra Kennel Lapicum i Sverige fyller snart 6 måneder. Som de fleste «småbarnsmødre» sier; tiden flyr!

Casper og de andre hundene våre så ikke ut til å bry seg nevneverdig om stormen Ole og hans etterdønninger. Snarere tvert imot!

Leina er den eneste av våre hunder som virkelig kan det å posere. Hun stiller seg opp, rett som det er. Rak i ryggen med hodet høyt hevet. Leina er eldst og sjef i flokken, og det synes.

Siberian / Alaskan flat tire. Dette skjer hver gang vi stopper. Uten unntak. Enkelte ganger skjer det i fart også. Til tider fryktelig frustrerende, men man klarer jo ikke å la være å bli sjarmert når man ser hvor stor pris hundene setter på snøen.

Siste bilde som ble tatt, før turen (og undertegnede) tok en annen vending. Kramsnø i det underste snølaget tok godt grep om skituppene i den bratteste nedoverbakken, og sørga for at den menneskelige delen av flokken tok et formidabelt stup i snøen med hodet først. Hodet satt som støpt i den fuktige, underliggende snøen og jeg måtte bruke armene for å komme meg løs. Kameraet fant jeg underst, nederst, nærmest bakken. Det ligger i skrivende stund til tørk inne på Villa Engseth.

Hundekjøring i Kjervelvdalen

20. november 2014MadeleineHundMålselv

Område: Målselv
Vanskelighetsgrad: Middels
Distanse: Ca 30 km tur/retur
Varighet: 4 timer

Med utgangspunkt i Istindlia, er alt tilrettelagt for trening av hund på nesten endeløse skogsveier. På vinteren er det mulig å kjøre fra Istindlia og helt over til Setermoen via Grønhaugskardet og Nystedskardet. Turen i dag, gikk til Klokkardalen ved foten av fjellet Rypelars 1238 moh i selskap med Klara og deres hunder.

Med et tredvetalls Alaska Huskies, blir det mye liv og røre. Bajas lar seg lett rive med når det er en potensiell tur innen rekkevidde. Her sitter han pent og venter på å bli plassert i spannet.

Magnus kjører 8-spann. Vår Leina og Loki bakerst som motorer. Det er alltid mye bråk og bjeffing før start, så mye at man knapt hører hverandre når det skal kommuniseres. Det ender som regel opp med at det endres kommunikasjonsmetode fra tale til tegnspråk. Derfor elsker jeg øyeblikket når man endelig kan ta opp ankeret og dra av gårde. Stillheten som da oppstår er helt magisk. Kun lyden av sleden som knirker, og belegget som glir mot snøen.

Velsignet med 15 minusgrader og vinterlys, var det rimelig vakkert i Kjervelvdalen denne dagen. Forrige gang vi kjørte spann her, sto vi til anklene i sørpe og regnvann. Nord-Norge i et nøtteskall.

Maylinn tillatte seg selv ekstrem eksponering for hundeskrekken. Om den ble kurert vites ikke, men det ble i alle fall ikke noe værre! Som det kommer fram av bildet, var det ikke særlig mye snø i Kjervelvdalen. Alle humper og skumper var derfor særdeles tilstedeværende, noe som resulterte i en elegant velt da vi kom skjevt inn på en stein da Maylinn satt oppi og jeg kjørte. Med en velta slede, klamra jeg meg godt fast mens Maylinn ble hengende i snøankeret etter armen. Ikke mange meter senere fikk vi stoppa spannet, og alle kom fra det i god behold. Èn erfaring rikere. Learning by doing!

Bajas prøvde å sjarmere denne gamle tispa, uten noe særlig hell. Alt han fikk i retur, var et titalls glefs og noen stygge blikk. Det endte med at hun ikke ville ha ham der, og hun prøvde å tygge han løs. Den nakkelina var heldigvis av wire, og Bajas ble værende ved hennes side. Men kan du skjønne hvilken tispe som ikke vil ha den flotte, staselige karen her?! Mulig han var for ung for henne. Vell vell, det kommer nok flere sjanser.

