Målselv

Vårvintertur

På skolen lærer vi at det er fire årstider. Vinter, vår, sommer og høst. For meg er året litt mer nyansert enn som så, særlig her i Nord-Norge. Se bare her:

    1. MØRKETID. Den svarteste tida på året, desember og januar. November kan også inkluderes her. Dagene slukkes før de rekker å bli grå, og soloppgang går rett over i solnedgang før den forsvinner helt. Innebærer ofte varierende snøforhold og turene tas med gjerne med hodelykt. Dørstokkmila er ofte litt lengre enn ellers på året, men den som tar turen ut i friluft blir ofte belønnet med nordlys som igjen kan gjøre dørstokkmila lang den andre veien.
    2. VANLIG VINTER. Mars måned. Sola er tilbake for fullt og dagene blir lysere og etter hvert like lange som natta. Som regel mer stabile snøforhold enn foregående måneder.
    3. VÅRVINTER. Kommer som regel rundt påsketider, og varer ikke lengre enn et par, kanskje tre uker. Vi skriver som regel april måned. Det er fremdeles myggfritt, forhåpentligvis. Derimot fare for fluer. Les mer om vårvinter under neste bilde.
    4. STYGGEVÅR. «Kom mai du skjønne milde», sa de. Pill råtten snø, skitne snøskavler, gjørme, støv og skitt. All dritten vi la fra oss i vinter tiner frem, det være seg hundemøkk eller søppel. Den årstida som ikke kan brukes til noe som helst, fordi snøen er for råtten for å bære en skikjører eller et hundespann, og stiene ennå ikke er snøfrie nok til å nytes til fots. Kall det gjerne en «ventemåned».
    5. VÅR. Forhåpentligvis i juni, men ikke alltid det slår til.
    6. SOMMER. Hvis den i det hele tatt kommer her i nord, skriver vi som regel juli og august på kalenderen. Mygg og klegg. Temperaturer over 10 grader.
    7. SENSOMMER. August måned. De stikkende insektene blir mer fraværende. En vakker tid.
    8. HØST. September og oktober. Frost i gresset og gnistrende fargespill. En vakker årstid.
    9. SVARTHØST. November måned. Mørkt og som regel ganske trist, kan inngå under årstid nummer 1 «mørketid». Som regel ingen snø. Det meste er svart og grått – alle de fine høstfargene er borte, og løvet har falt av trærne og begynt å råtne.

Helgetur gjennom kjente trakter i området rundt Dærta og Rosta.

Så var den kommet. Den korteste årstida i året. Og som ordtaket sier, så heter det «kort og godt». Og det er akkurat det det er. Godt, bare altfor kort. Den godeste, fineste, beste årstida. Årstida over alle årstider. Vårvinteren – velkommen skal du være! Vi har venta på deg så lenge, helt siden i fjor og året før der. Du med ditt faste, fremdeles tørre og brukbare snødekke. Med minusgrader om natta, og ei stor, gul sol som tiner kalde mørketidskropper etter en lang periode med bitende kulde og kvelende mørke. Så kjærkomment. Så fortjent. Så etterlengtet.

En bivirkning av vårvinteren: fregner på nesetippen og blodet fullt av endorfiner.

Når vårvinteren entrer fjellheimen, så vet du at herifra er alt bonus. Det er bare et spørsmål om tid før det er over. Den kommer like fort som den går. Vårvinteren er årets korteste årstid, og den bør, skal og MÅ nytes før den går over til årstid nr 4: styggevår.  Fjellheimen bar sterkt preg av dette på denne turen, for det var scootere, isfiskere og skiløpere på hver en kant. Vi fikk på ingen måte «alene til fjells»-følelsen denne gangen, men det var i grunn ganske trivelig å se så mange som hadde funnet veien ut og som så ut til å kose seg i Moder Jords fantastiske natur.

Lunsj i indrefileten av Troms. Prednisolon-Bolla fyller på med litt snacks i ekte Børge Ousland-stil. Potetsticks er fin turmat!

Når årstidene endrer seg (hvilket de jo gjør hele tiden), er det ikke alltid at kroppen rekker å justere seg inn. Spesielt på våren, når dagene raskt blir lysere for hver dag. Når vi skriver april, er det faktisk så lyst ute store deler av døgnet at hodelykt ikke lengre er noen nødvendighet. En trenger liksom ikke kave seg opp om morgenen for å rekke dagslyset, slik vi har vært vant til i månedene før. Dette resulterer i bonustid som en kan bruke til nytelse – da gjerne i solveggen. Spise lunsj ute uten å fryse fingrene av seg. Senke tempoet, senke skuldrene.

Fordelen med vårvinter, sol og varme: avslappede bikkjer som slår seg til ro når vi skal pause.

Det hender jo at de er sjarmerende, disse firebeinte skapningene. Det hender jo at hjertet mitt smelter som smør. Det hender jo hver eneste dag. Leina blir som regel alltid plassert bakerst i spannet sammen med en annen hannhund, og av en eller annen grunn så skjer dette hver gang – uavhengig av hvilken hannhund vi plasserer ved hennes side. Skuldra til «bestemor» er liksom bare god å hvile på den, rett og slett.

Avslutter med en serie hundeportretter av våre firebeinte slitere for spesielt interesserte.

[Best_Wordpress_Gallery id=»3″ gal_title=»All images»]

Ei natt på Dærta

  • Område: Målselv
  • Strekning: Svalheim i Dividalen – Dærtahytta
  • Beliggenhet: 745 moh
  • Lat/Long: 68°49’11″N, 20°6’30″E
  • Distanse: 30 km en vei 

Dærtahytta og Dærtastua (den nyeste hytta) ligger i Indre Troms langs E1, Nordkalottruta og Grensesømmen. Hyttene ligger på den merkede ruta mellom Rostahytta i nord og Dividalshytta i sør. Her er ikke mobildekning. Hyttene er ubetjente og har til sammen 23 sengeplasser.

Ganske så impulsivt (sånn omtrent dagen før avreise) bestemte vi oss for å ta turen til Dærtahytta i indrefileten av Indre Troms. Vi fikk et innfall om at vær og føre var for bra til å ikke oppleve det på nært hold, og at løypene hjemme på Engseth kanskje begynte å bli litt «oppbrukt». Her er lederhunden Magnus i aksjon. Ikke alltid lett å få hundene til å gå mot vinden, spesielt når det lukter rein på alle kanter.

Jeg ser kanskje kald ut, men inni her var jeg god og varm.

Disse to damene her altså, helt uunnværlige i spannet mitt. Panda er anker og kommandant, Luna styrer farta og holder stemninga i taket (og hater pauser samt å ligge bak andre spann, vil helst forbi i går).

Min bedre halvdel, kjæreste, bestevenn, sjelevenn, samboer etc.

Max hadde pynta seg røde potesokker for anledningen.

Før vi dro hjemmefra, var det et turtryne som var lettere urolig siden det var meldt 30 speik og tok på seg alle klærne hun fant. Det ble bare 20 minus, og undertegnede slapp neglesprett. Det hadde nok gått fint i 30 minus også, ting tar bare litt lengre tid da. Trikset er å ikke bli svett, drikke nok og gå på do når man må. Kroppen bruker nemlig ekstra energi på å holde urinen varm, så ingen vits å gå og holde seg når det er kaldt.

Litt vind var det, men turen brenner seg nok neppe fast i minnet som vindfull.

Dærtahytta i sikte. Før vi kom så langt, måtte vi krysse en gasillion reintråkk og passere opptil flere små og store reinflokker. Noen hunder (les: lederhunden Bajas) har over gjennomsnittet jaktinstinkt, så det var ikke bare enkelt å få de til å gå beint fram. Sporet bak oss så ut som promillekjøring på høyt nivå, men vi nådde målet til slutt etter litt slalåm gjennom dalen.

Så er det slik da, at før vi mennesker kan i det hele tatt tenke på oss selv og vårt velbehag må hundene komme først. Det er tross alt de som har dratt oss opp alle motbakkene og transportert oss fra A til B. De fleste av hundene våre er svært godt pelset, men vi velger likevel å kle på de dekken for bedre restitusjon og energibesparelse. Her gir Magnus hundene snack like etter ankomst. Viktig å fylle på energilageret både før, underveis og etter tur.

Malin får snack, Luna venter tålmodig i bakgrunnen.

Jeg tror kanskje februar er en av mine favorittmåneder. Soloppgang som glider direkte over i solnedgang og gir et fargespill uten sidestykke.

Hundene har fått mat og stell – da er det menneskene sin tur til å oppfylle sine primærbehov. Få varmen i kroppen, fyre i ovnen, spise god middag og slappe av. Her sjekker Magnus inn på den nyeste hytta – Dærtastua. Hytta er forholdsvis ny, og er bygd i 2013. Ren luksus langt til fjells! Jeg tok meg selv i å si: «tenk å ha en hytte som dette». Men før jeg fikk fullført setninga, innså jeg at det er jo nettopp det vi har. Disse DNT-hyttene er tilgjengelig for alle som har nøkkel, mot at man betaler en symbolsk sum pr natt. Jeg velger å kalle meg selv medeier, og kunne i grunn ikke vært mer fornøyd.

Våre søte, små rødhetter med Dærtahyttene i bakgrunnen.

Casper (mor sin Gú). Fast forsanger når det er ulekor.

