For en dag. Akkurat når du tror det ikke blir værre/bedre/rarere/sprøere så blir det nettopp det. Dagen i dag er et perfekt eksempel. Jeg starta dagen med et fantastisk bra dykk like ved grensen av Scandola reservatet. Kan riktignok ikke måle seg med Thailand, men det var absolutt verdt pengene. Vi dykka fra båt ca en halvtime utenfor Porto (byen hvor vi overnatta). For meg var det hele to år siden forrige dykk, men jeg antar det er litt som å sykle; når du først har lært det så glemmer du det ikke. Deretter var det on the road again med kursen mot Girolata.

Vakkert vær og fin utsikt etter noen dager med regn. Ikke langt unna her parkerte vi bilen og peila ut kursen mot Girolata som var godt synlig fra veien. Det går ikke bilvei dit, så den eneste måten å ta seg fram er til fots eller med båt. I vårt tilfelle ble det åpenbart førstnevnte.

Lite visste vi om at stien dit gikk over et fjellmassiv og tok nesten 3 timer (kontra 30 minutter som vi gjetta, da det virket så kort fra veien). Derfor skjønte vi ingenting da stien gikk i feil retning og attpåtil oppover. På Korsika liker de å lage traseene så lange og strabasiøse som mulig. Man må alltid forsere ett eller annet fjell for å komme fram. Det burde vi ha lært til nå.

Omsider fremme i Girolata etter 3 lange timer i sandaler og med handlepose i handa.

For ho har kjøpt sæ ny traktoooor!

Vi ble vitne til heftig tafsing med en gang vi entret bukta.

Og så kommer den kjedelige delen av turen. Når vi omsider ankommer «sentrum» viser det seg at hotellet har stengt for sesongen (stengte dagen før vi kom selvfølgelig), og hytta som ligger ved stranda er fullbooka. Korsikanere er ikke kjent for å være overbegeistret for engelsktalende turister, så her var det ikke snakk om å låne sofaen en gang. Å gå tilbake til bilen er ikke noe alternativ da mørket ville komme sigende om halvannen time.

Mens vi prøvde å klekke ut en plan B, tok vi oss en øl og slo av en prat med de lokale. Ut av det blå kom ei av de ansatte i havna løpende bort til oss og sier at hun «might have one last solution». Sjefen i havna (en gammal gubbe på 60) har visst et digert hus med gjesterom som han er villig til å låne ut. Er det mulig? Før vi visste ordet av det befant vi oss ved middagsbordet hos en inngrodd Korsikansk mann med to av hans kolleger hvor vi løser verdensproblemer og forteller om våre strabaser langs GR20.

Her bodde vi for en natt. Ikke veldig vedlikeholdt, men utrolig mye bedre enn å tilbringe natta i bushen.

Dagen etter tok vi oss en tur på stranda og snorkla rundt Girolata. Ikke veldig varmt da det var overskya og regn, men vikinger tåler da det.

Girolata er virkelig et vakkert skue!

Etter et par timer på beachen, var det på tide å traske tilbake til bilen. Denne gangen tok vi en annen vei etter tips fra Korsikamannen vår (det å huske navn, spesielt franske, er ikke min sterke side).

Girolata sett fra skogen. Etter et par timer var vi tilbake ved bilen. Svette, fornøyde og fulle av inntrykk. Det ordner seg alltid for snille jenter!