• Område: Målselv
• Høydeforskjell: 1000 m
• Vanskelighetsgrad: Krevende
• Distanse: 30 km
• Varighet: 8 timer

Vi parkerte bilen helt vest på Takvatnet, og la ruta mellom Falkefjellet og Nitinden. Når man runder Mauktippen, får man en helt fantastisk følelse av å være langt til fjells (selv om man befinner seg noe sentralt), siden alt man kan se er hvite sletter og fjell. Deretter går det bortover og slakt nedover mot Myrefjellet og hjem til Takelvlia (Moen) via Helgemauken.

Turen starta fra Takvatnet. Vi fulgte vannet innover noen hundre meter før vi svingte opp mot Mauken. Blåtindan i bakgrunnen.

Vi fant en forlatt røye på isen som fortsatt var i live. Vi satte Leina på saken, men hun oppførte seg mer som om hun synes fisk var slimete og ekkelt. Jeg håper for hennes del at det ikke var tilfelle, men heller at apetitten var litt laber på starten av dagen.

Skogstad med reinsdyr og Tamokfjellene i bakgrunnen.

F.v: Lisa, Stein og Nils. Snøen holdt god kvalitet helt fra starten av. Det gjorde også været, utsikten og turfølget!

Snøen var ikke alltid tilstede.

Gamle og unge Skogstad (den unge bakerst).

Lunsj nummer 1 ble inntatt i særdeles trivelige omgivelser med steiksol, flott utstikt og altfor stor matpakke. Måtte sette Leina til verks for å lette på vekta da jeg har en tendens til å alltid ta med litt for mye. Det hjalp!

Påskestemning sa folk.

Oppstigninga mot Mauken gikk lett og radig, takket være en drøm av et skiføre.

Unge Skogstad er tilsynelatende fornøyd med tilværelsen.

Selvportrett. Mest for å bevise at jeg faktisk var med på turen.

Fjerne feller, smøre ski og drikke saft-pause.

Vi hadde også noen deilige, slake nedkjøringer. Skogstad kjører stil, type hockey.

Og dette er omtrent rett utfor husdøra vår. Uforståelig at ikke flere bruker området.

Skogstad og Nilssen finner flyten på vei ned. Leina prøver alltid å være et heste(hunde)hode foran og lykkes i de fleste av tilfellene.

Unge Skogstad koser seg i påskeværet. Malebarisk!

Som perler på en snor. Mauken i bakgrunnen.

Uendelige områder med urørt snø badet i sol. Vi kunne gått slik i flere dager i strekk uten å merke at vi ble slitne.

Kursen rettes inn mot Helgemauken. Veien dit gikk raskt unna med både synging i kanon, flerstemt og falsett. Fjellet ble så utrolig stille at vi var nødt til å lage litt lyd. Fra Helgemauken og ned mot Takelvlia fikk pipa en litt annen lyd da råtten snø og luggeføre ble en realitet. Ingen bilder fra den delen da jeg hadde nok med å holde meg på beina. Det å være hundekjører, fotograf og skiløper på en gang er utfordring nok i seg selv.

Et tyvetalls legendariske tryn, flerfoldige latterkramper og tolv slitne bein senere var vi omsider fremme i Takelvlia. Helgemauken ble etterlatt med en serie av kratere og skjeve skispor (Lisa og Stein toppa statistikken). Denne turen har brent seg fast som en av de fineste fjellskiturene jeg har hatt noensinne. Bevares. Takk for turen!!