En kort, men noe bratt tur som ligger mellom Sifjord og Medby. Parkering finner du i den knappe svingen etter Sifjordtunnelen, i et bittelite grustak. Det er god sti hele veien, og det er godt merket helt til topps.
Strytinden er en lettgått Senjatopp som blir tidlig snøfri på våren. Turen starter på snuplassen på Kaldfarnes, hvor det også er parkering. Det er god sti hele veien, pluss ei lita strekning med grov steinur mot toppen.
Turen starter på Skjellneset, litt over en kilometer forbi Skrolsvik på Sør-Senja. Det er parkeringslomme der hvor stien starter. Det er lettgått, fin sti i starten som går over til å bli noe løst og steinete terreng i de to bratteste kneikene mot toppen. Vær obs på bratte ytterkanter. Fenomenalt god utsikt alle veier på toppen. Nordtuva kan også nås fra samme utgangspunkt, da stien deler seg ved Storvatnet.
Turen starter ved tunellinnslaget i Ballesvika (på andre sida ligger Gryllefjord), hvor det også er god plass for parkering på den gamle veibiten. Turen har god sti og merking opp til skoggrensa 350 moh ved en stor stein. De fleste snur her, og veien videre opp til Tolan er stiløs, umerket og bratt. Det anbefales å holde litt til høyre innpå lyngen når du går opp de bratteste skråningene, da ryggen i vest er særdeles luftig, utsatt og vanskelig å ta seg frem på uten å risikere katastrofe. Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms.
Du skal ikke langt opp for å få luft under vingene. Her er vi kommet fram til der hvor stien og merkinga slutter. Turen over myra og gjennom skogen var en klam opplevelse i solsteika. Vått underlag gjorde lufta så fuktig at det var som å vandre rundt i et tyrkisk dampbad.
Mine to aller største favoritter i hele verden samlet i et skjønt foto! Uten disse to hadde jeg aldri i verden kommet meg opp på Tolan denne dagen. Motiverende ord, en pakke kjeks og en tålmodighet av en annen verden er pakka som skal til for å få en relativt nylig stamcelletransplantert kropp opp motbakkene.
Med en lite samarbeidsvillig kropp, er det godt å ha en pelskledd bestevenn som motiverer.
Vi klarte jo selvfølgelig ikke å dy oss eller lese turbeskrivelsen ordentlig, så vi fulgte ryggen helt ytterst i bratta opp mot toppen. Av den grunn ble det derfor en del luftige passasjer vi helst ville vært foruten. Hvis du spør Leina, så er hun nok ganske enig i det. Hun er en stødig fjellvandrerinne, men måtte sette ned labben både her og der når det ble litt vell på kanten.
Vi var skråsikre på at yttersia av Senja skulle være svalt og behagelig nå som det nærmer seg høst. Vel, der tok vi feil. Tror dette var den varmeste turen vi har gått i år. Leina var ikke særlig fornøyd med at vi ikke hadde tatt med vann til henne, men hun fikk bade i bekken da vi kom ned.
Tolan byr på utsikt i Segla-klasse, bare uten alle turgåerne.
Det ser kanskje harmløst ut, men på Magnus’ venstre side stuper fjellet rett ned i intet.
«Kom da, Leina!» Hun var ikke så veldig begeistret for å bli dratt oppover glatte steiner og berg.
Kanskje litt vanskelig å se, men dette er Leina som har skrudd på 4×4 og med høyt turtall prøver å komme seg opp de bratte bergene. Det gikk ikke denne gangen, så hun gikk tilbake og la seg på en fjellhylle og venta mens jeg og Magnus var på toppen. Der lå hun altså, på samme sted, i nærmere en time mens vi sosa rundt og tok bilder.
Drømmemannen i drømmeomgivelser! Neida. Joda 🙂
Leina fikk gleden av å løpe fritt på tur ned. Vi hadde selvfølgelig scannet området for både folk og fe, og der var intet å se. Hun fant en gevir av et reinsdyr som hun kosa seg med før vi tok henne i bånd siste biten på vei ned til bilen.
Halvtrollsk stemning på returen.
Tenk å ha en slik vakker og pelsete skapning som har et så sterkt ønske om å være nær deg, selv på frifot! Man blir jo lykkelig langt innerst inne i hjerterota av mindre. Jeg sier ikke at hun aldri har stukket av, men fakta er hun alltid kommer tilbake.
Takk for turen!
En relativt lettgått tur som egner seg for de fleste. Parkering skjer i Bøvær, da veien i Knarrvika er for smal, svingete og uoversiktlig til at man kan parkere på veiskulderen. Turen er godt merket opp til Strandbyskaret (se egen beskrivelse under), hvor det også er plassert en trimkasse. Siste biten opp til Steinsethøgda er ikke merket, men er fullstendig selvforklarende. For den som har høydeskrekken under kontroll, er det også mulig å ta turen videre til Husfjellet som vanligvis nås fra Skaland i sørøst.
sommarn e’ kje lang
men han e jo brei
når han kjæm her oppi nord
med måseskrik og med midnattsol
over både fjell og fjord
Ved ankomst Strandbyskaret var vi ikke så rent lite overrasket over utsikten, tross havtåke og beskjedne 280 meter over havet. Denne turen er i mine øyne undervurdert. Hit klarer nesten alle å gå. Både små og store føtter. Selv om det er tåkelagt til langt nede i fjærsteinan, så kan historien være en helt annen når du kommer deg gjennom skogen. Man angrer jo aldri på en tur uansett, gjør man vel?
Behind the scenes. Slik er det altså å være på tur med undertegnede. Det gis hyppige instruksjoner om marsjfart, retning og posering underveis. Fotografering er en hobby som lar seg svært godt kombinere med friluftsliv. Og når og både jeg og min bedre halvdel har med hvert vårt kamera, så er vi lite egnet selskap til den som er kamerasky.
Knotingen med kamerastativ og selvutløser resulterte i dette. Her er samtlige turmedlemmer representert. Fra venstre: meg, Magnus, Maylinn (med Bono the dog), Kristin og Vegard.
me brøytestikke og telehiv
sei både høgt og klart:
motorsykla e som brennevin
det e best at det bart
Fra det forrige bildet tok det ca ett helt minutt før alt var forandret til et tåkeinferno, og sikten ble tilsvarende ingenting. Sjarmen med Senja! Det blir aldri kjedelig.
vintern han e hard og nådelaus
men vi tar det som det kommer
med polvotta og polvara
til sommern e det sommer
Utsikten på vei opp mot Steinsethøgda. Tåka siver inn over Strandbyskaret, mens Husfjellet hever seg i bakgrunnen.
det kunne nok vært bedre
men det e sagt som det e sant
sydentura e som neggelsprett
det gjør ondt når det blir varnt
Liten mann i stor natur! Det er umulig å ikke la seg imponere. Av mannen Magnus 🙂
her oppe jobbe sola turnus
ho går fire måna på og åtte av
og om han strømmen han e gådd
så har vi ved og primus
vi fær ikkje te nå himmel
vi fær ut på hav
Hvordan kan man ikke bli sjarmert av dette?!
om live e et støvelhav
så får du navigere
vi søv når vi e skoilta av
og i døden tar vi ferie
Nå var det slik at været denne dagen var av det ymse slaget. Tåke på den ene fjelltoppen, klarvær på den andre. Regn på den ene sida av fjorden, sol i andre enden. Akkurat idet vi traff toppen av Steinsethøgda, begynte tordenskrallene å dundre lengre inn på landet, og en vegg av svarte tunge skyer kom rullende mot oss i god fart. De med langt hår var kjappe med å hive sekken på ryggen, og starte småtrippinga nedover mot skogen. Toppen av et snaut fjell ytterst på Senja er vell sjelden noen god plass å være i tordenvær. Det sies dessuten at det er større sannsynlighet for å bli truffet av lynet, enn å vinne i Lotto. Og siden ingen av oss tipper Lotto, var det kanskje lurest å returnere til lavlandet.
Vi fikk arrangert et hoppebilde før vi løp ned fra knausen. Kristin og Vegard er gode eksemplarer. Vi rakk akkurat å bli våte helt inn til trusa før vi var fremme ved bilen, og alle var skjønt enige om at det hadde vært en fin tur! Så takk for den!
og om det gikk til helvette
så blei vi ikkje frelst
etterlivet e som trommesett
det kan være ka som helst
Denne turen har to forskjellige utgangspunkt. Man kan gå fra Nikkelverket (merket «Verket» på kartet), eller øst for Hamn der hvor vi starta. Turen oppleves mest lettgått fra sistnevnte. Det er god plass for parkering på Hamn, så lenge det ikke er midt i tjukkeste bryllups-og turistsesong midtsommers. Hamn er også et godt utgangspunkt for padleeldoradoet ute ved Bergsøyan landskapsvernområde. Turen er beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 98. Stien opp til Sukkertoppen er godt merket med både skilt og blå merker fra begge sider. Det er sikret med kjetting i ett av de bratteste partiene.
