Svetten pipler ut av hver en pore i panna, blander seg med solkremen og finner veien inn under solbrillene. Etter den søte kløe kommer den sure sviesies det. I dette tilfellet er det motsatt. Svien kommer først.
Høsten 2012 gikk jeg og min bedre turhalvdel, Lisa, Korsika på langs. I turens etterdønninger skrev jeg en liten nettsak for norske UTE. Den kan du lese ved å klikke HER.
Å gå Korsika på langs er ingen lek. Eller dans på roser for den del. Det er en hard tur som må planlegges, fikses, ordnes, organiseres, spekuleres og ikke minst spankuleres. GR20 står for Grande Randonnée og betyr lang vandring på fransk, og er et nettverk av lange vandreruter i Frankrike, Belgia, Nederland og Spania. GR20 anses som å være den hardeste av alle GR-rutene. Og det med god grunn.
Utenom dette er det en del essensielle ting som må være med. Gode fjellsko er et must. Jeg starta fra Calenzana med et par relativt nye Crispi Hunter, men var nødt til å kassere de ved endt tur da sålen var nærmest slitt bort av varme, spisse steiner. Inni skoene er det særdeles viktig med nye sokker av god kvalitet for at beina skal trives best mulig. Når det kommer til klær for øvrig er det lurt å ha med litt av hvert. T-skjorte og shorts til bruk på dagen, og Gore-Tex jakke, bukse og en varm genser til bruk på kveldene. Solbeskyttelse i form av hatt/caps, solbriller og sunblock er aldri dumt. Viktig å smøre hver time da man svetter mye. En god sekk er alfa omega, særlig om du skal bære tungt. Jeg brukte Bergans Alpinist Lady 100L og har ingenting å utsette på den da jeg finner den sekken helt utmerket når det kommer til bæresystem og komfort. Siden hyttene ofte er svært folksomme burde man ha med et lett telt. Vi brukte MSR Hubba Hubba som veier lite, men som likevel har god takhøyde og ventilasjon. Inni teltet må du ha en god sovepose og et liggeunderlag. Nettene er kaldere enn man skulle tro nemlig, noe som Lisa fikk smertelig erfare med sin jalla sovepose fra Coop OBS. Jeg for min del hadde det fortreffelig i min Mountain Equipment Xero. Det blir i likhet med resten av verden mørkt om kveldene, så da er det lurt med hodelykt. Førstehjelpsutstyr er et must, da gjerne litt ekstra sportstape som også kan brukes til andre ting. Hyttene tar kun kontanter, så sørg for å ha med nok for hele turen. Det eneste jeg ikke tok med på turen som jeg savna, var gå-staver. Et undervurdert hjelpemiddel for å avlaste knær. Utover dette må man vurdere litt selv hva man ønsker å pakke i sekken, men mitt beste tips er: pakk så lett som overhodet mulig. Knærne dine vil takke deg for det senere!
For en dag. Akkurat når du tror det ikke blir værre/bedre/rarere/sprøere så blir det nettopp det. Dagen i dag er et perfekt eksempel. Jeg starta dagen med et fantastisk bra dykk like ved grensen av Scandola reservatet. Kan riktignok ikke måle seg med Thailand, men det var absolutt verdt pengene. Vi dykka fra båt ca en halvtime utenfor Porto (byen hvor vi overnatta). For meg var det hele to år siden forrige dykk, men jeg antar det er litt som å sykle; når du først har lært det så glemmer du det ikke. Deretter var det on the road again med kursen mot Girolata.
Vakkert vær og fin utsikt etter noen dager med regn. Ikke langt unna her parkerte vi bilen og peila ut kursen mot Girolata som var godt synlig fra veien. Det går ikke bilvei dit, så den eneste måten å ta seg fram er til fots eller med båt. I vårt tilfelle ble det åpenbart førstnevnte.
