Man trenger ikke å gå lange veien fra stuedøra for å entre stillheten og roen som naturen i Målselv har å tilby. Denna gangen starta vi fra, ja nettopp, stuedøra hjemme i Fagerlidal 55 en fredagskveld. Vi stappa pulken til Leina full av god mat, masse klær og kamerautstyr og sala opp med pinneski, hodelykt og feller. Turen gikk i mørket og vi måtte trakke løypene selv og finne fram til hytta uten noen som helst form for hjelpemidler annet enn en halvgod husk og en magefølelse som fortalte meg hvor jeg skulle gå. Det funka tydeligvis greit da jeg traff rett på hytta på første forsøk. Nå skal det sies at området er det jeg har ferdest mest i i løpet av min karriere som turboms.

Det lønner seg å være på godfot med sjefen på jobb når denne hytta står disponibel til enhver tid. Her er fra soloppgang lørdag morgen før vi gikk hjem.

Her er vi riktignok på vei tilbake til sivilisasjonen. Da vi gikk opp dagen før, var det en fantastisk nattehimmel med så mange stjerner at jeg er sikker på at jeg fant opptil flere jeg aldri har sett før. Vi ble bare stående og måpe til vi fikk kink i nakken mens kulda snek seg inn mellom kleslagene og lagde gåsehud på armer og ben.

Kveldshimmel utenfor hyttedøra.

Leina var som vanlig i ekstase over å få trekke pulk, og trakk like så greit Magnus i tillegg. Det letter litt på arbeidet når man har en slik arbeidshest.

Lina var stram som en fiolinstreng hele veien hjem igjen. Aller mest på slutten da vi skulle gjennom boligfeltet på glattisen. Det må ha vært litt av et syn nemlig. Jeg kjørte fremst og viste Leina hvor hun skulle kjøre, mens Magnus hang etter som et slips uten noen som helst form for kontroll. Det må være den ene gangen jeg eller noen andre i dette landet har sett selveste Magnus Davidsen ute av kontroll på et par ski. Disse var av typen langrenn og uten stålkant, men likevel.

Været var det ikke noe å si på. Det har vært spådd regn og ruskevær i flere dager, men det har liksom aldri slått inn. Heldigvis. Snø på overtid.

Takk for turen!