Blåbærgutten som nekter å dele. Det var kamp om det blå gullet, og om den beste tua. Både hunder og mennesker var ivrige på å smake på høstens frukter.

Blåbæææær.

Det hersker vell ingen tvil om at Koko er over gjennomsnittet glad i bær av den blå sorten. Hun var nemlig ikke sein med å plante rumpa i den beste tua, og gnafse i vei som en bjørn på kaloriinnsamling for vinteren. Resultatet var et stort glis og en blå tunge.

Disse to her altså. Taipa og Koko. De stjal hjertet mitt med det samme de kom vandrende inn på gårdplassen på Villa Engseth. Dette bildet forklarer vell litt hvorfor. Mer sjarmerende, tillitsfulle og positive hunder skal du lete lenge etter. De er så utrolig lette å ha med å gjøre, og finner seg i det meste. Sammen med den andre ledertispa vår, Panda, danner de en fin jentegjeng. Kvinnehateren (eller skal jeg si kvinnemisliker?!) Leina er og forblir einstøing på ubestemt tid.

Lille Krølle med de to svenske frøknene.

Når ruta bikker over det bratteste partiet, er det bare cruising som gjenstår. Opp Alappaksla har du utsikt i alle retninger, i lettgått og slakt terreng. Her er det rom for å la tankene vandre, uten å tenke nevneverdig mye på hvor du tråkker.

Koko. Ingen ræser i steinur, men likevel steike positiv selv om vi måtte gi henne et dytt av og til. Alltid smilende og glad! Motivator.

Hva i alle dager skulle man festet blikket på, om man ikke hadde hatt fjell? Det blir som å ha en kjæreste uten hode. Eller rumpe. Eller ingen av delene. Hvilket mareritt det ville vært.

Bakerst til høyre troner Mårfjell og Blåtindan, foran der Stormauken. Nede i dalen slynger Målselva seg som en orm på leting etter mat. Høsten er den vakreste tida på året (etterfulgt av vinter, selvfølgelig), hvor trær, planter og lyng eksploderer i farger av gult, rødt og oransj. Bare tanken på den første frostnatta vekker gåsehuden til liv. Ikke på grunn av kulda, men fordi det er et sikkert tegn på at Kong Vinter er på vei. Den første morgenen med snø på bakken, er bedre enn julaften og bursdag tilsammen.

Kald vind gjorde at vi måtte ta fram lua, og trekke hetta over hodet.

Fjellfie. Fortsatt blide! Dette var før jeg gikk meg sur. Sur i lår, og sur i sinn. Frokosten ble konsumert hjemme klokka 09.00, og da vi nærmet oss toppen var klokka neste 16.00! Er det rart jeg var på bunn. Er det noe jeg er dårlig på, så er det å fungere på tom mage. Bare spør han Lille Krølle i bakgrunnen der. Det eneste som funker, er å stappe i meg noen raske karbohydrater fort som fy.

Det finnes ikke noe bedre enn en real huskyklem! Magnus og Taipa koser seg i sola. Taipa kan virke sjenert i starten, men så fort hun skjønner at det er kos å få, så blir hun som lim! Her om dagen parkerte hun i fanget mitt og ble liggende i huskyball helt til jeg dovnet bort i beina. Jeg er sikker på at hun kunne ligget der, time etter time. Av og til hender det at hun prater, men hun har ikke så mange ord i vokabularet. Det som kommer ut, høres stort sett ut som «oooooooooeæu». Det er ikke så ofte noen svarer, så det ender ofte opp med en serie av disse lavmælte lydene.

Man skulle ikke tro det, men Alappen er faktisk en eneste stor haug med stein. Turen har en helt annen karakter enn for eksempel Istind som ligger på andre siden av dalen. Ingen kan komme her og si at naturen her oppe er kjedelig og lite variert. Målselv i mitt hjerte!

Det var opptil flere som var i ekstase over gjensynet med snø! Taipa var bare en av dem.

Her kan du skimte toppvarden i det fjerne, over snøskavlene. Jeg og Taipa kan sees som en prikk i den nest siste snøsvingen.

Det ble en rask lunsj på toppen, før vi snudde og gikk ned igjen. Nede ventet nemlig en helaften med lammelår og horisontal middagshvil.

«Hei høstsol, æ lika dæ!»

En frossen Krølle og en svett Koko er klar for nedtur. Nei, nedovertur. Unnabakke!

Som ved de fleste lange turene, fikk bremsemusklene kjørt seg nedover. Spesielt med hund i bånd. Da hjelper det å ha en utsikt som denne, og hvile øynene på. Rumpa til Magnus.

Taipa gav tidlig uttrykk for å være en tillitsfull hund, og jeg oppdaget fort at jeg kunne stole på henne. Hun trakk derfor gullbilletten, og fikk gå løs store deler av nedoverturen. Lettvint! Og ja, vi klarerte og scannet området for både sau og rein for de som måtte lure på det. En av de mange fordelene med hund på tur, er at den kan finne veien tilbake om du blir usikker selv.

Vi hadde milevis med sikt på turen vår i dag, og så helt til Lyngsalpene. I det fjerne skimtes Hattavarre og diverse Tamok-fjell, samt Rostakulen og Rostafjellet.

Med det runder jeg av innlegget med dette fabelaktige høstbildet, som vi rakk å ta et sekund før kameraet gikk tomt for batteri. Jeg elsker når karma er på min side av linja. Takk for turen, svensker og nordmann!