Vi bytta på slik at Maylinn også fikk kjøre. Det gikk strålende! Da kunne jeg slappe av i sleden og bare nyte. Og ta bilder.

Hundeverdenenes svar på Dum og Dummere, uten tvil.

Da klokka ble litt utpå dagen, ble himmelen farget sukkerspinnrosa, og vi følte at vi svevde / kjørte på en rosa sky.

Takk for turen Maylinn, Magnus, Klara og alle hundene! 🙂

Andsfjellet 652 moh

19. oktober 2014MadeleineFotturer, HundMålselv

Område: Målselv
Høyeste punkt: 652 moh
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: Ca 8 km (fra vegen til toppen)
Varighet: Så lenge du ønsker

Andsfjellet er sannsynligvis et av de mest brukte turområdene i Målselv. Med sin tilgjengelighet og grusvei til topps, kan du velge å parkere helt nederst, eller kjøre helt til toppen. Fjellet er derfor et fint turmål for handikappede og mødre med barnevogn. Lengden på turen bestemmer du helt selv, alt ettersom hvor du velger å sette fra deg bilen.

Man blir aldri for gammel til å leke. Det er faktisk ganske viktig å være litt barnslig iblant, eventuelt ganske ofte. Sunt for både kropp og sjel. Og dessuten så sies det at en god latter forlenger livet. Så i håp om å leve litt lengre og opprettholde god helse, tok vi turen til Andsfjellet for å hilse på kongen.

I dag spente vi hundene foran rattkjelken til Magnus fra hans yngre dager, i mangel på en ordentlig slede. Null kontroll på både brems og styring, gjorde turen nedover litt ekstra spennende.

Både to-og firebeinte var glad for å se snøen igjen. Med tre ivrige hunder, gikk turen opp bakkene som en lek.

Det er vell ingenting å utsette på innsatsen til disse dyrene. Bajas og de andre spannmedlemmene er ofte mer i lufta, enn de er på bakken.

Fra venstre: Bajas, Leina og Loki. Bajas vet å kjøle ned baken når han har muligheten.

Prøv å gå forbi denne sjarmøren uten å gi han en real skvis. Det er tilnærmet umulig.

Et bilde sier mer enn tusen ord. Takk for turen, fantastisk flotte vinter-Målselv, dyr og mann!

Hjerttind 1380 moh

5. oktober 2014MadeleineFotturerSørreisa

Område: Sørreisa
Høyeste punkt: 1380 moh
Vanskelighetsgrad: Krevende
Distanse: 17 km tur/retur
Varighet: 8 timer

Parkering og startsted er ved Lynghaug i Rabbåsdalen mellom Bardufoss og Sørreisa. Turen er ganske lang, men går i slakt og svært lettgått og oversiktlig terreng. Turen er merket med rødt fra parkeringsplassen. Det er også mulig og nå toppen ved å gå via Hjerttindtuva. Om Hjerttind føles for ambisiøst, finnes det flere alternativer fra samme parkeringsplass, blant annet til Matfjellet. Husk å holde hunden i bånd (da spesielt om du eier en husky med en god dose instinkter), da det beiter rein i området.

Med god drahjelp fra firebeinte, gikk de lange bakkene som en lek. Vell, i alle fall nesten. I høstens ulm og mørke, har jeg helt glemt av å trene min egen kropp da hundene har vært prioritert. Å sitte på et sykkelsete eller en sparkesykkel med to-tre hunder i front, er neppe særlig effektivt for den menneskelige kondisen.

Det fine med denne turen, er at den er svært lettgått. Det er ikke tydelig sti hele veien, men steinur og tilsvarende hindringer er så og si fraværende.

Bajas fikk kjenne varmen på kroppen, da temperaturen bikket 14 grader på det varmeste. Matmor hadde kledd seg for en kald høsttur, og hadde stillongs under buksa (med strikk), og lue og votter i sekken.

Høy trivselsfaktor i gresset under pausen.

To smilende og fornøyde hunder.