Sist jeg gikk denne turen, var for fem år siden. Den gangen var det så lite folk i fjellet på Senja, at det knapt var spor av sti og finne opp til Sukkertoppen. I dag har den nesten ikke-eksisterende stien blitt autostrada. Det er kommet opp skilt som viser vei, og ruta er merket med blått på steinene. Ingen dum ting det altså, men de som ønsker å gå alene bør dra en annen plass enn de mest populære fjelltoppene på eventyrlige Senja. Vi traff faktisk bortimot 25 andre turgåere på denne lille turen.
Slikt er intet uvanlig syn på Senja. Alle værtyper på én gang. Sol i det ene øyeblikket, regn i det andre. Og innimellom der, tåke og regnbuer. Alt annet enn kjedelig.
Dagens turfølge var ingen ringere enn disse to favorittene + en halv! Bono er kanskje ikke så stor, men han gikk nesten hele turen på egne bein. En skal ikke undervurdere en slik liten kropp, den rommer mer enn du aner.
Hvis en bare orker å gå av stien, kan man fange ganske fotogene utsikter og landskaper. Det er vell overflødig å nevne at ytterkantene er litt bratte, så pass på hvor du tråkker.
Det er vell ikke rart at en nordlending blir svett når sommerværet slår til over havtåka.
Det var temmelig grått og fuktig da vi begynte på turen nede i fjæra. En skulle ikke særlig langt opp for å komme over tåkehavet. Vet ikke om vi kan kalle dette havutsikt, men spektakulært var det i alle fall!
Og så går de gamle hjem! Dagen ble rundet av på Hamn’s restaurant i selskap med et og annet 70 årslag. Natta ble tilbragt på Senjas (eventuelt Norges) mest idylliske hyttetomt. Takk for lånet, Magnar og Wenche! Og takk for turen, Magnus, Maylinn og Bono. Og til slutt, takk for maten og godt selskap, Kristin og Vegard.
Selv om denne «toppen» har en beskjeden høyde og lite stigning, er utsikten likevel ubetalelig. De få høydemeterne konsumeres helt i starten av turen, og resten er sjarmøretappe. Parkering omtrent midt mellom Fjellsendentunnelen og Riventunnelen, ved Trælvikvatnan. Riven ligger lunt til mellom omkransende fjell, og er derfor sjelden særlig vindfullt. En tur som er egnet for hele familien, men pass på barna da det er enkelte plasser som er luftige og litt utsatt.
Etter et år uten noe særlig tur og bloggings, er Turtryne tilbake. Fletta er kanskje borte, men jeg er på mange måter rikere enn noen gang. Rik på livserfaringer. Slike livserfaringer som du helst ville vært foruten, men som du likevel er takknemlig for siden det endrer synet på alt i livet. Mer om dette kommer senere, jeg lar dette være et ordinært blogginnlegg.
Pompel ble dagens turhund. Han er kanskje den som har fått minst miljøtrening hos oss, og som har vært mest rastløs de siste ukene. Pompel hoppa gladelig inn i bilen (bil = tur), men da han oppdaget at han var alene var det ikke like stas! Han sang og jamret seg nesten hele veien fra Buktamoen til Senja. Det gikk i både dur og moll.
Du kan jo trygt si at vi fant den toppen på hele Senja med tettest tåke. Og som bildet godt viser, er Pompel en god trekkhund selv om han er alene og i halsband. For en gangs skyld, ble Magnus (som nylig har vært og donert blod –> giblod.no) mest anpusten. Det har ikke skjedd siden aldri.
Det var jo ikke akkurat varmt i lufta. Men for en godt pelset polarhund blir det varmt, selv på en Nord-Norsk sommerdag.
Noen ganger kan man undres over hva disse firbeinte tenker og tror.
Da verken jeg eller Magnus hadde vært her før, hadde ingen av oss noen formening om hvor toppen befant seg. Da vi fikk øye på denne markeringen, ble vi enige om at det var en god indikator på at høyeste punkt var nådd og jubelen sto i taket!
Myrull. Pompelull.
Tåka var ikke like tjukk oppover, så vi kunne såvidt kjenne noen varmende stråler fra sola. Og du vet – i Nord-Norge kaster man ALT man har i hendene så snart sola titter frem. Om dette ikke var fullverdige stråler, får så være. Nytelse ble det uansett.
Nå er det slik at disse bildene fra denne turen kunne vært tatt hvor som helst i hele verden. Nesten. Siden man ikke ser omgivelsene, men bare lyng og stein. Men jeg lover, vi var på Riven! Tror vi, trallala 🙂
Effektive høydemetere med utsikt rett ut i storhavet! En klassiker uten sidestykke. Man kan velge å gå hele traversen slik vi gjorde, eller gå til henholdsvis Glæret og / eller Middagstind (se beskrivelse lengre ned). Traversen byr på luftige passasjer med bratte, mosekledde skråninger og steinur. Ikke en egnet tur for barn eller for de med høydeskrekk og dårlig balanse. Vi gikk traversen mot klokka, og hadde første stopp på Glæret (ytterste punktet i vest), etterfulgt av ryggrangling mot Middagstinden og ned. Ser for øvrig at Norgeskart har en liten feil, Glæret ligger rett vest for vatnet, og ikke nord. Parkering er ved skolen i Gryllefjord. Turen til Middagstinden og Glæret er også beskrevet i Turbok for Senja og Midt-Troms på side 80-81.
Det er i grunn synd at man sjelden orker å ta frem kameraet når turen er på sitt værste. Partiet gjennom skogen og opp til 500 moh, innebar et snev av helvete på jord. Gjørme og sleipe steiner i kombinasjon med loddrett stigning står ikke øverst på lista mi, men det er vanskelig å unngå det dersom man ønsker å nå steder som dette. Alt har sin sjarm, og jeg betaler gjerne.
Det er få ting som er så tilfredsstillende som å komme over skoggrensa til plasser som dette. I skogen får jeg ofte en fornemmelse av trange luftveier, og innbiller meg at trærne tar kvelertak. For ikke å snakke om insekter og trykkende varme. Da er det deilig å trekke pusten og nyte synet av dette. Jo mer luft jeg kan se, desto bedre kan jeg trekke pusten.
Ikke overraskende, var det min bedre halvdel som var mitt turfølge i dag. I godt selskap med to av våre 14 pelsede firehulstrekkere.
Panda ble født helt blotta for høydeskrekk. Hun nærmest fløy oppover steinura, og tok gjerne turen helt utpå kanten for å se rett ned etter fiskene i havet. Blir ikke overrasket den dagen hun helt glemmer at hun faktisk ikke har vinger, og flakser nedover ei fjellside. Hun er tøff når det gjelder det meste, men når det kommer til vann er hun like pysete som Magnus (sorry, men du har aldri vært spesielt god til å svømme).
Panda er klar for flyvetur! De to andre gutta har et åpenbart behov for å tenke seg om både en og to ganger.
Upåklagelig utsikt.
Mange steder langs veien mot toppen så ut som dette. Fri sikt rett ned i havet. Heldigvis er jeg glad i turkis, så det gjorde meg aldeles ingenting!
Gruppebilde før vi traverserte mot toppen som skimtes i bakgrunnen til venstre.
Dogs of the day. Et godt tips når det kommer til å ha med hund på luftige turer som dette, er å holde båndet i hånda. Ikke ha hunden festa fast i deg selv i sekken eller i magebelte! Dersom hunden rykker til i et svakt øyeblikk kan det bli fatalt for begge parter. Dersom du holder båndet i hånda, er det mye lettere å slippe dersom det skulle bli behov. Jeg vil ikke anbefale å ha hunden løs, da det er båndtvang i sommermånedene. Dersom du velger å ha hunden løs, skal du vite at det er ditt ansvar dersom det skulle skje noe.
Ryggen mot Middagstindens sørlige storebror. For de som har godt syn og briller på nesa, kan du skimte undertegnede i godt driv bortover.
Man kan følge rygg nesten hele veien, med unntak av noen få plasser. Dette er en stor fordel, da utsikten blir deretter. Av beste sort sådan. Senja på sitt beste.
En rosa flamingo skimtes like til venstre for toppen.
Flyvende Panda! På bakkenivå av alle ting. Disse hundene er så tilpasningsdyktige, at jeg blir fascinert hver gang jeg tar de med på andre ting enn sledekjøring. Denne tispa er så reaktiv, at hun skjønner hva jeg mener uten at jeg trenger å bruke ord eller lyder. Da er det lettvint å ha henne med på tur. Supermottagelig for alle slags tegn, og leser kroppsspråk og energi bedre enn de fleste. Jeg og Panda har en felles egenskap: vi er begge så sta at halvparten kunne vært nok. På godt og vondt.
