Turen blir liksom tre stjerner bedre, når man har turfølge tilsvarende dette her. Rampen er en staselig type, som alltid er pent kledd. Bare se: sort og hvitt slår aldri feil. Som å gå med smoking til hverdags. Classy. Går aldri ut på dato. På toppen av det hele, er han over gjennomsnittet sjeløyd. What’s not to like? Her har vi akkurat forsert en skog av bregner og kratt. Jeg bare elsker når vegetasjonen klamrer seg fast i anklene dine, fysisk holder deg tilbake og lager en fin mix av skrubb-og brannsår. Nevnte jeg dyyype myrhull og glatte steiner? Hvis du denne dagen ønsket å komme tilbake til bilen tørrskodd, så var det definitivt feil plass å være.

En må huske å vise litt kjærleik ca tolv ganger i timen. Minst! Rampen både gir og tar i store doser. Når han kommer krypende opp i fanget ditt når du sitter og stiller inn kameraet, eller knyter skolissene for fjerde gang, så vet du at du har med en koseklump og gjøre. Jeg føler det på hele kroppen at han faktisk ønsker å være i mitt nærvær. Han fikk gå løs 90% av turen, og var aldri mer enn ti meter unna. I nedoverbakkene gikk han bak meg og passa på. Stoppa, snudde seg og venta på meg om jeg ble hengende bak. En ordentlig trofast type.

Når man er alene på tur, har man tre alternativer når det kommer til fotografering. Det første alternativet er selfie. Jeg personlig er blitt motstander av fenomenet. Ikke er det flatterende, og ikke gir det særlig inntrykk av omgivelsene. Resultatet blir kunstig og unaturlig. Jeg skal forresten ikke nevne duppedingsen selfiestang (har en viss forståelse for at diverse muséer og offentlige steder forbyr dette). Det andre alternativet er selvutløser. Det tar litt tid og krever øvelse og tålmodighet for å bli god. Du vil nok sannsynligvis også føle deg noe dust når du løper fram og tilbake mellom kamera og motiv mens du teller sekunder. Men resultatet kan bli riktig så bra! Det tredje alternativet er ingen bilder i det hele tatt, eller bilder bare av utsikten uten folk og dyr (hunder) i bildet. Man skal ikke undervurdere et godt landskapsbilde altså, men jeg synes ikke fotografiet er komplett uten et levende vesen i det.

Det hadde seg jo slik at vi egentlig hadde tenkt å ta turen til Kyle 826 moh, men så endte vi altså opp her. Ytterst i havgapet, på feil knaus. Jeg burde jo ant måker i mosen da hele opplegget startet med at jeg glemte å svinge av i krysset mot Botnhamn for å komme til parkeringsplassen. Tydelig at hodet mitt har vært helt andre plasser, og i dag gjorde det ingenting heller. Toppfeberen blir mildere og mildere for hvert år som går, det samme gjør stressnivået. Jeg bare regner med å få en liten dose forståelse for at jeg valgte å la være å gå til topps denne gråværsdagen. Når det regner oppover og vinden blåser deg så hardt i ansiktet at du slipper å puste selv, da vet du at du kan snu og gå ned med god samvittighet. Bak oss går stigninga mot Kyle, og det frista ikke tre brødsmuler å gå opp dit. Litt av poenget med slike turer, er jo nettopp utsikten og den var det neppe mye av.

Jeg og Rampen kappløp tilbake til bilen, og jeg frykter desverre at den hårete mannen kledd i smoking vant. Takk for turen!