Med noen dagers høydetrening følte vi at vi endelig hadde overskudd til å se området rundt Cusco på sykkel. Vi booka guiding og sykler dagen før, og ble plukket opp i privat bil dagen etter. De to guidene våre virket usannsynlig flørtete i starten, men av en eller annen grunn feiget de ut da de kom oss litt for nærme (det kan ha vært fordi dusjen på hostellet kun inneholdt kaldtvann, og terskelen for å freshe seg opp var desto høyere).
Turen starta slakt nedover gjennom jordbruksområder og blomsterenger. Kristin og jeg ble kledd opp i knall oransje jakker for anledningen. Lekkert!
Det tok ikke lang tid før vi måtte ta vår første pause. Sykling i 3500 moh er slettes ikke det samme som ved havnivå.
Hunder var det nok av i Peru, og jeg har ennå til gode å se en i bånd. Denne karen holdt oss med selskap under lunsjen og telte tuggene våre.
Her er vi ankommet inkaruinene, Moray. Temperaturforskjellene mellom topp og bunn kan variere med opptil 20 grader. Hver terrasse har derfor sitt eget mikroklima, og teorien er at Inkaene brukte det som forsøksfelt for å finne ut hvilke vekster som var mest lønnsomme å dyrke i bestemte områder.
Peruviansk roadblock.
Samuel slipper handbrekket og suser ned dette partiet som var det deiligste på hele turen. Syklene vi leide var skikkelig skrimmelskrammel, så vi var numne i hender og fingre av å holde fast i styret da vi kom ned.
Kristin kom like etter.
Her er vi nesten ved turens ende med saltgruvene i bakgrunnen.
Saltgruvene var noe skitne da vi var der siden det var på slutten av regntiden og gjørme hadde blitt vasket ut i bassengene. Vanligvis er de hvite.
Pis!
I bilen på vei tilbake til Cusco var vi nødt til å stoppe for å nyte utsikten. Været denne dagen var noe lokalt med regn, skyer, blå himmel og sol på en og samme gang. Det snødekte fjellet i bakgrunnen er Salkantay.
On the roads back to Cusco, solbrente som vanlig. Alt som normalt!