Loki, vår lånehund, så også ut til å være fornøyd med tilværelsen.

Du skal ikke langt over skoggrensa før utsikta tar pusten fra deg. Langs hele ruta ser du langt innover Rabbåsdalen, og over til andre siden hvor mektige fjell ruver.

Leina hadde et fornøyelig gjensyn med snøen, og feiret det hele med å slå kollbøtter.

Du kan ha en dårlig dag uten sidestykke, men hunden er alltid glad for å se deg. Loki hadde fått det ærefulle oppdraget og bære peileren, slik at «hanefar Dahl» kunne følge med på GPSen hvor vi befant oss til enhver tid.

Det er egentlig ganske rart at det ikke kom med en lemen på dette bildet, da det florerte av de hissige, små gnagerne fra start til slutt. Både døde og levende. Store og små. Noen var så trillrunde og feite at de var på størrelse med marsvin. Hundene så ut til å «moillkose sæ», til eierens store fortvilelse. Turen opp til Hjerttind var en eneste stor lemenmassakre, og hundene beviste med glans at de har jaktinstinktet i behold. Det var vell aldri noen tvil om det.

En slags form for tvangskos. Leina hadde ikke særlig mye imot det, og tok gladelig imot fra alle kanter. Denne bikkja har blitt mye mer kosen og oppmerksomhetssyk etter at vi fikk flere flokkmedlemmer i hus i form av hannhunder. Etter et fire år langt liv som enebarn, tror jeg hun er redd for å bli tilsidesatt. Jeg tror nok ikke det skjer med det første.

Hele gjengen, minus én (Kristin tok bilde). Ikke lenge etter dette bildet ble tatt, sovnet samtlige hunder i fanget på sine «sjefer». Bajas i fanget til Kristin, Leina i fanget mitt, og Loki i fanget til Lisa. Det varmet godt for tre småfrosne turjenter. Hund på tur er så utrolig mye mer enn bare drahjelp opp bakkene.

Bajas nytter høvet til å kjøle ned kroppen i snøen.

Det blåste kald vind når vi nærmet oss toppen. Kristin har omhyggelig forseglet alle åpninger.

På vår vandring til Hjerttind, skremte vi opp en flokk med ryper på sikkert 30 stk. Det var som å se en gjeng brevduer i aksjon, da rypene allerede var ikledd hvit vinterdrakt. Leina hadde lyst å smake, men måtte ta til takke med å bare se på menyen uten og spise.

Bajas’ allerede kulerunde øyne, ble ikke noe smalere da han fikk øye på en reinflokk nede i fjellsida.

Med høy primærfaktor, hadde vi flott utsikt i alle retninger. I bakgrunnen skimtes Vassbruna.

Menneskets beste venn.

Bajas har tydelig glemt det han lærte om å gå i fjellet da vi var i Lofoten i sommer. På toppen ble han passelig skjelven i knærne, og hadde ikke det minste lyst til å bli med opp til steinrøysa helt på toppen. Han fikk derfor gå løs, og gjøre som han selv ville. I dette tilfellet søkte han dekning hos Kristin, som delvis lider av samme syndromet – høydeskrekk.

For den som våger, er det mulig å klatre helt opp på Hjerttindens høyeste punkt. Jeg var garantert dagens første og siste besøkende.

Lisa og Loki demonstrerer oppskriften på suksess.

Lisa – det finnes bare én.

Det som går opp, kommer ned. Vi var heldige og støtte på noen brukbare snøflekker på vei ned, så akemusklene fikk trent seg litt til vinteren.

Den fineste delen av turen, er definitivt denne etappen langs toppryggen.

Nedovermusklene blir også slitne, på lik linje med oppovermusklene. Med hunder er turen ned nesten mer slitsom, enn turen opp. Med mye lemen i terrenget, var det ikke bare bare å få de til å gå bak. Etter en åtte timers tur, var hunder og mennesker rimelig lei hverandre. Hundene var lei av å gå med kort bånd, og menneskene var lei av å bremse. Men vi kunne selvfølgelig ikke vært foruten. Alt slit og strev er alltid glemt idet man kommer til bilen.

