Indre Troms

Vårvintertur

På skolen lærer vi at det er fire årstider. Vinter, vår, sommer og høst. For meg er året litt mer nyansert enn som så, særlig her i Nord-Norge. Se bare her:

    1. MØRKETID. Den svarteste tida på året, desember og januar. November kan også inkluderes her. Dagene slukkes før de rekker å bli grå, og soloppgang går rett over i solnedgang før den forsvinner helt. Innebærer ofte varierende snøforhold og turene tas med gjerne med hodelykt. Dørstokkmila er ofte litt lengre enn ellers på året, men den som tar turen ut i friluft blir ofte belønnet med nordlys som igjen kan gjøre dørstokkmila lang den andre veien.
    2. VANLIG VINTER. Mars måned. Sola er tilbake for fullt og dagene blir lysere og etter hvert like lange som natta. Som regel mer stabile snøforhold enn foregående måneder.
    3. VÅRVINTER. Kommer som regel rundt påsketider, og varer ikke lengre enn et par, kanskje tre uker. Vi skriver som regel april måned. Det er fremdeles myggfritt, forhåpentligvis. Derimot fare for fluer. Les mer om vårvinter under neste bilde.
    4. STYGGEVÅR. «Kom mai du skjønne milde», sa de. Pill råtten snø, skitne snøskavler, gjørme, støv og skitt. All dritten vi la fra oss i vinter tiner frem, det være seg hundemøkk eller søppel. Den årstida som ikke kan brukes til noe som helst, fordi snøen er for råtten for å bære en skikjører eller et hundespann, og stiene ennå ikke er snøfrie nok til å nytes til fots. Kall det gjerne en «ventemåned».
    5. VÅR. Forhåpentligvis i juni, men ikke alltid det slår til.
    6. SOMMER. Hvis den i det hele tatt kommer her i nord, skriver vi som regel juli og august på kalenderen. Mygg og klegg. Temperaturer over 10 grader.
    7. SENSOMMER. August måned. De stikkende insektene blir mer fraværende. En vakker tid.
    8. HØST. September og oktober. Frost i gresset og gnistrende fargespill. En vakker årstid.
    9. SVARTHØST. November måned. Mørkt og som regel ganske trist, kan inngå under årstid nummer 1 «mørketid». Som regel ingen snø. Det meste er svart og grått – alle de fine høstfargene er borte, og løvet har falt av trærne og begynt å råtne.

Helgetur gjennom kjente trakter i området rundt Dærta og Rosta.

Så var den kommet. Den korteste årstida i året. Og som ordtaket sier, så heter det «kort og godt». Og det er akkurat det det er. Godt, bare altfor kort. Den godeste, fineste, beste årstida. Årstida over alle årstider. Vårvinteren – velkommen skal du være! Vi har venta på deg så lenge, helt siden i fjor og året før der. Du med ditt faste, fremdeles tørre og brukbare snødekke. Med minusgrader om natta, og ei stor, gul sol som tiner kalde mørketidskropper etter en lang periode med bitende kulde og kvelende mørke. Så kjærkomment. Så fortjent. Så etterlengtet.

En bivirkning av vårvinteren: fregner på nesetippen og blodet fullt av endorfiner.

Når vårvinteren entrer fjellheimen, så vet du at herifra er alt bonus. Det er bare et spørsmål om tid før det er over. Den kommer like fort som den går. Vårvinteren er årets korteste årstid, og den bør, skal og MÅ nytes før den går over til årstid nr 4: styggevår.  Fjellheimen bar sterkt preg av dette på denne turen, for det var scootere, isfiskere og skiløpere på hver en kant. Vi fikk på ingen måte «alene til fjells»-følelsen denne gangen, men det var i grunn ganske trivelig å se så mange som hadde funnet veien ut og som så ut til å kose seg i Moder Jords fantastiske natur.

