• Område: Arnøya
• Høyeste punkt: 200 moh
• Vanskelighetsgrad: Moderat
• Distanse:  11 km tur / retur
  
• Varighet: 5-6 timer

Turen starter helt nord i Årviksand der veien slutter. Turen er godt merket hele veien, og det er stort sett god sti. De bratteste partiene er sikret med tau. For den som er som ønsker en lengre tur, er det mulig å få seg en rundtur ved å fortsette til Nord-Rekvika og følge Nord-Rekvikdalen tilbake til Årvik.

Et oppstilt turbilde helt fra starten av turen.

Når man omsider har kommet seg opp den første ura, er utsikten grei nok til å skrive hjem om. I bakgrunnen ligger fantastisk fine Årviksand.

Selv om dette i utgangspunktet er mer som en fjæratur å betrakte, så er man likevel innom noen toppvarder underveis. Disse er trolig gamle sjømerker som hjalp fiskere og båtfolk og finne frem på denne værharde plassen ytterst i havgapet. Bak ryggene våre ligger Nord-Fugløya.

Det var over snittet deilig å slippe turistfellene i henholdsvis Lofoten og Senja. De siste årene har toppturer blitt en trend, og folkemengdene i fjellet har eksplodert. Da er det fint å komme til plasser som dette, da de eneste sporene til liv vi så var etter reinsdyr. På Arnøya går du garantert alene. Ny favorittplass og mange stjerner i boka!

Litt soling må til! Jeg tror vi satte rekord i antall lunsjpauser, og sjelden har vi vell brukt så lang tid på en så kort tur. Men hvem sa vell at dette var et kappløp? Jeg tror alt for få tar seg tiden til å virkelig nyte, stoppe opp og gå av stien.

Dagens turhund ble Pluto, som med sin trekantige hodefasong også går under navnet «vikepliktskilt». Pluto er en hund med tonnevis av personlighet, og vi alle fikk oss en god latter da han tok et «revehopp» i gresset og kom opp med denne fangsten. En skulle tro at han kun gjorde det for oppmerksomhet, for med én gang jeg var ferdig med å fotografere, slapp han musa og gikk videre. For en kjedelig verden det ville vært uten hunder.

Vell nede fra fjellsida, var dette synet som møtte oss i fjæra. Et fantastisk stilig landskap, men som ikke lot seg forsere i særlig høy fart. I alle fall ikke for innlandsrotter og kongleplukkere som oss, som ikke er vante til å klatre på berg. Og når det i tillegg skal fotograferes alle veier, kan det bli en tålmodighetsprøve for den som liker fart og flyt (Pluto).

Denne planten kan neppe være særlig kresen, som vokser mellom steinene nede i fjæra uten særlig tilgang på næring annet enn salt.

Det er enkelt å vite at du har ankommet Rotvåg, da plassen har store, frodige gressletter og en gammel kjerrevei. Rotvåg var bebodd fram til 1940-tallet, men det er lite spor etter bebyggelsen da husene ble brent til grunn av tyskerne. Kjerreveien går fra Rotvåg, og ender i Nord-Rekvika.

Undertegnede filosoferer bak blåklokkene.

For den som er historieinteressert, er det mulig å besøke spionhula som ligger et stykke oppi ura fra Rotvåg.

Drapet på de to partisanene og Jørghild Lovise Jørgensen var slutten på russisk spionvirksomhet mot tysk skipstrafikk på vei østover forbi Arnøy. Siden partisanene ble satt på land fra en sovjetrussisk u-båt utenfor Arnøy i februar 1943, hadde de lekt katt og mus med tyskerne. I august 1943 var det slutt på spillet. Hula der partisanene holdt til, ble angrepet av tyske spesialstyrker. Jørghild Lovise Jørgensen, som under tortur var blitt tvunget til å vise partisanenes gjemmested, greide å flykte fra sine tyske voktere ved å kaste seg ned i hula der de to partisanene gjemte seg. Etter en lang og hard kamp, ble de tre i hula til slutt drept. Saken fikk også et alvorlig etterspill for befolkninga på Arnøy, med arrestasjoner, tukthus og henrettelser.

Så vet du det.

Takk for turen! Og takk for båtskyssen tilbake til Årvik, Svein-Arild og Asbjørn 🙂 Det må være lov å jukse litt når man ikke har brukt kroppen på nærmere ett år.