Denne etappen var forventet å være den hardeste, da den passerer over Sørfjellan. Sett bort ifra Sørfjellan, er det ellers grei vandring mot Åndervatnet. Store deler av etappen følger Kapervatnet hvor stien kan være noe vanskelig å holde øye med, siden den er lite brukt og noe gjengrodd. Ved Åndervatnet finnes det fasiliteter (Statskoghytte) for de som ikke ønsker å sove i telt, eller trenger å tørke klær og utstyr. Vi var sugne på å gå litt lengre, så vi gikk forbi Åndervatnet og telta like over skoggrensa.

Det er ikke bare bare å være Leina The Husky! Med over gjennomsnittet bred last, hendte det stadig at hun gikk seg fast mellom trær og store kampesteiner. Undertegnede kunne ikke gjøre annet enn å nyte øyeblikket med en livsforlengende latter.

Vi var heldige å finne slike røde merker av og til, men de ble stadig borte for oss.

Bajas er god å ha i motbakkene, når undertegnede får sure lår. Å spise høydemeter opp Sørfjellan gikk over all forventning. Den hardpakkede vårsnøen gjorde forsering av steinur lekende lett. Du slapp å tenke på hvor du skulle plassere beina, og i unnabakkene var det potensielt bra akeføre. På vinteren ville dette vært et realt blodslit med tung oppakning, men langt ifra umulig.

Leina i kjent stil, med rumpa til værs. Hun slår kollbøtter, sammenhengende, så lenge det er snø å finne. Og det var det jo en del av på Istind / Sørfjellan, til Magnus’ store frustrasjon. Det hender også at hun ruller helt rundt, lander på ryggen og ligger strandet som en skillpadde uten å komme seg av flekken. Og det værste er: hun lærer aldri!

Ei hårete turdame og en staut kar!

Partiet mellom Sørfjellan og Kapervatnet var fullt av formidabel utsikt. I det fjerne kan du skimte den ruglete tanngarden til Kvænan, som for anledningen hadde tatt på seg et trollsk kostyme av mørke skyer og fargetoner i grått. Grått vær til tross, så slapp vi unna regnet.

Senja på langs i et nøtteskall, fjell og hav! Det er deilig å vandre når man har så fin utsikt.

En deilig lunsjpause i fjellet, før vi bikka ned mot Kapervatnet. Sola varma godt da skyene lot den slippe til. Bajas er standhaftig, og tigger uten å blunke. Minutt på minutt.

Leina spør pent om ikke hun kan få smake noen multer. Denne bikkja er altfor glad i bær til å ha med på bærtur. Så snart du finner ei bra tue, tar det ikke mange sekundene før Leina har pløyd gjennom og spist alt foran nesa di!!

Vi kom ned gjennom dalen i bakgrunnen, og fulgte vannkanten langs Kapervatnet. Stien gikk delvis inni skog og kratt, men det var så gjengrodd at det var lettere å holde seg nært vannet.

Magnus gjør sitt beste for å få bildet til å se tilfeldig og naturlig ut…

Ved Åndervatnet er det satt opp ei bro som gjør det enklere å krysse elva. Vi mista stien like før elva, og endte opp med å sose rundt i skogen uten å finne noen god vei over. Heldigvis slo magefølelsen inn og førte oss hit, og vi slapp å bli våte på beina.

Nok en bekk, nok en gylden mulighet til å kjøle ned skinka. Bajas viser hvordan det gjøres. Leina har ikke denne vanen, heldigvis. Innholdet i den kløven ville vært rimelig søkkvått dersom hun skulle lagt seg ned i vannet på samme måte som den andre klovnen på bildet. Vi slo leir like oppi lia, og avslutta dagen med et deilig varmt måltid og en kopp te. Måtte denne turen vare evig!