Lunsj i indrefileten av Troms. Prednisolon-Bolla fyller på med litt snacks i ekte Børge Ousland-stil. Potetsticks er fin turmat!

Når årstidene endrer seg (hvilket de jo gjør hele tiden), er det ikke alltid at kroppen rekker å justere seg inn. Spesielt på våren, når dagene raskt blir lysere for hver dag. Når vi skriver april, er det faktisk så lyst ute store deler av døgnet at hodelykt ikke lengre er noen nødvendighet. En trenger liksom ikke kave seg opp om morgenen for å rekke dagslyset, slik vi har vært vant til i månedene før. Dette resulterer i bonustid som en kan bruke til nytelse – da gjerne i solveggen. Spise lunsj ute uten å fryse fingrene av seg. Senke tempoet, senke skuldrene.

Fordelen med vårvinter, sol og varme: avslappede bikkjer som slår seg til ro når vi skal pause.

Det hender jo at de er sjarmerende, disse firebeinte skapningene. Det hender jo at hjertet mitt smelter som smør. Det hender jo hver eneste dag. Leina blir som regel alltid plassert bakerst i spannet sammen med en annen hannhund, og av en eller annen grunn så skjer dette hver gang – uavhengig av hvilken hannhund vi plasserer ved hennes side. Skuldra til «bestemor» er liksom bare god å hvile på den, rett og slett.

Avslutter med en serie hundeportretter av våre firebeinte slitere for spesielt interesserte.

[Best_Wordpress_Gallery id=»3″ gal_title=»All images»]

Ei natt på Dærta

  • Område: Målselv
  • Strekning: Svalheim i Dividalen – Dærtahytta
  • Beliggenhet: 745 moh
  • Lat/Long: 68°49’11″N, 20°6’30″E
  • Distanse: 30 km en vei 

Dærtahytta og Dærtastua (den nyeste hytta) ligger i Indre Troms langs E1, Nordkalottruta og Grensesømmen. Hyttene ligger på den merkede ruta mellom Rostahytta i nord og Dividalshytta i sør. Her er ikke mobildekning. Hyttene er ubetjente og har til sammen 23 sengeplasser.

Ganske så impulsivt (sånn omtrent dagen før avreise) bestemte vi oss for å ta turen til Dærtahytta i indrefileten av Indre Troms. Vi fikk et innfall om at vær og føre var for bra til å ikke oppleve det på nært hold, og at løypene hjemme på Engseth kanskje begynte å bli litt «oppbrukt». Her er lederhunden Magnus i aksjon. Ikke alltid lett å få hundene til å gå mot vinden, spesielt når det lukter rein på alle kanter.

Jeg ser kanskje kald ut, men inni her var jeg god og varm.

Disse to damene her altså, helt uunnværlige i spannet mitt. Panda er anker og kommandant, Luna styrer farta og holder stemninga i taket (og hater pauser samt å ligge bak andre spann, vil helst forbi i går).

Min bedre halvdel, kjæreste, bestevenn, sjelevenn, samboer etc.

Max hadde pynta seg røde potesokker for anledningen.

Før vi dro hjemmefra, var det et turtryne som var lettere urolig siden det var meldt 30 speik og tok på seg alle klærne hun fant. Det ble bare 20 minus, og undertegnede slapp neglesprett. Det hadde nok gått fint i 30 minus også, ting tar bare litt lengre tid da. Trikset er å ikke bli svett, drikke nok og gå på do når man må. Kroppen bruker nemlig ekstra energi på å holde urinen varm, så ingen vits å gå og holde seg når det er kaldt.

Litt vind var det, men turen brenner seg nok neppe fast i minnet som vindfull.

Dærtahytta i sikte. Før vi kom så langt, måtte vi krysse en gasillion reintråkk og passere opptil flere små og store reinflokker. Noen hunder (les: lederhunden Bajas) har over gjennomsnittet jaktinstinkt, så det var ikke bare enkelt å få de til å gå beint fram. Sporet bak oss så ut som promillekjøring på høyt nivå, men vi nådde målet til slutt etter litt slalåm gjennom dalen.

