• Område: Senja
• Høyeste punkt: 1001 moh
• Vanskelighetsgrad: Krevende
• Distanse: 8 km tur/retur
• Varighet: 6 timer

Startsted og parkering finnes i Svarthola innerst i Mefjorden på yttersia av Senja. Det er rikelig med parkeringsplass, da det ligger et hyttefelt ved Svartholvatnet som man passerer underveis. Stien markerer også starten på den velkjente ruta «Senja på langs», som strekker seg herifra og til Olaheimen i sør (som vi prøvde på i vinter, men som måtte brytes pga skredfare, dårlig vær og gnagsår).

Værmeldingen hadde vært løgnaktig med oss denne helga, og gav oss tåke og tildels grått vær i stedet for sol fra skyfri himmel. Men været til tross: denne turen er vell det perfekte eksempel på at man overhodet ikke trenger strålende vær for at det skal bli en fin turopplevelse.

Meg og mine to pelskledde halvdeler. Bajas er endelig friskmeldt, og var i ekstase da han fikk trekkselen tredd over hodet. Etter en måned innenfor hundegårdens fire vegger, var han som ei tikkende bombe. Ikke uventet eksploderte han i raptus og gledeshyl da vi endelig satte avgårde. I pausene var han altfor rastløs til å sitte i ro. Leina gjør det hun kan best, posere og smile til fotografen.

Fremme ved basecamp, og Leina har slått leir i fanget til Maylinn. Wtf.

Moder jord letta på sløret et par ganger i løpet av kvelden. Hans kongelige høyhet, Breidtind, viste fram krona i kveldinga, som for anledninga var svøpt i gull fremkalt av Nord-Norsk midnattsol.

Hva denne fyren driver med her, vites ikke.

Ja og så yoga da. I midnattsol. På fjellet. På yttersia av Senja. Klisjé opphøyd i fjerde.

Ikke vanskelig å se for seg hvordan tåka kom rullende inn fra havet. Her står Magnus klar med machete for å dele den i to, og sende den rundt campen.

Vi slo leir ved Breidtindvatnet dagen før toppstøt. Det er vell overflødig å dele med dere at dette er en av de finere leirplassene jeg har vært vitne til.

Leina synes telt er like koselig som mat, og satt som et tent lys utenfor og venta på å få komme inn og sove i fotenden.

Det sløve blikket forklarer vell det meste av situasjonen. Bajas har blitt tildelt den tykkeste pelsen i Nord-Norge, og måtte kjøle seg ned i bekken på vei opp til Breidtinden. Den typen her er en av de få mannlige jeg kjenner som kan kunsten å multitaske. Ligge og drikke på en gang. Gutten sin det! Prøv å lær bort litt til «fardin».

Magnus i kjent tempo opp fjellet, et hestehode og vell så det, foran alle andre.

Stien ble ikke akkurat noe slakere jo lengre opp man kom. Her har Davidsen tatt i bruk hendene.

Da Breidtind ikke er noe hundevennlig fjell, måtte vi gå opp på skift. Jeg fikk æren av å være først, mens mannen var hundevakt på ei fjellhylle. Av tungelengda til Bajas å dømme, var det cirka 20 varmegrader i skyggen.

Maylinn påsto at hun hadde høydeskrekk. Jeg er jammen ikke helt sikker. Her er det nemlig avgrunn på begge sider, flerfoldige meter rett ned i en sikker død om du skulle tråkke feil. Tunga i rett munn!

Ruben fikk seg nytt kjæledyr på vei opp. Han er nok ikke den eneste som ufrivillig har adoptert storklegg denne sommeren. Heldigvis har de kort levetid, og nå synger de på siste verset.

Tante Bjørg tok seg en trall, bare så det ljomet i fjellsidene. Senjahopen på full guffe. Bedre enn det blir det ikke.

Lyckliga gatan.

Hundre kroner til den som finner en bedre lunsjplass. Og bedre selskap.

Veiviser Davidsen viser vei.

Unge Davidsen spurte høflig om å være først på toppen. Jeg fant det ikke forsvalig å kappløpe til toppen, så jeg lot han få viljen sin. Fornøyd og blid, fant jeg han sittende her.

Ei frøken som var over snittet glad for å se toppen.

Høydeskrekk, gå og ta deg en bolle.

«Ho mor sjøl» var såvidt innom topplatået før hun snudde og gikk ned, en anelse skjelven i knærne. Jeg er full av imponasje over alle disse Davidsene med høydeskrekk som trossa magefølelsen, og tok steget til topps. Gratulerer!! I bakgrunnen sees Breidtindens andre topp, som er 984 moh. Noe mer utilgjengelig, men den er definitivt på lista mi. Bare se på den varden!

Alise har her begynt nedturen, i kjent akestil. Tights med polstring i rumpa ønskes kjøpt.

En av de uten høydeskrekk. Tåka lå som et teppe over hele verden, og fikk Breidtinden til å virke som et 6000 meters fjell i Himalaya. Til alle lesere vil jeg komme med et tips: spar pengene, reis til Senja. Her er det plenty med oksygen, og attpåtil deilig temperatur!

Denne knausen er en av de mest spennende, og mest spektakulære fjellturene jeg har vært på i hele mitt liv. Og så ligger den nesten rett utfor stuedøra. Anbefaler for øvrig å ta turen i tørt vær, jeg kan tenke meg at fjellet er en drapsmaskin i regn.

Vell nede fra bratta, vandret vi inn i et tåkeinferno uten like. Her gjaldt det å holde blikket på stien og ha kontroll på referansepunktene. Den eldre garde gikk i forveien, og klarte å miste stien. Eldrebølgen kom tilbake en liten halvtime senere, med veiviser (veiMISviser) Davidsen i front.

Magnus hadde dårlig hårdag, og tok på seg lua for fotografen.

Maylinn sjekker vannet for graps.

Undertegnede poserer på det siste bildet som ble tatt på turen (ved Breidtindvatnet), før vi pakka ned campen og satte snuten ned mot bilen. Takk for turen, unge og gamle!