Magnus og Rakas.
Det var tendenser til svært lokal tåke denne dagen. Den kom og gikk akkurat som den ville, men lå aldri så tykk at vi ikke fant veien.
Panda i storform. Eieren – not so much. Men det hjelper veldig med lett sekk og små sko!
Det er jo uhyre sjelden at disse selvportrettene blir perfekte. Hundene ble ikke så rent lite skremt da jeg kom løpende mot dem i lysets hastighet etter å ha trykt ned selvutløseren. Derfor en Panda på avveie.
Skal vi se: skisekk, minimalistiske joggesko, Fjällrävenbukse og hund. Noe sier meg at denne typen har flere hobbyer enn gjennomsnittet.
Vi tima det rimelig bra, og fikk et fantastisk flott lys da turen gikk nedover.
Ingen tvil om at denne turen er vakrest på kveldstid.
Takk for turen, Magnus, Pandis og Rakas!
Den har ikke noe navn. Det er heller ikke en fjelltopp per definisjon. Den er nok lite attraktiv for mange, men skal likevel ikke undervurderes da den har god utsikt tross lav høyde. Jeg velger å kalle den østlige naboen til Namnlausingen for «Nesten Kyle». Parkering finnes ved innslaget til Fjellsendentunnelen ved Skinnkollvatnet. Det er så og si ikke sti, så noe retningssans kan være greit å ha med.
Turen blir liksom tre stjerner bedre, når man har turfølge tilsvarende dette her. Rampen er en staselig type, som alltid er pent kledd. Bare se: sort og hvitt slår aldri feil. Som å gå med smoking til hverdags. Classy. Går aldri ut på dato. På toppen av det hele, er han over gjennomsnittet sjeløyd. What’s not to like? Her har vi akkurat forsert en skog av bregner og kratt. Jeg bare elsker når vegetasjonen klamrer seg fast i anklene dine, fysisk holder deg tilbake og lager en fin mix av skrubb-og brannsår. Nevnte jeg dyyype myrhull og glatte steiner? Hvis du denne dagen ønsket å komme tilbake til bilen tørrskodd, så var det definitivt feil plass å være.
En må huske å vise litt kjærleik ca tolv ganger i timen. Minst! Rampen både gir og tar i store doser. Når han kommer krypende opp i fanget ditt når du sitter og stiller inn kameraet, eller knyter skolissene for fjerde gang, så vet du at du har med en koseklump og gjøre. Jeg føler det på hele kroppen at han faktisk ønsker å være i mitt nærvær. Han fikk gå løs 90% av turen, og var aldri mer enn ti meter unna. I nedoverbakkene gikk han bak meg og passa på. Stoppa, snudde seg og venta på meg om jeg ble hengende bak. En ordentlig trofast type.
Når man er alene på tur, har man tre alternativer når det kommer til fotografering. Det første alternativet er selfie. Jeg personlig er blitt motstander av fenomenet. Ikke er det flatterende, og ikke gir det særlig inntrykk av omgivelsene. Resultatet blir kunstig og unaturlig. Jeg skal forresten ikke nevne duppedingsen selfiestang (har en viss forståelse for at diverse muséer og offentlige steder forbyr dette). Det andre alternativet er selvutløser. Det tar litt tid og krever øvelse og tålmodighet for å bli god. Du vil nok sannsynligvis også føle deg noe dust når du løper fram og tilbake mellom kamera og motiv mens du teller sekunder. Men resultatet kan bli riktig så bra! Det tredje alternativet er ingen bilder i det hele tatt, eller bilder bare av utsikten uten folk og dyr (hunder) i bildet. Man skal ikke undervurdere et godt landskapsbilde altså, men jeg synes ikke fotografiet er komplett uten et levende vesen i det.
Det hadde seg jo slik at vi egentlig hadde tenkt å ta turen til Kyle 826 moh, men så endte vi altså opp her. Ytterst i havgapet, på feil knaus. Jeg burde jo ant måker i mosen da hele opplegget startet med at jeg glemte å svinge av i krysset mot Botnhamn for å komme til parkeringsplassen. Tydelig at hodet mitt har vært helt andre plasser, og i dag gjorde det ingenting heller. Toppfeberen blir mildere og mildere for hvert år som går, det samme gjør stressnivået. Jeg bare regner med å få en liten dose forståelse for at jeg valgte å la være å gå til topps denne gråværsdagen. Når det regner oppover og vinden blåser deg så hardt i ansiktet at du slipper å puste selv, da vet du at du kan snu og gå ned med god samvittighet. Bak oss går stigninga mot Kyle, og det frista ikke tre brødsmuler å gå opp dit. Litt av poenget med slike turer, er jo nettopp utsikten og den var det neppe mye av.
Jeg og Rampen kappløp tilbake til bilen, og jeg frykter desverre at den hårete mannen kledd i smoking vant. Takk for turen!
En tur til Roalden vil garantert gi deg en spektakulær utsikt og antydning til flyktige sommerfugler i magen. Denne toppen inngår i Senjas gullrekke etter min mening. Turen starter fra parkeringa på kirkegården i Senjahopen, og har effektiv (nådeløs) stigning hele veien. Tidvis vått fra starten og til du kommer opp Middagsskaret der løypa snor seg mot vest. Stien er ikke like tydelig overalt, og merkinga har ikke vært friska opp siden nitten fir’ og førr. Men det er likevel enkelt å finne veien, da ruta er nokså «logisk».
Du skal lete lenge for å finne en gladere laks enn en Leina som får bære kløv med masse mat i! Det er vell lite i denne verden som gjør meg lykkeligere innvendig, enn å se smilende hunder.
Det ble i overkant varmt mellom flekkene i de lyngkledde bakkene. Leina gjør et tappert forsøk på å finne skygge bak en kvist.
Kjekkas Davidsen later som ingenting, og finner sin naturlige posisjon foran kameraet med toppen av Roalden i bakgrunnen.
Hysterisk varmt! Leina ble så desperat etter å avkjøle seg, at hun planta ansiktet i gjørma og trykka til som om det var kake.
Altså, folk kan si hva de vil, men det er ingenting (og da mener jeg INGENTING) som slår Nord-Norge på en godværsdag. Det er vell kun mygg, klegg og andre flyvende skapninger som kan sette en demper på dager som dette.
Så var det jo slik at vi ikke tok turen opp Roalden med sekken full av kamerautstyr og pannekaker for ingenting. Magnus var innleid av Crux Film til å fange øyeblikk fra Xreid Senja, og hadde med seg et dobbelt dusin med duppedingser og batterier. Jeg og var med som kameraassistent og kaffekoker. Leina var sherpa.
Kjappe fakta om løpet:
Xreid (Senja 2016) er et ultraløp som starter og slutter ved havnivå. Med en distanse på ca 122 km og bortimot 5500 høydemeter, er dette blant de desidert tøffeste løpene arrangert i Norge. Deltagerne har valget mellom å løpe alene, eller i team. Av 116 påmeldte, var det kun 48 deltagere som gjennomførte. Vinneren av løpet brukte i overkant av 23 timer. Løypa følger stort sett den offisielle Senja på langs-ruta til DNT, men med noen grove avsporinger. Underveis valgte arrangørene å gjøre om ruta, for at flere skulle ha mulighet til å fullføre. I utgangspunktet skulle de løpe via Ersfjordstranda og rundt Okshornan, men valgte å ta veien ned fra Roalden mot Senjahopen og legge resten av traseen langs veien.
Løypa rundt Okshornan ville vært en fjæratur uten sidestykke som jeg tror de fleste var glad for å slippe på slutten av denne umenneskelige løpeturen. Atlså, marathon etter asfalten er havregrøt i forhold til dette. Jeg tar av meg hatten, og lar meg imponere en hel masse.
Det går liksom greit i motbakkene når man har denne utsikten.
En smilende Leina i kveldssol.
Men and their toys…
Vi var på plass på vår location ca kl 22.00. Nå var det slik at de første løperne var ventet på Roalden ca kl 02.00. Det skulle vise seg å være en grov feilberegning, og vi ble sittende og vente til klokka 10.00 neste morgen! Heldigvis hadde vi planlagt komfort da vi pakka sekken, og hadde med sovepose, jervenduk og en god del mat (men ikke nok..). Vi la oss derfor å sove på ei fjellhylle, og oppdaterte oss jevnlig på GPS-trackinga for å følge med på hvor løperne befant seg til enhver tid. Jeg priser meg lykkelig for at vi var så heldige med været. Det hadde ikke vært like gøy å sitte her i regn og sidelengs.
Leina vet å sette pris på et ordentlig snøbad.
For en hund. For et sted. For et vær.
Det er viktig å snu seg av og til, for å få med seg utsikta på vei opp. Litt for å ha en unnskyldning for en pust i bakken. Fotopauser pleier også å hjelpe på når lårene begynner å bli sure.