Så er det slik da, at før vi mennesker kan i det hele tatt tenke på oss selv og vårt velbehag må hundene komme først. Det er tross alt de som har dratt oss opp alle motbakkene og transportert oss fra A til B. De fleste av hundene våre er svært godt pelset, men vi velger likevel å kle på de dekken for bedre restitusjon og energibesparelse. Her gir Magnus hundene snack like etter ankomst. Viktig å fylle på energilageret både før, underveis og etter tur.

Malin får snack, Luna venter tålmodig i bakgrunnen.

Jeg tror kanskje februar er en av mine favorittmåneder. Soloppgang som glider direkte over i solnedgang og gir et fargespill uten sidestykke.

Hundene har fått mat og stell – da er det menneskene sin tur til å oppfylle sine primærbehov. Få varmen i kroppen, fyre i ovnen, spise god middag og slappe av. Her sjekker Magnus inn på den nyeste hytta – Dærtastua. Hytta er forholdsvis ny, og er bygd i 2013. Ren luksus langt til fjells! Jeg tok meg selv i å si: «tenk å ha en hytte som dette». Men før jeg fikk fullført setninga, innså jeg at det er jo nettopp det vi har. Disse DNT-hyttene er tilgjengelig for alle som har nøkkel, mot at man betaler en symbolsk sum pr natt. Jeg velger å kalle meg selv medeier, og kunne i grunn ikke vært mer fornøyd.

Våre søte, små rødhetter med Dærtahyttene i bakgrunnen.

Casper (mor sin Gú). Fast forsanger når det er ulekor.

Turtryne gjør ting hun ikke kan – ta nattbilder. Jeg innser at jeg verken har tålmodighet eller skills til denne typen fotografering, men de sier jo at øvelse gjør mester. En plass må man jo begynne.

Dette bildet skulle ikke bli sånn i det hele tatt. Vet ikke helt hva planen var, men Ragnar endte opp med å se ut som et spøkelse som stikker ut fra intet.

Bajas var lite interessert i å bli fotografert. Men nå sies det at en god hund hviler mens han kan.

Nordlysmannen Magnus.

Altså. Når sola står opp i ene enden av dalen, og månen lyser i den andre er det helt greit å være oppe før fuglene for å fyre i ovnen.

Uten kaffe, snus og smågodt duger Magnus ikke. Morratryne i hytta.

Fine Dærta! Prikkene i bakgrunnen er hundene våre.

Morgenstemning. Det hentes ved, gås på do og smeltes vann.

Vi var faktisk ikke alene på hytta denne kalde februarhelga – to helgeturister kom fra Dividalshytta samme kveld som vi. Her spenner de på seg skiene og returnerer til Frihetsli. Vi ønska dem god tur før de la av gårde, og det gjorde jaggu hundene også og starta et salig ulekor da de skled ned bakkene.

Etter en lang, behagelig morgen på hytta, kom vi oss av gårde med kursen tilbake til bilen i Dividalen. Fordelen når man kjører hundespann, er jo at det går betydelig raskere enn å gå på ski slik at man har tid til å somle litt og likevel få med seg dagslyset. Her passerer vi samelandsbyen – et litt merkelig skue med flere titalls små hytter og koier høyt til fjells som står tomt mesteparten av året.

Turen ned til startpunktet var unnagjort på et svosj, og vi var nede allerede før klokka var 14:00. Panda var veldig klar for å hoppe i halmen, og hadde ingen planer om å vente til vi hadde tatt av seletøy og liner. Kjøreturen hjem gikk via YX og et skikkelig måltid junkfood, før vi pakka ut av bilen og tok en varm dusj!