Det ble jaggu kveld før vi var nede igjen, noe som overhodet ikke var feil da dette lyset kom smygende da klokka nærmet seg 19.00.

Lisa og Loki finner veien ned til bilen igjen, med Sørreisa som bakgrunnsbilde.

Takk for turen, store og små (med små mener jeg ikke lemen….)!

Helgemauken 585 moh

23. september 2014MadeleineFotturerMålselv

Område: Målselv
Høyeste punkt: 585 moh
Vanskelighetsgrad: Lett / middels
Distanse: 10 km tur/retur
Varighet: 2-3 timer

Turen til Helgemauken er en lett tilgjengelig, og familievennlig tur. Parkering og startsted øverst i Takelvlia boligfelt. Første del av turen går på relativt bred skogsbilveg opp til Linken, før den passerer ei trimkasse og går over til sti. Kan være noe vått da deler av turen går i myrterreng.

Det hersker da ingen tvil om at høsten er den fineste tida på året (når det gjelder årstider med barmark vell og merke, vinter og sny er selvfølgelig å foretrekke!).

Helgemauken er et beskjedent fjell, men har flott panoramautsikt over Blåtindan og Mårfjellet.

Leina og Asbjørn i dyp samtale. Jeg bare gjetter på at de diskuterer fårikålmiddagen som venter når vi kommer ned.

Bedre turhunder skal du lete lenge etter.

Tålmodighetstesten. Bajas begynner å bli flink til å holde labbene av fatet, før vi har sagt «vær så god». Du skal likevel ikke snu deg bort veldig lenge før godbiten(e) er sporløst forsvunnet. Veldig lett å trene en hund som er så glad i mat og godbiter! Vift med en kjøttbit og du kan få han til å gjøre hva som helst. Så fremst han skjønner hva du mener.

Obligatorisk kaffepause. Idét vi planta rompa ned for å ta en hvil, titta sola frem. Høsten har satt inn alle kluter, men likevel kunne vi kjenne sola varme.

Asbjørn / Unge (lovende) Davidsen og Leina i lett jogg oppover med Blåtindan i bakgrunnen. Samtlige Målselv-fjell og fjell i Nord-Norge for øvrig, hadde et aldri så lite slør av melis på toppen for anledningen. Det nærmer seg.

Prøv å motstå disse brune, kulerunde øynene mens du nyter matpakka di.

Takk for turen, Maylinn og Asbjørn, Leina og Bajas!

Gammen i Vassbrunskaret

14. september 2014MadeleineFotturerMålselv

Område: Målselv
Høyeste punkt: 290 moh
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: 9 km tur/retur
Varighet: 2-3 timer

For å komme til parkeringsplass, kjører du fra Buktamoen mot Finnsnes og tar av mot Rundmo. Parkering og startsted ved veienden. Turen er godt merket og tilrettelagt med bruer og klopper. En lett, familievennlig tur med flere «kvileplasser» undervegs. Slak stigning hele veien, hvor nederste del kan by på fine terrengsykkelopplevelser for den som er interessert i slikt.

Den første av de mange kvileplassene undervegs.

Storbjelma ligger på din høyre side langs første del av turen, og snor seg som et brudeslør oppover skogen. Senere krysses elva, og stien fortsetter langs myrterreng med vakker utsikt mot Vassbruna.

Klippetiklopp.

Leina vet å slappe av når hun har muligheten. Men med så mye lemen og mus i skogen, klarer hun ikke helt å koble av og sover derfor med øynene åpne. Alltid på vakt. Bak dette vakre ytre, skjuler det seg nemlig en svært dyktig jeger. De kaller henne Leina the Ripper.

Kvileplass nummer 2. Nils fikk ansvaret for Bajas når jeg skulle være fotograf.