Lite visste vi om at stien dit gikk over et fjellmassiv og tok nesten 3 timer (kontra 30 minutter som vi gjetta, da det virket så kort fra veien). Derfor skjønte vi ingenting da stien gikk i feil retning og attpåtil oppover. På Korsika liker de å lage traseene så lange og strabasiøse som mulig. Man må alltid forsere ett eller annet fjell for å komme fram. Det burde vi ha lært til nå.
Omsider fremme i Girolata etter 3 lange timer i sandaler og med handlepose i handa.
For ho har kjøpt sæ ny traktoooor!
Vi ble vitne til heftig tafsing med en gang vi entret bukta.
Og så kommer den kjedelige delen av turen. Når vi omsider ankommer «sentrum» viser det seg at hotellet har stengt for sesongen (stengte dagen før vi kom selvfølgelig), og hytta som ligger ved stranda er fullbooka. Korsikanere er ikke kjent for å være overbegeistret for engelsktalende turister, så her var det ikke snakk om å låne sofaen en gang. Å gå tilbake til bilen er ikke noe alternativ da mørket ville komme sigende om halvannen time.
Mens vi prøvde å klekke ut en plan B, tok vi oss en øl og slo av en prat med de lokale. Ut av det blå kom ei av de ansatte i havna løpende bort til oss og sier at hun «might have one last solution». Sjefen i havna (en gammal gubbe på 60) har visst et digert hus med gjesterom som han er villig til å låne ut. Er det mulig? Før vi visste ordet av det befant vi oss ved middagsbordet hos en inngrodd Korsikansk mann med to av hans kolleger hvor vi løser verdensproblemer og forteller om våre strabaser langs GR20.
Her bodde vi for en natt. Ikke veldig vedlikeholdt, men utrolig mye bedre enn å tilbringe natta i bushen.
Dagen etter tok vi oss en tur på stranda og snorkla rundt Girolata. Ikke veldig varmt da det var overskya og regn, men vikinger tåler da det.
Girolata er virkelig et vakkert skue!
Etter et par timer på beachen, var det på tide å traske tilbake til bilen. Denne gangen tok vi en annen vei etter tips fra Korsikamannen vår (det å huske navn, spesielt franske, er ikke min sterke side).
Girolata sett fra skogen. Etter et par timer var vi tilbake ved bilen. Svette, fornøyde og fulle av inntrykk. Det ordner seg alltid for snille jenter!
On the road again! Denne gangen som bursdagsbarn. Lisa disket opp med hurrafordegfrokost på stranda utenfor Ajaccio og hadde fiksa brownieskake overstrødd med Smarties og levende lys (som ikke ville dø!!). Akk, en meget bra start på dagen. Fikk til og med lykkeønskninger fra noen eldre damer iført badedrakt og sarong.
Lysene brenner ennå jeg har blåst de ut tre ganger!!
Verdens beste sjokolademousse, jeg tuller ikke.
Denne kvelden endte vi opp i en liten landsby med navn Cargese. Ble rolig kveld med restaurantbesøk hvor vi fikk sinnsykt god mat og ble aaaalt for mette før vi vendte tilbake til campingplassen og sov natta gjennom i det kjempestore teltet vårt (2,7 kvm!!).
Etter et par netter i Bonifacio plukka vi opp leiebilen og suste videre litt uten mål og mening. Med meg som sjåfør og Lisa som kartleser endte vi omsider opp i Ajaccio, en av de større byene på Korsika. Vi fikk en litt utrivelig velkomst da vi sto i bilkø i x-antall timer og da vi endelig fant parkeringsplass, var alle butikkene stengt og det begynte å pissregne! Dårlig start, men det kom seg etter hvert da vi hadde en knallfin soloppgang på campingplassen (som vi for øvrig hadde helt for oss selv ) og fant noen fine strender på kjøreturen videre.
Finfin morgen. Huset vårt var et knøttlite MSR Hubba Hubba, og bilen (Nissan Micra) var ikke noe særlig større.