Takk for turen, Magnus og alle hundene 🙂

Påsketur 2015

  • Område: Indre Troms
  • Rute: Signaldalen – Gappo – Rostahytta – Innset
  • Stigning: 1000 m
  • Vanskelighetsgrad: Krevende
  • Distanse: 41 km
  • Varighet: 3 dager (2 netter)
  • Adkomst: Ta av fra E6 ved Hatteng og kjør inn i Signaldalen til Rognli.

Påsketur 2015

Siden jeg har vanskeligheter med å gå lengre turer fram og tilbake igjen, ordna vi oss litt ekstra arbeid ved å parkere den ene bilen i Rostadalen og den andre i Signaldalen. Signaldalen er et utmerket utgangspunkt å starte fra, da det er meget hundespannvennlig med oppkjørte skuterløyper fra start til over skoggrensa. Det er også godt med parkeringsplass. Første dagen er noe krevende da det er en stigning på 700 høydemeter. Andre dagen går gjennom en av de vakreste dalene i Indre Troms; Isdalen. Her gjelder det å følge merkinga og se på kartet, da det er en del bratte skrenter og skavler om man tråkker feil. Fra Rostahytta og ned til Innset går det slakt nedover. Ikke særlig hundespannvennlig terreng, da det er ganske tett mellom trærne pluss en del skråninger som heller ned mot elva. Når sant skal sies: ingenting er umulig.

IMG_0565

Vi er ikke særlig flinke til å knipse bilder i skogen, så det første bildet ble tatt først over skoggrensa. Starten var en til tider klaustrofobisk opplevelse, med tett skog, snøvær og et overlegent flertall av påskestemte skuterkjørere.

IMG_0575

Bajas bare hater når noen kjører forbi eller går foran. Det er stille når du beveger deg opp på sida, men så fort du kommer en cm foran snuten hans, så går alarmen. UÆÆÆÆUÆÆÆUÆUÆUÆ!!! Han har et konkurranseinstinkt jeg aldri har sett maken til. Anser imidlertid dette som en bra egenskap?!

IMG_0582

Urbane forhold på fjellet, med trefelts autostradiske skuterspor. Nærmere meditasjon enn dette, kommer du ikke. Jeg kunne stått slik i evigheter.

IMG_0586

Glade påsketurister! Siden vi knapt har nok hunder til ett spann, var vi nødt til å komme med en slags løsning som så omtrent slik ut. Hundene foran sleden, en person sleden og en på ski. Den med ski på beina tilpasset seg farta og terrenget; snørekjørte der det var gode spor og trakket løype der hvor snøen var dyp. På den måten dro vi alle nytte av hverandre. Et turliv uten hund er helt utenkelig for meg, uansett årstid. Det finnes bare én ulempe: hundene gjør mesteparten av jobben og resultatet er at man blir i dårligere form.

IMG_0560

Skutersporene fortsetter mot Treriksrøysa om jeg ikke er helt på bærtur, så husk å ta av mot Gappo når du runder høyeste punktet i løypa. Vi tok en lettvintløsning og fulgte skutersporene til vi så hytta på høyre side.

IMG_0599

Leina – sjefa sjøl. Like a baws.

IMG_0604

Pandabjørnen. Hun ser kanskje stor og morsk ut på bildet, men faktum er at hun er ei relativt lita tispe som er underdanig mot det meste. Pilten skimtes i bakgrunnen. Han er av samme ulla. Aldri noe tull med disse to.

IMG_0605

Fremme ved Gappohytta! Vi er fullstendig klar over at dette kanskje ikke er helt innafor, men vi valgte å gi det et forsøk i håp om at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Avstanden mellom wirene på hytta var perfekt til oppstalling av våre fem hunder. Lettvint å slippe og grave ned snøankere. Hundene var stille nesten hele natta, med unntak av jyplingen Casper som hadde enkelte tulltak med lekeslossing til naboen. Kvelden ble tilbragt rundt bordet i trivelig selskap av min halve søster og hennes bedre halvdel pluss et vennepar.