Storhompen med Vassbruna helt til venstre i bildet. Hundene var over gjennomsnittet gira i dag, da det i nærheten florerte med både sau og smågnagere. Leina er med sine 4 år, en tildels erfaren jeger, mens Bajas ennå ikke har tatt jegerprøven. Stillinga i dag, ble derfor 3-0 til Leina. Desverre er det slik at hundene allerede har svelget byttet sitt, før vi i det hele tatt rekker å reagere. Vi prøver i stor grad å unngå at hundene svelger lemen og mus, men stort sett så har vi ikke sjangs å stoppe dem før pelsdotten ligger godt plassert i magesekken til våre firebeinte.

Bajas ser ikke ut til å slutte å vokse, verken i høyden eller i bredden. Snart ett år gammel er han, du store min som tiden flyr!

Høsten er en av de fineste tidene på året, når lufta blir sylskarp og naturen setter de nydeligste farger på bladverk og øvrig vegetasjon. Høsten er også en liten forsmak på hva vi har i vente. De fleste kjenner vell til følelsen av å våkne opp på morgenen, og se at Kong Vinter har dekt gressplenen utfor vinduet med hvit, deilig bomull i form av snø? Jeg er snart halvveis til 50, men den intense følelsen av glede er fortsatt like sterk som da jeg var fem år gammel.

Bajas er ikke kjent for å være flink å posere, så når jeg får et blinkskudd av gutten så er det ren flaks. Dette var det beste jeg klarte å få til i dag. Han var, på lik linje med Leina, lettere distrahert av alle godsakene som skjulte seg i lyngen. Både i form av lemen og blåbær. Undertegnede foretrekker det siste alternativet.

Takk for turen!

Holtet 533 moh

31. august 2014MadeleineFotturerBardu

Område: Bardu
Høyeste punkt: 533 moh
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: 6 km tur/retur
Varighet: 2 timer

Fra Setermoen kjører du nordover og tar av inn mot Steilia Alpintsenter. Parkering like etter brua på høyre side «inni» krysset. Turen starter på andre siden av vegen, rett til høyre for skiltingen. Tydelig sti hele veien, enkelte bratte partier. Kan være noe glatt og gjørmete i og etter regnvær. Fin treningstur, da den er relativt kort og effektiv.

Det hersket ingen tvil om at sommeren hadde sine siste krampetak denne siste dagen i august. Gradestokken bikket på et punkt 20 grader, noe som både pelskledde firebeinte og tobeinte medturister ikledd stillongs (!) fikk kjenne på kroppen. Både på kalenderen og i hodet skulle det være høst på denne tiden, men moder jord hadde andre planer.

Holtet kan betegnes som «bytoppen» til Setermoen, da den er sentrumsnær og har flott utsikt over det lille tettstedet.

Den ene av de firebeinte opplevde varmen som litt ekstra intens. Med en vinterklar pels, var det ikke lett å være Bajas i solsteiken. Uten en bekk og legge seg ned i, var dette det beste alternativet.

To venninner i dyp samtale.

Tross varmen, tilsa fargene at høsten definitivt er i anmarsj. I bakgrunnen ligger Storala og bader i høstsola, mens hun venter på kongen forhåpentligvis kommer på besøk før jul, kledd i hvitt for anledningen. Takk for turen!

Høgpynten 492 moh

29. august 2014MadeleineFotturerMålselv

Område: Målselv
Høyeste punkt: 492 moh
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: 7 km tur/retur
Varighet: 2-3 timer

Fra Olsborg kjører du mot Aursfjorden. Følg veien nordover mot Keianes, til du kommer til et grønt grendehus på høyre side av veien. Her er det god parkeringsplass, og turen starter på motsatt side. Det er satt opp informasjonstavler ved veien, og turen er merket med rødt og er derfor lett å følge.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gå fra Eidet på Målsnes opp til Aursfjellet, men da gravemaskiner og det som værre var sperret veien, så vi oss pent nødt til å klekke fram en plan B. Løsningen ble derfor å angripe fjellet fra andre siden, noe som vi ikke angret et sekund på da vi fikk trekke pusten over skoggrensa. Frisk fjelluft med et hint av hav, et formidabelt turterreng vi ikke ante eksisterte og en utsikt av en annen verden.

