Til de som lurer på hva vi har bedrevet de siste ukene med: fem hunder har nå blitt til åtte, og vi har vært Målselv rundt og kjørt hundespann. Jeg har stort sett gått i meditativ modus på sleden, og helt glemt av å ta bilder på alle turene bortsett fra én. Disse bildene er fra området rundt Møllerhaugen, også bedre beskrevet som bakgården vår. Den fineste tida på året, er nå. Nå som snøen ennå ligger i fjellet, og våren så smått har ankommet lavlandet med fuglekvitter og ei sol som varmer.
Happy tails! Bajas og Pilt utgjør et bra team i front. Verken jeg eller Magnus har noen som helst erfaring når det kommer til hundekjøring. Da spesielt når det kommer til å lære opp lederhunder. Her har vi starta helt fra scratch. Det enkleste (sies det) er å ha en ferdig utdannet lederhund til å lære opp andre. I mangel på det, var vi nødt til å ta saken i egne hender. Her er det én ting som gjelder: tålmodighet. Det mest utfordrende hittil har vært å få lederhundene til å holde seg fremme, uten å gå bakover og hilse på de andre. Det går litt lettere for hver gang vi er ute på tur. Høyre og venstrekommandoer er det lite å si på, det kan de! Men ingenting sitter perfekt enda, og hundene våre er langt ifra ferdig med utdanninga. Jeg tror vi kan si oss veldig fornøyde med hva vi har fått til hittil, det er ikke bare bare å få til gode lederhunder når man ikke helt vet hva man går til. Vi er definitivt på sporet av noe.
Ragnar / Ragnarrok / Ragnhild. Denne karen har vi hatt på prøve i noen uker, og om alt går etter planen blir han værende hos oss. Selv om han er rimelig gjennomsnittlig i størrelse, er det overraskende mye kraft å oppdrive. Mye kraft per kg hund, god arbeidsmoral! Sterk som en okse. Det hersker ingen tvil om at denne hunden lever for å løpe. Det høres på lyden som er så øredøvende og skjærende at selv ikke en mor kan lære seg å elske den. Ja, lyden altså. Verre enn isopor mot ei vindusrute. Født med tre typer hjerneceller: mat, kos og arbeid.
Bajas – Pilt, Panda – Casper, Leina – Ragnar, Rakkas – Natten.
«Lille» Casper tar igjen den ene hunden etter den andre når det kommer til størrelse. Han viser fine takter i spannet allerede. Har også prøvd han litt i led, og det gikk over all forventning. Ingenting surr og tull, fullt fokus! Vi er veldig forsiktige med å ha han fremme, da vi er litt redd for at han skal bli «lei» eller få «skrekken». Viktig at han får positive opplevelser i front, om han skal kunne bli en god lederhund. Det å forme en hund fra valpestadiet og til fullvoksen spannhund er vannvittig mye arbeid, men så utrolig givende. Fullstendig verdt arbeidet, og så utrolig gøy å se framgangen fra dag til dag!
Natten og Rakkas bakerst, Magnus’ to Alaskan Huskies fra Nordreisa. Natten til venstre har lengre bein enn en gaselle, og løper som en kalv! Rakkas til høyre er en liten rakker som er stor i kjeften, men har ingenting å stille opp med når det kommer til stykket. Hunder er som folk, de har sin helt egen personlighet. Alle har sine styrker og svakheter, og det er nettopp derfor jeg er så fascinert av de! Leina finner seg selv «for smart» til å bidra i spannet, og løper ved siden av med halen høyt hevet. Ingen enkel sak å lage spannhund av en 5 år gammel malamutemix som har vært enebarn hele livet, men godt selskap er hun! Og kanskje mest sosial av dem alle.
Turtryne.
Skråkjøring med treslede er ikke alltid enkelt. Det hjelper med fleksible aluminiumsmeier og flinke hunder.
Vi bor selv på innlandet, men det er jaggu ikke langt til sjøen! På andre siden hviler Sørreisa.
Vinteren tok brått slutt på toppen av Berrskallen 478 moh. Heldigvis har hundene vett å stoppe når jeg ber dem om det, det var nemlig ganske bratt ned på andre siden. For ikke å nevne snøfritt og steinete.
Å få hundene til å snu, er ingen sak. De trenger bare små hint ved hjelp av lyd og kroppsspråk for å skjønne hva jeg mener. Det er utrolig viktig å ha god kontakt med hundene for at det hele skal fungere. Spesielt med lederhundene. Hundene må også være komfortable med hverandre for å kunne yte best mulig. Dette er noe vi jobber med hver dag.
Det var rimelig greit vårvær denne dagen, og temperaturen var tilsvarende. Hundene har ennå ikke sluppet vinterpelsen, og syntes det ble i varmeste laget. Farta på vei hjem, var derfor ikke mye å skryte av. Det er kanskje den eneste ulempen med godt pelsede hunder. Sett bort ifra det, er det jo bare fordeler. Den største er kanskje kosebamsepotensialet. Ingenting er som en real bamseklem fra en firebeint bestevenn!