Ikke det beste været, men steike dramatisk landskap og store bølger!
Wipeout!!
Avrunda badinga med sang og ananas. Hvilket liv!
Etter et tårevått (vell, nesten…) farvel med Hadrien og Guillaume, satte vi brått kursen mot neste by som i dette tilfellet var Bonifacio. Vi hadde hørt mye bra om plassen, og ble ikke skuffet da vi hoppa av bussen midt i havna en sen ettermiddag. Eneste minuset for vår del, var at mange av restaurantene og butikkene var stengt da turistsesongen var over. Til tider kunne det minne litt om en øde og forlatt spøkelsesby. Men de spektakulære omgivelsene og byens fantastiske beliggenhet gjorde opp for dette.
Da vi var ferdige med å utforske Bonifacio, henta vi leiebilen hos Europcar og plasserte oss bak rattet med sikkerhetsbeltet spent tre ganger. Folk kjører som svin her, og vi var faktisk vitne til en trafikkulykke da vi skulle haike hjem fra stranden i Porto Vecchio..
Med blodslitet fra Korsika på langs friskt i minnet, kunne vi endelig fokusere på å slappe av og gjøre så lite som overhodet mulig. To av de tre hårete franskmennene vi traff på GR20 slo følge med oss til Porto Vecchio i et par dager før de reiste hjem til Paris. Strandliv, hygge og ordentlig MAT. Happy times!!
Hadrien viser Lisa hvordan det gjøres.
Pauseunderholdning mens vi venter på taxi.
The car of my dreams!
Lisas bukser spjæret, men hun så ikke ut til å ta det så tungt!
Vi er i mål, juhuuu!!! I utgangspunktet skulle vi overnattet i Bavella, men vi valgte å doble etappen i dag og gå helt til Conca som var turens endepunkt. Dette har med andre ord vært den lengste dagen siden vi startet, både tidsmessig og i distanse. Dagen ble starta med frokost hos Mor Corsica inne på hytta. Riktignok bare loff og kaffe, men det var koslig læll. Deretter venta en nydelig tur gjennom Bavella-massivet; en alpin rute med masse spisse topper og alt for fine muligheter for klatring. De tre musketerer + Tarjei fra Norge gikk sammen med oss hele veien til Village de Bavella hvor vi spiste pizza før vi vandret siste etappen mot Conca. Tarjei ble igjen for å overnatte, mens resten av gjengen gikk videre. Jeg og Lisa endte til slutt opp på egenhånd, da det ikke alltid er like lett å holde tempoet oppe med tung sekk. Vi er uansett ikke noe fan av å gå fort da vi liker å nyte turen, ta bilder og få med seg landskapet (og puste, ikke minst). De siste to-tre timene var alvorlig lange, så gleden var stor da vi hørte fransk jubel nede i skogen da Conca var et steinkast unna. For en følelse!!
Hadrien er i strålende humør som alltid!!
En liten buldrestopp i Bavella.
Lisa lar klatreabstinensene få utløp med klumpete fjellsko.
Hobbiten og Lisa. Trenger jeg å nevne høydeforskjellen?
Opp og ned, opp og ned igjen..
Ingen dag uten litt klatring.. Korsika på langs er langt ifra noen spasertur!
Fra venstre: meg, Hadrien, Lisa og Guillaume.
Undertegnede og de tre musketerer.
Lisa fant en hul stein. Det måtte selvfølgelig sjekkes ut!
Franskmennene har gått i forveien, så jeg og Lisa prøver å nyte litt og ta bilder.
Dette bildet bekriver ikke litt hvor lei jeg var engang. Og her er vi ennå ikke halvveis!