Leina er godt vant til å være med på alle mulige slags utflukter. Både til lands og til vanns. Høyt og lavt. Men jeg tror at hun prøvde å si til oss på dette bildet, at hun foretrekker å stå litt lengre unna kanten på stupet. Hun løste høydeskrekken ved å knipe igjen øynene og drømme seg bort til fjærsteinene i Senjahopen.
Nøyd Leina med kløv.
Er det dette som kalles sjarmøretappe? Jeg tror til og med det er selve definisjonen.
Leina er etter all sannsynlighet verdens mest tålmodige hund. Her satt vi på toppryggen av fjellet og venta. Vi klarte fint å sovne der også. Jeg sov ganske godt, helt til jeg i halvsvima begynte å tenke på at jeg lå 2 meter fra stupet og at søvnvandring er potensielt dødelig i slike omgivelser.
Jeg kan ikke fatte og begripe disse løperne. Tenk å cruise gjennom slikt terreng i den farta. På bildet er deltager nr 1. Leif Abrahamsen, som fullførte og endte opp på en 12. plass. Tenk på alle høydemeterne og kilometerne de har løpt på 24 timer. Hele Senja på langs hvor vi brukte en knapp uke. Det er nesten flaut å innrømme at jeg selv var rimelig støl etter en liten vandretur til toppen av Roalden hvor vi hadde et hav med tid. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg lurer veldig på om disse ultraløperne også blir støle etter en slik bragd. Om ikke, så begynner jeg å stille spørsmål om hva de egentlig er lagd av.
Leina hadde ikke så veldig lyst til å gå ned der. Det hadde i grunn ikke jeg heller.
Det hersket vell ingen tvil om hvem som stod som hovedsponsor av arrangementet. Gjennom portalen skimtes Erfjordstranda.
Lille Krølle våger knapt å stikke nesa over kanten.
Flott og flatterende bilde.
Denne hunden har rykte på seg for å grise når hun drikker. Hun tar tre slurker vann, hvor to av de renner ut igjen.
Et siste bilde for dagen. Leina var flink hund, og gikk pent bak stort sett hele veien ned. Deler av turen gikk hun også løs. Kom hun for langt foran, venta hun til vi var gått forbi igjen. Det er så behagelig når du slipper å korrigere og kommandere. Hun gjør jobben sin, og hun elsker det. Takk for turen!
Senjas nest høyeste fjell, kun slått av Breidtind! Stormoa er et lett tilgjengelig turmål, som starter stigninga rett ved parkeringsplassen ved Skalandtunnelen i Krokelvdalen. Her får du 300 gratis høydemeter da turen starter på ca 270 moh. Fjellet har flere luftige og bratte partier, som krever at turgåeren er noe fjellvant. Det er ingen tydelig sti før du kommer til selve ryggen av fjellet, så her er det «sight’n go» som gjelder. Vi fulgte elva på vei opp først et stykke på venstre side, før vi krysset den ved steinura. Husk godt fottøy, da det er vått myrterreng nederst. Det kan være lurt å sikte seg inn på den lille knausen til høyre for elva for å holde riktig retning. Elva er lita og smal, så det er ikke noe problem å komme seg over hvor enn det måtte være. Ryggen mot toppen er tidvis knivskarp, luftig og har en del løsmasser. Anbefaler å holde ryggen så fremst det er mulig, for best mulig turopplevelse. Dette er Senjafjell på sitt aller, aller beste!
Du slipper å vase rundt i skogen, siden turen starter rimelig høyt over havet.
Maylinn og toppen i bakgrunnen. Blant klegg og svartfluer banet vi vår egen vei opp dette mektige fjellet. Heldigvis for oss, så er mygga mest aktiv på kvelden, så slapp vi å hanskes med alle de tre slagene.
«Æ blir gaaaal!! Ååååååh! Satans kleggjævla!» sa ho og jogga opp snyfonna. Med en kondis som gikk ut på dato i fjor, ble det en del pesing på samtlige turgåere i et tappert forsøk på å rømme fra kleggen. Den så ikke ut til å ta skade av tynnere luftlag, og holdt følge med oss et godt stykke opp i fjellsida. Det rare var at den hadde mer lyst til å fly rundt ørene våre og irritere, enn å sette seg ned og spise.
En av de få gangene Bajas faktisk poserer bevisst. Pelsen er kommet seg nå som den værste røytinga er over, og han ser ikke lengre ut som en nakenhund.
Kjekkere kjekkas skal du lete lenge etter.
Deeer oppe er toppen. Bare sjarmøretappen igjen. Det skulle vise seg å bli litt mer utfordrende enn først antatt. Bildet rettferdiggjør ikke fjellet, det var nemlig brattere enn det ser ut til her.
Disse her var i flertall, og likte seg aller best svirrende rundt Bajas. Heldigvis for han, så greier ikke kleggen å stikke gjennom den tykke pelsen. Ulempen med pels, er åpenbart at det blir over middels varmt når gradestokken bikker 15 pluss. Man får sjelden i pose og sekk!
Stormoa inviterer til melkesyrefest og klyving på alle fire.
Nesten på toppen – selfie.
Bajas var sulten og tørst da vi nådde toppen, og fikk servert middag med utsikt! Dinner with a view. Han var som ei fjellgeit opp steinur og bratt terreng. Måtte jo selvfølgelig syte og klage litt, men med en liten dose godord gikk han på som bare det. Fjellturer som dette er veldig fine for å bygge opp tillit mellom hund og menneske. Bajas ville nok aldri gått opp dit uten at jeg hadde hatt troa på han og bedt han fortsette. En liten «mental dytt», var alt som skulle til. For å nytte maksimalt utav hunden, er det svært viktig å kunne stole på hverandre.
Denne gangen seiret høydeskrekken over Maylinn, og hun fant det best og vente på ei fjellhylle mens jeg og Bajas gikk til toppen. Vi hadde dermed hele platået for oss selv. Med ei steikende sol, utsikt til evigheten og en god nistepakke kosa vi oss gløgg. Neste gang tar jeg med telt opp hit.
Senja – du er et flott skue! Jeg blir aldri lei.
Vet ikke hvem som var svettest av disse to.
Turen ned ble jo et kapittel for seg selv. Å ha hund i bånd i slikt bratt terreng, er mer livsfarlig enn noe annet. Om du sender hunden først, risikrerer du å bli dratt nedover før du har funnet fotfeste. Løsningen ble derfor å slippe Bajasen løs, selvfølgelig etter at vi grundig hadde sjekket området for både folk og fe. Det gikk riktig så fint. På et punkt passerte jeg Bajas, og lot han gå bakerst. Det viste seg å være et dumt valg, da han satte seg på rumpa i protest og nektet å gå noen plasser før jeg kom og hentet han! Se en gang til på bildet, og du vil se en hvit, over middels kostelig hund litt til høyre langs ryggen. Der satt han uten å røre seg av flekken. Lenge. Uten å si et ord. Han bare satt der. Jeg tviler på at det var fordi han tok seg tid til å nyte utsikten. Han kom derimot logrende mot meg da jeg gikk han i møte, og fortsatte nedoverturen som om han aldri hadde gjort noe annet…
Det var til tider nok å konsentrere seg om å sette den ene foten foran den andre. Noen (les: Maylinn) hadde gruet seg altfor mye til returen grunnet løst underlag kombinert med bratt terreng. Det skulle vise seg å bli plankekjøring, da vi valgte å følge den østvendte fjellsida. Der var det snillere sti, og ingen bekymringer. No problemas!
Skeptisk sa du?
Kleggen orket ikke å komme oss i møte da vi entret skogen. Det var fint, for da slapp vi å sette oss i bilen kokforbanna! Med andre ord, så var vi enige om at det hadde vært en fin tur 🙂
Dette var kanskje den vakreste etappen på hele turen. Slakt og fint terreng. Dette er en av de lengste etappene, men til gjengjeld den mest lettgåtte. Store deler går over skoggrensa langs flere småvatn med god utsikt over det mektige Senjalandskapet. For den som ønsker å dele opp etappen, er det tett mellom de idylliske teltplassene.
Ny dag, nye muligheter. Magnus har kobla seg inn på motoren og lar seg rive med av iveren til Snykovet’s Bajas. Hver dag med disse hundene starter med et hyl og et brak, bokstavelig talt! Vi forsøker å henge med så godt vi kan, selv om det ikke alltid er like lett å stable beina under seg.
Sommer i nord! Ikke alle snøskavlene rekker å tine bort iløpet av de korte sommermånedene. Snø av slikt kaliber, er som regel kompakt og lett og gå på. Faktisk kan det være en fordel om enkelte områder er snødekte, da de «planerer» steinur og gjør nedoverturen desto mer underholdende om du har akebrett i sekken. Du har ikke akebrett sier du? Rumpa i sin helhet holder i massevis, men pass deg for skjulte steiner og halebeinknusere!