Turtryne gjør ting hun ikke kan – ta nattbilder. Jeg innser at jeg verken har tålmodighet eller skills til denne typen fotografering, men de sier jo at øvelse gjør mester. En plass må man jo begynne.

Dette bildet skulle ikke bli sånn i det hele tatt. Vet ikke helt hva planen var, men Ragnar endte opp med å se ut som et spøkelse som stikker ut fra intet.

Bajas var lite interessert i å bli fotografert. Men nå sies det at en god hund hviler mens han kan.

Nordlysmannen Magnus.

Altså. Når sola står opp i ene enden av dalen, og månen lyser i den andre er det helt greit å være oppe før fuglene for å fyre i ovnen.

Uten kaffe, snus og smågodt duger Magnus ikke. Morratryne i hytta.

Fine Dærta! Prikkene i bakgrunnen er hundene våre.

Morgenstemning. Det hentes ved, gås på do og smeltes vann.

Vi var faktisk ikke alene på hytta denne kalde februarhelga – to helgeturister kom fra Dividalshytta samme kveld som vi. Her spenner de på seg skiene og returnerer til Frihetsli. Vi ønska dem god tur før de la av gårde, og det gjorde jaggu hundene også og starta et salig ulekor da de skled ned bakkene.

Etter en lang, behagelig morgen på hytta, kom vi oss av gårde med kursen tilbake til bilen i Dividalen. Fordelen når man kjører hundespann, er jo at det går betydelig raskere enn å gå på ski slik at man har tid til å somle litt og likevel få med seg dagslyset. Her passerer vi samelandsbyen – et litt merkelig skue med flere titalls små hytter og koier høyt til fjells som står tomt mesteparten av året.

Turen ned til startpunktet var unnagjort på et svosj, og vi var nede allerede før klokka var 14:00. Panda var veldig klar for å hoppe i halmen, og hadde ingen planer om å vente til vi hadde tatt av seletøy og liner. Kjøreturen hjem gikk via YX og et skikkelig måltid junkfood, før vi pakka ut av bilen og tok en varm dusj!

Takk for turen, Magnus og alle hundene 🙂

Søndag og sledeføre

Det er en grunn til at det ikke har vært lyd fra denne kanten en stund. Den enkle grunnen er mangel på snø og godt fotolys. Både oktober og store deler av november har vært svart. Vi har trent hundene med ATV på kveldene, i mørket. Med Gore-Tex klær og stillongs. Det er selvfølgelig fint det også, men jeg foretrekker bomullsklær og ullgenser (snø og kuldegrader that is). Takket være et polart lavtrykk med kortere varighet, fikk vi akkurat nok snø til at vi kunne børste støv av sleden. Magnus og jeg, med 6 hunder hver. Bremsekraft og ankerfeste er for pyser.

IMG_2814Bajas og Casper fikk være påhengsmotorer i dag. De to er gode samarbeidspartnere, og synger som regel tostemt. Casper er ofte ivrig forsanger før vi starter turen, men med en gang vi er underveis går han inn i zen-modus. Han lar seg forstyrre av lite, og har fokus framover.

IMG_2818 Rampen (yngstemann i flokken) hadde Koko som sin læremester, og det gikk strålende som alltid. Koko er den desidert mykeste og tålmodigste tispa vi har, og er en god mentor for den yngre garde.

IMG_2828Business in the front, party in the back. De fire fremste har vett nok til å forholde seg stille og rolige når vi stopper. De tar seg til og med tid til å sette seg ned og hvile, slik smarte hunder gjør. De to bakerste (spesielt den lys beige med navn Bajas) protesterer nesten alltid med å klage høylytt og gjør alt annet enn å stå i ro. Det høres omtrent slik ut: Uæææuæuæuæuæuææ. Tuhuhuhhhuh! Gjerne i kombinasjon med rulling i snøen. Han lever virkelig opp til navnet sitt, Snykovet’s Bajas. Kover rundt i snøen, og er skikkelig Bajas! Med løpske tisper i front, er det ikke rart det blir slik av og til.

IMG_2840Prøv å motstå pelsete bamser som dette! Jeg feiler hele tiden.

IMG_2836Who run the world? Girls, GIRLS! Disse to her altså. Taipa og Panda. Det er ingen tvil om at damene utgjør de beste lederhundene. I alle fall på vår kennel. Koko er også verdig medlem.

IMG_2954Du kan ikke bo i Nord-Norge og klage på kulde, snø og vær. Det er for øvrig innenfor å klage på snømangel, slik jeg har gjort i ukesvis. Akkurat som hundene, trives jeg best under 20 kuldegrader. Legg bare merke til hvor stille det blir. Legg merke til hvordan fargene endrer seg til kalde pasteller i rosa og blått. Hvordan snøen knirker under skoene når du går. Det er så vakkert at jeg får tårer i øyekroken, og vondt i sjela. Jeg vet det er et håpløst ønske i disse global oppvarmings-tider, men hvor fantastisk hadde det ikke vært med vinter hele året?! Jeg dåner.

IMG_2847To flotte frøkner på fremste rad!

IMG_2856 IMG_2860 Fine Koko. Jeg pleier å kalle henne Pølsa / Koko Bongo. Matlyst som en dinosaur, og absolutt ingen problemer med å holde vekta.

IMG_2869Bare for å gjøre det «vanskelig» for oss selv, kjørte jeg og Magnus i forskjellig retning ute på myra for å teste hundene. Men det som virkelig ble satt på prøve, var vår egen tålmodighet. Tålmodighet er kanskje ordet som står øverst på stikkordlista når det kommer til hundekjøring og læring. Ting tar tid. Og det nytter i alle fall ikke å bli frustrert. Ulempen på denne turen var at ankerfestet var lik null, slik at du kunne ikke forlate sleden uten å risikere å miste spannet. Jeg var nære på en gang, men klarte å kaste meg på sleden i fart. Det kosta bare en strekt muskel. Denne sporten er alt annet enn kjedelig.

IMG_2871 Man trenger ikke stå på en fjelltopp for å ha fin utsikt. Ute på Stormyra der vi bor, er landskapet vidt og åpent og man har 360 graders view. Det er det som er så fint med å bo i Målselv, du trenger ikke dra særlig langt for å få fine naturopplevelser. Jeg har sagt det før. Skattekista befinner seg rett utfor døra. Det gjelder bare å komme seg over dørstokken.

IMG_2887Livet er best bak hunderumper.

IMG_2896Casper. Den snilleste av dem alle!

IMG_2902Bajas. Det ligger i navnet.

IMG_2913Rampen. Den hunden har flere ansiktsuttrykk enn det finnes farger her i verden. Sjarmerer alt som kan krype og gå. Akkurat i dette tilfellet, er det Taipa i forgrunnen som er offer for Rampens sjekketriks. Grrrr!

IMG_2925Alle tre tispene (utenom Leina) fikk løpetid omtrent helt samtidig. Lettvint på sett og vis. Ulempen er at de blir så fryktelig hormonelle og gretne. I praksis betyr dette at når den ene vil gå til høyre, så vil den andre til venstre. Panda er en svært selvstendig dame, og får som regel viljen sin. Resultatet er at Taipa prøver å bølle henne ut av løypa. Og sånn går no dagan med PMS.

IMG_2945Takk for turen!

Høst og barmarkstrening

Senhøst i mine øyne er verken fugl eller fisk. Ikke er det høst, og ikke er det vinter. Når bladene har falt av trærne og ligger på bakken og råtner, er høsten på hell og vell så det. Bildet blir sort hvitt, mørket faller på og helheten blir enda mer fargeløs. Enkelte går i dvale. Selv kaller jeg årstiden «pledd-og tekoppsesong». Dørstokkmila har en tendens til å bli flere ganger rundt jorda, og det frister mer og grave seg ned i sofaen med en tv-serie enn å gå ut døra. Spesielt når det regner. Du verden så svart moder jord kan være en regnværskveld i november. Mørket sluker alt lys. Selv med lysstyrken på fullt, er det så uendelig svart at du knapt skimter andre sida av gårdsplassen. Mørkt, vått og kaldt. Når har det seg slik at hundekjørere ikke har noe valg. Hundene må trenes, uansett vær. Og nå som jeg har svartmalt høsten, skal jeg vise at de bedre dagene også eksisterer blant sofa, mørke novemberkvelder og tv-serier. I present to you, høsttrening med gjengen på Villa Engseth!

Film av Magnus Davidsen / AktivFilm (selvfølgelig)

Alappen 1491 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 1491 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 19 km
  • Varighet: 7 timer

ALAPPENAlappen er en av Målselvs mange store kjemper, hvor høyeste punkt ligger godt plantet over 1000 meter. Startpunkt og parkering ligger ved Lian, som er helt ytterst i Kirkesdalen. For å komme hit, ta av andre innkjøring til venstre etter Kirkesnesmoen. Turen går i første etappe etter skogsbilvei, før den brått svinger til høyre og blir til sti. Det er plassert ut skilt der hvor man skal ta av, og er merket med rødt helt til toppen. Stien er dårlig noen plasser, så ha med deg øynene og se hvor du går. Ved første øyekast tror man at kote 1485 er toppen, men faktum er at du må et stykke nedover før du kan ta sjarmøretappen mot den praktfulle varden på 1491. Dette er en relativt lang dagstur, så ha med god matpakke og ekstra klær. 