Etter dette gadd vi ikke ta noen bilder da vi var så slitne og såre i beina at vi konsentrerte oss om å gå så fort som mulig for å få det overstått. Lisas føtter så ut som de hadde ligget i bløtt i tre dager da hun tok av seg skoene. Gore-Tex har vell aldri vært kjent for å puste særlig bra (jeg vil tørre å påstå at det ikke puster i det hele tatt). Slitne og sårbeint var det to lykkelige nordlendinger som ankom landsbyen Conca en onsdagskveld. Seieren ble feiret med franskmenn, mye mat og en dusj. Jeg vil helst slippe å nevne hvor utrolig mye hår jeg mista etter at jeg tok ut rastaflettene. Enhver turist ville nok trodd det var en katt som lå på gulvet ved siden av meg da jeg var ferdig å gre det. C’est la vie!
Etappen i dag har vært ganske langtekkelig. Hadrien og Antoine gikk i forveien, mens Guillaume slo følge med meg og Lisa. De små hobbitføttene holder et litt raskere tempo enn våre seige vikinglår, så vi måtte streve litt for å ikke bli hengende etter. Det var til tider alvorlig varmt i solsteiken, så det var fortreffelig da vi omsider kom til en bekk (ja det ble vannkrig..). Sulten har også begynt å melde seg for alvor. Det holder ikke lengre med vann og energibar til lunsj. Før kunne jeg gå i flerfoldige timer uten å spise noe som helst, nå holder jeg på å svime av allerede etter 2 timer. Ser veldig fram til å gå på restaurant og spise masse god mat og putte på plass de kaloriene som har gått tapt. Det er mange!! Siste del av dagen bød på utfordringer for knær og tålmodighet da vi måtte bestige et fjell for så å gå ned på andre siden for å komme til hytta. Vi tok pauser hver 20. meter for å ikke knekke sammen i latterkrampe fordi det gjorde så latterlig vondt. Vel nede ved hytta venta en fantastisk kald utendørs dusj utstyrt med hageslange og kvister som forheng. Her hadde andre turgåere fritt innsyn inn i det aller helligste, og hva annet kunne man gjøre enn å vinke til de som gikk forbi? Sosial dusj kan man si. Dette skulle også bli den første natta innendørs siden Norge. Hytta vi bodde på denne gangen var privateid (også kalt en Bergerie), så det va en helt annen stemning enn ved de andre «turisthyttene». Mor Corsica disket opp med hjemmelaget middag på kvelden etterfulgt av bålkos under nattehimmelen. Magisk, rett og slett. Helt klart den fineste kvelden/natta vi har hatt på Korsika! Synd vi koset oss så mye at vi glemte å ta bilder.
Lisa the giant viking / Guillaume the hairy hobbit.
Guillaume og undertegnede.
Her starta siste delen ned mot hytta hvor knærne takka for seg.
I går satte vi leirrivingsrekord. I dag satte vi fartsrekord! Ene og alene på grunn av våre nye venner. Siden vi avtalte å gå sammen med dem, var vi også pent nødt til å holde følge. Antoine gikk (småjogga) i front med meg og Lisa hakk i hel. Nå skal det sies at de hadde ryggsekker som var halvparten så tunge som våre, så det ble en del pesing oppover bakkene for vår del. En stund var jeg sikker på at jeg kom til å svime av da jeg gikk på maxpuls opp en hel fjellside. Vi kan jo ikke la de tro at vi er svake heller… Dagsetappen ble derfor gjennomført på rekordtid, og vi hadde hele dagen på å slappe av, spille kort og drikke brus.
Lisa, Hadrien og Antoine nyter lukten av Korsikansk sau.
Bæææ.
Landskapet diskuteres opp, ned og i mente.
Antoine hadde et dårlig kne, men gikk likevel fortest av alle sammen.
Guillaume the hobbit, som for øvrig hadde bursdag i dag. Bon anniversaire!!
