Vi valgte årets varmeste dag til denne turen. Det er fordeler og ulemper med slikt. Fordelen er jo åpenbart at du slipper å fryse. Ulempen er at det kan være utfordrende å få kjølt seg ned tilstrekkelig. Min kropp for eksempel, slutter å virke når kvikksølvet kryper over 25 grader. Det er vell ikke til å stikke under en stol at jeg følte meg som et speilegg stekt to minutter på overtid. Passe brun og sprø i kantene, og på grensen til tørr (tørst).

Det er noe magisk med å gå fjellturer hvor man har havet som utsikt. Så magisk at man må ta seg en tur ut på kanten for å se litt. Det skjer noe med oss folk fra innlandet, når vi kommer til kysten. Man får en slik voldsom trang til å kaste stein i havet av en eller annen grunn. Vi er kanskje ikke like vant med å se ringer i vannet lik de som er oppvokst i fjæra. Jeg kan med en gang meddele at Ruben ikke klarte å kaste stein helt til fjorden.

Typisk som det er, kom skyene rullende innover toppene da vi nærmet oss halvveis opp. Tror samtlige svettinger var glad for litt skygge. Her er jeg fremst med Davidsen (den uten hestehale) hakk i hel. Det var vell omtrent på dette punktet jeg la merke til det. Gamlingen var aldri mer enn to skritt bak meg. Uforskammet sprek, tross for flertallige sølvgrå striper i hårsveisen. Jeg har vell i utgangspunktet visst det hele tiden, at konkurranseinstinktet der i gården var på plass og vell så det. I dag fikk jeg bekreftet nettopp det. Det hele ble en stille og usagt konkurranse om å komme først til toppen. Ingen sa noe, men det hørtes på pusten og pæsen.

Maylinn og Ruben med Svartvatnet i bakgrunnen. Svartvatnet ligger på 724 moh, som også er siste mulighet for å fylle vann før toppen. Bading er også helt innafor, men når isflakene fortsatt flyter på overflaten midt i juli var ikke badetemperaturen særlig tiltalende for denne gjengen.

Frøkna i caps fikk utfordra høydeskrekken opptil flere ganger, og det skulle ikke stå på støtten fra de mannlige utgavene av Davidsen (med og uten hestehale).

Partiet over vatnet, var tidvis løst med grov sand med en salig miks av små og store steiner. Her kan det være lurt å holde barna i bånd slik at de ikke river stein i hodet på de som går under.

Solbriller kan jo være kjekt å ha, selv om sola ikke skinner. Magnus er ingen Prest, men det er den grå, glattskurte veggen i bakgrunnen.

Davidsen (med hestehale) nyter av en velfortjent kaffekopp på toppen.

Noen satt seg på kanten for å nyte utsikta, mens andre gjemte seg bak toppvarden. Maylinn drikker RedBull i håp om å få vinger til nedoverturen. Davidsen med grå striper i håret (han uten hestehale), måtte se seg slått på målstreken da undertegnede nådde toppen først med en puls på en hel masse. Det er derfor han står med ryggen til og surmuler. Klarte ikke å dy meg, så seiersdansen ble ganske høylytt og på grensen til dårlig gjort.

Det var for ingen av oss fristende å ta turen videre mot hovedtoppen. I alle fall ikke uten tau. Vi møtte et par som hadde klatra opp uten tau, og de virket glade for å være i live. Men jeg garanterer at vi kommer tilbake ved en senere anledning, med tau.

Ruben fant en Pokémon. Gotta catch ’em all!!

Full fokus.

Han her påsto at han hadde problemer med knærne, og la seg i returen før oss for ikke å «sinke» resten av teamet. Jeg velger å tro det var et skalkeskjul for ikke å komme sist ned, og for å få en ørliten smak av seier. Beklager, Asbjørn, at jeg nevner det, men du kom desverre ikke først ned heller!

Og her er nok et bevis på at det beste fotolyset er like før sola går ned. Eller opp, alt ettersom.

Turrapporten denne gang, rundes av med et blomsterbilde. Takk til Krølle for fotoassistanse. Takk til onkel Svein-Arild for iskald Corona med lime ved ankomst i basecamp. Og takk til Asbjørn (uten hestehale), Krølle (med hestehale), Maylinn og Ruben for turen. Og takk til ho mor for å savne oss når redningshelikopteret sirkla rundt toppen.