Senja altså. Du tar pusten fra meg hver gang. Hver eneste gang! Jeg og Leina er lydige, og følger Magnus’ ordre og poserer på en knaus uten å være for oppstilte. Det som er så fint med Senja på langs-ruta, er at den er så lite brukt at du i stor grad må finne din egen vei og gå siden stien er lite synlig i terrenget. Og om du skulle spore litt av, så fører det ikke til noe annet enn nye oppdagelser.
Det var flere i turfølget enn bare hundene, som hadde lyst til å ta med dette geviret videre.
SuperLeina / KløvLeina / KlumseLeina. Leina er ingen dedikert trekkhund, men kløv og pulk – det kan hun! Denne hunden har et svært lettleselig og tydelig kroppsspråk, og det er ikke vanskelig å se at hun er stolt som en hane når hun får jobbe litt. Ekstra stas er det når hun får bære maten.
Gutta Krutt innrammet i vakre, rosa blomster. Også kalt Geitrams.
Dette er Leina. Ingen over, ingen ved siden. Nå lar jeg klisjé være klisjé, så får de som ikke orker å lese, bare hoppe over dette avsnittet. Leina er langt ifra noen perfekt hund. Hun holder seg som oftest for smart til å trekke, og hater andre tisper over alt på jord grunnet traumatisk opplevelse i sine yngre dager. Men vi gjør så godt vi kan. Når jeg har vondt, er Leina den første til å oppdage det. Hun er den første til å trøste meg, og hun er den siste som ville gått fra meg. Ingen får fram et smil slik denne hunden gjør. Ingen kan se meg i øynene, og samtidig se meg rett inn i sjela. Ingen annen hund har like god kommunikasjon, som det jeg og Leina har. Det er nok at jeg tenker en tanke, så skjønner hun hva jeg mener. Hun leser tankene mine. Ikke et menneske her i verden, vil noen gang få samme båndene som vi har. Og dessuten – ingen er så god å spoone, som Leina!
Og så skjedde det som absolutt ikke måtte skje. Det er en lov som lyder som følger: «Det som kan gå galt, vil gå galt.» Jeg har siden tidlig i tenårene, slitt med slakke leddbånd som følge av utallige ankelforstuinger. Slakke leddbånd er vanskelige å trene opp, særlig hvis du er som meg og synes slik trening er fryktelig kjedelig.
I en nedoverbakke med løse steiner, gir foten etter og jeg deiser i bakken med et brak. Den knasende lyden er ikke til å ta feil av. I mitt stille sinn begynte jeg å tenke at turen ikke ville bli gjennomført uten ekstern hjelp. Etter mye offing og auing, kom jeg meg på beina igjen. Veldig sakte – men sikkert, beveget vi oss mot turens sluttpunkt, Olaheimen. Hinkende på én fot. Prøv å hinke på samme fot i tre kilometer gjennom kupert terreng, så skal du se hvor sliten du blir i den ene foten som må gjøre all jobben! Da er det greit å vite at når du tror du ikke klarer mer, så har kroppen enda 50% mer og gå på! Det hjalp også at SuperSvigerDavidsen og hans gode hjelper kom oss i møte over skogen for å lette arbeidet. Makan til heltemodig innsats. Diplom kommer i posten!
Turen ble avrundet på best tenkelige måte. En lokal helt ikledd rød flanellskjorte og sneipen omhyggelig plassert i munnvika, kom i robåt for å skysse oss over vatnet slik at vi skulle slippe å gå helt rundt. Når midnattsola attpåtil blender deg i samspill med en speilblank og blikkstille vannoverflate, så er det rart hvordan smertene forsvinner på et blunk. Senja har for alltid brent seg fast i minnet og i sinnet.
Takk for turen!
Denne etappen var forventet å være den hardeste, da den passerer over Sørfjellan. Sett bort ifra Sørfjellan, er det ellers grei vandring mot Åndervatnet. Store deler av etappen følger Kapervatnet hvor stien kan være noe vanskelig å holde øye med, siden den er lite brukt og noe gjengrodd. Ved Åndervatnet finnes det fasiliteter (Statskoghytte) for de som ikke ønsker å sove i telt, eller trenger å tørke klær og utstyr. Vi var sugne på å gå litt lengre, så vi gikk forbi Åndervatnet og telta like over skoggrensa.
Det er ikke bare bare å være Leina The Husky! Med over gjennomsnittet bred last, hendte det stadig at hun gikk seg fast mellom trær og store kampesteiner. Undertegnede kunne ikke gjøre annet enn å nyte øyeblikket med en livsforlengende latter.
Vi var heldige å finne slike røde merker av og til, men de ble stadig borte for oss.
Bajas er god å ha i motbakkene, når undertegnede får sure lår. Å spise høydemeter opp Sørfjellan gikk over all forventning. Den hardpakkede vårsnøen gjorde forsering av steinur lekende lett. Du slapp å tenke på hvor du skulle plassere beina, og i unnabakkene var det potensielt bra akeføre. På vinteren ville dette vært et realt blodslit med tung oppakning, men langt ifra umulig.
Leina i kjent stil, med rumpa til værs. Hun slår kollbøtter, sammenhengende, så lenge det er snø å finne. Og det var det jo en del av på Istind / Sørfjellan, til Magnus’ store frustrasjon. Det hender også at hun ruller helt rundt, lander på ryggen og ligger strandet som en skillpadde uten å komme seg av flekken. Og det værste er: hun lærer aldri!
Ei hårete turdame og en staut kar!
Partiet mellom Sørfjellan og Kapervatnet var fullt av formidabel utsikt. I det fjerne kan du skimte den ruglete tanngarden til Kvænan, som for anledningen hadde tatt på seg et trollsk kostyme av mørke skyer og fargetoner i grått. Grått vær til tross, så slapp vi unna regnet.
Senja på langs i et nøtteskall, fjell og hav! Det er deilig å vandre når man har så fin utsikt.
En deilig lunsjpause i fjellet, før vi bikka ned mot Kapervatnet. Sola varma godt da skyene lot den slippe til. Bajas er standhaftig, og tigger uten å blunke. Minutt på minutt.
Leina spør pent om ikke hun kan få smake noen multer. Denne bikkja er altfor glad i bær til å ha med på bærtur. Så snart du finner ei bra tue, tar det ikke mange sekundene før Leina har pløyd gjennom og spist alt foran nesa di!!
Vi kom ned gjennom dalen i bakgrunnen, og fulgte vannkanten langs Kapervatnet. Stien gikk delvis inni skog og kratt, men det var så gjengrodd at det var lettere å holde seg nært vannet.
Magnus gjør sitt beste for å få bildet til å se tilfeldig og naturlig ut…
Ved Åndervatnet er det satt opp ei bro som gjør det enklere å krysse elva. Vi mista stien like før elva, og endte opp med å sose rundt i skogen uten å finne noen god vei over. Heldigvis slo magefølelsen inn og førte oss hit, og vi slapp å bli våte på beina.
Nok en bekk, nok en gylden mulighet til å kjøle ned skinka. Bajas viser hvordan det gjøres. Leina har ikke denne vanen, heldigvis. Innholdet i den kløven ville vært rimelig søkkvått dersom hun skulle lagt seg ned i vannet på samme måte som den andre klovnen på bildet. Vi slo leir like oppi lia, og avslutta dagen med et deilig varmt måltid og en kopp te. Måtte denne turen vare evig!
Fortsettelse følger.
På vinterstid er denne etappen noe hårete grunnet skredfarlig terreng i Tromdalen. Vi valgte, på vinterversjonen, å bryte her. På sommeren derimot, er denne strekka en harmløs og vakker vandring. Etappen er kort, og relativt lettgådd. I skogen kan det være noe kronglete å holde seg på den usynlige stien, så hold øynene åpne.
Det er vell ikke til å stikke under en stol at temperaturer over 15 grader blir for varmt for en tjukkpelset og vinterkledd Siberian. Bajas er alltid første mann uti og legger seg langflat i hver bekk og vannpytt for å kjøle seg ned. Eierne like begeistret og flirfulle for hver gang det skjer, da det er tydelig at han egentlig ikke er særlig glad i vann. Det er med skrekkblandet fryd at han senker seg ned i det iskalde vannet. Han nøler litt i starten, og prøver minst tre ganger før han lar det stå til. Briste eller bære. Let it go!
Så var det påan igjen. Vi startet der vi slapp i vinter. Bilen parkerte vi i Svanelvdalen. Vi hadde pakket sekkene så lette som overhodet mulig, og vi begge endte opp under 20 kg. Leina bar kløv, som vanlig stolt som en hane med både hodet og halen hevet høyt. Det hjelper godt på å ha hunder som også gjør nytte for seg på slike turer. Ikke bare hjelper de deg å bære og trekke, men de er også fantastiske motivatorer og humørspredere. Og selskap, ikke minst. Og kosebamser for den som liker det. Ingenting er som en skikkelig bamseklem når motbakkene blir ekstra tunge.
