Det ble ikke mye søvn i natt. For det første var jeg ikke trøtt da vi la oss klokka ni, og for det andre begynte det å lyne og tordne ikke lenge etter vi krøp inn i teltet. Da uværet omsider var over, tok jeg turen ut på do i det eminente doteltet vårt som bærerne våre drasser på hver dag oppover fjellet. Nevnte jeg at vi har hele 46 bærere fordelt på omlag 12 personer? Uten dem hadde vi brukt ukesvis på å bestige Kilimanjaro. All ære til dem, det er jo i utgangspunktet de som gjør jobben.

Da jeg kravlet meg ut av teltet tidlig om morgenen etter å ha blitt servert te på senga, var dette synet som møtte meg.

Morgenstemning i Simba camp. Her er to av bærerne våre i full gang med å servere kaffe og te på senga til oss bortskjemte nordmenn.

Mark plukket opp denne karen på stien.

Vi går som snegler om dagen, men tar likevel nødvendige pauser. Nødvendig fordi i høyden nytter det ikke å gå fort om du skal nå toppen. Kroppen trenger tid på å akklimatisere seg. Det tok ikke lang tid før vi kom inn i rytmen av drikking, spasering, pusting og tissing. Enda vi går sakte, merker jeg at pulsen er høyere enn normalt da kroppen jobber hardt med å produsere flere røde blodceller.

Mark med old school Norrøna sekk.

Henriette (eller yatzy-dronningen som noen vil kalle henne) fra Hvitserk har humøret med seg!

Lang, lang rekke.

Oddbjørn aka Mr Applehandsome, guiden fra Hvitserk.

Tissepause da gitt. Ble ofte gjort i felleskap.

Humøret på topp!

Tåkete på vei inn til Kikelewa.

Da vi ankom camp Kikelewa, var teltene satt opp og middagen nesten klar. Kan bli vant til dette!

Happy campers! Tåka forsvant og en vidunderlig utsikt til Mawenzi åpenbarte seg. Mawenzi er nabovulkanen til Kili. Her er vi 3600 moh, og noen av oss har så smått begynt å merke høyden. Jeg kjenner den ikke i hodet enda, men aner at matlysten begynner å avta. Likvel er oksygenmetningen i blodet på 93%.

Her er til alle nordmenn der ute: køkultur!