• Område: Målselv
• Høyeste punkt: 492 moh
• Vanskelighetsgrad: Lett
• Distanse: 7 km tur/retur
• Varighet: 2-3 timer

Fra Olsborg kjører du mot Aursfjorden. Følg veien nordover mot Keianes, til du kommer til et grønt grendehus på høyre side av veien. Her er det god parkeringsplass, og turen starter på motsatt side. Det er satt opp informasjonstavler ved veien, og turen er merket med rødt og er derfor lett å følge.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gå fra Eidet på Målsnes opp til Aursfjellet, men da gravemaskiner og det som værre var sperret veien, så vi oss pent nødt til å klekke fram en plan B. Løsningen ble derfor å angripe fjellet fra andre siden, noe som vi ikke angret et sekund på da vi fikk trekke pusten over skoggrensa. Frisk fjelluft med et hint av hav, et formidabelt turterreng vi ikke ante eksisterte og en utsikt av en annen verden.

Hundene var passe gira, og båndet var stramt som en fiolinstreng både på oppturen og nedturen. Nå skal det sies at det faktisk var sauer i nærheten.

Er du kanskje en av de som heller blir sittende i sofaen når været er grått og overskyet? Ingen grunn til det, overhodet. Bare spør disse to. Det er dessuten riktig så behagelige gå-temperaturer nå på høsten, og man kan gå i et greit tempo uten å bli gjennomsvett. Det var heller ikke et eneste insekt å spore. Høsten er den fineste tida på året for barmarksturer, spesielt hvis du i tillegg er glad i å plukke bær og høste det naturen har å by på.

Varden på Høgpynten ble passert i overlydsfart, og denne duetten hadde mer enn nok energi til å fortsette videre oppover mot Aursfjellet. Om du har satt av god tid (omså en hel dag), er turen fra Keianes og over Høgpynten, Aursfjellet og Geitberget en flott måte å få med seg den eneste biten med kystlinje som Målselv har å by på.

I bakgrunnen lurer Mårfjell attom skydekket. Det gjorde også uflaksen, som lå på lur bak en stein lengre opp i lia. Med en knirkete ankel og leddbånd lange nok til å nå to ganger rundt foten, var forstuinga et faktum da jeg traff bakken med et brak etterfulgt av et hvin. Kristin var sikker på at foten var knekt da hun så hvordan den vridde seg. Jeg var likevel kjapp med å komme meg på beina igjen, etter å ha liret av meg en rekke usensurerte, nordnorske gloser med snert. Det ble derfor ikke til at vi gikk til toppen av Aursfjellet, denne gangen.

Bajas fikk smaken på blåbær, men spiste de kun når de kom fra hånda til Kristin. Takk for turen (og blåbæra)!