Ruta «Senja på langs» er merket, men noen markant sti kan du bare drømme om. Vi sporet stadig av, og fant stadig tilbake til de røde merkene. I slike situasjoner finner jeg best fram om jeg går etter magefølelsen. Magefølelsen er et til tider brukbart kompass, men kan selvfølgelig ikke sammenlignes med det egentlige kompasset.
Tromdalen er et vakkert skue sommerstid. Grønt, bratt og frodig. I Tromdalselva glinset de fargerike steinene på bunnen som uslipte smaragder i sola som titta fram mellom skyene. Jeg kan bare forestille meg hvilket skrekkscenario dette er på vinteren. En terrengfelle uten like. Så vakkert, men likevel så skremmende.
Traktoren Leina vet å hvile når hun kan. Spesielt når det er varmt. Utenom det, så er hun en utålmodig sjel, som helst ser at pausene blir så korte som overhodet mulig. Hun har sin egen måte å si ifra på når hun er klar for å gå videre: «Huuuu hu huuuuuuuuh.» På menneskespråket (direkte oversatt) betyr det: «Kom igjeeeeeeen».
Tromdalen framsto som en blomstrende oase blant ellers grå og steinete fjell.
Siste biten opp til Langdalsvatnet var et av de vakreste partiene denne dagen. Vi fant også tegn til sti! I dette tilfellet tror jeg stien var mer saueskapt, enn menneskeskapt. Jeg finner det ganske underlig at denne ruta er såpass lite brukt. På en annen side har du hele paradiset for deg selv.
Leina er ekspert på å krysse elver, og stokker de fire beina mye bedre eieren som har bare to å holde styr på. Hun hopper og danser av gårde fra stein til stein som om hun aldri har gjort annet. Som en hårete ballerina uten tutu.
De her to. Saltvannskrøller, sol og fine fjes. Ekte turtryner. What’s not to like!!!? Til tross for skiftende vær, var temperaturen såpass snill at vi kunne gå i t-skjorte. Jeg tror Bajas skulle ønske at han hadde det alternativet, å kunne kle av og på seg for å regulere varmen…
Ved ankomst i Kaperdalen, var det et velkjent syn som møtte oss ved veien. Bobilbanden hadde tatt turen, og vi ble invitert på middag med rødvin i glasset. Hvem takker nei til det etter en dag på tur.
To be continued…
Fra Helvetesdalen går det slakt nedover til Lysvatnet. Deretter dreier turen vestover langs Heggelva og opp gjennom Nord-Heggedalen. Mye skog og bekkefar, ganske tidkrevende etappe da man må gå slalom mellom alle bjørkene. Turen opp mot Heggetuva går i slakt og fint terreng, skogen blir tynnere og utsikten bedre. Over Heggetuva bikker turen ned i Sør-Heggedalen. Mye skog og bekkefar her også. Muligheter for å følge elva nedover. Når man kommer til veien, legger man kursen sørover langs veien til DNT-hytta Senjabu hvor det er muligheter for fyr i ovn og tørking av klær.
Vi våknet opp med sol på teltduken dag 2. Det er vell overflødig å beskrive med ord det landskapet vi møtte da vi stakk hodet ut av teltet.
Til tross for gårdagens vekslende vær, hadde Senjas værguder bestemt seg for å sende oss sol fra skyfri himmel på dag 2. Vi kunne knapt tro våre egne øyne da vi ramlet ut av teltet. Det var med andre ord ingen vanskelig oppgave å begi seg ut på neste etappe til Senjabu i Svanelvdalen. Plystrende og lett som en lek spiste vi frokost og brøt leir før vi tok skiene fatt.
Både hunder og mennesker var i særdeles godt humør denne vakre morgenen. Leina har et så tydelig kroppsspråk, at det smilet som er klistra over hele hundefjeset er ikke til å ta feil av. Gjenkjennelig selv på lang avstand. Et skikkelig turtryne!
Brun bleik og blid!
Ingen av oss ante hva vi egentlig hadde i vente denne dagen. Denne brua kom derfor som en hyggelig overraskelse. Alternativet ville vært potensielt iskalde tær og vått utstyr.
Vandringa nedover mot Lysvatnet gikk i radig tempo i påskevær og tilsvarende stemning til opp under ørene. Men det skulle ikke vare lenge. Heggedalen (både nord og sør) inviterte til ei salig intervalltrening med bekkefar og slalom mellom bjørketrær. Leina fikk ofte motorstopp og sto bare og spølte opp de små kneikene. I slikt terreng er det ikke like lett å finne godflyten. Selv blir jeg lettere forbanna når ting ikke fungerer optimalt, så jeg (og sikkert Magnus også) la igjen noen saftige Nord-Norske gloser i flere av disse «dellene». Hvis du går forbi der og leter, er jeg rimelig sikker på at de ligger der enda. Det var ganske tungtfordøyelige saker.
Jeg finner det ganske enkelt å slite meg opp motbakker som denne, når du ikke vet hva som venter på den andre siden. Det er i stor grad nysgjerrigheten og spenningen som styrer motivasjonen på tur. Av og til glemmer man også at man er sliten, når man får belønning for strevet. Det er de små, enkle tingene som virkelig betyr noe.
Til tider var det ganske vilt å vandre blant disse fjellene hvor tingenes tilstand bestod av både gamle og ferske skred. Vi holdt oss på god avstand og valgte rute med omhu. Skredfaren skulle etter hvert vise seg å avgjøre resten av turen vår.
Nok et øyeblikk for å fylle på motivasjonskvota. Den flotte kveldshimmelen var på mange måter et høydepunkt denne dagen. På en annen side kunne vi se nedover dalen hvor langt det faktisk var igjen til Senjabu…..
På dette tidspunktet var vi begge rimelig kjørt. Leina også, selv om hun ikke sa så mye. Å gå med randoski er slettes ikke det samme som fjellski og lærstøvler. Brede ski og stive sko er veldig nyttig når du skal nedover, men bortover er det er rent helvette. Magnus hadde allerede denne sene ettermiddag rukket å gått på seg to heftige gnagsår, ett på hver hæl. Store som tikroninger. Mine egne bein var ikke nevneverdig preget av stive plaststøvler, men det hersket ingen tvil om at dagens konsumerte kilometre hadde satt sitt syrlige preg på lår og legger.
Ferden gjennom Sør-Heggedalen gikk i fullstendig zombiemodus. Temperaturen falt drastisk etter hvert som vi beveget oss nedover. Vi ble småkalde. Kalorimessig var vi på minussiden for lenge siden. Det som holdt meg gående på dette punktet, var mattdepotet vi hadde satt igjen på Senjabu. Oppi der var det en pose med Laban Seigmenn som kontinuerlig ropte navnet mitt. Ingen av oss sa særlig mye den siste biten mot hytta. Maskinen Leina jobbet som en helt med pulken. Selv på elveisen var hun eksemplarisk, til tross for at hun gav utrykk for å være livredd for lyden av rennende vann under potene.
Da vi var kommet over halvveis til hytta, begynte Magnus og plages med fellene. Da forslaget om å øyeblikkelig slå leir ble luftet av den maskuline siden av turgjengen, bråvåknet jeg av Laban Seigmenn som omtrent kakka meg i leggen og spurte om jeg var gått fra forstanden. En avtale er en avtale. Og i kveld hadde jeg en avtale med nettopp Labanfamilien.
Og slik ble det. I slike omstendigheter er det vanskelig å holde følge med tiden, så jeg aner ikke hvor mange timer vi brukte gjennom Sør-Heggedalen. Da jeg mellom trærne skimtet en rød veistikke med refleks, var det nesten så jeg jublet. Hadde jeg bare hatt overskudd til det. Aldri før har jeg vært så glad for å se en veistikke. Et sikkert tegn på at Senjabu var godt innenfor rekkevidde.
Vi fikk en klijébefengt ankomst til DNT-hytta Senjabu. Det glitret i snøen, stillheten var øredøvende og nordlyset spilte opp til dans over hyttetaket. Laban Seigmenn gikk ned på høykant, etter et velfortjent måltid med frysetørket turmat. Vi valgte å avbryte turen her, grunnet en kombinasjon av gnagsår og stor snøskredfare. Vedmodig – ja, men det er ikke under noen omstendigheter verdt å risikere verken liv eller helse for å gjennomføre en tur. Når det ikke er forsvarlig å fortsette, så er det på en måte «greit». Vi ble enige om å gå resten av turen til sommeren.
Fortsettelse følger!!