Disse klønete hårete franskmennene påsto at de skulle ta vare på oss, små sårbare jenter. Tre minutter senere går de heftig på tryne, en etter en. Typisk 🙂
I dag slo vi ny rekord når det kommer til å rive leir. Fra vi forlot soveposen til teltet var pakka ned i sekken, gikk det litt over en halvtime. Nå begynner vi å bli så rutinerte at vi utveksler ikke et eneste ord før vi har begynt vandringa etter frokost. Det er også litt fordi vi begge er veldig lite snakkesalige tidlig om morgenen (eller evt morragretne for den som absolutt måtte vite det). Siden vi er mektig lei havregryn, bestilte vi frokost på hytta. Med skyhøye forventninger måtte vi desverre se skuffelsen i øynene da den bestod av tre skiver hvit loff, to små porsjonspakker syltetøy og en liten kladd smør til hver. Og for den som kjenner meg, så er en kladd smør det samme som en dråpe i havet. Ellers var etappen i dag nokså ensformig med skogvandring stort sett hele veien. Har gått og snakket om hvor mye vi gleder oss til jul (!?) og vinter. Det ble visst sunget noen julesanger også mellom furutrærne. Turen nådde også sitt klimaks da tre knallkjekke franske gutter ramlet inn på plassen da vi spiste is på Bocca di Verdi. Turen fram til hytta Refuge de Prati gikk derfor mye lettere enn forventa da vi var overlykkelige over å ha truffet noen jevnaldrende med samme sans for humor (les: enkel humor ala tiss/bæsj). Den kvelden på hytta bar naturlig nok preg av gutter, vin og sang. De fikk også øvd inn noen skikkelige, nordnorske gloser. Det ble med andre ord mye høylytt gapskratting uti de sene nattetimer til vi til slutt ble kasta ut av husverten. Ferden tilbake til teltet var et kapittel for seg selv da ingen av oss husket hvor vi hadde plassert det. Når det attpåtil var bekmørkt og tåke sier det i seg selv at det ble en del fomling og fnising før vi fant det.
Endelig slutt på kjedelig furuskog. Vi trives best i høyden!
Hav i sikte!
Siste biten til Prati.
Juhuuu framme ved hytta!
Dagen i dag har vært lettere for min del, bokstavelig talt. Vi fordelte fellesutstyr på nytt, og Lisa overtok noe av det jeg hadde i sekken. Maten har begynt å minke betraktelig noe som merkes godt på tempoet. Vi er ganske mye lettere på foten enn vi var i starten da vi måtte koble inn alle krefter for hvert eneste steg. Terrenget i dag har gått stort sett bortover gjennom kokt, velduftende furuskog. De 1000 høydemeterne vi har gjort har jeg knapt merket. Deilig følelse! Vi har heller ikke vært kalde i dag, og sola har varma godt. Det trengte vi, for nå har vi hatt nok frosne dager med vind og lave temperaturer. Ankom dagens mål (Bergeries de Capanelle) med massevis av energi til overs. Brukte den ekstra energien til å vaske klær for hånd på hytta. Vannet som var igjen i vasken etter jeg hadde bløtlagt shortsen var ikke akkurat gjennomsiktig. Minnet mer om utvanna milkshake med salt! Og siden klærne aldri tørker her på Korsika, blir det kroppstørking mens vi går i morgen. Flott dag!
Vi traff en nordmann for første gang på turen! Tarjei gikk GR20 alene og i et forrykende høyt tempo.
Lisa er blitt tatt igjen av han franskmannen som ikke kan et ord engelsk, men som likevel prater som en foss. Trivelig type!
Nydelig solnedgang ved Capanelle.
