- Område: Senja
- Høyeste punkt: 862 moh
- Vanskelighetsgrad: Krevende
- Distanse: Ca 6 km tur/retur
- Varighet: 4 timer
En tur til Roalden vil garantert gi deg en spektakulær utsikt og antydning til flyktige sommerfugler i magen. Denne toppen inngår i Senjas gullrekke etter min mening. Turen starter fra parkeringa på kirkegården i Senjahopen, og har effektiv (nådeløs) stigning hele veien. Tidvis vått fra starten og til du kommer opp Middagsskaret der løypa snor seg mot vest. Stien er ikke like tydelig overalt, og merkinga har ikke vært friska opp siden nitten fir’ og førr. Men det er likevel enkelt å finne veien, da ruta er nokså «logisk».
Du skal lete lenge for å finne en gladere laks enn en Leina som får bære kløv med masse mat i! Det er vell lite i denne verden som gjør meg lykkeligere innvendig, enn å se smilende hunder.
Det ble i overkant varmt mellom flekkene i de lyngkledde bakkene. Leina gjør et tappert forsøk på å finne skygge bak en kvist.
Kjekkas Davidsen later som ingenting, og finner sin naturlige posisjon foran kameraet med toppen av Roalden i bakgrunnen.
Hysterisk varmt! Leina ble så desperat etter å avkjøle seg, at hun planta ansiktet i gjørma og trykka til som om det var kake.
Altså, folk kan si hva de vil, men det er ingenting (og da mener jeg INGENTING) som slår Nord-Norge på en godværsdag. Det er vell kun mygg, klegg og andre flyvende skapninger som kan sette en demper på dager som dette.
Så var det jo slik at vi ikke tok turen opp Roalden med sekken full av kamerautstyr og pannekaker for ingenting. Magnus var innleid av Crux Film til å fange øyeblikk fra Xreid Senja, og hadde med seg et dobbelt dusin med duppedingser og batterier. Jeg og var med som kameraassistent og kaffekoker. Leina var sherpa.
Kjappe fakta om løpet:
Xreid (Senja 2016) er et ultraløp som starter og slutter ved havnivå. Med en distanse på ca 122 km og bortimot 5500 høydemeter, er dette blant de desidert tøffeste løpene arrangert i Norge. Deltagerne har valget mellom å løpe alene, eller i team. Av 116 påmeldte, var det kun 48 deltagere som gjennomførte. Vinneren av løpet brukte i overkant av 23 timer. Løypa følger stort sett den offisielle Senja på langs-ruta til DNT, men med noen grove avsporinger. Underveis valgte arrangørene å gjøre om ruta, for at flere skulle ha mulighet til å fullføre. I utgangspunktet skulle de løpe via Ersfjordstranda og rundt Okshornan, men valgte å ta veien ned fra Roalden mot Senjahopen og legge resten av traseen langs veien.
Løypa rundt Okshornan ville vært en fjæratur uten sidestykke som jeg tror de fleste var glad for å slippe på slutten av denne umenneskelige løpeturen. Atlså, marathon etter asfalten er havregrøt i forhold til dette. Jeg tar av meg hatten, og lar meg imponere en hel masse.
Det går liksom greit i motbakkene når man har denne utsikten.
En smilende Leina i kveldssol.
Men and their toys…
Vi var på plass på vår location ca kl 22.00. Nå var det slik at de første løperne var ventet på Roalden ca kl 02.00. Det skulle vise seg å være en grov feilberegning, og vi ble sittende og vente til klokka 10.00 neste morgen! Heldigvis hadde vi planlagt komfort da vi pakka sekken, og hadde med sovepose, jervenduk og en god del mat (men ikke nok..). Vi la oss derfor å sove på ei fjellhylle, og oppdaterte oss jevnlig på GPS-trackinga for å følge med på hvor løperne befant seg til enhver tid. Jeg priser meg lykkelig for at vi var så heldige med været. Det hadde ikke vært like gøy å sitte her i regn og sidelengs.
Leina vet å sette pris på et ordentlig snøbad.
For en hund. For et sted. For et vær.
Det er viktig å snu seg av og til, for å få med seg utsikta på vei opp. Litt for å ha en unnskyldning for en pust i bakken. Fotopauser pleier også å hjelpe på når lårene begynner å bli sure.
Leina er godt vant til å være med på alle mulige slags utflukter. Både til lands og til vanns. Høyt og lavt. Men jeg tror at hun prøvde å si til oss på dette bildet, at hun foretrekker å stå litt lengre unna kanten på stupet. Hun løste høydeskrekken ved å knipe igjen øynene og drømme seg bort til fjærsteinene i Senjahopen.
Nøyd Leina med kløv.
Er det dette som kalles sjarmøretappe? Jeg tror til og med det er selve definisjonen.
Leina er etter all sannsynlighet verdens mest tålmodige hund. Her satt vi på toppryggen av fjellet og venta. Vi klarte fint å sovne der også. Jeg sov ganske godt, helt til jeg i halvsvima begynte å tenke på at jeg lå 2 meter fra stupet og at søvnvandring er potensielt dødelig i slike omgivelser.
Jeg kan ikke fatte og begripe disse løperne. Tenk å cruise gjennom slikt terreng i den farta. På bildet er deltager nr 1. Leif Abrahamsen, som fullførte og endte opp på en 12. plass. Tenk på alle høydemeterne og kilometerne de har løpt på 24 timer. Hele Senja på langs hvor vi brukte en knapp uke. Det er nesten flaut å innrømme at jeg selv var rimelig støl etter en liten vandretur til toppen av Roalden hvor vi hadde et hav med tid. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg lurer veldig på om disse ultraløperne også blir støle etter en slik bragd. Om ikke, så begynner jeg å stille spørsmål om hva de egentlig er lagd av.
Leina hadde ikke så veldig lyst til å gå ned der. Det hadde i grunn ikke jeg heller.
Det hersket vell ingen tvil om hvem som stod som hovedsponsor av arrangementet. Gjennom portalen skimtes Erfjordstranda.
Lille Krølle våger knapt å stikke nesa over kanten.
Flott og flatterende bilde.
Denne hunden har rykte på seg for å grise når hun drikker. Hun tar tre slurker vann, hvor to av de renner ut igjen.
Et siste bilde for dagen. Leina var flink hund, og gikk pent bak stort sett hele veien ned. Deler av turen gikk hun også løs. Kom hun for langt foran, venta hun til vi var gått forbi igjen. Det er så behagelig når du slipper å korrigere og kommandere. Hun gjør jobben sin, og hun elsker det. Takk for turen!