IMG_0617

Dag 2 gikk fra Gappo og til Rostahytta gjennom Isdalen. Her har vi akkurat forlatt Gappo i skiftende vær, men med godt mot og flott humør. Magnus fikk æren av å starte med ski, mens jeg suste opp bakkene med hundene.

IMG_0623

Kong Vinter, du e’ vakker!!!

IMG_0625

Sol fra skyfri himmel er ikke nødvendigvis det fineste været. Mange velger å droppe turen når været ikke er perfekt, noe som er veldig leit. Fint vær hører nemlig sjeldenheten til. For min del har de fineste turopplevelsene vært i vær som dette. Skiftende skydekke gir et mer spennende og dramatisk lys som forandrer seg hele tiden.

IMG_0638

Et turtryne i sitt eneste riktige element!

IMG_0620

Kosestund med hundene. Leina (bakerst) gjør det hun kan best: graver kuldegrop. Du vet aldri når du får bruk for en kuldegrop. Eller snøhule for den del. En nyttig hund å ha dersom det skulle bli uvær!

IMG_0657

Årets påsketur ble en kort langtur, litt på grunn av denne lille store krabaten som fortsatt er i vekst. Se så kjekk han har blitt! Det siste vi ønsker er å slite han ut, så det var i stor grad han som styrte tempoet og pausene. Casper jobber veldig fint i selen, og kommer til å bli en skikkelig motor. Rastløs til tusen, og vet å lage dype ulvelyder når han blir i overkant ivrig. Mor sin koseklump 🙂

IMG_0673

Isdalen – lumsk, men med en skjønnhet høyere enn sine egne fjell.

IMG_0682

Se på disse praktfulle dyrene! For ikke å snakke om den kjekke, skjeggete mannen bakpå sleden med det rosa sledetrekket.

IMG_0680

Isdalen folkens! Her skal du vite hvor du setter ski og staver. Det mest kritiske partiet er merket med kvist, så det skal være rimelig enkelt å komme seg trygt ned. Utover det: Fjällräven Anorak no. 8. Denne jakka er mitt hus på vinteren. Stor og god, særdeles solid og slitesterk, puster godt og har gode luftemuligheter. Og en knallgod hette. Bedre beskyttelse mot hardt vintervær skal du lete lenge etter. Jakka i mitt liv!

IMG_0691

Turen ned fra Isdalen mot Rosta var intet annet enn spektakulær. Det er ikke så rart man føler seg liten i slike omgivelser.

IMG_0689

Jeg har ikke ord. Den som velger å ikke bo i nærheten av slik natur, må være gal i hodet!

IMG_0702

Denne bjørka stod midt i ødemarka, helt alene og langt ifra skoggrensa. Vi syntes synd på den, og holdt den med selskap i noen minutter før vi suste ned siste biten mot Rostahytta.

IMG_0758

På vår dagstur til Moska, gikk Bajas i single led. Usporet. Det syntes vi var ganske bra gjort av denne karen! Nå er vi alt annet enn eksperter på dette feltet, men vi lærer best ved og prøve og feile. Denne dagen prøvde vi, og lyktes. Han er langt ifra noen fullmoden lederhund, men vi aner et stort potensiale og gleder oss til fortsettelsen!

IMG_0762

Vell fremme ved Moskahytta (eid av Statskog). Bajas ledet oss direkte til den. I gråvær som dette, kunne vi faktisk gått rett forbi uten å få øye på den. Den var nemlig rimelig nedsnødd, noe som kommer greit fram på bildet. Lunsjen ble inntatt i vindsekk, før vi satte kursen tilbake til Rostahytta for et varmt måltid og fyr i ovnen.

Til neste år: Jeg bytter gjerne bort sommerferien min mot mer av dette! Tusen takk for turen til Magnus, firebeinte, Anne Merete, Gunnar og vennene deres!