• Område: Lofoten
• Høyeste punkt: 552 moh
• Vanskelighetsgrad: Middels
• Distanse: 5 km tur/retur
• Varighet: 3 timer

Parkering og startsted ved Litl-Kongsvatnet rett ved kraftverket i Svolvær. Følg veien videre et lite stykke, før du hiver deg inn på stien på høyre side. Stien er tydelig, og lett å få øye på. I starten er det en del store steiner som må forseres, deretter går det over til fin sti. Dette er bytoppen i Svolvær, og er en svært populær tur både for turister og lokale. Lett tilgjengelig og med en tilhørende formidabel utsikt, er det ikke rart at denne stien er mye brukt.

Bajas og Magnus i fint driv. Tross varmen, var det mye futt i begge to. Det hjelper på når man har muligheten til å kjøle seg ned i vannet.

Gutta krutt.

Leina var litt slapp og lei i pausen, så jeg tvang fram et smil. Vi kaller det fettgliset. Påklistret sa du?

Leina var ikke så reint lite imponert over hva Lofoten klarer å servere på en vakker sommerdag.

Ingen tvil om denne karen har en fremtid som trekkhund. Han trekker til tider så hardt at både den ene og den andre eieren har problemer med å holde igjen, og han etterlater seg stadig «spølemerker» hvor enn vi går. Han innbiller seg visst at han kan få jordkloden til å spinne fortere, hvis han bare trekker godt nok.

Lofoten er kjent for sine lettjente høydemetere. Her ser du hvorfor.

Menneskets beste venn. Min beste venn heter Leina.

Litlmolla ruver i bakgrunnen, mens Svolvær ligger og dupper i havet.

Bajas synes det er passe slitsomt å være på ferie (les: gå fjelltur hver dag), så han slapper av når han kan. Enten er han av, eller så er han på. Aldri noen mellomting.

Det er flere enn Bajas som vet å slappe av når muligheten er der. Leina er mer av den utålmodige typen, og sitter alltid og tripper mens vi har pause.

Turskoene fikk kjørt seg i Lofoten, men enda er det mye sko igjen før de er utslitte. Turen ble for øvrig avsluttet med et fullverdig bad i Litl-Kongsvatnet, før vi tok turen til restaurant i Svolvær sentrum. Med det ønsker jeg høsten hjertelig velkommen. Takk for en fin ferie til både fire-og tobeinte skapninger.

• Område: Lofoten
• Høyeste punkt: 448 moh
• Vanskelighetsgrad: Middels
• Distanse: 2 km tur/retur
• Varighet: 3 timer

Nærmeste plass for parkering er sør for tunellen. Det er også fullt mulig å starte / parkere nærmere Reine sentrum, da gangavstand til startstreken er minimal. Stien starter på yttersiden av tunellen (på gamleveien), og går strake veien opp til toppen. Det er tydelig sti hele veien opp, men vær obs på at det er en del løs stein og tidvis ganske bratt. Fra Reinebringen har du også et flott utgangspunkt for å fortsette turen videre bortover ryggen mot Navaren vest for Reinevatnet.

Leina og sin overordnede titter opp mot toppen, med påfølgende kink i nakken. Reinebringen byr på svært effektive og raskt konsumerte høydemetere. Om du har litt juice i låra, vell og merke.

En av flere turister på toppen. Svett, skitten og storfornøyd. Vandringen opp til dette legendariske fjellet kan til tider være en evig folkevandring med konstant strøm av likesinnede turgåere, både av den erfarne og uerfarne sorten. Hold bikkja i band, og deg selv i skinnet så skal du se at det går vegen.

Selv en rutt fjellvandrer får sommerfugler og tordivler i magen av å stå på toppen av denne steile knausen av et fjell. Hundene hadde ikke nok klatreerfaring til å bli med helt til topps, så de sto litt lengre ned og kosa seg i skyggen med et par liter vann og en håndfull forbipasserende turister.

Yogapose. For klisjéens skyld.

Turtryne in person med Lille Krølle på skulderen.

Noen klamrer seg fast til det som er av fast grunn, mens andre ser seg ut renneformasjoner og mulige nedkjøringer til vinteren. Hater å måtte skuffe deg, Magnus, men denne må du fikse på egenhånd. Med mindre du skaffer meg et par vinger og ei landingsstripe etterfulgt av en diger tjukkas. Og gjerne en coctail beroligende både i forkant og etterkant av flyturen (det er vell strengt tatt en skitur ifølge Davidsen selv, jeg er sterkt uenig).