Nok en iskald natt. Våkna i svarteste natta med at Lisa så pent spurte om vi skulle spoone. Well ofcourse! Selv var jeg ikke kald, men jeg tror Lisa begynner å bli lei av å fryse. Og det forstår jeg godt! Vi har visst undervurdert temperaturene på Korsika. Frokosten ble inntatt inni hytta med likesinnede turfolk som også synes det var i kaldeste laget å innta frokosten utendørs. Etappen til neste hytte Refuge De l’Onda var unnagjort på bare 4 små timer. Der og da bestemte vi oss for at vi skulle doble i dag, og gå direkte til neste stoppested som var Vizzavona. Vi visste at det ville bli slitsomt, men motivasjonen var på topp så da var det ikke noe spørsmål. Veien var ok å gå, men de siste par timene tappa oss ganske greit for krefter. Oppå det hele klarte vi å gå feil slik at vi endte opp i en annen landsby enn hva vi hadde planlagt. Heldigvis var flaksen på vår side, og vi fikk en hyggelig franskmann til å kjøre oss til Vizzavona. Vi må ha sett utrolig sultne og slitne ut siden han ikke skulle ha noe for det. Vell fremme i Vizzavona slo vi opp teltet i rekordfart og sprang ned på den lokale restauranten for å spise middag. Pasta, laks og creme bruleé smakte mer enn greit etter en strabasiøs dag på GR20. Ellers kan jeg meddele at vi begynner å bli ganske skitne. Både sokkene og shorten min kan stå av seg selv, og ulltrøya lukter værre enn en våt sau med diaré (ikke langt unna i alle fall!). For ikke å snakke om sekken som har absorbert svette, solkrem og sand i 9 dager. Det høres kanskje ikke mye ut, men tro meg, man rekker å bli ganske så illeluktende på relativt kort tid i disse omstendigheter!
Dette har definitivt vært den værste natta / dagen på Korsika hittil. Ettersom været i går ble dårlig, plasserte vi oss inni teltet tidlig på kvelden hvor vi ble liggende å høre på musikk uti de sene nattetimer. Når mørket kom sigende, ble vinden så kraftig at vi var usikre på om teltet ville stå natta gjennom. Vi kunne høre vinden bygge seg opp mellom fjellsidene og plutselig komme styrtende nedover i gigantiske bølger. Det ble dermed lite søvn den natta. Både på grunn av støy ifra vind og vær, og det faktum at Lisa sin sovepose er laget for varme netter i tropisk klima (nedre komfortgrense +10). Hun lå dermed og frøys hele natta, og prøvde å kompensere varmetapet med å ta pushups og plankeøvelser. Jeg for min del var varm og god, men ble plutselig superkvalm og uvel da uværet herjet som værst. Det var på nippet at jeg fikk glida opp teltet og kasta overkroppen ut før middagen ble sendt i retur midt oppi oppvasken som sto i ytterteltet. Flaks i uflaks. Hele natta lå vi og venta på at det skulle bli morgen så vi kunne komme oss av gårde. Det skulle bli en kald opplevelse å ta steget ut av teltet. Det kan ikke ha vært mer enn 3 grader, for jeg kan ikke huske å ha vært så kald siden vi kom til Korsika. Ikke fikk vi fyr på brenneren da vi skulle lage frokost heller, så havregrøten ble inntatt ukokt med kaldt vann over (smakte fortreffelig etter å ha presset ned lim i en uke). Resten av dagen skulle vise seg å bli en prøvelse. Ikke bare var dagens etappe hard, bratt og krevende, men formen min var på bånn etter ei natt med oppkast og lite søvn. Lisa ble derfor dagens helt som klarte å holde meg gående da jeg klaga som værst! Underveis var det visstnok fantastisk utsikt ifølge Lisa, men jeg hadde nok med å holde meg på beina. Vel fremme ved Petra Piana, unna vi oss x-antall sjokolade og middag på hytta. Mest fordi jeg ikke ville hatt sjangs i havet til å presse ned Toro-graps etter nattas strabaser.
