Påskebloggen

Man treffer de sjelden eller aldri i mørketida. Naturen og fjellet er folketomt, stille og fredelig. Det er mørkt, iskaldt og fortryllende vakkert. En kan kjøre turer i dagevis uten å møte en sjel. Et hvert nytt spor i løypa vekker interesse, både i snutene hos hundene og blant de tobeinte som står bakpå sleden. Hvem kan ha vært her i mellomtiden? Dame eller mann, gammel eller ung? Spørsmålet blir som regel ubesvart, og dagen etter er det ingen nye spor å finne. Det kan gå ukesvis til neste gang vi finner nye spor i snøen som ikke tilhører oss selv. Hyttene er mørklagte og folketomme, og de færreste har hatt besøk i løpet av vinteren. 

Med de siste ukers ustoppelige og kraftige snøfall, har vi vært nødt til å brøyte oss vei opp gjennom skogen fra huset vårt, og over fjellet. Med en snittfart på 4-6 km/t og noen hundre meters stigning kan det bli en tålmodighetsprøve og en kraftanstrengelse både for fire-og tobeinte. Man brøyter seg spor den ene dagen og tenker at NÅ kan det holde seg slik. Neste dag er sporene fullstendig borte, og man må begynne helt på nytt. Og sånn går no dagan.

Når påska nærmer seg og de røde dagene på kalenderen gjør seg gjeldende, våkner de fra vinterdvalen. Ofte iført raske solbriller og tettsittende klær med Swix-logo eller tilsvarende kommer de susende gjennom sporet med godt fraspark. Skiene er som oftest uten stålkant, og passer KUN i trikkeskinner. Hundeløypene som vi har laget selv og fått nyte godt av store deler av den mørke og kalde delen av vinteren, blir på et blunk forandret til to renners lava.

Drømmemannen. Som drømmer. Om hvite vidder, hunder og et liv i naturen.

99% av menneskene vi møter når vi er ute med hundene, er stort sett blide og hyggelige. Denne dagen skulle bli den dagen hvor vi skulle treffe den ene 1%. Tilsynelatende. Vi hadde allerede fått tydelige tegn noen dager tidligere, om at hundespann var uønsket i området. Dette i form av verbale, svingende skistaver på Facebook med mange STORE BOKSTAVER OG UTROPSTEGN!!!

Bajas vet å nyte godt av pausene, og forsvinner som regel under snøen når vi stopper.

De var tre stykker. Mannfolk. Munnvikene var plassert pekende nedover og godt hengende under armhulene. Deres negative utstråling og aura syntes på så lang avstand at hundene reagerte med varselbjeff. For den som skjønner hundespråket, var det av typ av denne kaliber: AAOOOHOHOOOO! De hadde fulgt sporene bak oss (til info: vi kjørte IKKE i skiløyper, men lagde våre egne spor), og da vi traff lava der vi hadde tenkt å kjøre (trikkeskinner), snudde vi og møtte de på tilbaketuren. Vi venta på de nederst i en bakke, slik at vi kunne få renne ned før vi kjørte opp. 

Max og Rakas. Sjelden enige i hvor de skal, den ene vil til høyre og den andre til venstre. Mange høylytte diskusjoner, men de ender som regel opp i samme retning av naturlige årsaker – de henger fast på midten.

Det tok oss 30 sekunder å passere de. I løpet av de 30 sekundene, serverte jeg mitt bredeste smil og et lystig «heihei». Det eneste jeg fikk tilbake var et fem-sekunders pinlig forsinket, mumlende «hei» fra den fremste Swixen uten en eneste antydning til smilerynke. De andre to sa ingenting. Ingen verdens ting. Jeg tror ikke de møtte blikket mitt engang bak de mørke solbrillene. Det var som om jeg ikke eksisterte. 

Luna og Panda, min trofaste tro. Her har du bunnsolid ledelse.

Faktisk er jeg ikke helt sikker på om det er sporene vi lagde som ble for breie, slik at de ikke klarte å stable skiene på en elegant nok måte til å skride fram i diagonalgang, eller om det var hundene de ikke likte. Eller oss. Ikke vet jeg, men de få sekundene det tok oss å passere så ut til å ødelegge dagen deres og hele idyllen i påskefjellet. Jeg så at vedkommende først i køa hadde mange ord og fraser som ville ut, men som ble sittende fast på tur opp. Rart hvordan det skal være så enkelt å slenge ut verbale skistaver på Facebook, men så utrolig vanskelig å gjøre det på ansikt til ansikt.

