• Område: Balsfjord (nært Målselv)
• Høyeste punkt: 558 moh
• Stigning / høydeforskjell: 350 m
• Vanskelighetsgrad: Lett
• Distanse:  3 km tur / retur
  
• Varighet: 1-2 timer

Når utgangspunktet ligger på over 200 meter over havet og høyeste punkt er i overkant av 500 meter, sier det i seg selv at dette er en tur der du får mye gratis høydemeter og billig utsikt for kaloriene. Turen er noe bratt gjennom skogen helt i starten, og kan være noe sleip og gjørmete dersom det har regnet mye i forkant. Likevel er Omasvarre en enkel knaus å bestige, og er godt egnet for hele familien. Dersom du går på høsten, husk bærbøtta! Turen er også beskrevet i Turboka for Senja og Midt-Troms på side 302. Parkering i busstoppet ved E6 rett sør for Heia.

Maylinn og Panda-hunden ble dagens turselskap og skravlepartnere opp bakkene (selv om det ble mest pusting og pesing). Høsten er den beste tur-tida. Ingen mygg, ingen klegg. Vakre høstfarger, klar luft og ikke for varmt. Og bær! Blåbær og moltebær. Helst de blå. Rett i munnen, eller på pannekaka.

Blåtind-massivet ruver i bakgrunnen. Disse fjellene i Målselv er store, mektige og er et flott skue fra både høyt og lavt.

Maylinn med en Panda i bånd og Takvatnet der nede. Turene trenger ikke alltid å være så lange! Det er jo noe som heter «kort og godt». Noen ganger føler man mest for å bare ta seg altfor god tid. Se på sola, trekke lukta av fjell og skog langt ned i lungene. Somle. Slik man gjorde da man gikk hjem fra skolen som 3. klassing. Oppdage mønstre og bilder i naturen. Skyer som former en elefant, eller et hjerte i berget. Bare være. Det er så deilig! Takk for turen, jenter!

• Område: Balsfjord
• Vanskelighetsgrad: Moderat
• Distanse: 11 km tur / retur
  
• Varighet: 4 timer
  

Mellom Takvatnet og Øverbygd, finner du Fjellfroskvatnet. Vi parkerte bilen ved bommen på Neset, og gikk derifra. Skogsbilvegen mot grottene er en eneste stor transportetappe, så jeg vil anbefale å ta med sykkel for den som har mulighet. Da sparer du masse tid og trasking! Skogsbilvegen er tydelig til du nærmer deg Litjevatnet. Her er det høye bregner, gress og kratt! Der skogsbilvegen ender, går det en sti oppover til høyre / mot nord. Den er ikke mindre gjengrodd, men elva er er greit referansepunkt så det skal godt gjøres å gå seg bort. Grottene er lokalisert like under punktet der hvor elva deler seg i to. Åpningen er ikke lett å få øye på, da den ligger skjult under en skrent. Selve grottene er lettvandret, selv for en hund. Breie og fine ganger med lav vannføring. Husk hodelykt og vanntette klær / sko!

Se for en luring! Rampen synes det var mye spennende å finne i grøftekanten. Blomster, gjørme, smågnagere osv.

Han her flaksa rett over hodet vårt, og så ikke noen grunn til å flytte på seg selv om vi sto 30 cm unna.

Tviler på at stien opp til grotta er særlig mye brukt, alt bregnekratt tatt i betraktning. Jeg tror Rampen synes det var mer morsomt enn oss! Han hadde i alle fall ikke lyst til å stå stille når jeg skulle ta bilde.

Grottetid! Magnus og Rampen viser vei. Jeg glemte helt å ta bilde av inngangen, da vi var altfor gira til å komme oss ned i grottene. Men her er vi altså inne. For min del var dette alt annet enn klaustrofobisk. Jeg var forberedt på å måtte åle meg opp og fram, men dette var jo rene Autostradaen!

Rampen ble overøst med ros og kos. Han var litt skeptisk i starten, det var ikke så veldig rart. Mørke, rennende vann, ekko i en helt annen verden enn hva vi er vant til. Med noen gode ord, blir alt så bra igjen!