Foto: Madeleine Hanssen / Magnus Davidsen (aktivfilm.no)

IMG_2060

Blåbærgutten som nekter å dele. Det var kamp om det blå gullet, og om den beste tua. Både hunder og mennesker var ivrige på å smake på høstens frukter.

IMG_2065

Blåbæææær.

IMG_2092

Det hersker vell ingen tvil om at Koko er over gjennomsnittet glad i bær av den blå sorten. Hun var nemlig ikke sein med å plante rumpa i den beste tua, og gnafse i vei som en bjørn på kaloriinnsamling for vinteren. Resultatet var et stort glis og en blå tunge.

IMG_2122

Disse to her altså. Taipa og Koko. De stjal hjertet mitt med det samme de kom vandrende inn på gårdplassen på Villa Engseth. Dette bildet forklarer vell litt hvorfor. Mer sjarmerende, tillitsfulle og positive hunder skal du lete lenge etter. De er så utrolig lette å ha med å gjøre, og finner seg i det meste. Sammen med den andre ledertispa vår, Panda, danner de en fin jentegjeng. Kvinnehateren (eller skal jeg si kvinnemisliker?!) Leina er og forblir einstøing på ubestemt tid.

IMG_2134

Lille Krølle med de to svenske frøknene.

IMG_2138

Når ruta bikker over det bratteste partiet, er det bare cruising som gjenstår. Opp Alappaksla har du utsikt i alle retninger, i lettgått og slakt terreng. Her er det rom for å la tankene vandre, uten å tenke nevneverdig mye på hvor du tråkker.

IMG_2142

Koko. Ingen ræser i steinur, men likevel steike positiv selv om vi måtte gi henne et dytt av og til. Alltid smilende og glad! Motivator.

IMG_2150

Hva i alle dager skulle man festet blikket på, om man ikke hadde hatt fjell? Det blir som å ha en kjæreste uten hode. Eller rumpe. Eller ingen av delene. Hvilket mareritt det ville vært.

IMG_2169

Bakerst til høyre troner Mårfjell og Blåtindan, foran der Stormauken. Nede i dalen slynger Målselva seg som en orm på leting etter mat. Høsten er den vakreste tida på året (etterfulgt av vinter, selvfølgelig), hvor trær, planter og lyng eksploderer i farger av gult, rødt og oransj. Bare tanken på den første frostnatta vekker gåsehuden til liv. Ikke på grunn av kulda, men fordi det er et sikkert tegn på at Kong Vinter er på vei. Den første morgenen med snø på bakken, er bedre enn julaften og bursdag tilsammen.

IMG_2198

Kald vind gjorde at vi måtte ta fram lua, og trekke hetta over hodet.

IMG_2203

Fjellfie. Fortsatt blide! Dette var før jeg gikk meg sur. Sur i lår, og sur i sinn. Frokosten ble konsumert hjemme klokka 09.00, og da vi nærmet oss toppen var klokka neste 16.00! Er det rart jeg var på bunn. Er det noe jeg er dårlig på, så er det å fungere på tom mage. Bare spør han Lille Krølle i bakgrunnen der. Det eneste som funker, er å stappe i meg noen raske karbohydrater fort som fy.

IMG_2211

Det finnes ikke noe bedre enn en real huskyklem! Magnus og Taipa koser seg i sola. Taipa kan virke sjenert i starten, men så fort hun skjønner at det er kos å få, så blir hun som lim! Her om dagen parkerte hun i fanget mitt og ble liggende i huskyball helt til jeg dovnet bort i beina. Jeg er sikker på at hun kunne ligget der, time etter time. Av og til hender det at hun prater, men hun har ikke så mange ord i vokabularet. Det som kommer ut, høres stort sett ut som «oooooooooeæu». Det er ikke så ofte noen svarer, så det ender ofte opp med en serie av disse lavmælte lydene.

IMG_2214

Man skulle ikke tro det, men Alappen er faktisk en eneste stor haug med stein. Turen har en helt annen karakter enn for eksempel Istind som ligger på andre siden av dalen. Ingen kan komme her og si at naturen her oppe er kjedelig og lite variert. Målselv i mitt hjerte!

IMG_2251

Det var opptil flere som var i ekstase over gjensynet med snø! Taipa var bare en av dem.

IMG_2307

Her kan du skimte toppvarden i det fjerne, over snøskavlene. Jeg og Taipa kan sees som en prikk i den nest siste snøsvingen.

IMG_2370

Det ble en rask lunsj på toppen, før vi snudde og gikk ned igjen. Nede ventet nemlig en helaften med lammelår og horisontal middagshvil.

IMG_2349

«Hei høstsol, æ lika dæ!»

IMG_2373

En frossen Krølle og en svett Koko er klar for nedtur. Nei, nedovertur. Unnabakke!

IMG_2383

Som ved de fleste lange turene, fikk bremsemusklene kjørt seg nedover. Spesielt med hund i bånd. Da hjelper det å ha en utsikt som denne, og hvile øynene på. Rumpa til Magnus.

IMG_2390

Taipa gav tidlig uttrykk for å være en tillitsfull hund, og jeg oppdaget fort at jeg kunne stole på henne. Hun trakk derfor gullbilletten, og fikk gå løs store deler av nedoverturen. Lettvint! Og ja, vi klarerte og scannet området for både sau og rein for de som måtte lure på det. En av de mange fordelene med hund på tur, er at den kan finne veien tilbake om du blir usikker selv.

IMG_2400

Vi hadde milevis med sikt på turen vår i dag, og så helt til Lyngsalpene. I det fjerne skimtes Hattavarre og diverse Tamok-fjell, samt Rostakulen og Rostafjellet.

IMG_2405

Med det runder jeg av innlegget med dette fabelaktige høstbildet, som vi rakk å ta et sekund før kameraet gikk tomt for batteri. Jeg elsker når karma er på min side av linja. Takk for turen, svensker og nordmann!

Stormauken 1249 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 1249 moh
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse:  13 km tur / retur (23 km)
  • Varighet: 7 timer (10 timer)

Stormauken

Stormauken er en av Målselvs mange store kjemper med høy primærfaktor (hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring, se liste HER). Fjellet var åsted for et tysk flyhavari 1941, der alle fire ombord omkom. Dette fjellet viser seg å ha flere «innganger» fra Rundhaug, og vi valgte den som var tilsynelatende kortest. Om du skal gå fra hovedveien, er det en relativt dryg anmarsj for å komme til selve foten av fjellet. Om du er heldig å ha grunneiernes velsignelse, kan du kjøre nesten helt opp til skoggrensa (slik vi gjorde). Husk firehjulstrekk og god fart. Valget falt på skogsbilveien fra Nordmo og opp til Gardsætra. Derifra fulgte vi sti / kjerrevei til Store Sagelvvatnet og videre til Tippvatnet. Fra Tippvatnet er det ingen markant sti til toppen, så det lønner seg å gå det hvor det er vegetasjon for å unngå løse steiner. Når du kommer opp til sadelen mellom Mauktippen og Stormauken, er det bare å sikte seg inn, holde høyden og nyte sjarmøretappen og den enorme utsikten som fjellet har å by på. 

IMG_1425

Vi slapp relativt billig unna krattskog og kjedelig skogsbilvei, og planta turskoene midt i bløtkaka. I dag var Pilt en av de heldige firebeinte som trakk det lengste strået. Pilt har aldri vært med oss på fjelltur før, så dette var en ny opplevelse!

IMG_1449

«Nordmo Sherpa». Det er fint med slike lokale helter som kan vise vei når vi ikke finner stien fra Sagelvvatnet og opp til Tippvatnet. Stien er umerket og delvis igjengrodd, så det kreves et godt «stiøye» for å finne den.

IMG_1462

Upåklagelig! Både vær og selskap.

IMG_1474

Casper har sin værste røyteperiode noensinne, og ser for tiden mer ut som en stakkarslig skabbrev, enn som en hund. Heldigvis for han, har vi ikke speil i hundegården. Han er dessuten like sjarmerende og i godt humør selv om han mangler pels. Og blid som dagen er lang!

IMG_1481

Fra Tippvatnet går det bare én vei, og det er oppover! Effektive høydemetere, hvert skritt teller. Gjetter på at de fleste av oss fikk smake litt på syra.

IMG_1484

Magnus Panda var som en fjelldronning.

IMG_1491

Ole-Martin med Tippvatnet i bakgrunnen.

IMG_1502

Her er vi kommet til sadelen mellom Mauktippen og Stormauken. Herfra var det bare å nyte sjarmøretappen mot toppen, med formidabel utsikt i alle retninger.

IMG_1508

Lille Krølle og søte Panda med Mauktippen i bakgrunnen.

IMG_1544

Toppen er nådd! Svette hunder og mennesker tok seg en velfortjent matbit og en god og lang pause i sola.

IMG_1548

Casper har de snilleste hundeøynene på Villa Engseth. Leken og valpete som få, men like snill som anmarsjen til Stormauken er lang. Legg merke til mygga midt i fleisen. Den fulgte oss hele veien fra skogen og opp på toppen av fjellet, til tross for vind og ugjestmilde myggomgivelser! Mauken-Mygg er av et eget kaliber.

IMG_1553

Pilt har et særegent ansiktsuttrykk. Umulig å ikke bli i godt humør av denne karen! Han er den desidert mykeste hunden av alle våre 9 stk. Aldri noe tull! Han hater høyder over alt på jord, så denne turen var god trening for han. Det er tydelig at han ikke er vant til mye annet enn å trekke slede, for da han så steinura var det full panikk i leiren! Men med lett tvang og godsnakking, gikk det som en lek.

IMG_1563

Panda klarer å sjarmere alle med sitt herlige vesen. Camilla var intet unntak. Pilt holder alltid godt øye med hvor hun er og hva hun gjør. Aldri før har jeg sett en hund være så avgengig av en annen. Hvis Panda blir gående bakerst, så nekter Pilt å gå! Bom stopp. Det gjelder heldigvis ikke når vi setter de i spann. Pilt stakkars er nok håpløst forelsket i denne frøkna, og jeg mistenker at det ikke er helt gjensidig. Panda har nemlig en god tone med samtlige av hannhundene hjemme på gården.

IMG_1572

Fra venstre: Pilt, Madeleine, Casper og Magnus, Camilla, Ole-Martin og Panda. Ingenting å si på fargekombinasjonene. Det var ikke planlagt, jeg lover.

IMG_1576

Magnus og Pilt. Vi gikk høvelig fort ned for å unngå mygga.

IMG_1577

Ole-Martin og Camilla med Store Sagelvvatnet i bakgrunnen.

Dagen ble avrundet med en varm dusj og takeaway-pizza. Bedre enn dette blir det ikke. Takk for turen!

Vårsysler

Til de som lurer på hva vi har bedrevet de siste ukene med: fem hunder har nå blitt til åtte, og vi har vært Målselv rundt og kjørt hundespann. Jeg har stort sett gått i meditativ modus på sleden, og helt glemt av å ta bilder på alle turene bortsett fra én. Disse bildene er fra området rundt Møllerhaugen, også bedre beskrevet som bakgården vår. Den fineste tida på året, er nå. Nå som snøen ennå ligger i fjellet, og våren så smått har ankommet lavlandet med fuglekvitter og ei sol som varmer.

IMG_0832

IMG_0835

Happy tails! Bajas og Pilt utgjør et bra team i front. Verken jeg eller Magnus har noen som helst erfaring når det kommer til hundekjøring. Da spesielt når det kommer til å lære opp lederhunder. Her har vi starta helt fra scratch. Det enkleste (sies det) er å ha en ferdig utdannet lederhund til å lære opp andre. I mangel på det, var vi nødt til å ta saken i egne hender. Her er det én ting som gjelder: tålmodighet. Det mest utfordrende hittil har vært å få lederhundene til å holde seg fremme, uten å gå bakover og hilse på de andre. Det går litt lettere for hver gang vi er ute på tur. Høyre og venstrekommandoer er det lite å si på, det kan de! Men ingenting sitter perfekt enda, og hundene våre er langt ifra ferdig med utdanninga. Jeg tror vi kan si oss veldig fornøyde med hva vi har fått til hittil, det er ikke bare bare å få til gode lederhunder når man ikke helt vet hva man går til. Vi er definitivt på sporet av noe.

IMG_0838

Ragnar / Ragnarrok / Ragnhild. Denne karen har vi hatt på prøve i noen uker, og om alt går etter planen blir han værende hos oss. Selv om han er rimelig gjennomsnittlig i størrelse, er det overraskende mye kraft å oppdrive. Mye kraft per kg hund, god arbeidsmoral! Sterk som en okse. Det hersker ingen tvil om at denne hunden lever for å løpe. Det høres på lyden som er så øredøvende og skjærende at selv ikke en mor kan lære seg å elske den. Ja, lyden altså. Verre enn isopor mot ei vindusrute. Født med tre typer hjerneceller: mat, kos og arbeid.

IMG_0845

Bajas – Pilt, Panda – Casper, Leina – Ragnar, Rakkas – Natten.

«Lille» Casper tar igjen den ene hunden etter den andre når det kommer til størrelse. Han viser fine takter i spannet allerede. Har også prøvd han litt i led, og det gikk over all forventning. Ingenting surr og tull, fullt fokus! Vi er veldig forsiktige med å ha han fremme, da vi er litt redd for at han skal bli «lei» eller få «skrekken». Viktig at han får positive opplevelser i front, om han skal kunne bli en god lederhund. Det å forme en hund fra valpestadiet og til fullvoksen spannhund er vannvittig mye arbeid, men så utrolig givende. Fullstendig verdt arbeidet, og så utrolig gøy å se framgangen fra dag til dag!

IMG_0858

Natten og Rakkas bakerst, Magnus’ to Alaskan Huskies fra Nordreisa. Natten til venstre har lengre bein enn en gaselle, og løper som en kalv! Rakkas til høyre er en liten rakker som er stor i kjeften, men har ingenting å stille opp med når det kommer til stykket. Hunder er som folk, de har sin helt egen personlighet. Alle har sine styrker og svakheter, og det er nettopp derfor jeg er så fascinert av de! Leina finner seg selv «for smart» til å bidra i spannet, og løper ved siden av med halen høyt hevet. Ingen enkel sak å lage spannhund av en 5 år gammel malamutemix som har vært enebarn hele livet, men godt selskap er hun! Og kanskje mest sosial av dem alle.

IMG_0884

Turtryne.

IMG_0894

Skråkjøring med treslede er ikke alltid enkelt. Det hjelper med fleksible aluminiumsmeier og flinke hunder.

IMG_0906

Vi bor selv på innlandet, men det er jaggu ikke langt til sjøen! På andre siden hviler Sørreisa.

IMG_0922

Vinteren tok brått slutt på toppen av Berrskallen 478 moh. Heldigvis har hundene vett å stoppe når jeg ber dem om det, det var nemlig ganske bratt ned på andre siden. For ikke å nevne snøfritt og steinete.

IMG_0929

Å få hundene til å snu, er ingen sak. De trenger bare små hint ved hjelp av lyd og kroppsspråk for å skjønne hva jeg mener. Det er utrolig viktig å ha god kontakt med hundene for at det hele skal fungere. Spesielt med lederhundene. Hundene må også være komfortable med hverandre for å kunne yte best mulig. Dette er noe vi jobber med hver dag.

IMG_0945

Det var rimelig greit vårvær denne dagen, og temperaturen var tilsvarende. Hundene har ennå ikke sluppet vinterpelsen, og syntes det ble i varmeste laget. Farta på vei hjem, var derfor ikke mye å skryte av. Det er kanskje den eneste ulempen med godt pelsede hunder. Sett bort ifra det, er det jo bare fordeler. Den største er kanskje kosebamsepotensialet. Ingenting er som en real bamseklem fra en firebeint bestevenn!

Devddesjávri

  • Område: Dividalen i Målselv
  • Høydeforskjell: 300 m
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 20 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer (i søndagsturtempo)
Dødesvatnet

På Holt tar du av inn mot Dividalen og følger veien i omtrent 18 km til du kommer til parkering på Svalheim (venstre side av veien). Det finnes en øvre og en nedre parkering. Veien videre går i scooterspor. Løypa er kvista helt til Moska. Vi valgte å gå til nordsiden av Dødesvatnet og nyte sola i ekte søndagsturstil.

IMG_0460

Så fort man kommer litt oppi lia, er det flott utsikt til de store og mektige fjellene som omkranser Dividalen. Om våren er det ofte råtten snø, så da er det greit å kunne følge hardtrakka scooterspor. Bildet viser to bestemødre og en travel fulltidsstudent. Dette i kombinasjon med en steikende sol og truseføre, gjorde at farta ble deretter. Heldigvis var det søndag, og vi hadde et hav av tid.

IMG_0464

Bajas og resten av kompaniet venter på lunsj.

IMG_0480

Undertegnede tilsynelatende fornøyd med tilværelsen.

IMG_0475

Vi samla påskestemning allerede her, i tilfelle den egentlige påska skulle bli amputert grunnet dårlig vær. Med en stekende sol, pølsebål og sittegrop var det ingenting som manglet.

IMG_0469

Casper med Panda i bakgrunnen. Grunnet varmen, så orket ikke hundene annet enn å meditere i solsteiken.

IMG_0474

Dette er vell det nærmeste du kommer pungterte dekk i hundeverdenen. Matvraket Bajas var den eneste som ikke tok sjangsen på å blunde, i tilfelle det skulle komme en pølse flyvende.

IMG_0482

Det er sjelden jeg kommer tilbake fra skitur og er støl i armene. Denne dagen var en slik en. Ikke fordi jeg er så steike god på å stake, så langt derifra. Stavene mine er alt for korte til å drive med en slags, da de er justert til vinterturmodus. Armene mine sånn ellers er heller ikke stort å skryte av. Ikke teknikken heller. Jeg, i motsetning til mange andre, går på ski. Jeg sklir ikke. Sannsynligvis skyldes det en skikarriere utenfor preppa løyper, kombinert med nesten permanente feller under skiene. Jeg er vant til å ha dårlig glid. Teknikken blir deretter.

IMG_0506

Panda singing the blues. Pandablues. Pandas signaturlyd er rimelig lavfrekvent og sensuell om man kan kalle den det, og av og til kan hun høres ut som et spøkelse. Lyden minner om uling, og det høres omtrent slik ut: OOoOoOOooooOOOO!

IMG_0492

Dette trynet gjenspeiler stemninga i leiren denne søndagen. Slik søndager skal være!

IMG_0502

Fine Caspersen. Ikke mye som minner om hundevalp nå lengre.

IMG_0517

Fine Pilt! Den mest konfliktsky hunden i flokken. Stille og rolig som få, og jobber godt i selen så lenge Panda er innen rekkevidde. Han brenner tærne sine når vi finner fram selen (les: han står og tripper med frambeina i et rimelig høyt tempo), og jobber bedre og bedre jo mer trygg han blir på resten av flokken.

IMG_0521

Silkesvartens Black Beauty (også kjent som bare Pluto), nyter tilværelsen som enebarn. Det er mye personlighet i denne lille hundekroppen. Han er glad og lykkelig tvers gjennom, og det synes på lang avstand.

IMG_0531

Så til årsaken hvorfor denne dagen gav meg støle armer. Jeg lå på bakken og tok bilder med ski og staver på, med Bajas og Loki  fast i beltet. Sekunder etter dette bildet ble tatt, ble det kluss i linene deres. Pluto ( jeg kaller han bare Silkesvartens Black Beauty), var bare delvis involvert og kom seg fort unna. Når slike ting skjer, så skjer det så fort at du ikke rekker å registrere hvem som starta og hva som utløyste det. Uansett, så fikk jeg omsider taua inn de to bråkmakerne. Med ski og staver hengende på halv tolv, var det ingen enkelt sak å få godt grep om dem. I kampens hete fikk en av hundene tak i underarmen min, og beit hull i genseren og pungterte huden. Straks etterpå kom Magnus og hjalp meg, og fikk seg jaggu smekk på lanken han også. Og to blå negler. Bajas blødde en del fra kjeften etter vi hadde skilt dem, og der sto sannelig hjørnetanna til Loki fast i kinnet hans! Forstå det den som kan. Basketaket resulterte i en kjøretur til legevakta med påfølgende stivkrampesprøyte. Det alltid best å være på den sikre siden.

IMG_0529

Nærmere 17.mai tog i mars kommer du ikke! Samtlige var rimelig kjørt i plogemusklene da vi var nede på parkeringsplassen igjen. Harde spor gjorde det hele til en seanse med høyt støynivå. Tante Bjørg fortjener et eget avsnitt, da hun både returnerte i feil retning og uten hund. Takk for turen da!

Livet på Engseth: DEL 3

Hei du flotte søndag! Velkommen skal du være. Spesielt når du gir meg fint vær og dyktige hunder. Som vanlig begynte dagen rimelig planløs. Valget ble tatt ved frokostbordet. Dagens tur gikk fra Rakettveien på Andsfjellet, via Krokbekktjønna og Vakkerhumpen, og ned til Villa Engseth.

IMG_0404

Caspersen har tatt igjen Panda i både vekt og størrelse. Han er snart oppi 20 kg, og er en breiskuldra og flott liten herremann. Og så grov i målet! De andre hannhundene våre høres ut som småjenter i forhold. Caspers signaturlyd lyder slik: Guuuuu guuu guuuuu!

IMG_0408-2IMG_0408

Med temperaturer på rundt 0 grader, ble det i overkant varmt for disse tjukkpelsede polarhundene. Og når føret i tillegg var rimelig trått med dårlige spor og kramsnø under, forventet ingen at vi skulle suse av gårde i høy fart. Seks hunder er langt ifra nok til å trekke to personer på dette føret, så både jeg og Magnus fikk testa kondisen i motbakkene.

IMG_0410

Den karen her. Bajas heter han. For en fyr! Ikke la deg lure av hans vakre ytre. Denne bikkja er full av godt humør, og en skikkelig pådriver i spannet. Motiverer både hunder og mennesker. Liker seg åpenbart best i front, og det er også der vi liker å ha han. Ikke redd for noe. Tar høyre og ventre-kommandoer bedre enn eieren selv. Jeg får ikke sagt det nok; det ligger et stort potensiale i Bajas. Hans signaturlyd lyder slik, og er av et fryktelig kaliber: Uææææuæuæuæuææææ!! Lyden opptrer som oftest når man finner fram seletøyet, og henter sleden. Ingen tvil om at han synes at tur er livet. Eierne kunne ikke sagt seg mer enige.

IMG_0416

Casper har fått smake på livet som spannhund, og ser ut til å trives godt med det. Han går godt sammen med alle de andre hundene, og er for øyeblikket den yngste lærlingen i flokken. Få av de andre hundene er like omgjengelig som denne karen. Det har nok mye med alder å gjøre, men han er veldig flink å snakke hundespråket. Både verbalt og kroppslig.

IMG_0424

Leina, du Leina. Denne bulldoseren av en hund på 30kg har virkelig fått sansen for å jobbe i team, dette til tross for at hun har vært alenehund mesteparten av livet. Ved lengre stopp, blir hun fort fryktelig utålmodig og henter fram flyvedyktige egenskaper. Hopper opp og ned som en annen gaselle. Leinas signaturlyd lyder slik, og befinner seg i det øvre sjiktet når det kommer til frekvens: Uæhuhuhuhuh!!

IMG_0430

Det ser kanskje ut som at hun står i ro i lufta? Think again! De andre hundene bare rister på hodet.

IMG_0436

Skiftende vær gir ofte flott og dramatisk fotolys. Dette er også et praktfullt bevis på at man ikke trenger sol fra skyfri himmel for at det skal bli en fin tur. Dessuten trives jeg godt i skikkelig sjitvær, så lenge jeg har klær og utstyr som holder meg tørr og trygg.

IMG_0443

Pilt fikk prøve seg i led sammen med Bajas i dag. I motsetning til Bajas, så er Pilt en stille og rolig hund. I starten ble han lettere «overveldet» over iveren til naboen, og klarte ikke helt å fokusere framover. Men det gikk ikke mange meterne før de fant flyten. Jeg har en plan om å kunne bruke alle hundene i led, da de alle har forskjellige kvaliteter. Det er også fint å ha en backup dersom noe skulle gå galt. Noen er god på å holde farta oppe, noen er god på kommandoer og noen er god på å gå usporet. Listen er lang. De virkelig gode lederhundene har alle disse kvalitetene.

IMG_0444 IMG_0446

Nord-Norge i et nøtteskall. Sol og fint vær i det ene øyeblikket, snøvær og dårlig sikt i det neste. Vi befant oss i kjente trakter, så hundene klarte å finne veien helt selv uten noe særlig hjelp av sjåføren bakpå sleden. Bajas var stadig oppe og lyttet med det ene øret, for å sjekke om det var noen formeninger om retninga. Det er ikke bare mennesket som lærer bort til hundene, det går like mye andre veien.

IMG_0452

Hundene jobbet som helter på vei hjem i snykovet. En løs Rottweiler og to elger senere var vi tilbake på Villa Engseth, klissblaute men smilende. Takk for turen!

Sundlifjellet, sol og svigers

Her i huset har vi svært få regler, med unntak av den uovervinnelige søndagsturen. Ingen søndag skal passere uten tur. Kort eller lang, spiller ingen rolle. Med ski eller til fots. Sjelden har en regel vært så enkel å forholde seg til, som denne. Det frister ikke å bryte den engang.

IMG_0367

Panda og Pilt. I dag var det disse to som trakk det lengste strået. Jeg synes de fortjente litt kvalitetstid med «sjefen». Det tar jo tid å bli kjent med en hund, så jeg nytter høvet så fort anledningen byr seg. Det er ikke til å stikke under en stol at de resterende hundene hjemme på Villa Engseth, ikke var i strålende humør da vi forlot hundegården uten dem.

IMG_0377

Sviger-Tiger Alise med Pluto bakerst, og Tante Bjørg fremst med min Casper.

IMG_0374

Unge Davidsen var her dagen før og tråkket løyper. Han var selvfølgelig også med på turen, men var så rask i Swix-klær at han var umulig å få knipset bilde av. Svosj sa det! Opptil flere ganger.

IMG_0369

Panda og Pilt lurer på hvorfor i all verden jeg stopper hele tiden?! Det er bare å bli vant til disse foto-pausene, kjære dere, for de blir det flere av i fremtiden.

IMG_0361

Disse to Finnmarkingene er mer i lufta, enn de er på bakken. De løper så fort i unnabakkene at jeg ikke klarer å ta de igjen, slik jeg kan med de andre hundene våre.

IMG_0356

Casper begynner å ligne mer på en voksen hund, enn en valp. Og valpepelsen er i ferd med å byttes ut med en striere type. Dem væks jo så fort de ongan! Han kommer til å bli en kjekkas, uten tvil.

IMG_0343

Takk for turen, svigers og tante!

Livet på Engseth: DEL 2

Som ofte kjent, så starter det hele med én hund. Så to. Så tre. Tallet tre er i mitt hode ugunstig, så da måtte det bli fire. Fire er likevel litt for få til å kjøre spann, men litt for mange til å bare gå på tur med.  Fire ble derfor til seks denne helga. Våre to nyeste tilskudd, kommer fra Vesterelva & Viddas Husky i Varangerbotn. Vi har de foreløpig på prøve til vi har bestemt oss, men jeg har allerede en god følelse. Gå til Facebooksiden deres ved å klikke på knappen under.

IMG_0202

Dette er Panda. Denne uslipte diamanten skal etter planen gå i led sammen med den andre uslipte diamanten vår (og mor sin store kosegutt), Bajas. Jeg tror det blir en superkombinasjon. Vi er veldig spente, og gleder oss veldig til fortsettelsen.