Bajas følger med at matpakka blir fortært. Vi måka oss påskeborg i en snøskavl, og opplevde årets varmeste og kanskje hittil fineste dag.

Nå KAN det jo hende at jeg tar fryktelig feil her. At de tre vi møtte ikke var sure, men at den tausheten hadde andre årsaker. Jeg har følgende teorier: 

  • De var redd for hunder, og ble lammet av skrekk. 
  • De var sjenerte og turte ikke å hilse.
  • De var for slitne og anpustne til å si hei på en ordentlig måte.
  • De hilser vanligvis ikke på folk, og avviker standard kutyme. 
  • De ble fornærmet fordi de måtte gå ut av sporet for å la oss passere. 
  • Gutta krutt hadde kranglet seg imellom, og det var dårlig stemning innad i gjengen.
  • Gnagsår på hælen av de nye, kostbare skiskoene.
  • Snø i skoen. 

Ragnar har ikke vært helt i slaget i det siste, og «trekken» har vært veldig av og på fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg tror dette bildet gjenspeiler hvordan han føler seg. Enda godt det er påskeferie, og at pausene er lange.

Samtidig som dette utspiller seg i nær-naturen, skriver NRK i en artikkel at Den Norske Turistforening frykter at hilsekulturen i skog og mark er i ferd med å forsvinne. Kanskje det var det som var greia? At de vanligvis ikke hilser på folk? At de treffer så mange i sporet at de ikke orker å hilse på alle de møter? 

Rampen. Jobber som en traktor. En ordentlig hardtjobbende motor i spannet som kan dra sleden alene i motbakkene. Ikke alltid så begeistret for andre hannhunder, men elsker damer. Og Casper.

Ellers opplever jeg et generelt hat mot hund i skiløypene for tida. Løypesjef i Skiforeningen, Hege Blichfeldt Sheriff, har sammen med DinSide.no utarbeidet noen uskrevne regler for skikk og bruk i skisporet. En av reglene lyder som følger: 

«Er du ikke hundeeier men på skitur og det plutselig er en hund i veien foran deg: Rop «HEI», da vil den se deg og flytte seg, anbefaler Sheriff. Skulle den likevel ikke flytte seg, råder hun til å bremse godt ned og gi hunden en liten dult slik at den flytter seg. Etter et par sånne lærer den seg kanskje at den skal passe seg, sier hun.»

Jeg. Er. Rystet. 

Slik ser altså en steroide-tryne ut. Når jeg sier steroider, så mener jeg IKKE den gode sorten. Jeg anser ikke meg selv som særlig vakker om dagen, med disse høye dosene Prednisolon som gjør mitt ellers faktisk så fotogene turtryne om til et ugjenkjennelig månefjes med hake og bollekinn i flertall og oksenakke. Lang historie kort: medisinering for GVHD i lungene / alvorlig lungesykdom i kjølvannet av en allogen stamcelletransplantasjon. Mer om dette kommer i eget blogginnlegg. Med kraftig redusert lungekapasitet, er hundekjøring en GLIMRENDE måte for meg å komme meg ut i naturen på.

Så til dere jeg møtte i påskefjellet i dag og alle andre skiløpere der ute. Jeg kommer ALDRI til å slutte å bruke naturen i nærområdet. Ja, jeg vil unngå trikkeskinner så langt det går. Trikkeskinner er lava. Dere må bare finne dere i at jeg er der med hundene mine, nesten hver eneste dag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen på jordas overflate, og det gjør ikke dere heller. Så gjør deg selv (og meg) en tjeneste og ikke ork å bruke så mange kilokalorier på å være mutte. Livet er altfor kort til det. Det er plass til alle, både skiløpere med og uten hund. Hundekjørere, folk på truger og til fots. Og scooterkjørere der det er lov (og gjerne der det ikke er lov også, da får vi hundekjørere fine spor å kjøre i!). Vi må kunne ferdes side om side uten at skistavene skal svinges som rotorblader på et helikopter. Sistnevnte er ment som et kraftuttrykk for å sette temaet på spissen, heller enn noe jeg har opplevd på ordentlig.

Jeg tror vi har en av de mest ålreiteste bakgårdene som er å oppdrive i denne kommunen. Tenk at vi kan spenne hundene foran sleden ved husdøra og kjøre ut til det her.

Til syvende og sist: DET ER BARE SNØ. 

Slik kan det altså løses i praksis. Trikkeskinner på den ene siden, scooterspor på den andre. Trenger det å være så vanskelig?

Takk for turen!

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *