- Område: Senja
- Høyeste punkt / høydeforskjell: 851 moh / 500 m
- Vanskelighetsgrad: Lett
- Distanse: 4 km tur/retur
- Varighet: 2-3 timer
- Eksposisjon: N / Ø
- Bratthet: 25 grader
Det som er så fint med Senja, er at fjellene ikke stikker så alt for langt opp av havet slik at turene får litt lavere terskel. Det er derfor lite i veien for å ta seg en kjapp tur rett etter jobb, slik som vi gjorde. Har man hele dagen med seg, rekker man også to fjelltopper på én dag om man ønsker det. Istind ligger i øvre / vestre del av Kaperdalen, og har svært gode snøforhold da turen starter på ca 350 meter og sida ligger i nordøst. En kort, slak og trivelig tur.
Huskyekspressen vinner høyde. Legg merke til at bilveien i bakgrunnen ikke er helt ulikt et skispor.
Nok et eksempel på et typisk norsk skispor. Gjengen før oss hadde sørga for snorrett autostrada rett opp fjellet, men både folk og dyr i dette turfølget ville foretrukket om løypa var lagt litt slakere. Her går vi og klager på bratte spor, men orker vi å legge våre egne? Nei. Noen god forklaring på saken har jeg ikke, men jeg tror det kalles latskap.
Så skjedde det som ikke skulle skje. Da vi stoppa for å justere på klærne, gjorde Leina et byks som førte til at jeg falt bakover i snøen med hodet først. Med snø i nakken, på ryggen, i fjeset og øvrige deler av kroppen, forsøkte jeg å rulle rundt for å komme meg på beina igjen. Skiene endte opp i fartsretninga, og idét jeg skulle til å røyse meg, hørte jeg et klikk. Lyden du så absolutt ikke vil høre når toppen av fjellet er få meter unna. Siden Magnus sto og lo hardt og brutalt under hele seansen, ble han pent nødt til å skli ned for å hente skia som kom på avveie.
Flink gutt.
Når man roper på denne gutten, kommer han alltid løpende som en rakett. Bare pass på å stå støtt på beina, så slipper man å bli takla.
Knoll og Tott.
Fjellet har, etter min mening, fått tildelt et litt ufortjent navn. For det første finnes det bare én Istind (alle vet hvor den ligger). For det andre er det lite som minner om en tind. Vel vel, toppen har uansett fin utsikt og en vinterlig toppvarde som kan minne om blomkål på vinterstid.
Foto: Magnus Davidsen. Snur man seg vestover når man står på toppen, kan man se rett ut i havet.
Bajas the Husky.
Hoill briljan! Magnus er klar for å kjøre ned.
Foto: Magnus Davidsen.
Foto: Magnus Davidsen.
Vi opplevde tørr og spretten snø på vei ned, og med en dramatisk bakgrunn bestående av uværsskyer og stemningsfullt lys kunne ikke turen vært bedre (sett bort ifra den delen hvor jeg mista skia). Vel nede ble vi invitert på middag hos bobilbanden fra Takelvlia, noe som var vanskelig å takke nei til. Perfekt avslutning på dagen. Takk for turen!