IMG_0215

Hils på Pilt, broren til Pompel (surprise..). Akkurat slik som Panda, er dette en myk og rolig hund som gjør lite utav seg. Jobber godt i spannet gjør han også. Det synes i alle fall vi. Nå skal det sies at vi er rimelig ferske i dette gamet, så det meste vi gjør er prøving og feiling. Learning by doing. Vi har ingen store ambisjoner, så vi prioriterer turkjøring i første omgang. Viser det seg at det blir et godt spann av dette, så får vi se hvor vi ender opp.

IMG_0223

Pilt og Panda aner at noe er i ferd med å skje. På Villa Engseth går sjelden en søndag forbi uten at vi er på tur.

IMG_0233

Flott utsikt, allerede på Engemyra rett bak huset vårt. Finere bakgård skal du lete lenge etter. Mårfjell kan skimtes til venstre i bildet.

IMG_0242

Dette var den første sledeturen med alle hundene våre, utenom Casper som var på besøk hos en lekekamerat. Det gikk over all forventning. Per dags dato, har vi ingen rutinerte spann-eller lederhunder. Med andre ord, så fikk handleren kjørt seg i den dype snøen. Det er ikke bare bare å kjøre usporet med to hunder i front som har mest lyst å gå bak og hilse på nykomlingene. (Jeg vurderer fortsatt å virkeliggjøre ideen om ei evig lang fiskestang med et ekorn på kroken.)

IMG_0247

De to lærlingene, Bajas og Leina. Det er fortsatt mye som skal læres, mine to strutser! Ingen tvil om at disse såkalte «lederhundene» er over gjennomsnittet glad i snø. I midten skimtes Loki. Finnmarkingene har funnet seg til rette bakerst. Magnus er sjåffis / musher.

IMG_0262

Jeg er fortsatt ikke i tvil, livet er best bak hunderumper. Ingenting i hele verden slår den følelsen av å stå bak på sleden, med en liten skokk hunder som jobber rævva av seg gjennom snø, skog og fjell.

IMG_0278

Fem hunder er langt ifra nok til å trekke en 20 kilos treslede og to personer på henholdsvis 60 og 72 kg. Og da kommer klær i tillegg. Magnus tapte denne gangen, og måtte gå til fots opp. Neste bakke var min. Det positive er at vi får en gratis treningsøkt.

IMG_0285

Dagens ristebilde går til ingen ringere enn Leina! Det ble mange bilder i denne sjangeren, men dette var det beste. Fasinerende hvordan øynene ruller som klinkekuler rundt i hodene på dem når skallen roterer. Note to self: filme dette i slow motion.

IMG_0286

Pilt!

IMG_0289

Panda!

IMG_0301

Panda og Pilt!

IMG_0303

Loki – Villa Engseths store bråkmaker, karaokesanger og urokråke. Men så hender det seg jo at han skrur på sjarmen, slik som på dette bildet.

IMG_0310

Med håndbrekket på, kan jeg fint bevege meg framover uten at hundene drar noen plasser. Men! Man skal aldri stole på et snøanker.

IMG_0315

Er det en muldvarp? En mus? Jordrotte? Neida, det er bare Bajas fra Kennel Snykovet. En av de viktigste kvalitetene til en lederhund, er å holde midtlina stram, da særlig når man stanser. Og gjerne la være å lage floker og surr. Her har vi fortsatt mer å lære, eller hva Bajas? Leina er ikke noe bedre, skal sies. Vi er tålmodige, og tar én ting om gangen.

IMG_0316

Snykovets Bajas har ikke fått navnet sitt helt uten grunn…

IMG_0322 IMG_0331

Kan ikke tenke meg at det finnes noen bedre plass å bo for slike friluftsinteresserte hundemennesker som oss. Sentralt, men likevel med fantastiske turmuligheter rett fra stuedøra. Like bak huset vårt, har vi et lite nettverk av treningsløyper, perfekt for hundespann. Man kan velge om man vil holde seg i skogen, eller om man vil kjøre opp på fjellet. I utgangspunktet er jeg ikke fan av scooterkjøring, men skal ærlig innrømme at jeg er svært takknemlig for at de etterlater seg spor som vi kan kjøre i. Turene hadde vært betraktelig tyngre om vi skulle brøyta løpya selv. Men glem ikke #stillenatur…

Livet er best bak hunderumper

Stormen Ole kom som et skudd, og dro igjen like fort. Her på innlandet tar vinden noe dårlig i forhold til ute på kysten, så vi var lettere skuffet over å ikke ha fått følt Ole på kroppen på samme måte som de i Lofoten og på Senja. På en annen side, så er jeg glad vi slapp unna. Men jøyemeg så gøy det er med litt vær!

Turområde Villa Engseth

Turen i dag gikk sånn ca presis fra husdøra (ved Stormyra / Engemyra) og opp bakkene mot Møllerhaugen. Du trenger sjelden å dra langt for å få fine naturopplevelser. De siste månedene med mørketid, har turene gått fra huset vårt på Villa Engseth. En kombinasjon av jobb, mangel på dagslys, ødelagt kamera og hacking av Turtryne.com har gjort at bloggen har vært nedprioritert, selv om turene har vært mange. Men nå er jeg tilbake!

IMG_0170

Casper begynner å ta igjen de andre hundene når det kommer til størrelse. Jeg gjetter på at han blir like stor (om ikke større) som Bajas. Vi gleder oss til neste vinter når han kan gå i spann sammen med de andre! Foreløpig er han bare løshund, og løper rundt og erter de andre mens vi er på tur. En skikkelig ramp og drittunge.

IMG_0159

Bajas – vår lederhund og trekkmotor. Fortsatt ung, fortsatt under opplæring, men med stort potensiale. Denne hunden er stille og rolig hele døgnet, bortsett fra de gangene vi tar fram seletøyet. Da blir det liv i leiren! Det værste han vet, er å bli plassert bakerst. Enten det er når vi går på ski, eller når vi kjører slede. Da blir han fornærma, og finner fram de værst tenkelige lydene og synger sanger i moll for å vise sin misnøye. Det er tydelig at denne hunden lever og ånder for å jobbe. En skikkelig arbeidshesthund!

IMG_0151

Blogger, fotograf og turgåer som synes livet er best bak hunderumper. Prøv det, og værsågod bli avhengig!

IMG_0138

Snykovet’s Bajas lever opp til navnet sitt!

IMG_0176

Hundene begynner å bli erfarne turgåere, og demonstrerer her hvordan man graver snøprofil. Spesielt viktig etter de siste dagers snøfall. Ekstra stjerne i boka for godt samarbeid av Casper og Bajas. Leina observerer og godkjenner.

IMG_0132

Casper fra Kennel Lapicum i Sverige fyller snart 6 måneder. Som de fleste «småbarnsmødre» sier; tiden flyr!

IMG_0130

IMG_0116

Casper og de andre hundene våre så ikke ut til å bry seg nevneverdig om stormen Ole og hans etterdønninger. Snarere tvert imot!

IMG_0110

Leina er den eneste av våre hunder som virkelig kan det å posere. Hun stiller seg opp, rett som det er. Rak i ryggen med hodet høyt hevet. Leina er eldst og sjef i flokken, og det synes.

IMG_0109

Siberian / Alaskan flat tire. Dette skjer hver gang vi stopper. Uten unntak. Enkelte ganger skjer det i fart også. Til tider fryktelig frustrerende, men man klarer jo ikke å la være å bli sjarmert når man ser hvor stor pris hundene setter på snøen.

IMG_0182

Siste bilde som ble tatt, før turen (og undertegnede) tok en annen vending. Kramsnø i det underste snølaget tok godt grep om skituppene i den bratteste nedoverbakken, og sørga for at den menneskelige delen av flokken tok et formidabelt stup i snøen med hodet først. Hodet satt som støpt i den fuktige, underliggende snøen og jeg måtte bruke armene for å komme meg løs. Kameraet fant jeg underst, nederst, nærmest bakken. Det ligger i skrivende stund til tørk inne på Villa Engseth.

Hundekjøring i Kjervelvdalen

  • Område: Målselv
  • Vanskelighetsgrad: Middels
  • Distanse: Ca 30 km tur/retur
  • Varighet: 4 timer

Kjervelvdalen

Med utgangspunkt i Istindlia, er alt tilrettelagt for trening av hund på nesten endeløse skogsveier. På vinteren er det mulig å kjøre fra Istindlia og helt over til Setermoen via Grønhaugskardet og Nystedskardet. Turen i dag, gikk til Klokkardalen ved foten av fjellet Rypelars 1238 moh i selskap med Klara og deres hunder.

IMG_7632

Med et tredvetalls Alaska Huskies, blir det mye liv og røre. Bajas lar seg lett rive med når det er en potensiell tur innen rekkevidde. Her sitter han pent og venter på å bli plassert i spannet.

IMG_7655

Magnus kjører 8-spann. Vår Leina og Loki bakerst som motorer. Det er alltid mye bråk og bjeffing før start, så mye at man knapt hører hverandre når det skal kommuniseres. Det ender som regel opp med at det endres kommunikasjonsmetode fra tale til tegnspråk. Derfor elsker jeg øyeblikket når man endelig kan ta opp ankeret og dra av gårde. Stillheten som da oppstår er helt magisk. Kun lyden av sleden som knirker, og belegget som glir mot snøen.