Hundene var passe gira, og båndet var stramt som en fiolinstreng både på oppturen og nedturen. Nå skal det sies at det faktisk var sauer i nærheten.

Er du kanskje en av de som heller blir sittende i sofaen når været er grått og overskyet? Ingen grunn til det, overhodet. Bare spør disse to. Det er dessuten riktig så behagelige gå-temperaturer nå på høsten, og man kan gå i et greit tempo uten å bli gjennomsvett. Det var heller ikke et eneste insekt å spore. Høsten er den fineste tida på året for barmarksturer, spesielt hvis du i tillegg er glad i å plukke bær og høste det naturen har å by på.

Varden på Høgpynten ble passert i overlydsfart, og denne duetten hadde mer enn nok energi til å fortsette videre oppover mot Aursfjellet. Om du har satt av god tid (omså en hel dag), er turen fra Keianes og over Høgpynten, Aursfjellet og Geitberget en flott måte å få med seg den eneste biten med kystlinje som Målselv har å by på.

I bakgrunnen lurer Mårfjell attom skydekket. Det gjorde også uflaksen, som lå på lur bak en stein lengre opp i lia. Med en knirkete ankel og leddbånd lange nok til å nå to ganger rundt foten, var forstuinga et faktum da jeg traff bakken med et brak etterfulgt av et hvin. Kristin var sikker på at foten var knekt da hun så hvordan den vridde seg. Jeg var likevel kjapp med å komme meg på beina igjen, etter å ha liret av meg en rekke usensurerte, nordnorske gloser med snert. Det ble derfor ikke til at vi gikk til toppen av Aursfjellet, denne gangen.

Bajas fikk smaken på blåbær, men spiste de kun når de kom fra hånda til Kristin. Takk for turen (og blåbæra)!

Kletten 741 moh

24. august 2014MadeleineFotturerMålselv

Område: Målselv
Høyeste punkt: 741 moh
Vanskelighetsgrad: Middels
Distanse: 16 km tur/retur
Varighet: 4-5 timer

Fra Bardufoss Lufthavn, kjører du mot Kirkesdalen forbi Målselvfossen til du kommer til krysset til Elverum gård. Parkering på vegskulder. Turen går først gjennom et steinbrudd, før skogsbilvegen snor seg oppover lia. Turen er merket med rødt, men om det skulle herske noen tvil skal man holde venstre i alle kryss. De fire kilometerne på skogsbilveg kan tidsmessig kortes betraktelig ned om du velger å ta med sykkel. Da kan du trille hele veien fra skoggrensa og ned til bilen igjen.

Selv om strekka under skoggrensa er noe langdryg, får man svært god belønning når landskapet åpner seg. I bakgrunnen er det den mektige Alappen som speiler seg i vannet og venter på besøk. På denne turen vandrer man i slik høyde, at fjellene rundt virker enormt store. Denne storslåtte utsikten kan fort slå pusten utav en, når man står der på ei slette og føler seg så bitte, bitte liten mens man stirrer fjellene rett i øynene. Målselv er vakkert.

Leina var glad og lykkelig over å være den heldige finner (og vinner) av levningene til Rudolf. Hun bærte med seg stasen hele veien til toppen, stolt som en hane.

Man tager hva man haver. Vannpytt duger også.

Bajas har endelig vokst inn i trekkselene til Leina. Nå kan vi virkelig dra nytte av gutten! Nå jobber han så bra på tur, at vi er nødt til å få installert «gå bak» knappen skikkelig når vi skal gå nedover. Han hater å gå bakerst nemlig.

Fjellfie av Magnus Davidsen.

På toppen var det ingen tvil om at høsten var i anmarsj. Den kalde vinden bet oss i kinnene, og snek seg inn i alle åpninger som ikke var forseglet. Selv om vi ikke er der på kalenderen helt enda, så har moder jord bestemt seg. Det blir vinter i år også.

Denne karen er snart ett år gammel, og fortsatt kryper han opp i fanget i pausene. Finere fangvarmer skal man lete lenge etter.

