Ingenting skulle se ut til å gå etter planen i dag. Lisa ble litt forsinka så vi kom ikke i gang før klokka 12.00 (planen var å starte klokka ti 10.00). Da vi endelig hadde fått trumpa bilen øverst i Kjerrelvdalen, presterer vi å kjøre oss fast 15 meter unna der vi skulle parkere. Vi brukte omtrent 40 minutter på å få den løs, før vi endelig kunne spenne på oss skiene og suse avgårde. Turen i seg selv gikk som planlagt. Med litt nysnø på toppen av knallhard og bråkete skare, fløt vi innover dalen i fint driv. Alt dette til tross for at det allerede begynte å skjømmes etter en kort stund siden vi var så treige med å komme i gang.

En stykk bom fast bil og en blid Lisa (enn så lenge!).

Lisa i farta!!

Leina og meg.

Jeg sendte Lisa ut på isen som prøvekanin for å se om den holdt. Og det gjorde den!

Vell, historien ender ikke her. Da vi var knappe en kilometer fra hovedveien, hopper bilen bokstavelig talt uti grøfta igjen. Når det er dype sporer i veien er det praktisk talt umulig å rette opp bilen om den skulle komme på avveie. Og det gjorde den. Så da ringte vi unge Skogstad som skulle komme å prøve å trekke oss opp. Han kom ikke lengre enn halvveis før han også var uti grøfta. Long story short: etter seks timer med jukking og med hjelp fra fjern og nær (takk, Ivar!!!) kom vi oss alle opp av grøfta og kunne vende snuten hjem igjen. Noen ganger priser man seg litt ekstra lykkelig for at man tok med den ekstra pakken med kjeks.