IMG_7662

Velsignet med 15 minusgrader og vinterlys, var det rimelig vakkert i Kjervelvdalen denne dagen. Forrige gang vi kjørte spann her, sto vi til anklene i sørpe og regnvann. Nord-Norge i et nøtteskall.

IMG_7675

Maylinn tillatte seg selv ekstrem eksponering for hundeskrekken. Om den ble kurert vites ikke, men det ble i alle fall ikke noe værre! Som det kommer fram av bildet, var det ikke særlig mye snø i Kjervelvdalen. Alle humper og skumper var derfor særdeles tilstedeværende, noe som resulterte i en elegant velt da vi kom skjevt inn på en stein da Maylinn satt oppi og jeg kjørte. Med en velta slede, klamra jeg meg godt fast mens Maylinn ble hengende i snøankeret etter armen. Ikke mange meter senere fikk vi stoppa spannet, og alle kom fra det i god behold. Èn erfaring rikere. Learning by doing!

IMG_7686

Bajas prøvde å sjarmere denne gamle tispa, uten noe særlig hell. Alt han fikk i retur, var et titalls glefs og noen stygge blikk. Det endte med at hun ikke ville ha ham der, og hun prøvde å tygge han løs. Den nakkelina var heldigvis av wire, og Bajas ble værende ved hennes side. Men kan du skjønne hvilken tispe som ikke vil ha den flotte, staselige karen her?! Mulig han var for ung for henne. Vell vell, det kommer nok flere sjanser.

IMG_7720

Vi bytta på slik at Maylinn også fikk kjøre. Det gikk strålende! Da kunne jeg slappe av i sleden og bare nyte. Og ta bilder.

IMG_7691

Hundeverdenenes svar på Dum og Dummere, uten tvil.

IMG_7698

Da klokka ble litt utpå dagen, ble himmelen farget sukkerspinnrosa, og vi følte at vi svevde / kjørte på en rosa sky.

IMG_7711 IMG_7715

Takk for turen Maylinn, Magnus, Klara og alle hundene! 🙂

Andsfjellet 652 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 652 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: Ca 8 km (fra vegen til toppen)
  • Varighet: Så lenge du ønsker

Andsfjellet

Andsfjellet er sannsynligvis et av de mest brukte turområdene i Målselv. Med sin tilgjengelighet og grusvei til topps, kan du velge å parkere helt nederst, eller kjøre helt til toppen. Fjellet er derfor et fint turmål for handikappede og mødre med barnevogn. Lengden på turen bestemmer du helt selv, alt ettersom hvor du velger å sette fra deg bilen.

Man blir aldri for gammel til å leke. Det er faktisk ganske viktig å være litt barnslig iblant, eventuelt ganske ofte. Sunt for både kropp og sjel. Og dessuten så sies det at en god latter forlenger livet. Så i håp om å leve litt lengre og opprettholde god helse, tok vi turen til Andsfjellet for å hilse på kongen.

IMG_7547

I dag spente vi hundene foran rattkjelken til Magnus fra hans yngre dager, i mangel på en ordentlig slede. Null kontroll på både brems og styring, gjorde turen nedover litt ekstra spennende.

IMG_7548

Både to-og firebeinte var glad for å se snøen igjen. Med tre ivrige hunder, gikk turen opp bakkene som en lek.

IMG_7551

Det er vell ingenting å utsette på innsatsen til disse dyrene. Bajas og de andre spannmedlemmene er ofte mer i lufta, enn de er på bakken.

IMG_7562

Fra venstre: Bajas, Leina og Loki. Bajas vet å kjøle ned baken når han har muligheten.

IMG_7565

Prøv å gå forbi denne sjarmøren uten å gi han en real skvis. Det er tilnærmet umulig.

IMG_7573

Et bilde sier mer enn tusen ord. Takk for turen, fantastisk flotte vinter-Målselv, dyr og mann!

Helgemauken 585 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 585 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett / middels
  • Distanse: 10 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

HELGEMAUKEN

Turen til Helgemauken er en lett tilgjengelig, og familievennlig tur. Parkering og startsted øverst i Takelvlia boligfelt. Første del av turen går på relativt bred skogsbilveg opp til Linken, før den passerer ei trimkasse og går over til sti. Kan være noe vått da deler av turen går i myrterreng.

IMG_6918

Det hersker da ingen tvil om at høsten er den fineste tida på året (når det gjelder årstider med barmark vell og merke, vinter og sny er selvfølgelig å foretrekke!).

IMG_6927

Helgemauken er et beskjedent fjell, men har flott panoramautsikt over Blåtindan og Mårfjellet.

IMG_6934

Leina og Asbjørn i dyp samtale. Jeg bare gjetter på at de diskuterer fårikålmiddagen som venter når vi kommer ned.

IMG_6946

Bedre turhunder skal du lete lenge etter.

IMG_6958

Tålmodighetstesten. Bajas begynner å bli flink til å holde labbene av fatet, før vi har sagt «vær så god». Du skal likevel ikke snu deg bort veldig lenge før godbiten(e) er sporløst forsvunnet. Veldig lett å trene en hund som er glad i mat og godbiter! Vift med en kjøttbit og du kan få han til å gjøre hva som helst. Så fremst han skjønner hva du mener.

IMG_6964

Obligatorisk kaffepause. Idét vi planta rompa ned for å ta en hvil, titta sola frem. Høsten har satt inn alle kluter, men likevel kunne vi kjenne sola varme.

IMG_6970

Asbjørn / Unge (lovende) Davidsen og Leina i lett jogg oppover med Blåtindan i bakgrunnen. Samtlige Målselv-fjell og fjell i Nord-Norge for øvrig, hadde et aldri så lite slør av melis på toppen for anledningen. Det nærmer seg.

IMG_6982

Prøv å motstå disse brune, kulerunde øynene mens du nyter matpakka di.

Takk for turen, Maylinn og Asbjørn, Leina og Bajas!

Gammen i Vassbrunskaret

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 290 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 9 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

GAMMEN

For å komme til parkeringsplass, kjører du fra Buktamoen mot Finnsnes og tar av mot Rundmo. Parkering og startsted ved veienden. Turen er godt merket og tilrettelagt med bruer og klopper. En lett, familievennlig tur med flere «kvileplasser» undervegs. Slak stigning hele veien, hvor nederste del kan by på fine terrengsykkelopplevelser for den som er interessert i slikt.

IMG_6803

Den første av de mange kvileplassene undervegs.

IMG_6829

Storbjelma ligger på din høyre side langs første del av turen, og snor seg som et brudeslør oppover skogen. Senere krysses elva, og stien fortsetter langs myrterreng med vakker utsikt mot Vassbruna.

IMG_6834

Klippetiklopp.

IMG_6903

Leina vet å slappe av når hun har muligheten. Men med så mye lemen og mus i skogen, klarer hun ikke helt å koble av og sover derfor med øynene åpne. Alltid på vakt. Bak dette vakre ytre, skjuler det seg nemlig en svært dyktig jeger. De kaller henne Leina the Ripper.

IMG_6858

Kvileplass nummer 2. Nils fikk ansvaret for Bajas når jeg skulle være fotograf.

IMG_6863

Storhompen med Vassbruna helt til venstre i bildet. Hundene var over gjennomsnittet gira i dag, da det i nærheten florerte med både sau og smågnagere. Leina er med sine 4 år, en tildels erfaren jeger, mens Bajas ennå ikke har tatt jegerprøven. Stillinga i dag, ble derfor 3-0 til Leina. Desverre er det slik at hundene allerede har svelget byttet sitt, før vi i det hele tatt rekker å reagere. Vi prøver i stor grad å unngå at hundene svelger lemen og mus, men stort sett så har vi ikke sjangs å stoppe dem før pelsdotten ligger godt plassert i magesekken til våre firebeinte.

IMG_6871

Bajas ser ikke ut til å slutte å vokse, verken i høyden eller i bredden. Snart ett år gammel er han, du store min som tiden flyr!

IMG_6876

Høsten er en av de fineste tidene på året, når lufta blir sylskarp og naturen setter de nydeligste farger på bladverk og øvrig vegetasjon. Høsten er også en liten forsmak på hva vi har i vente. De fleste kjenner vell til følelsen av å våkne opp på morgenen, og se at Kong Vinter har dekt gressplenen utfor vinduet med hvit, deilig bomull i form av snø? Jeg er snart halvveis til 50, men den intense følelsen av glede er fortsatt like sterk som da jeg var fem år gammel.

IMG_6879

IMG_6884

IMG_6897

Bajas er ikke kjent for å være flink å posere, så når jeg får et blinkskudd av gutten så er det ren flaks. Dette var det beste jeg klarte å få til i dag. Han var, på lik linje med Leina, lettere distrahert av alle godsakene som skjulte seg i lyngen. Både i form av lemen og blåbær. Undertegnede foretrekker det siste alternativet.

Takk for turen!

Høgpynten 492 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 492 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 7 km tur/retur
  • Varighet: 2-3 timer

HØGPYNTEN

Fra Olsborg kjører du mot Aursfjorden. Følg veien nordover mot Keianes, til du kommer til et grønt grendehus på høyre side av veien. Her er det god parkeringsplass, og turen starter på motsatt side. Det er satt opp informasjonstavler ved veien, og turen er merket med rødt og er derfor lett å følge.

