Så var vi kommet til et av turens mange høydepunkter, øya Mljet. En særdeles rolig og liten øy. Så liten og rolig at vi slet skikkelig med å finne et minimarked som hadde solkrem i hylla da vi gikk tom dag 2. Solkrem eller ikke, øya innehar en perle av en nasjonalpark bestående av to saltvannsinnsjøer som er badevennlig til tusen da sjøene blir som to oppvarmede basseng når sola står og steiker dagen lang.

Vi (som mange andre) leide sykler og tråkka oss vei rundt i Mljet nasjonalpark. Sykkel var en fin måte å komme seg rundt på da det gikk i radig tempo, og vinden virket svalende på to ellers så overopphetede nordlendinger som tilsynelatende aldri ble helt vant til varmen.

Magnus er strålende fornøyd med sykkelen sin…

Uti en av saltvannsinnsjøene kunne man se over til en øy med et gammelt kloster. Nå i dag er det vell bare kafeer og turister å oppdrive der.

Sola i auan sa du?

Da nasjonalparken var ferdig utforska, tok vi turen tilbake til basen vår i Pomena og videre utover for å finne en plass å plaske. Og se hva vi fant! Svømmeknappen del 3 ble også gjennomført her. Magnus besto med glans.

Det hender man får med seg blindpassasjerer.

Etter Pomena kjørte vi videre for å søke flere opplevelser. Veiene østover hadde tidvis meget god utsikt.

Her er leiebilen vår. Amerikansk. Uten motor. Og senere uten clutch.

Klissklass.

Til slutt endte vi opp helt ytterst i øst, på et bittelite tettsted med navn Saplunara. Uten noen form for plass å bo, klarte vi å karre oss til dette rommet med havutsikt og litt til. Dagene ble tilbragt på steinstranda rett nedenfor med ei bok og en og annen svømmetur.

En av grunnene til at vi valgte å dra til Kroatia, var for å få med oss Plitvice Lakes. Nasjonalparken (bestående av 16 krystallklare innsjøer) var en av de første til å bli lagt til i UNESCO’s verdensarvliste. Innsjøene ligger etasjevis oppover dalen og er bundet sammen av små bekker og vakre fossefall. Den laveste innsjøen ligger på 367 moh, og den høyeste 1279 moh.

Nasjonalparken var svært godt tilrettelagt for turister (slik som han her på bildet) med ca 8 kilometer sti og broer for å krysse innsjøene. Om du tenker å dra kan det være greit å ha med seg gode sko, og sett gjerne av en hel dag for her er det mye å se! Det går også båt mellom noen av sjøene, eller du kan hoppe på ett av togene.

Med over 30 grader i skyggen og badeforbud var det på grensen til å være tortur.

Fargen på innsjøene varierer ettersom hvor mye mineraler og organismer som er i vannet og hvordan sola treffer vannflaten. Alt fra turkis og grønt, til grått og blått. Plassen er desidert på min topp 3 liste over de mest spektakulære steder jeg har vært i verden!

Fornøyd turist.

Fisk var i alle fall ikke mangelvare i innsjøene. Mesteparten av fisken vi så var ørret og Europeisk karpe. Jeg fikk også et glimt av en kreps da jeg krysset en bro.

Etter en lang dag med mye trasking, utforsking og svetting var det godt å komme til House Ines ute på landet og sette seg i skyggen med en kald pils. Overnatting i Kroatia er særdeles enkelt å finne. Det er veldig billig og ikke minst bra. For en natt i leilighet (privateid) betalte vi i gjennomsnitt 300 kr per natt for to personer. Det kryr av overnattingplasser langs veiene og i landsbyene, så man trenger egentlig ikke å forhåndsbooke. Selv brukte vi mobilappen til Booking.com flittig, i alle fall i starten av reisen.

Som de fleste nordlendinger i syden, tar det litt tid å venne seg til den brennende heten som finnes sør for polarsirkelen. Det ble etter hvert en daglig syssel å finne egnet badeplass for ikke å renne bort. Det ble derfor noen timer i bil og en del forvirring og bannskap over Kroatisk vei og skilting.

På øya Brač hadde vi base i Milna, en liten, rolig landsby ytterst i vest. Derifra var det flust av små badebukter å velge mellom om man orka å lete litt. Denne var fryktelig flott og lå passe øde til, men vi valgte å lete videre. Kresne nordlendinger altså.

Vi endte opp med denne plassen begge dagene. Helt greit for meg. Her var det bare å rulle uti havet når det ble for varmt på land. Det ble med andre ord mye rulling/stuping/kaving de to dagene vi var her. Værre var det når du skulle på land. Disse steinene er ikke særlig snille med fotsålene, og kråkebollene gjorde ikke saken lettere. Badesko anbefales om du tenker å ta turen!

On your mark.

www.stupedama.no

Ninja turtle og ballerinaen.

Smil da, Magnus! Her har han gjort seg klar til svømmeknappen del 2. Fortsettelse følger.

Det første vi gjorde da vi gikk av flyet i Rijeka, var å hente ut leiebil. Forhåndsbestilt sådan. Denne gangen av typen amerikansk servert henholdsvis uten motor. Om jeg hadde orka, ville jeg nok akselerert fortere på trehjulssykkel. Etter en Kroatisk times venting i kø hos leiebilfirmaet (sånn ca tre norske timer) var vi endelig fri. Uten noen særlig stor plan, satte vi kursen mot Istria som ligger nordvest i Kroatia. Den første plassen vi endte opp på var Medulin, helt på sydspissen.

Dagen etter ankomst ble tilbragt i Kamenjak nasjonalpark. Hele parken var et eneste stort nettverk av veier og stier av meget varierende kvalitet, så det var til tider utfordrende å finne fram uten noen form for fornuftig kart eller retningssans.

På jakt etter bortgjemte badevennlige klipper uten overflod av folk.

Bleike og særdeles svette nordlendinger med godt mot.

Vi fant, vi fant! Det kom selvfølgelig flere folk etter hvert, men vi hadde den beste spoten.

Magnus forbereder seg til svømmeknappen.

Det er vell overflødig av meg å tilføye at vannet var usannsynlig klart.

Svømmeknappen del 1 bestått.

Så var det bare å finne tilbake til bilen da..