Akrobatikk eller hva man skal kalle det. Leina har løpetid, men hun har tydeligvis ikke helt skjønt hvordan dette egentlig fungerer i praksis. I alle fall ikke hvem som skal være på toppen, og hvem som skal være underst. Bajas er ennå ung og uvitende, så han var unnskyldt.

Leina vet å posere for fotografen, som for øyeblikket var godeste Magnus Davidsen.

Leina har et skjult talent for yoga posisjoner. Denne kalles downward facing dog, og gjentas gjerne ti ganger på rappen.

På tur ned hadde det fortsatt ikke gått opp noe lys for Leina.

Skjellbekkvatnet er en yndet badeplass på sommeren, men jeg lot det bli med tanken denne kjølige sensommerdagen. Hundene synes det var like greit, men den som var mest fornøyd var nok Lille Krølle.

Siste biten med vandring over skoggrensa, nedi lia venta 4 kilometer med skogsbilveg. Neste gang tar vi med sykkel eller annet fremkomstmiddel, og en mye større matpakke. Takk for ~~maten~~ turen!

Kongstindan 552 moh

24. juli 2014MadeleineFotturerLofoten

Område: Lofoten
Høyeste punkt: 552 moh
Vanskelighetsgrad: Middels
Distanse: 5 km tur/retur
Varighet: 3 timer

Parkering og startsted ved Litl-Kongsvatnet rett ved kraftverket i Svolvær. Følg veien videre et lite stykke, før du hiver deg inn på stien på høyre side. Stien er tydelig, og lett å få øye på. I starten er det en del store steiner som må forseres, deretter går det over til fin sti. Dette er bytoppen i Svolvær, og er en svært populær tur både for turister og lokale. Lett tilgjengelig og med en tilhørende formidabel utsikt, er det ikke rart at denne stien er mye brukt.

Bajas og Magnus i fint driv. Tross varmen, var det mye futt i begge to. Det hjelper på når man har muligheten til å kjøle seg ned i vannet.

Gutta krutt.

Leina var litt slapp og lei i pausen, så jeg tvang fram et smil. Vi kaller det fettgliset. Påklistret sa du?

Leina var ikke så reint lite imponert over hva Lofoten klarer å servere på en vakker sommerdag.

Ingen tvil om denne karen har en fremtid som trekkhund. Han trekker til tider så hardt at både den ene og den andre eieren har problemer med å holde igjen, og han etterlater seg stadig «spølemerker» hvor enn vi går. Han innbiller seg visst at han kan få jordkloden til å spinne fortere, hvis han bare trekker godt nok.

Lofoten er kjent for sine lettjente høydemetere. Her ser du hvorfor.

Menneskets beste venn. Min beste venn heter Leina.

Litlmolla ruver i bakgrunnen, mens Svolvær ligger og dupper i havet.

Bajas synes det er passe slitsomt å være på ferie (les: gå fjelltur hver dag), så han slapper av når han kan. Enten er han av, eller så er han på. Aldri noen mellomting.

Det er flere enn Bajas som vet å slappe av når muligheten er der. Leina er mer av den utålmodige typen, og sitter alltid og tripper mens vi har pause.

Turskoene fikk kjørt seg i Lofoten, men enda er det mye sko igjen før de er utslitte. Turen ble for øvrig avsluttet med et fullverdig bad i Litl-Kongsvatnet, før vi tok turen til restaurant i Svolvær sentrum. Med det ønsker jeg høsten hjertelig velkommen. Takk for en fin ferie til både fire-og tobeinte skapninger.

Reinebringen 448 moh

23. juli 2014MadeleineFotturerLofoten

Område: Lofoten
Høyeste punkt: 448 moh
Vanskelighetsgrad: Middels
Distanse: 2 km tur/retur
Varighet: 3 timer

Nærmeste plass for parkering er sør for tunellen. Det er også fullt mulig å starte / parkere nærmere Reine sentrum, da gangavstand til startstreken er minimal. Stien starter på yttersiden av tunellen (på gamleveien), og går strake veien opp til toppen. Det er tydelig sti hele veien opp, men vær obs på at det er en del løs stein og tidvis ganske bratt. Fra Reinebringen har du også et flott utgangspunkt for å fortsette turen videre bortover ryggen mot Navaren vest for Reinevatnet.

