Hva

Fjällräven Polar er et 300 km langt eventyr som går gjennom den arktiske tundra fra Signaldalen i Nord-Norge, og ender opp i Jukkasjärvi – Sverige. Hver deltager har ansvar for sitt eget spann bestående av 6 hunder av typen Alaskan Husky. Poenget med hele opplegget, er å gi «vanlige» folk muligheten til å oppleve hvor fantastisk friluftsliv kan være på vinteren, så lenge man har riktig utstyr og nok kunnskap. For å være med på turen, er hver enkelt nødt til å legge inn søknad på nett, hvor folk kan gå inn og stemme. Det blir valgt ut to deltagere fra hvert land, den ene med flest stemmer, og den andre blir valgt ut av Fjällräven. Tilsammen er det 14 nasjoner som deltar. Jeg på min side, hadde en hel del flaks da den ene av de norske deltagerne måtte melde avbud pga skade. Med gode kontakter, og uten å legge inn så mye som en eneste søknad, hadde jeg (mildt sagt) gullhår i rævva da jeg fikk tilbudet om å være med, bare uker før turens start.

Ruta

Turen har sitt startpunkt i Signaldalen (punkt 2 på kartet), nært det karakteristiske fjellet Paras. Første del av turen er den desidert hardeste, da man er nødt til å klatre omlag 800 høydemeter for å komme seg opp på snaufjellet. Så snart skog og trær er tilbakelagt, sneier løypa såvidt innom Treriksrøysa før den dreier inn mot Tavvavuoma. Tavvavuoma er et av Europas største områder med permafrost. Denne delen av ruta er mest eksponert, for her er det ingenting som skulle ta imot for uvær som snø og vind. På en god dag, kan man derimot se nesten 50 kilometer. I korte trekk var vi innom disse stedene: Signaldalen – Pältsa – Rostu – Kamas – Kattuvouma – Sevvovouma – Väkkärä. Ruta er også kjent som Kungsleden. Totalt 3 netter og 4 dager på tur. Les Fjällrävens rapporter og videoer, dag for dag ved å klikke HER.

Her er vi kommet oss opp fra Signaldalen, og over tregrensa. Vinden ble stadig sterkere, jo lengre opp vi kom. På bildet er mine lagkamerater, henholdsvis fra Norge og UK: Jostein, Phil Raisbeck og Phil Parkes.

Viktig å ikke bare se framover, men også tilbake på det som har passert.

Det var noen få ting jeg savna på turen siden vi ikke pakka sekken selv: kart, ullgenser, bomullsanorakk, ekstra stillongs. Kart fordi jeg liker å vite hvor jeg er og hvor jeg skal. Siden vi hadde guide, var det ikke nødvendig for alle å ha kart, men likevel. Jeg har en greie for kart, og kan sitte å glo på det i timesvis uten at det blir kjedelig. Ullgenser fordi netting og fleece med skalljakke over ble for lite, og fordi dunparkasen ble i meste laget. Bomullsanorakk fordi jeg foretrekker naturlige materialer framfor klær med membran, spesielt under disse forholdene. En ekstra stillongs fordi jeg alltid blir kald på rumpa og på lårene.

Det var ikke mye tid til å stoppe for å ta bilder, så derfor selfie.

Det ser kanskje lettvint ut å stå på en slede en hel dag, men tro om igjen. Man må være våken og følge med på hundene hele tiden, avpasse farta og holde balansen. Jeg er vant til å bli fysisk sliten av å gå på ski eller til fots, så det var en helt annen opplevelse å bli sliten av å stå rett opp og ned. Aldri før har jeg vært så sliten i ryggen, som jeg ble første dagen på sleden.

Første stopp for lunsj, var Pältsa. Ikke alle hundene var like begeistra for å stå i ro.

Her er to av hundene fra spannet til Jostein (tror jeg?!). Navn er ukjent, da det var så utrolig mange å holde styr på. Selv ikke guidene var sikker i sin sak, da hundene var lånt fra fjern og nær. Skal jeg nevne en negativ ting om turen, må det være at den var altfor kort. Når man først hadde begynt å komme inn i rutinene og bli kjent med hundene, var turen over. Jeg foreslår her og nå at de utvider turen med minst en uke. Man blir ikke ruttis etter bare fire dager i fjellet.