Noen velger å starte turen fra Svarthola slik vi gjorde, mens andre starter fra Lysvatnet (nederst til høyre på kartet). Begge deler er «godkjent», men du vil åpenbart få en lengre og mer fullstendig tur ifra Svarthola. Denne etappen har en krevende del helt i starten hvor du må 200 meter rett opp fra havet for å komme til Svartholvatnet. Etter det er etappen over vatnet plankekjøring så lenge isen er trygg. På sommeren kan alternativet være å følge dalen i øst som passerer Breidtinden.
Starten av turen var spennende allerede i det øyeblikket vi satte oss i bilen. Usikkerheten på om vi ville klare å gjennomføre turen eller ikke, var så absolutt til stede blant oss begge. Følelsen lå som en klump nederst i magen, også kjent som sommerfugler. Dette tilfellet var mer som øyenstikkere, hakket mere ubehagelig, men like uforutsigbare. Rolig i det ene øyeblikket, på vill flukt i det neste. Det er turer som dette, som virkelig er givende. Nettopp fordi du ikke vet om den lar seg gjennomføre.
Polare lavtrykk gav store kontraster til omgivelsene. Blå himmel og sol innover land, sorte skyer og snøbyger på havet. Bildet er tatt i Steinfjorden, samme dag som vi startet turen.
Det skulle vise seg å bli en hard start på ekspedisjonen. Samtlige turmedlemmer ble satt på prøve allerede ved den første kneika opp til Svartholvatnet. I teamet var jeg, Magnus «samboer» Davidsen og huskyen Leina. Vi visste at dette var et av de værste partiene på ruta, likevel ble vi overrasket over hvor lang og bratt det var. 200 høydemeter rett opp av havet med to tunge sekker og en pulk som Leina ikke orket å trekke selv, var Senjas egen måte å teste oss om vi var skikket for turen eller ikke. Vi klarte det, men det tok i overkant av to timer og kostet opptil flere desiliter med svette og melkesyre.
Kombinasjonen av store, ubrukelige snøklumper og høyt tyngdepunkt (les: ryggsekk) gjorde turen opp til Svartholvatnet alt annet enn smooth. Fellene fikk ikke feste under det ujevne underlaget, så skiene ble tatt av ikke mange meterne fra start. Leina og pulken var et kapittel for seg selv. Busker og kratt, samt ei tyngdekraft som konstant trekte henne ned og bakover, gjorde at jeg og Magnus måtte ta saken i egne hender. Bokstavelig talt. Vi måtte dermed forsere kneika med sekk og ski på ryggen, og med en pulk mellom oss.
Det er rart hvor tungt det er med pulk i motbakkene, og hvor lett det er i nedoverbakkene. Denne gangen var intet unntak. Magnus gikk foran og trakk, mens jeg gikk bak og dytta. En, to, tre. Dytte på tre. Dette gjentok vi i en serie på omtrent ti repetisjoner, før vi tok en kort pause. Hvert eneste dytt var et krafttak uten like. Det var dessuten umulig å få ordentlig fotfeste, så jeg følte ikke at jeg var til så mye hjelp. Jeg gav alt jeg hadde og likevel så var det ikke nok. På dette tidspunktet var Leina over alle hauger. Hun løp rundt i sin egen lille eventyrverden, sitt eget snøparadis og fanget snøkrystaller.
En frossen Magnus og en glad og lykkelig Leina har akkurat runda kneika, med Svartholvatnet innen rekkevidde.
Omsider kom vi oss opp til Svartholvatnet. I overkant av to timer med blodslit, ble vi belønnet med en utsikt som bare Senja kan levere en humørsyk vinterværsdag. Skylaget åpnet seg, tåka forsvant og snøen i lufta trakk seg tilbake. Fram kom et barskt landskap med snøkledde, spisse Senjafjell badet i sol som stupte ned i en iskald fjord. Det er øyeblikk som dette som holder motivasjonen og turgleden ved like. Det er slike øyeblikk jeg lever for.
Turen opp til Svartholvatnet er alt annet enn lett. Likevel skjønner jeg de få sjelene som har satt opp hytter her. Legg for øvrig merke til det veldig lokale været. Vi hadde blå himmel rett over hodene våre, mens noen hundre meter unna snødde det tette snøybyger.
Det ble en god lunsjpause i nordenden av vatnet før vi vandret videre. Leina sprang fremdeles løs, og var borte i nesten en halvtime uten at vi klarte å få kontakt med henne. Hva hun bedrev på sin røvertokt vites ikke, men hun kom i alle fall tomhendt tilbake. Heldigvis. Jeg er jo glad i reinkjøtt, det er ikke det, men jeg foretrekker å kjøpe kjøttet framfor å fange det selv.
Deretter fulgte en lang, seig og monoton etappe mot sørenden av vatnet. Jeg kan huske å ha festa blikket på en stor stein på venstre side av vatnet, for å ha et referansepunkt å forholde meg til. Jeg husker at jeg gikk, og gikk, og gikk. Kom aldri nærmere. Jeg tror det tok oss halvannen time å passere steinen. Svartholvatnet er med andre ord et forholdsvis stort og langt vatn, og du skal ikke undervurdere dets lengde.
Undertegnede og Leina i de sene ettermiddagstimer.
Ved enden av vatnet slo vi leir. Hver celle i kroppen verket etter mat og hvile. Vi rakk å bli både kalde og apatiske før teltet var oppslådd. Med godt samarbeid fikk vi det til. Til middag ble det servert Real Turmat av beste sort. Termosene ble fyllt opp, og vi var ikke sene med å komme oss i seng. Leina fikk æren av å ligge i midten. Utrolig hvor det hjelper med en slik pelskledd, firebeint venn på tur. Kos, selskap og sentralfyr. Og drahjelp, ikke minst. Kunne ikke tenkt meg et liv uten hund, ikke nå som jeg vet hvilke fordeler det har.
Fortsettelse følger..
Startsted og parkering finnes i Svarthola innerst i Mefjorden på yttersia av Senja. Det er rikelig med parkeringsplass, da det ligger et hyttefelt ved Svartholvatnet som man passerer underveis. Stien markerer også starten på den velkjente ruta «Senja på langs», som strekker seg herifra og til Olaheimen i sør (som vi prøvde på i vinter, men som måtte brytes pga skredfare, dårlig vær og gnagsår).
Værmeldingen hadde vært løgnaktig med oss denne helga, og gav oss tåke og tildels grått vær i stedet for sol fra skyfri himmel. Men været til tross: denne turen er vell det perfekte eksempel på at man overhodet ikke trenger strålende vær for at det skal bli en fin turopplevelse.
Meg og mine to pelskledde halvdeler. Bajas er endelig friskmeldt, og var i ekstase da han fikk trekkselen tredd over hodet. Etter en måned innenfor hundegårdens fire vegger, var han som ei tikkende bombe. Ikke uventet eksploderte han i raptus og gledeshyl da vi endelig satte avgårde. I pausene var han altfor rastløs til å sitte i ro. Leina gjør det hun kan best, posere og smile til fotografen.
Fremme ved basecamp, og Leina har slått leir i fanget til Maylinn. Wtf.
Moder jord letta på sløret et par ganger i løpet av kvelden. Hans kongelige høyhet, Breidtind, viste fram krona i kveldinga, som for anledninga var svøpt i gull fremkalt av Nord-Norsk midnattsol.
Hva denne fyren driver med her, vites ikke.
Ja og så yoga da. I midnattsol. På fjellet. På yttersia av Senja. Klisjé opphøyd i fjerde.
Ikke vanskelig å se for seg hvordan tåka kom rullende inn fra havet. Her står Magnus klar med machete for å dele den i to, og sende den rundt campen.
Vi slo leir ved Breidtindvatnet dagen før toppstøt. Det er vell overflødig å dele med dere at dette er en av de finere leirplassene jeg har vært vitne til.
Leina synes telt er like koselig som mat, og satt som et tent lys utenfor og venta på å få komme inn og sove i fotenden.
Det sløve blikket forklarer vell det meste av situasjonen. Bajas har blitt tildelt den tykkeste pelsen i Nord-Norge, og måtte kjøle seg ned i bekken på vei opp til Breidtinden. Den typen her er en av de få mannlige jeg kjenner som kan kunsten å multitaske. Ligge og drikke på en gang. Gutten sin det! Prøv å lær bort litt til «fardin».
Magnus i kjent tempo opp fjellet, et hestehode og vell så det, foran alle andre.
Stien ble ikke akkurat noe slakere jo lengre opp man kom. Her har Davidsen tatt i bruk hendene.
Da Breidtind ikke er noe hundevennlig fjell, måtte vi gå opp på skift. Jeg fikk æren av å være først, mens mannen var hundevakt på ei fjellhylle. Av tungelengda til Bajas å dømme, var det cirka 20 varmegrader i skyggen.
Maylinn påsto at hun hadde høydeskrekk. Jeg er jammen ikke helt sikker. Her er det nemlig avgrunn på begge sider, flerfoldige meter rett ned i en sikker død om du skulle tråkke feil. Tunga i rett munn!