Lensflare og det som hører med. Takk for nok en fin Lofot-topp! Måtte det bli mange, mange flere.

• Område: Lofoten
• Høyeste punkt: 419 moh
• Vanskelighetsgrad: Lett
• Distanse: 6 km tur/retur
• Varighet: 2 timer

Startsted og parkering for turen, er ved Rørvikvatnet. Parker ved gamleveien og følg grusveien oppover til den dreier mot nord. Herfra går det sti som følger ryggen hele veien opp mot toppen. Turen byr på slak og jevn stigning, med unntak av slutten som kan kreve at du må ta i bruk alle fire for å komme deg opp. Turen har også to andre alternativer, som kan nås fra Hopsvatnet og vestsida av Hopspollen (rett nord for Trolldalen). Flott og enkel tur, lett tilgjengelig for alle.

Med oss på turen, hadde vi tante Bjørg og onkel Gunnar. Unge Davidsen og Alise var også med, men var ikke å skimte foran kamera. Er det kamerasky det heter?

Lille Krølle og Bajas. Idét vi nådde kammen i bakgrunnen, var Bajas så varm at tunga hang og sopa nedi sanda. Med litt skygge og en liter vann, var alt i skjønneste orden. Noe sier meg at hundene gleder seg til kalde høstkvelder med rim i gresset, frostrøyk og levelige temperaturer. Mor og far er litt enig, men først må vi gjøre oss ferdig med sommeren.

Nok et bevis på at man ikke trenger å gå mange meter opp i høyden, for å vinne formidabel utsikt. På innlandet er en fjelltur med slik utsikt, ofte lagt opp til at man er nødt til å bruke en hel dag. Lofoten er i en klasse for seg selv, selv om innlandet har en egen form for sjarm.

Det fine med varmen, er at hundene ikke orker å gjøre motstand når jeg vil stjele litt kos.

I ørkenlandskapet fant vi noen blåklokker på vei ned.

Den langgrunne lagunen på Rørvikstranda, er et perfekt sted å avslutte dagen på. Bajas oppdaget til sin store overraskelse at det var fryktelig morsomt å løpe fort gjennom vannet og plaske så mye som overhodet mulig.

Slitsomt å være badenymfe. Takk for en fantastisk flott dag, alle sammen!

• Område: Lofoten
• Høyeste punkt: 541 moh
• Vanskelighetsgrad: Middels
• Distanse: 3 km tur/retur
• Varighet: 2-3 timer

Turen starter i vika tre kilometer nord for Henningsvær. Det er parkeringslommer på begge sider av vika. Stien baner seg vei gjennom buskaset i veigrøfta, før den sneier seg opp en trasé av steinur, sand og grus. Husk å holde høyre på vei opp, da stien til venstre fører til Festvågveggen hvor det kreves klatreferdigheter og utstyr for å komme seg opp. For de som ønsker en kortere tur, er det mulighet for å gå til pynten sørvest for Heiavatnet. Her har du storslått utsikt, til tross for beskjedne 200 høydemetere. Turen til Festvågtind er som fjell flest i Lofoten: bratt og luftig.

Nord-Norge har vært på sitt varmeste hele sommeren, og denne dagen var intet unntak. Bajas var ikke sen med å kaste hele den pelskledde skrotten ned i Heiavatnet for å avkjøle seg.

Far og sønn.

Sidetoppen til Festvågtind, med Magnus og Bajas. Nedenfor skimtes Presten.

Lille Krølle med raske solbriller sponset av Veidekke.

Et turtryne og en Leina med moderat høydeskrekk, slips og skjelv i bena.

Med hunder som dette, slipper du å få trening når du går på tur.

Undertegnede med Henningsvær fra fugleperspektiv.

Fjelltoppenen i Lofoten viser seg å være av den billige sorten. Det koster deg minimalt med krefter og høydemetere, for å få godt betalt i utstiktsvaluta på toppen.

Nede fra Festvågtind, var det fortsatt tropevarme i lufta. Og i vannet. Etter en kokende varm sommer, var Heiavatnet nærmest som et oppvarmet badebasseng. Magnus som i utgangspunktet er en «ikke-bader», var til og med først uti. Og se så fornøyd! Må ha vært over 20 grader i vannet.

Bajas kula’n på svaberget med kvist og kvast. Huskies don’t swim.

Vi hadde tatt med telt opp til Heiavatnet, og overnatta der med den fineste utsikten du kan få over Henningsvær. Nugattireklame.

Takk for turen, folk og dyr!