Endelig en dag hvor vi slipper å gå ned på alle fire for å komme oss opp og fram. Kombinasjonen med hviledag i går og flatt terreng i dag, gjorde at vi nærmest småjogga hele etappen og kjente energien nesten bruse over. En utrolig god følelse etter å ha vært sammenhengende sliten og sur i lårmuskulaturen siden vi starta fra Calenzana. Gressletter, hester og esler med Lac du Nino som bakgrunn var et vidunderlig flott skue. Litt av en kontrast når vi har vært vant til spisse, alpine fjell i fem dager. Vi tok oss også god tid til å stoppe opp, nyte og ta bilder. Terrenget i dag har bragt fram sykkelabstinenser så det holder. Vannvittig mye flott sykkelterreng hele veien. Neste gang jeg kommer til Korsika, blir det ikke uten sykkel. Campen vår ble satt opp på ulovlig vis i dag, da vi følte oss ekstra spreke og valgte å gå litt forbi hytteområdet. Planen var egentlig å gå to etapper på en dag, men vi ombestemte oss fort da vi kom litt opp i fjellene og så tåka sige inn. Dette er nemlig ikke plassen du vil gå deg vill i dårlig sikt. Glatte, sleipe steiner og stupbratte fjellsider er ikke til å spøke med, særlig om du ikke er godt kjent..
I dag har det gått i sneglefart. Etter et par timers gåing, slo kneet mitt seg vrang og jeg måtte stoppe for hvert tredje skritt. Det hjelper jo ikke akkurat på at terrenget er umulig å forsere uten å måtte klatre og klyve på alle fire. Misforstå meg rett, jeg elsker å klatre!! Men jeg så bare ikke for meg at vi måtte klyve Korsika på langs, og i alle fall ikke med 20 kg på ryggen. Det er tungt. Alle andre som vi møter på veien går med 40 liters dagstursekk, joggesko og staver og sperrer opp øynene når vi kommer stampende med våre røde og svarte hangarskip på 100 liter. Som dere skjønner har vi slitt litt med motivasjon i dag, og stemninga har til tider vært laber. Likevel er ikke smilet langt unna! Stikkord for dagen: bading i jettegryter, villsvin, sinna mann på hest og en eviglang skog. Vel fremme i Castel di Vergio ventet tre retters middag og varm dusj! Fin avslutning på en ellers tung dag.
Etappen i dag visste vi lite om på forhånd ettersom vi ikke studerte kartet før vi trasket i vei kl 0800 om morgenen. Vell, vi studerte vell egentlig aldri kartet veldig nøye, siden vi liker best å bare være underveis og nyte turen og overraskelsene mens man går. Så i dag ble vi mildt sagt tatt på senga da vi kom til et område med loddrette fjellsider på alle kanter. Akkurat når vi trodde at Korsika ikke kunne bli brattere og krevende, ble det nettopp det! Vi ble bare stående og måpe og kunne ikke skjønne hvordan vi skulle komme oss gjennom dette fjellmassivet, også kjent som Cirque de la Solitude. Veien ned var så bratt at vi ikke kunne se bunnen, og store deler av ruta var sikret med kjetting. En mann i 50 årene kom bort til oss med et blikket full av medfølelse og bekymring. «Skal dere ned der? Med de sekkene?» Så ristet han på hodet og krysset seg, tydelig glad for at han slapp å gå samme vei tilbake. Ferden gjennom dette massivet gikk utrolig sakte da vi gikk i kø stort sett hele veien. Her gjaldt det å ha bremsene på, og aller helst gå baklengs. Et fall kunne fort bli fatalt, og man kunne endt opp som pinneved 500 meter lengre ned. Det ble selvfølgelig en del synging også, som dagene før. Fantastisk god akustikk når man er omringet at fjellsider på alle kanter! Vi kom oss helskinnet gjennom dagen, og var framme ved Refuge de Tighjettu etter ca 7 timer. Stinkende og kleimete av svette og solkrem, var det duket for enda et bad i en av Korsikas mange fine kulper til hyttefolkets store begeistring. De fikk seg vell en god latter da det begynte å striregne mens vi bada og vi måtte få på oss fillene i en heidundrende fart for å redde ting fra å bli vått. Som kjent så glir ikke klærne så lett på når man er våt, så her måtte det samarbeides. God stemning!!