Campen ved Rostujaure, kunne ligne litt på en liten landsby midt i ingenmannsland. Med over 200 hunder og over 30-40 mennesker på tur, var det ikke rart det kunne virke kaotisk på avstand.

Det er vell overflødig å nevne at vi hadde fint lys den kvelden.

På turer som dette når vi er fullstendig avhengig av hundene, kommer de før alt annet. Du trenger ikke ofre mat, sovepose og telt en eneste tanke, før hundene er matet, oppstallet og tatt hånd om. Dette høres kanskje ut som noe som er fort gjort, men det tar en del tid når hundene er i flertall. Maten er for øvrig et kapittel for seg selv: først skal de ha snacks (eller apertif om du vil), så skal pølsene med vom kuttes opp i små biter før man må koke vann og legge fóret i bløtt. Så skal det stå og godgjøre seg en liten halvtime før maten fordeles i 30 skåler og serveres. Først etter et par timer, kunne vi finne fram primusen og fylle på energilagrene og krype inn i soveposen. Passelig utslitte, men med et passelig stort smil om munnen.

Fra venstre: Hana fra Sverige, Alex og Greg fra USA nyter lunsjpausen i påskesola på Kamas.

Noen av hundene vet å slappe av mens de har muligheten.

Kamas.

Ettersom jeg har en del basiskunnskaper om vinterfriluftsliv fra før, har jeg likevel ikke erfaring med hundekjøring (selv om jeg har to huskyer selv). Begrepet multitasking ble tatt til nye høyder, da det var uaktuelt å stoppe for å drikke, spise, skifte klær, smøre seg med solkrem osv. Læringskurven var derimot stupbratt, og bare etter en dag hadde man stålkontroll på det meste.

Det som går opp, kommer ned. Det var ørlite vedmodig å tape høydemetere og legge kursen ned mot skogen etter noen fine dager på høyfjellet.

Livet i camp er deilig. Jeg er meget imponert over de andre deltagerne som knapt hadde sovet i telt før, som tok steget rett ut i den Nord-Svenske kulda. Selv lærte jeg noen nye knep som jeg ikke har tenkt over før, blant annet hvordan man plasserer teltpluggene som snøanker når underlaget er løst og har dårlig feste. Jeg hadde i utgangspunktet håpet på en liten storm for å få litt ekstra utfordring, men klager ikke over at at godværet gjorde turen til en «walk in the park». Snarere tvert imot. Jeg nøt hvert eneste sekund. Telefonen og klokka ble lagt igjen hjemme, og jeg ofra de ikke en tanke. På turer som denne er det en ting som gjelder, og det er å leve i nuet.

Vår læremester, Johan Skullman, følger på hakk i hel. Denne karen innehar enorme kunnskaper om friluftsliv, og hadde ansvaret for undervisningen på turen. When in doubt, ask this man. He knows. Du kan mildt sagt si at jeg fikk prestasjonsangst, da vi på siste dagen skulle ha «eksamen» (også kalt bålprøven). Mens diverse filmcrew fra alle verdens hjørner sto og filmet, skulle vi bevise ovenfor Johan og de andre at vi faktisk hadde lært noe på turen. I dette tilfellet lage bål ved hjelp av kniv og magnesium. Fyrstikker og bensin kunne du se langt etter. Heldigvis hadde jeg på forhånd tørka never i lomma, så jeg fikk fyr rimelig kjapt, og kunne trekke meg letta tilbake. Eksamen bestått med glans. Phew!

Siste delen av turen har jeg ingen bilder av, da jeg var for opptatt med å kose meg. Da vi kom fram til vårt endepunkt i Väkkärä, ventet badstu, isbad og treretters middag etterfulgt av full fest med liveband og det hele.

Til slutt må jeg rette en stor takk til Fjällräven som tok meg med på tur, til guidene for å være så fantastiske ledere og til de andre deltagerne for å ha gjort denne reisen uforglemmelig. Jeg er dere evig takknemlig!