Distanse: 34 km
Varighet: 6 timer
Stigning: 1060 m
Nedstigning: 1324 m
Beskrivelse: Turen starter i Mogán og ender opp i Puerto Rico. Fra Mogán er det 113 svinger oppover med asfaltvei før man tar av på en tursti og må dytte syklene opp en knaus. Deretter går det straka vegen nedover mot havet med formidabel utsikt hele veien. Stien er varierende og består av både smooth og fartsvennlig singletrack, vulkansk sva og steinete, løs bråkesti. Ruta starter i Mogán (grønt flagg) og ender opp i Puerto Rico (rødt flagg). Ved Tauro deler stien seg, og man har tre valgmuligheter nedover. Mer detaljert kart over dette kommer.
Transport: Fra vår base i Maspalomas tok vi buss fra hovedstasjonen ved Faro (fyret nede i sentrum). Det går ingen busser direkte til Mogán, så man må hoppe på ny buss i forstaden Puerto de Mogán. Man er desverre ikke garantert å få med sykkelen på bussen da det ikke er tilrettelagt for det. Syklister som oss er derfor avhengig av en hel dose flaks og at bussjåføren er i godt humør for at det skal gå i boks. Vær oppmerksom på at bussene slutter å gå tidlig om kvelden, så det gjelder å ikke bruke for lang tid med mindre man ønsker å sykle helt hjem. Denne ruta ender opp i Puerto Rico og bussen derifra går direkte tilbake Maspalomas.
Det var deilig med en rast etter å ha konsumert utallige høydemetere med asfalterte hårnålssvinger. Man blir dessuten ikke særlig motivert og full av selvtillit av å konstant bli forbisykla av et tyvetalls landeveissusere i kondomdrakt, raske solbriller og bleiebukse. Når de i tillegg har hvilepuls og ikke viser avtydning til å være anpusten, danner det toppen av kransekaka.
I utgangspunktet skulle vi fortsette å følge denne sideveien opp til toppen av fjellet, men ble pent nødt til å snu da en ingrodd, spansk bondeknøl med pondus og en garantert hemmelig hasjplantasje nektet oss å passere. «No possible» ljoma det mellom fjellsidene mens han peiva febrilsk med armene og signaliserte at vi ikke hadde annet valg enn å svinge på styret og endre retning.
Ingen skam å snu. I alle fall ikke når det går nedover på tørr susesti.
Ytterligere høydemetere med asfalt måtte forseres før vi kunne svinge av og kose oss med 40 minutter sykkeldytting med solsteiken rett i skallen.
Her har stien akkurat begynt å bikke nedover. Magnus har funnet frem susebrillene og nyter godbiten etter å ha klatret over 1000 høydemeter. Like etter at bildet ble tatt og kameraet var stua ned i sekken, kom det plutselig to tilsynelatende lettkledde skapninger gående på stien. Det første jeg observerte var en mann i baris, men det tok ikke mange sekundene før det gikk opp for meg at vedkomne ikke bare var lettkledd, men splitter naken. Kona var åpenbart ikke like komfortabel og gikk med sekken på magen for å skjule det aller helligste. Det ble derfor desto mer utfordrende å holde blikket på stien, så valget falt på å suse rett forbi fortere enn Øystein Sunde rekker å si nudist.
Her et et av utsiktspunktene. Nede i dalen er Mogán.
Danseren og styrkeløfteren.
Rett ved dette punktet delte stien seg i tre deler. Da kun to av stiene var merket av på kartet, valgte vi å safe på den midterste da vi var lite gira på å sykle oss fast og potensielt kunne risikere å måtte bære eller trille syklene ned til sivilisasjonen.
Magnus Svosj Davidsen.
Det siste partiet før vi kom inn på snill grusvei bestod av vulkansk sva med trapper, sprekker og løse steiner. For en nordlending som meg var dette god, men uvant kost. På et punkt fikk jeg sleng og sykkelen valgte å ta en annen retning enn jeg selv hadde tenkt. Undertegnede fikk dermed et hardt og halvbrutalt møte med Gran Canariske steiner like kvasse som den gamle kjøkkenkniven til mor. Resultatet ble derfor skrubbsår og en blå skulder. Heldigvis var resten av turen enkel plankekjøring og vi trilla inn i Puerto Rico i god tid før den siste bussen tilbake til Maspalomas.