Til tross for lite søvn, gikk dagen overraskende lett. Eller, lett er kanskje ikke rette ordet. Lettere. Etter å ha konsumert et herlig måltid med havregrøt toppet med kanel, brøt vi leir og begav oss ut på dagens eventyr. I starten var det en hengebro og store områder med svaberg som skulle forseres. Takk og pris for at det ikke var regn denne dagen, da hadde vi nok sklidd ned i bunn av dalen igjen. I alle fall jeg. Skoene mine begynner å gå i oppløsning. Sålen takler tydeligvis ikke varme, ruglete steiner og jeg frykter at de ikke vil holde til vi kommer i mål. Men vi har da vell gaffatape!! Da vi endelig kom oss opp i høyden, fulgte vi ryggen av fjellet med en fantastisk utsikt hele veien. Dagene går unna fort som fy, og vi begynner å komme inn i en fin rytme. Motbakkene takler vi ved å synge, både tostemt og i kanon. Tror turgåerne både foran og bak oss begynner å bli rimelig lei Banana Boat Song og Eplemann. Skal sies at vi fikk skryt av et halvgammelt ektepar som hadde hørt oss synge oss opp fjellsidene. Dagens mål ble feiret med pinneis og restaurantbesøk i Haut Asco.
Javel, så er det ikke bare den første dagen på langtur som er hardest. Dagens etappe var en del mer krevende enn gårdagen, men til gjengjeld mer spektakulær. Da vi kom over den første åsen (om jeg kan kalle det for en ås), slo landskapet pusten ut av oss og vi kunne nesten ikke tro det vi så. Vi hadde aldri i vår villeste fantasi forestilt oss at fjellene på Korsika kunne være så spisse og mange!! Yr av begeistring slengte vi fra oss sekkene og unnte oss en lang, deilig lunsjpause i sola. Det var greit å fylle opp energilagrene når resten av dagen skulle vise seg å bli en prøvelse. Vi skjønte jo fort at denne turen kom til å bli hard når vi så fjellene vi hadde foran oss, spisse og høye som bare det. Og ruta er ikke akkurat lagt opp til at du skal vandre nedi dalene, neida her skal du innom alle fjelltoppene. Gjerne de over 2000 meter også for den del. Siste delen av etappen var en nedstigning på om lag 500 meter i bratt, steinete terreng. Med solsteiken midt i fleisen og gele i knærne var vi mildt sagt lykkelige for å komme under skoggrensa igjen. Dagens innsats ble feiret med ulovlig camping og et forfriskende nakenbad i bekken like ved teltplassen vår. Vi følte oss fantastisk rene og pene etter en dag med svette, solkrem og tette gore-tex sko (les: tåfis). Note to self: man trenger kun én chili i torogryta (ikke fire….).
Første dagen på GR20 var (ikke overraskende) preget av nerver, svette og sure lår. Det var med skrekkblandet fryd vi starta fra Calenzana tidlig om morgenen, med sekken stappfull av mat, camputstyr og altfor mange liter vann. Vi tok det meget rolig den første dagen, og prøvde å holde melkesyra i sjakk ved å gå som pensjonister på søndagstur. Likevel ble vi stinn av syre (den over 20 kg tunge sekken kunne jo ha noe med saken å gjøre). Vi trøsta oss med at den første dagen på langtur alltid er tyngst, og fortsatte med godt mot. Etter hvert som vi gikk kom tåka sigende og terrenget ble stadig brattere, og etter seks timer med trasking/klyving kunne vi endelig skimte den første hytta; Refuge d´Ortu di u Piobbu. Det var to svette og slitne, men glade nordlendinger som ramlet inn på teltområdet den dagen. Hurra!