Ruben fikk seg nytt kjæledyr på vei opp. Han er nok ikke den eneste som ufrivillig har adoptert storklegg denne sommeren. Heldigvis har de kort levetid, og nå synger de på siste verset.
Tante Bjørg tok seg en trall, bare så det ljomet i fjellsidene. Senjahopen på full guffe. Bedre enn det blir det ikke.
Lyckliga gatan.
Hundre kroner til den som finner en bedre lunsjplass. Og bedre selskap.
Veiviser Davidsen viser vei.
Unge Davidsen spurte høflig om å være først på toppen. Jeg fant det ikke forsvalig å kappløpe til toppen, så jeg lot han få viljen sin. Fornøyd og blid, fant jeg han sittende her.
Ei frøken som var over snittet glad for å se toppen.
Høydeskrekk, gå og ta deg en bolle.
«Ho mor sjøl» var såvidt innom topplatået før hun snudde og gikk ned, en anelse skjelven i knærne. Jeg er full av imponasje over alle disse Davidsene med høydeskrekk som trossa magefølelsen, og tok steget til topps. Gratulerer!! I bakgrunnen sees Breidtindens andre topp, som er 984 moh. Noe mer utilgjengelig, men den er definitivt på lista mi. Bare se på den varden!
Alise har her begynt nedturen, i kjent akestil. Tights med polstring i rumpa ønskes kjøpt.
En av de uten høydeskrekk. Tåka lå som et teppe over hele verden, og fikk Breidtinden til å virke som et 6000 meters fjell i Himalaya. Til alle lesere vil jeg komme med et tips: spar pengene, reis til Senja. Her er det plenty med oksygen, og attpåtil deilig temperatur!
Denne knausen er en av de mest spennende, og mest spektakulære fjellturene jeg har vært på i hele mitt liv. Og så ligger den nesten rett utfor stuedøra. Anbefaler for øvrig å ta turen i tørt vær, jeg kan tenke meg at fjellet er en drapsmaskin i regn.
Vell nede fra bratta, vandret vi inn i et tåkeinferno uten like. Her gjaldt det å holde blikket på stien og ha kontroll på referansepunktene. Den eldre garde gikk i forveien, og klarte å miste stien. Eldrebølgen kom tilbake en liten halvtime senere, med veiviser (veiMISviser) Davidsen i front.
Magnus hadde dårlig hårdag, og tok på seg lua for fotografen.
Maylinn sjekker vannet for graps.
Undertegnede poserer på det siste bildet som ble tatt på turen (ved Breidtindvatnet), før vi pakka ned campen og satte snuten ned mot bilen. Takk for turen, unge og gamle!
Det som er så fint med Senja, er at fjellene ikke stikker så alt for langt opp av havet slik at turene får litt lavere terskel. Det er derfor lite i veien for å ta seg en kjapp tur rett etter jobb, slik som vi gjorde. Har man hele dagen med seg, rekker man også to fjelltopper på én dag om man ønsker det. Istind ligger i øvre / vestre del av Kaperdalen, og har svært gode snøforhold da turen starter på ca 350 meter og sida ligger i nordøst. En kort, slak og trivelig tur.
Huskyekspressen vinner høyde. Legg merke til at bilveien i bakgrunnen ikke er helt ulikt et skispor.
Nok et eksempel på et typisk norsk skispor. Gjengen før oss hadde sørga for snorrett autostrada rett opp fjellet, men både folk og dyr i dette turfølget ville foretrukket om løypa var lagt litt slakere. Her går vi og klager på bratte spor, men orker vi å legge våre egne? Nei. Noen god forklaring på saken har jeg ikke, men jeg tror det kalles latskap.
Så skjedde det som ikke skulle skje. Da vi stoppa for å justere på klærne, gjorde Leina et byks som førte til at jeg falt bakover i snøen med hodet først. Med snø i nakken, på ryggen, i fjeset og øvrige deler av kroppen, forsøkte jeg å rulle rundt for å komme meg på beina igjen. Skiene endte opp i fartsretninga, og idét jeg skulle til å røyse meg, hørte jeg et klikk. Lyden du så absolutt ikke vil høre når toppen av fjellet er få meter unna. Siden Magnus sto og lo hardt og brutalt under hele seansen, ble han pent nødt til å skli ned for å hente skia som kom på avveie.
Flink gutt.
Når man roper på denne gutten, kommer han alltid løpende som en rakett. Bare pass på å stå støtt på beina, så slipper man å bli takla.
Knoll og Tott.
Fjellet har, etter min mening, fått tildelt et litt ufortjent navn. For det første finnes det bare én Istind (alle vet hvor den ligger). For det andre er det lite som minner om en tind. Vel vel, toppen har uansett fin utsikt og en vinterlig toppvarde som kan minne om blomkål på vinterstid.
Foto: Magnus Davidsen. Snur man seg vestover når man står på toppen, kan man se rett ut i havet.
Bajas the Husky.
Hoill briljan! Magnus er klar for å kjøre ned.
Foto: Magnus Davidsen.
Foto: Magnus Davidsen.
Vi opplevde tørr og spretten snø på vei ned, og med en dramatisk bakgrunn bestående av uværsskyer og stemningsfullt lys kunne ikke turen vært bedre (sett bort ifra den delen hvor jeg mista skia). Vel nede ble vi invitert på middag hos bobilbanden fra Takelvlia, noe som var vanskelig å takke nei til. Perfekt avslutning på dagen. Takk for turen!
Senjas tredje høyeste fjell er med sin spektakulære og lett gjennkjennelige toppkam, et av eventyrøyas beste skifjell. Turen går helt ifra fjærsteinan og opp til en tanngard av en topprygg. Det finnes flere sagn om hvordan taggene har fått sitt navn. Et av dem lyder slik: Man kan forestille seg at fjellkammen er kvinner i stakk og skaut, som er ute og ser om mennene deres er på tur inn fra fiskefeltene ute på havet. Dette regnes som det mest sannsynlige opphavet til navnet. Man regner nemlig med at ”Kvænan” stammer fra ”kvennan”, som er det gammelnorske ordet for kvinnfolkene. Så vet du det.
Kvænan sett fra veien. Den taggete toppryggen / kvinnene kan skimtes til venstre i bildet.
Siden Kvænan ligger på yttersida og ut mot havet, måtte de første små meterne gås til fots med skiene på sekken da det var tynt med snø i nedre del av løypa. Sol og kystklima hadde sørget for et aldri så lite hint av vårstemning i «fjærsteinan». Tror til og med jeg så en og annen hestehov. Fuglekvitter garantert. Deilig. Mens sola steika godt i panna, fulgte vi den merkede sommerløypa til over skoggrensa. Her på bildet har Magnus sikret seg billett med Leinaexpressen.
Med ferdigtrakka spor, supre trekkhunder og jevnt tempo, vant vi fort høyde. Linja vår ble lagt helt til venstre side av fjellet.
Senja begynner å bli en populær toppturdestinasjon, så du skal være heldig om du får jomfrusporet i en slik fjellside. Som man kan se av bildet, var vi ikke de første til å sette vår signatur i snøen. Men når føret var slik det var, hadde det virkelig ingenting å si.
Vi valgte minste motstands vei, og kom opp på baksida av selve hovedtoppen. Jeg har ikke helt sansen for disse veldig norske skisporene som går rett opp fjellsida, framfor å gå sikksakk i slake traverser. Det er alt annet enn energisparende og behagelig, og man vinner ikke særlig mye tid på det heller. Lenge leve slake spor i loffetempo. Man skal jo tross alt klare å holde små samtaler i motbakkene. Foto av Magnus Davidsen.
Magnus Davidsen og en stk Leina fortøyd fast i en skisekk. Selve hovedtoppen er bak fotografen, men var for øyeblikket overbefolket så vi tok lunsj her i stedet. Været var tidvis skiftende, men stort sett pent. Sola varma godt i både kropp og sinn når den først var der.
God stemning kan du si. Vi har funnet tørr snø. I mai måned. På Senja. Jeg legger sporentreks inn en pudderbestilling til neste vinter også.
Gutta krutt. Dette er signaturblikket til Bajas. Han er kul, og han vet det. Han vet det så altfor godt.
Kunne ikke motstå fristelsen, og måtte balansere meg en tur bortover denne flotte eggen. Toppskavlene var så absolutt tilstede, så det gjaldt å være sikker i sin sak før man satte ned foten. Foto av Magnus Davidsen.
Et siste blikk over Senjalandskapet før vi vendte skituppene nedover i det tørreste maipudderet jeg har kjørt i mitt liv. Snøen gjennom hele vinteren har vært så som så, men det er nå det er virkelig bra snø å finne i høyden. Måtte skisesongen bli lang, og lengre enn lang. Takk for turen!!