Da jeg så denne naturlige vannsklia, tenkte jeg med én gang på filmen Istid. Rampen er helt enig, og lever seg inn i situasjonen.

Vanndråper i taket.

Vanndråpene på veggene ble nærmest selvlysende når man lyste på de med hodelykt.

Nesten surrealistisk å stå under jordoverflaten og betrakte dette. Det ser ikke ut som den planeten jeg er vant til. Vannvittig stilig! Legg merke til moder jords egne naturlige dusj. Underjordisk badeland er vell en passende beskrivelse.

Her var Rampen litt sliten og lei, så vi valgte å snu her. Neste gang kommer vi tilbake uten hund, for å prøve å gå hele grotta gjennom. Jeg har ingen aning om hvor langt den går, eller om det går an å komme seg ut i andre enden i det hele tatt? Tips mottas med takk!

Juhuu. Som blogger på tur, ender det som regel opp med at jeg tar alle bildene. Her er bevis på at jeg også faktisk var inne i grotta selv.

En stk Ramp som var glad for å se dagslys og ha gress under labbene igjen.

Myrull! En av mine personlige favoritter. Kanskje fordi de minner meg om snø?

Jeg velger å kalle dette bildet «Behind the Scenes».

Filmmannen Magnus, også kjent som Lille Krølle.

Undertegnede med en Ramp under armen. Han finner seg i det meste!

Takk for turen!

• Område: Balsfjord
• Høyeste punkt: 1180 moh
• Vanskelighetsgrad: Middels +
• Distanse: 10 km tur/retur
• Varighet: 5 timer

B

Blåtinden, også kjent som den Sovende Soldat, er en lett gjenkjennelig fjelltopp i Balsfjord med sin karakteristiske profil av en soldat som ligger på rygg og sover med hjelmen på hodet. Startsted og parkering er på Kantornes. Turen har vært med på ti på topp de siste årene, og er derfor godt merket. Den Sovende Soldat er et flatt platå med relativt høy primærfaktor og derfor god utsikt til både Lyngen, Malangen, Indre Troms og Tromsø. Om vinteren arrangeres det verdenscuprenn i randonne her (www.arcticrace.no). Jeg har ennå ikke vært her på vinterstid, men soldaten er definitivt på lista!

Etter en natt i telt i Gjømmerdalen, møtte vi unge Davidsen ved Kantornes i elleve-draget. Dagen starta med tett tåke og gråvær, men det varte ikke lenge før skoidda letta og en knallblå himmel åpenbarte seg.

Både ulv og mennesker ble svette i sommerværet, så vi måtte stoppe og kjøle oss ned der det var mulig.

Magnus hadde joggesko og drahjelp så og si hele veien opp, så vi fant ut at det var derfor han hadde slikt et tempo oppover fjellsida (vet ikke om de knallrøde sokkene kunne ha noe å si). Jeg mistenker også RedBull i frokostblandinga.

En slak travers bortover før vi starta på oppstigninga. Det er ikke mye som minner om en sovende soldat her, men fra veien ser man det klart og tydelig.

Ikke et vindpust og blikkstilla på havet. Det er søndagen sin det!

Magnus og Leina skuer utover Gjømmerdalen hvor vi sov i telt dagen før. Lyngen i bakgrunnen med sine fantastiske fjell.

Siste delen mot toppen gikk i lettgått steinur.

Unge Davidsen/Asbjørn.

Her var det lettere luftig. Magnus og Leina skuler ned fra toppen med skjelv i knærne. Den spisse fjelltoppen i bakgrunnen mistenker jeg for å være Hamperokken.

Fjell er liksom ikke mangelvare i Nord-Norge.

Varden på toppen er i en klasse for seg selv. Asbjørn var nødt til å sjekke hvordan det så ut inni, mens Leina snoka etter nistepakka til naboene.

Etter en kort pause på toppen var vi på vei ned igjen. Vi brukte rett i overkant av tre timer fra bil til bil. Takk for turen!