IMG_6382

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gå fra Eidet på Målsnes opp til Aursfjellet, men da gravemaskiner og det som værre var sperret veien, så vi oss pent nødt til å klekke fram en plan B. Løsningen ble derfor å angripe fjellet fra andre siden, noe som vi ikke angret et sekund på da vi fikk trekke pusten over skoggrensa. Frisk fjelluft med et hint av hav, et formidabelt turterreng vi ikke ante eksisterte og en utsikt av en annen verden.

IMG_6395

Hundene var passe gira, og båndet var stramt som en fiolinstreng både på oppturen og nedturen. Nå skal det sies at det faktisk var sauer i nærheten.

IMG_6414

Er du kanskje en av de som heller blir sittende i sofaen når været er grått og overskyet? Ingen grunn til det, overhodet. Bare spør disse to. Det er dessuten riktig så behagelige gå-temperaturer nå på høsten, og man kan gå i et greit tempo uten å bli gjennomsvett. Det var heller ikke et eneste insekt å spore. Høsten er den fineste tida på året for barmarksturer, spesielt hvis du i tillegg er glad i å plukke bær og høste det naturen har å by på.

IMG_6417

Varden på Høgpynten ble passert i overlydsfart, og denne duetten hadde mer enn nok energi til å fortsette videre oppover mot Aursfjellet. Om du har satt av god tid (omså en hel dag), er turen fra Keianes og over Høgpynten, Aursfjellet og Geitberget en flott måte å få med seg den eneste biten med kystlinje som Målselv har å by på.

IMG_6421

I bakgrunnen lurer Mårfjell attom skydekket. Det gjorde også uflaksen, som lå på lur bak en stein lengre opp i lia. Med en knirkete ankel og leddbånd lange nok til å nå to ganger rundt foten, var forstuinga et faktum da jeg traff bakken med et brak etterfulgt av et hvin. Kristin var sikker på at foten var knekt da hun så hvordan den vridde seg. Jeg var likevel kjapp med å komme meg på beina igjen, etter å ha liret av meg en rekke usensurerte, nordnorske gloser med snert. Det ble derfor ikke til at vi gikk til toppen av Aursfjellet, denne gangen.

IMG_6427

Bajas fikk smaken på blåbær, men spiste de kun når de kom fra hånda til Kristin. Takk for turen (og blåbæra)!

Kletten 741 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 741 moh
  • Vanskelighetsgrad: Middels
  • Distanse: 16 km tur/retur
  • Varighet: 4-5 timer

KLETTEN

Fra Bardufoss Lufthavn, kjører du mot Kirkesdalen forbi Målselvfossen til du kommer til krysset til Elverum gård. Parkering på vegskulder. Turen går først gjennom et steinbrudd, før skogsbilvegen snor seg oppover lia. Turen er merket med rødt, men om det skulle herske noen tvil skal man holde venstre i alle kryss. De fire kilometerne på skogsbilveg kan tidsmessig kortes betraktelig ned om du velger å ta med sykkel. Da kan du trille hele veien fra skoggrensa og ned til bilen igjen.

DSC00040

Selv om strekka under skoggrensa er noe langdryg, får man svært god belønning når landskapet åpner seg. I bakgrunnen er det den mektige Alappen som speiler seg i vannet og venter på besøk. På denne turen vandrer man i slik høyde, at fjellene rundt virker enormt store. Denne storslåtte utsikten kan fort slå pusten utav en, når man står der på ei slette og føler seg så bitte, bitte liten mens man stirrer fjellene rett i øynene. Målselv er vakkert.

DSC00054

DSC00073

Leina var glad og lykkelig over å være den heldige finner (og vinner) av levningene til Rudolf. Hun bærte med seg stasen hele veien til toppen, stolt som en hane.

DSC00152

Man tager hva man haver. Vannpytt duger også.

IMG_6356

Bajas har endelig vokst inn i trekkselene til Leina. Nå kan vi virkelig dra nytte av gutten! Nå jobber han så bra på tur, at vi er nødt til å få installert «gå bak» knappen skikkelig når vi skal gå nedover. Han hater å gå bakerst nemlig.

DSC00160

Fjellfie av Magnus Davidsen.

DSC00173

På toppen var det ingen tvil om at høsten var i anmarsj. Den kalde vinden bet oss i kinnene, og snek seg inn i alle åpninger som ikke var forseglet. Selv om vi ikke er der på kalenderen helt enda, så har moder jord bestemt seg. Det blir vinter i år også.

DSC00181

Denne karen er snart ett år gammel, og fortsatt kryper han opp i fanget i pausene. Finere fangvarmer skal man lete lenge etter.

DSC00204 DSC00239

Akrobatikk eller hva man skal kalle det. Leina har løpetid, men hun har tydeligvis ikke helt skjønt hvordan dette egentlig fungerer i praksis. I alle fall ikke hvem som skal være på toppen, og hvem som skal være underst. Bajas er ennå ung og uvitende, så han var unnskyldt.

DSC00257

Leina vet å posere for fotografen, som for øyeblikket var godeste Magnus Davidsen.

DSC00272

Leina har et skjult talent for yoga posisjoner. Denne kalles downward facing dog, og gjentas gjerne ti ganger på rappen.

DSC00320

På tur ned hadde det fortsatt ikke gått opp noe lys for Leina.

DSC00355

Skjellbekkvatnet er en yndet badeplass på sommeren, men jeg lot det bli med tanken denne kjølige sensommerdagen. Hundene synes det var like greit, men den som var mest fornøyd var nok Lille Krølle.

DSC00375

Siste biten med vandring over skoggrensa, nedi lia venta 4 kilometer med skogsbilveg. Neste gang tar vi med sykkel eller annet fremkomstmiddel, og en mye større matpakke. Takk for maten turen!

Sollitind 689 moh

  • Område: Målselv
  • Høyeste punkt: 689 moh
  • Vanskelighetsgrad: Lett
  • Distanse: 9 km tur/retur
  • Varighet: 3 timer

Sollitind ligger i front av de ruvende Blåtindan i Målselv kommune. Startsted ligger ca 5 min fra Buktamoen i retning Tromsø. Kjør inn hvor det står skilta Solli, og ta til høyre i neste kryss. Parkering ved veienden. Følg samme merking som til Broderstadvatnet, og ta til høyre etter ca 1 km. Rett under skogbandet krysser stien sammenbindingsveien til Forsvaret, hvor det er plassert ut en benk som er fin å raste på. Til info, så går turen delvis inn i Blåtind Skytefelt. Anser ikke dette som noen direkte fare, da det er helt i ytterkant av feltet. Stien brukes av turgåere hele året. Jeg tar derimot ikke noe ansvar om noen skulle ha så flaks å treffe på en blindgjenger 🙂

Sollitind

Det som på kartet vises som et virvar av veier ved Vasshaugen og Syrgrasberget, er Blåtind Skytefelt.

IMG_4498-2

Jeg hadde med meg finfint turfølge, henholdsvis fra Takelvlia og Fagerlidal. Vi hadde også med oss noen andre kvinnelige turkamerater, som ikke synes på bildet fordi de er så små, men likvel ganske store. De har vinger, er blodsugere og hører til kleggfamilien. De hadde invitert seg selv, og opptrådte nokså hensynsløst ovenfor samtlige turister. Makan til frekkhet.

IMG_4525

Når vi kom opp i høyden, ble kleggen desto mer rabiat når den fikk konkurranse av svartflua og blinding. Vi klarte såvidt å nyte utstikten over Målselva, før vi måtte løpe fra disse blodsugende kvinnfolkene. Derfor er det fint med et slikt fotografi for å kunne studere landskapet i ettertid, uten å bli distrahert.

IMG_4532

Så fort man kommer over skogen, byr vesle Sollitind på en formidabel utstikt tross sine beskjedne høydemetere. Mårfjell og Blåtind i bakgrunnen.

IMG_4537

Blåtind – Målselvs svar på Mount Everest. Litt snillere, og mye lettere tilgjengelig.

IMG_4546 IMG_4551

Undertegnede og Leina poserer mot sin vilje for fotografen. Flaks at han trykka på avtrekkeren akkurat i det sekundet hvor jeg ikke var i jaktmodus.

IMG_4578

Bror og søster Dahl. Søsknene Dahl. Dahlklanen. Sirkus Dahl. Van Dahl. Kjære barn, mange navn!

IMG_4590 IMG_4617

Det virker som om det er mye av alt i år, både klegg og blomster. Jeg vet hva jeg foretrekker.

IMG_4618

Vakre reinroser.

IMG_4637

Tira er en smule varm i toppen, og sender Kristin et bedende blikk om å få lov å bade i bekken. Når det kom til stykket, så var hun ikke så tøff i trynet og stakk halen mellom beina så snart hun hørte vann i bevegelse.

IMG_4679

Tira og Øyvind med kong Blåtind i baken.

IMG_4688

Magnus og Leina på toppen av Sollitind. Stormauken skimtes i bakgrunnen.

IMG_4705

IMG_4712

Med flerfoldige varmegrader og ei lav kveldssol, lå det meste til rette for god stemning.

IMG_4726

Nede i skogen var det svært så idyllisk, med magisk lys og blomster i alle farger og fasonger.

IMG_4737

Elg.

Takk for turen, alle sammen!