• Område: Sørreisa
• Høyeste punkt: 1380 moh
• Vanskelighetsgrad: Krevende
• Distanse: 17 km tur/retur
• Varighet: 8 timer

Parkering og startsted er ved Lynghaug i Rabbåsdalen mellom Bardufoss og Sørreisa. Turen er ganske lang, men går i slakt og svært lettgått og oversiktlig terreng. Turen er merket med rødt fra parkeringsplassen. Det er også mulig og nå toppen ved å gå via Hjerttindtuva. Om Hjerttind føles for ambisiøst, finnes det flere alternativer fra samme parkeringsplass, blant annet til Matfjellet. Husk å holde hunden i bånd (da spesielt om du eier en husky med en god dose instinkter), da det beiter rein i området.

Med god drahjelp fra firebeinte, gikk de lange bakkene som en lek. Vell, i alle fall nesten. I høstens ulm og mørke, har jeg helt glemt av å trene min egen kropp da hundene har vært prioritert. Å sitte på et sykkelsete eller en sparkesykkel med to-tre hunder i front, er neppe særlig effektivt for den menneskelige kondisen.

Det fine med denne turen, er at den er svært lettgått. Det er ikke tydelig sti hele veien, men steinur og tilsvarende hindringer er så og si fraværende.

Bajas fikk kjenne varmen på kroppen, da temperaturen bikket 14 grader på det varmeste. Matmor hadde kledd seg for en kald høsttur, og hadde stillongs under buksa (med strikk), og lue og votter i sekken.

Høy trivselsfaktor i gresset under pausen.

To smilende og fornøyde hunder.

Loki, vår lånehund, så også ut til å være fornøyd med tilværelsen.

Du skal ikke langt over skoggrensa før utsikta tar pusten fra deg. Langs hele ruta ser du langt innover Rabbåsdalen, og over til andre siden hvor mektige fjell ruver.

Leina hadde et fornøyelig gjensyn med snøen, og feiret det hele med å slå kollbøtter.

Du kan ha en dårlig dag uten sidestykke, men hunden er alltid glad for å se deg. Loki hadde fått det ærefulle oppdraget og bære peileren, slik at «hanefar Dahl» kunne følge med på GPSen hvor vi befant oss til enhver tid.

Det er egentlig ganske rart at det ikke kom med en lemen på dette bildet, da det florerte av de hissige, små gnagerne fra start til slutt. Både døde og levende. Store og små. Noen var så trillrunde og feite at de var på størrelse med marsvin. Hundene så ut til å «moillkose sæ», til eierens store fortvilelse. Turen opp til Hjerttind var en eneste stor lemenmassakre, og hundene beviste med glans at de har jaktinstinktet i behold. Det var vell aldri noen tvil om det.

En slags form for tvangskos. Leina hadde ikke særlig mye imot det, og tok gladelig imot fra alle kanter. Denne bikkja har blitt mye mer kosen og oppmerksomhetssyk etter at vi fikk flere flokkmedlemmer i hus i form av hannhunder. Etter et fire år langt liv som enebarn, tror jeg hun er redd for å bli tilsidesatt. Jeg tror nok ikke det skjer med det første.

Hele gjengen, minus én (Kristin tok bilde). Ikke lenge etter dette bildet ble tatt, sovnet samtlige hunder i fanget på sine «sjefer». Bajas i fanget til Kristin, Leina i fanget mitt, og Loki i fanget til Lisa. Det varmet godt for tre småfrosne turjenter. Hund på tur er så utrolig mye mer enn bare drahjelp opp bakkene.

Bajas nytter høvet til å kjøle ned kroppen i snøen.

Det blåste kald vind når vi nærmet oss toppen. Kristin har omhyggelig forseglet alle åpninger.

På vår vandring til Hjerttind, skremte vi opp en flokk med ryper på sikkert 30 stk. Det var som å se en gjeng brevduer i aksjon, da rypene allerede var ikledd hvit vinterdrakt. Leina hadde lyst å smake, men måtte ta til takke med å bare se på menyen uten og spise.

Bajas’ allerede kulerunde øyne, ble ikke noe smalere da han fikk øye på en reinflokk nede i fjellsida.

Med høy primærfaktor, hadde vi flott utsikt i alle retninger. I bakgrunnen skimtes Vassbruna.

Menneskets beste venn.

Bajas har tydelig glemt det han lærte om å gå i fjellet da vi var i Lofoten i sommer. På toppen ble han passelig skjelven i knærne, og hadde ikke det minste lyst til å bli med opp til steinrøysa helt på toppen. Han fikk derfor gå løs, og gjøre som han selv ville. I dette tilfellet søkte han dekning hos Kristin, som delvis lider av samme syndromet – høydeskrekk.

For den som våger, er det mulig å klatre helt opp på Hjerttindens høyeste punkt. Jeg var garantert dagens første og siste besøkende.

Lisa og Loki demonstrerer oppskriften på suksess.

Lisa – det finnes bare én.

Det som går opp, kommer ned. Vi var heldige og støtte på noen brukbare snøflekker på vei ned, så akemusklene fikk trent seg litt til vinteren.

Den fineste delen av turen, er definitivt denne etappen langs toppryggen.

 

Nedovermusklene blir også slitne, på lik linje med oppovermusklene. Med hunder er turen ned nesten mer slitsom, enn turen opp. Med mye lemen i terrenget, var det ikke bare bare å få de til å gå bak. Etter en åtte timers tur, var hunder og mennesker rimelig lei hverandre. Hundene var lei av å gå med kort bånd, og menneskene var lei av å bremse. Men vi kunne selvfølgelig ikke vært foruten. Alt slit og strev er alltid glemt idet man kommer til bilen.

Det ble jaggu kveld før vi var nede igjen, noe som overhodet ikke var feil da dette lyset kom smygende da klokka nærmet seg 19.00.

Lisa og Loki finner veien ned til bilen igjen, med Sørreisa som bakgrunnsbilde.

Takk for turen, store og små (med små mener jeg ikke lemen….)!