Leina og sin overordnede titter opp mot toppen, med påfølgende kink i nakken. Reinebringen byr på svært effektive og raskt konsumerte høydemetere. Om du har litt juice i låra, vell og merke.

En av flere turister på toppen. Svett, skitten og storfornøyd. Vandringen opp til dette legendariske fjellet kan til tider være en evig folkevandring med konstant strøm av likesinnede turgåere, både av den erfarne og uerfarne sorten. Hold bikkja i band, og deg selv i skinnet så skal du se at det går vegen.

Selv en rutt fjellvandrer får sommerfugler og tordivler i magen av å stå på toppen av denne steile knausen av et fjell. Hundene hadde ikke nok klatreerfaring til å bli med helt til topps, så de sto litt lengre ned og kosa seg i skyggen med et par liter vann og en håndfull forbipasserende turister.

Yogapose. For klisjéens skyld.

Turtryne in person med Lille Krølle på skulderen.

Noen klamrer seg fast til det som er av fast grunn, mens andre ser seg ut renneformasjoner og mulige nedkjøringer til vinteren. Hater å måtte skuffe deg, Magnus, men denne må du fikse på egenhånd. Med mindre du skaffer meg et par vinger og ei landingsstripe etterfulgt av en diger tjukkas. Og gjerne en coctail beroligende både i forkant og etterkant av flyturen (det er vell strengt tatt en skitur ifølge Davidsen selv, jeg er sterkt uenig).

Lensflare og det som hører med. Takk for nok en fin Lofot-topp! Måtte det bli mange, mange flere.

Glomtinden 419 moh

22. juli 2014MadeleineFotturerLofoten

Område: Lofoten
Høyeste punkt: 419 moh
Vanskelighetsgrad: Lett
Distanse: 6 km tur/retur
Varighet: 2 timer

Startsted og parkering for turen, er ved Rørvikvatnet. Parker ved gamleveien og følg grusveien oppover til den dreier mot nord. Herfra går det sti som følger ryggen hele veien opp mot toppen. Turen byr på slak og jevn stigning, med unntak av slutten som kan kreve at du må ta i bruk alle fire for å komme deg opp. Turen har også to andre alternativer, som kan nås fra Hopsvatnet og vestsida av Hopspollen (rett nord for Trolldalen). Flott og enkel tur, lett tilgjengelig for alle.

Med oss på turen, hadde vi tante Bjørg og onkel Gunnar. Unge Davidsen og Alise var også med, men var ikke å skimte foran kamera. Er det kamerasky det heter?

Lille Krølle og Bajas. Idét vi nådde kammen i bakgrunnen, var Bajas så varm at tunga hang og sopa nedi sanda. Med litt skygge og en liter vann, var alt i skjønneste orden. Noe sier meg at hundene gleder seg til kalde høstkvelder med rim i gresset, frostrøyk og levelige temperaturer. Mor og far er litt enig, men først må vi gjøre oss ferdig med sommeren.

Nok et bevis på at man ikke trenger å gå mange meter opp i høyden, for å vinne formidabel utsikt. På innlandet er en fjelltur med slik utsikt, ofte lagt opp til at man er nødt til å bruke en hel dag. Lofoten er i en klasse for seg selv, selv om innlandet har en egen form for sjarm.

Det fine med varmen, er at hundene ikke orker å gjøre motstand når jeg vil stjele litt kos.

I ørkenlandskapet fant vi noen blåklokker på vei ned.

Den langgrunne lagunen på Rørvikstranda, er et perfekt sted å avslutte dagen på. Bajas oppdaget til sin store overraskelse at det var fryktelig morsomt å løpe fort gjennom vannet og plaske så mye som overhodet mulig.

Slitsomt å være badenymfe. Takk for en fantastisk flott dag, alle sammen!