En søndag som i utgangspunktet skulle tilbringes i appelsinskavlen med sjokolade og sunblock på nesa, ble til en aldri så liten topptur på pinneski. Det er ikke uvanlig når jeg og Skog er ute på tur, at vi girer hverandre opp og ender på en helt annen plass enn vi egentlig hadde tenkt. Turen starta fra Rustafjellet med mot i brystet og sol i panna, uten noen særlig form for mål og mening. Av og til er det fint å kunne lage både mål og mening underveis, slik vi gjorde i dag.
Etter å ha kryssa Øverlitjønna og kraumet oss opp skogen, var dette synet som møtte oss. Er det rart vi gikk lengre enn vi hadde planlagt?
Lisa falt overende og Leina gjør sitt beste for å sabotere når hun febrilsk prøver å komme seg opp.
Lisa danser med ulv.
Snøen tok veldig brått slutt for Lisa, og hun fikk et ublidt møte med lyng og andre buskevekster. Jeg gjorde som jeg pleier: peker, ler og tar bilder.
Turtryne.
Leina og jeg i stø kurs mot Hjerttindtuva som ligger til høyre i bildet. Det majestetiske fjellet til venstre er (ikke overraskende) Hjerttind. Et fjell vi har prøvd å komme oss opp på flere ganger, men har måttet snu pga vær og vind.
Hvorfor pine seg gjennom de folksomme skiløypene når man kan lage sine egne spor?
Så begynte oppstigninga mot Hjerttindtuva og fellene måtte på.
Lisa med Istind i bakgrunnen.
Og der, Hjerttindtuva!
Det skal ikke stå på utsikten i alle fall. Eller drahjelpa for den del.
Nok en gang blir vi overrasket over brattheten på disse fjellene. Vi var tidvis usikre på om vi skulle tørre å gå hele veien opp siden vi faktisk måtte ned igjen etterpå. På pinneski. Det er nemlig ingen enkel sak!
Sta som vi er ble det toppstøt denne gangen. Min tur å danse med ulv.
Kald vind, men Skog er optimistisk. Nedkjøringa var for de som lurte, ganske bra. Og litt skremmende da vi verken hadde kontroll på ski, armer eller ben. Den fine fjellsida var ikke mye hel da vi var ferdige med den. Kan for øvrig melde om særdeles bra snø av typen vår, og at flere burde komme seg ut i fjellet. Det er nå det er fint å stå på ski!