Ganske så impulsivt (sånn omtrent dagen før avreise) bestemte vi oss for å ta turen til Dærtahytta i indrefileten av Indre Troms. Vi fikk et innfall om at vær og føre var for bra til å ikke oppleve det på nært hold, og at løypene hjemme på Engseth kanskje begynte å bli litt «oppbrukt». Her er lederhunden Magnus i aksjon. Ikke alltid lett å få hundene til å gå mot vinden, spesielt når det lukter rein på alle kanter.

Jeg ser kanskje kald ut, men inni her var jeg god og varm.

Disse to damene her altså, helt uunnværlige i spannet mitt. Panda er anker og kommandant, Luna styrer farta og holder stemninga i taket (og hater pauser samt å ligge bak andre spann, vil helst forbi i går).

Min bedre halvdel, kjæreste, bestevenn, sjelevenn, samboer etc.

Max hadde pynta seg røde potesokker for anledningen.

Før vi dro hjemmefra, var det et turtryne som var lettere urolig siden det var meldt 30 speik og tok på seg alle klærne hun fant. Det ble bare 20 minus, og undertegnede slapp neglesprett. Det hadde nok gått fint i 30 minus også, ting tar bare litt lengre tid da. Trikset er å ikke bli svett, drikke nok og gå på do når man må. Kroppen bruker nemlig ekstra energi på å holde urinen varm, så ingen vits å gå og holde seg når det er kaldt.

Litt vind var det, men turen brenner seg nok neppe fast i minnet som vindfull.

Dærtahytta i sikte. Før vi kom så langt, måtte vi krysse en gasillion reintråkk og passere opptil flere små og store reinflokker. Noen hunder (les: lederhunden Bajas) har over gjennomsnittet jaktinstinkt, så det var ikke bare enkelt å få de til å gå beint fram. Sporet bak oss så ut som promillekjøring på høyt nivå, men vi nådde målet til slutt etter litt slalåm gjennom dalen.

Så er det slik da, at før vi mennesker kan i det hele tatt tenke på oss selv og vårt velbehag må hundene komme først. Det er tross alt de som har dratt oss opp alle motbakkene og transportert oss fra A til B. De fleste av hundene våre er svært godt pelset, men vi velger likevel å kle på de dekken for bedre restitusjon og energibesparelse. Her gir Magnus hundene snack like etter ankomst. Viktig å fylle på energilageret både før, underveis og etter tur.

Malin får snack, Luna venter tålmodig i bakgrunnen.

Jeg tror kanskje februar er en av mine favorittmåneder. Soloppgang som glider direkte over i solnedgang og gir et fargespill uten sidestykke.

Hundene har fått mat og stell – da er det menneskene sin tur til å oppfylle sine primærbehov. Få varmen i kroppen, fyre i ovnen, spise god middag og slappe av. Her sjekker Magnus inn på den nyeste hytta – Dærtastua. Hytta er forholdsvis ny, og er bygd i 2013. Ren luksus langt til fjells! Jeg tok meg selv i å si: «tenk å ha en hytte som dette». Men før jeg fikk fullført setninga, innså jeg at det er jo nettopp det vi har. Disse DNT-hyttene er tilgjengelig for alle som har nøkkel, mot at man betaler en symbolsk sum pr natt. Jeg velger å kalle meg selv medeier, og kunne i grunn ikke vært mer fornøyd.

Våre søte, små rødhetter med Dærtahyttene i bakgrunnen.

Casper (mor sin Gú). Fast forsanger når det er ulekor.

Turtryne gjør ting hun ikke kan – ta nattbilder. Jeg innser at jeg verken har tålmodighet eller skills til denne typen fotografering, men de sier jo at øvelse gjør mester. En plass må man jo begynne.

Dette bildet skulle ikke bli sånn i det hele tatt. Vet ikke helt hva planen var, men Ragnar endte opp med å se ut som et spøkelse som stikker ut fra intet.

Bajas var lite interessert i å bli fotografert. Men nå sies det at en god hund hviler mens han kan.

Nordlysmannen Magnus.

Altså. Når sola står opp i ene enden av dalen, og månen lyser i den andre er det helt greit å være oppe før fuglene for å fyre i ovnen.

Uten kaffe, snus og smågodt duger Magnus ikke. Morratryne i hytta.

Fine Dærta! Prikkene i bakgrunnen er hundene våre.

Morgenstemning. Det hentes ved, gås på do og smeltes vann.

Vi var faktisk ikke alene på hytta denne kalde februarhelga – to helgeturister kom fra Dividalshytta samme kveld som vi. Her spenner de på seg skiene og returnerer til Frihetsli. Vi ønska dem god tur før de la av gårde, og det gjorde jaggu hundene også og starta et salig ulekor da de skled ned bakkene.

Etter en lang, behagelig morgen på hytta, kom vi oss av gårde med kursen tilbake til bilen i Dividalen. Fordelen når man kjører hundespann, er jo at det går betydelig raskere enn å gå på ski slik at man har tid til å somle litt og likevel få med seg dagslyset. Her passerer vi samelandsbyen – et litt merkelig skue med flere titalls små hytter og koier høyt til fjells som står tomt mesteparten av året.

Turen ned til startpunktet var unnagjort på et svosj, og vi var nede allerede før klokka var 14:00. Panda var veldig klar for å hoppe i halmen, og hadde ingen planer om å vente til vi hadde tatt av seletøy og liner. Kjøreturen hjem gikk via YX og et skikkelig måltid junkfood, før vi pakka ut av bilen og tok en varm dusj!